16.mai ville min pappa fylt 87 år. Sånn ble det ikke, men det går ikke en dag uten at jeg savner han. Jeg klarer heller ikke løsrive meg fra hvorfor han ble borte fra oss, derfor søker jeg alltid etter forklaringer. Mine foreldre skilte lag i 1974, det var mot min fars vilje. Han hadde en brennende kristentro som forbød å skille seg, selv om ekteskapet nok ikke ble som han hadde ønsket. Men han var en kjærlig og god pappa som elsket sine barn mer enn noe annet i verden.

Høsten 1944 ble store deler av Finnmark brent av tyskerne, så også på stedet der han vokste opp. Etter krigen måtte alt bygges opp igjen på nytt, men noe var borte for alltid. Han hadde mistet moren «Sina» i barselseng allerede som 2-åring. Faren måtte ut å fiske for å livnære familien. På den måten ble man fort og brutalt voksen i det vesle kystsamfunnet.

Julen 1957 hadde han slått seg ned på Sørlandet, etter et hardt basketak med tuberkulose.

Tøff oppvekst i Finnmark, i et lite samfunn ved Lopphavet, gjorde at han aldri ønsket seg tilbake. I stedet stortrivdes han på Sørlandet.

Pappaen min var en stillfaren mann som aldri snakket om seg selv. Han klaget aldri og sa aldri et vondt ord om noe menneske. Lykken fant han i naturen, i bønn til sin Gud og med oss barn.

Jeg er laget slik at jeg må finne svar, hvis de finnes. Etter at han var borte oppsøkte jeg hans beste venn på gamlehjemmet. Kameraten var 89 år og sengeliggende, men klar i toppen. Jeg var vitebegjærlig etter å finne ut hvordan han egentlig hadde det. Kameraten reiste seg opp i senga.

-Det var skilsmissen som tok livet av din far.

Ordene sitter spikret. I mer enn 25 år var han skilt og levde alene i hverdagene, og så var det altså derfor. Det var som om jeg visste det, men trengte en bekreftelse. Jeg hadde jo erfart ting selv i livet og fikk svaret jeg allerede hadde hatt mistanke om.

Nå avdøde journalist Kristian «Kikki» Kristiansen laget en bildereportasje i avisen Sørlandet om en mann på jakt etter snø påsken 1976. Min pappa hadde ikke bil eller sertifikatet den gang. Han bar skiene over skulderen fra Vågsbygd til busstoppet ved iskremfabrikken. Det var ikke et snøfnugg i byen, men pappaen min elsket å gå på ski.

Det kom ingen buss, for det var påske, og til slutt måtte han gjøre vendereis til Vågsbygd.

Jeg var bare 13 år, men leste ensomhet mellom linjene og enda mer leste jeg mellom linjene ettersom årene gikk, for bildereportasjen hadde jeg tatt vare på.

I voksen alder hadde jeg selv opplevd samlivsbrudd og skilsmisse og erfart hvordan det var å savne noen og å bli savnet.

Jeg lyttet til Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down» og kunne føle hver setning klebe seg fast i kroppen.

På 90-tallet demonstrerte jeg for fedres rettigheter i et samfunn som føltes urettferdig. En pappa var dømt til å bli helgepappa i det øyeblikk bruddet var et faktum, men dette skal handle om et barns rettigheter og savn.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ønsker å anerkjenne både far og mor som like viktige omsorgspersoner. Hun ønsker i år en endring av barneloven for å sikre barna rett til begge foreldre etter et samlivsbrudd. Hun tror en lovendring også vil dempe konfliktnivået. Forslaget sendes ut på høring i sommer, som to forslag. Hennes foretrukne forslag er at delt omsorg fremheves i loven.

Motstanden mot 50/50-løsning har ikke latt vente på seg. Blant de som er blitt lagt merke til er barneombudet Anne Lindboe og tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Barneombudet snakker om å sette barna først. Det samme gjør Thorkildsen.

Jeg snakker også om å sette barna først.

Horne ønsker å sikre samvær med begge foreldrene, og dempe konfliktnivået. Det høres både fornuftig og naturlig ut. Så hva er argumentene til barneombudet? Hun hevder det ikke er forskning som tyder på at det er bra for barnet. Den foretrukne løsningen bør være den som er bra for barnet, mener hun. Hun hevder at dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.

Jeg kan forsikre barneombudet om at dagens barnelov ikke er nøytral.

I beste fall er barneombudet og den tidligere barneministerens påstander bygget på uvitenhet, tenker jeg. I verste fall er det morsinstinktet som er redd for å miste den makt mødre i alle år har hatt til å bestemme over fremtiden til sine barn.

Hvordan kan man for eksempel si at foreldrene i en sånn situasjon har ansvaret for å finne den beste løsningen som passer for akkurat deres barn, når man vet at norske fedre i realiteten ikke har hatt mulighet å påvirke? Fedre har tapt 9 av 10 rettstvister, og har kjent på avmakten når bruddet var et faktum. De fleste brudd skjer ikke i forståelse med hverandre, men ved at den ene bryter ut mot den andres vilje. Mange pappaer ønsker delt, mange av barna ønsker delt, men loven har ikke vært på deres side. Hvordan kan man tro at to foreldre inne i sin verste krise, kanskje ved sammenbruddets rand, de som er gått fra å være venner og kjærester til å bli uvenner og kanskje til og med hater hverandre, skal finne ut av dette sammen?

Kriger og opprør oppstår som regel når noen føler seg oversett, eller hvis et land ledes av feil folk. Urettferdighet, konflikt om eierrettigheter har i alt fra eiendomsgrenser til landegrenser igjennom alle tider ført folk opp mot hverandre og skapt dem om fra venner til bitre uvenner.

I 1998 var vi en gjeng fedre og noen mødre som demonstrerte utenfor Stortinget med pappfedre for å symbolisere hvor svake rettigheter vi hadde. Det var kun Fremskrittspartiet som ville møte oss den gang, det samme partiet Solveig Horne representerer.

Ingen eier et barn, men for to foreldre som ikke lenger skal oppdra et barn sammen er det nettopp en slik «eierkonflikt» som oppstår. Og særlig når samfunnet har overlatt all makt til den ene av partene. Det høyner definitivt konfliktnivået, og det gjør at barna intetanende havner i en kampsone mellom to foreldre.

Dette er ikke til det beste for barnet.

Pappaparadokset de senere år har vært at pappa er inn som pappa, inntil mamma etter samlivsbruddet velger han ut av rollen. Mødrene har hatt loven på sin side. Loven har nemlig ikke kunne idømme delt omsorg, og når det da ender opp i en rettstvist vinner mor nesten alltid. Dette har selvfølgelig også gjort det lettere å skille seg, for det er også et faktum at det er mor som har brutt ut av ekteskapet i cirka 75 prosent av tilfellene.

Dette vil ikke barneombudet eller den tidligere statsråden snakke om.

Pappaer har aldri vært så til stede som i dag, likevel vil de henge fast i en gammel regel som i alle år har favorisert mor og skapt såre savn i barna.

Aldri før har mannsrollen, eller papparollen om du vil, vært dyrket som i dag, med tilstedeværende pappaer, pappaperm, pappabøker og pappaseminarer. I tillegg kan vi legge til at menigheter og andre organisasjoner har arrangert mannskvelder, der de får dele hverandres tanker og bekymringer, og kan støtte hverandre.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen har kalt situasjonen for norske fedre for «et vandrende katastrofeområde». «En diskriminerende barnelov, som helt klart gjør det mer vanskelig å hevde sine rettigheter etter samlivsbrudd, gjør det ikke bedre,» hevder mannsforskeren. Selv om menn fortsatt preger toppen av samfunnet, er det menn som også dominerer de dystre statistikkene. Pappa i dyp depresjon etter å ha tapt kampen om barna lever farlig, både med tanke på sitt eget liv og som ressurspappa for barna. Det har vært feid under teppet som at «enhver må ta ansvar for sitt eget liv».

Vi har lest om tragedier med fedre som går amok, men vi hører sjelden forhistoriene eller historien om alle barna som får problemer etter barneår uten den daglige kontakten med sin far.

Pappaer som taper er i ferd med å miste forstanden. Enkelte har brukt 1 million i advokatsalærer for å vinne barna tilbake. Ingen skal kunne si at ikke fedre er like glad i sine barn som mødre.

Barnas beste brukes som unnskyldning for å ikke gå inn i en konflikt, men det er barna som er taperen, uten at noen griper inn. Et barn er lojal og ofte det mest rettferdige av de tre involverte partene. Ofte vil barnet være like mye hos begge, selv om de må ha to hjem. Det må de uansett, selv om det hjemmet betyr mindre tid hos den ene.

Det å bruke «barnas beste» for å demonstrere en urettferdig barnelov er et skittent triks. Tidligere minister Inga Marte Thorkildsen sa i Dagbladet en gang at dette handler om barnas rettigheter, og må ikke forvandles til en kjønnskamp, fordi en barnefordelingskonflikt ofte ender i retten. Hun vil ikke snakke om at pappa taper når mamma står på den andre banehalvdelen.

Jeg savner pappaen min hver dag og har dårlig samvittighet. Det at jeg som barn fikk dårlig samvittighet er hverken min fars eller min mors skyld, men barnelovens. Han sa alltid det korrekte når vi blant annet snakket om å feire julaften sammen. At han var ikke så god til å lage mat som moren vår.  Men barn blir også voksne, og kan tenke sine egne tanker.

Derfor vet jeg at han hadde det vondt i blant, at han savnet oss som en del av hverdagen, at han ikke hadde det så bra selv om han trivdes her sør, og at kameraten hans antakelig hadde rett.

Jeg vet det fordi jeg har savnet.

Pappaen min har to barnebarn som aldri fikk møte bestefar. Det er mitt største savn, som pappa, som barn og som menneske. 16.mai tenner vi lys, det gjør vi alltid for Håp, savn og i år litt for Solveig Horne. Måtte hun få gjennomslag for barnas beste.

I mellomtiden får fedre som fortsatt står i en kamp trøste seg til Leonard Cohens ord:

«There’s a crack in everything. That’s where the light gets in.»

Det loves doblet pris for å passere bommen i fremtiden. Bymiljø-prosjektet har som formål å få ned biltrafikken inn til Kristiansand, men flere over på kollektive løsninger. Bompenger er våpenet som brukes hele tiden, i mangel på bedre alternativer. Neste steg er bomring rundt Sørlandsparken, økt rushtidsavgift og sånn skrur de styrende skrustikka mer og mer til for oss som fremdeles puster og bor i eller rundt byen.

Og la oss for all del bli ferdig med diskusjonen om at bil er luksus. Vi er kommet lengre enn det.

For meg virker det hele primitivt og uvitende, på grensen til det arrogante. Det er over flere år kommet varsko om økt ulikhet i verdens rikeste land. Flere mennesker sliter og mistrives, flere barn kan ikke ta del i det andre barn tar del i og hvis dette utarter seg må vi være klar over faresignalene ved økt ulikhet, som er mer mistrivsel, kriminalitet, dårligere helse og tidligere død.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre har endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning ligger bak bestselgeren «Kapitalen», som viser at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enormt ulike fordeling av rikdom.

Også i det rike Norge er økende ulikhet i ferd med å bli ett av de største velferdsproblemene. Bare i Kristiansand er det nesten 900 fattige barn. På landsbasis nærmer vi oss 100.000. Organisasjonen Voksne og Barn har laget en rapport som slår fast alvoret. I dag kan man ha en normal inntekt og likevel tilhøre lavinntektsgruppene, fordi man mangler enda en inntekt i husholdningen. Ifølge EUs lavinntektsgrense er familien fattig dersom man har tre barn, mor er hjemmeværende og far tjener 600.000 eller mindre.

Det er ikke lett å diskutere fattigdom i det rikeste hjørnet av verden. Det norske folk vil fordele rikdommen jevnere, men hvorfor øker da stadig ulikheten? Den rikeste femdelen sitter på nesten 70 prosent av kapitalen i Norge. De rike blir stadig rikere, og den øvre middelklassen holder følge. Resten, som blir stadig flere, sakker stadig mer akterut. Protestfestivalen forsøkte å starte denne debatten under fjorårets festival. Det førte til at Sveinung Rotevatn og Venstre lovte å ta problemet inn i regjeringsforhandlingene. Hva ble resultatet? Foreløpig er det bare tomprat. Så lenge kommunene kan holde på med bompenger, kommunale avgifter og andre innkrevinger går det den gale veien uansett.

Bymiljø-prosjektet løser bare delvis sin oppgave ved å stramme til, men skaper en hel del nye problemer. Her må forskjellige fagfolk snakke sammen, vurdere felles løsninger i stedet for å tenke ensidig slik de gjør i dag.

Den stadig rikere middelklassen vil kunne kjøre like mye gjennom bommen som før, de vil til og med fortsatt kunne ha to biler utenfor eneboligen, for de blir stadig rikere. Det er de som faller fra som nok en gang må lide. Det er ingenting som tilsier at kun de som kjører Tesla eller Mercedes skal på jobb eller levere i barnehage på andre sida av bomringen.

Den rettferdigheten som det hele tiden argumenteres med ved å gi like avgifter for alle, blir ikke mye rettferdig når totalinntekten i husholdningen er halvert, kanskje på grunn av to dårlig betalte jobber, skilsmisse og eninnteksfamilier eller store utgifter. Om man er i fullt arbeid kan man likevel havne under fattigdomsgrensen i et samfunn basert på to inntekter. Når så avgiftene øker sier det seg selv at problemene blir større.

Når godt betalte politikere har fått bestemt seg legger de igjen mange lidende familier i grøftekanten, uten en gang å se den veien. Det er dessverre det triste oppi dette.

Når Protestfestivalen i år velger å sette hovedfokus på økt ulikhet i Norge er det fordi dette er i ferd med å bli rike Norges største samfunnsproblem i årene fremover.

Dessverre er det mange som sier at den økte ulikheten skyldes flere innvandrere. Det er bare delvis sant, og dessuten er også innvandrere en del av det norske samfunnet. Sånne kommentarer skyldes nok mer et forsøk på å parkere hele debatten.

Jeg er selv småbarnsfar som oppholder meg mye i miljøer med småbarn, med norskættede nordmenn. Min opplevelse er at mange sliter med å få det til å gå rundt, til tross for at de fleste av disse er i arbeid. Det å ha bil, foreta lengre ferier, kinobesøk osv. er noe de færreste har råd til å unne seg. Jeg opplever også det motsatte, svært mange som har god råd til alt dette.

Ofte blir denne formen for ulikhet bagatellisert og sammenlignet med fattige barn i Afrika. Det er en helt malplassert sammenligning slik jeg ser det. Nylig leste jeg en større sak i Dagens Næringsliv der det ble fremstilt hva indikatoren var på om du har bikket den rike middelklassen. Hvis du har hytte eller muligheter til å kjøpe hytte er du en del av den rike befolkningen.

Da bør du i så fall vite hva du uttaler deg om.

Problemet med økt ulikhet gjelder hele Norden, men det er lett å tenke seg at forskjellene kan bli større i verdens rikeste land. Det hjelper lite at de svakeste i Norge har det bedre enn i mange andre land, når tre fjerdedeler av befolkningen blir stadig rikere. Svenskene utvandrer i tusentall til Norge for å skaffe seg bedre lønnede jobber.

Dansk politiker og skribent Pelle Dragsted har i lengre tid vært opptatt av de økende klasseskillene i Danmark. I en kronikk skriver han at «den privilegerende middelklasse aner ikke, hvad de ledige udsættes for. Vi der har vores på det tørre, kender stort set intet til livet på kanten».

«Vi ser et kronisk gap mellom rik og fattig, som stadig øker. Dette er den største trusselen i verden i dag,» slo World Economic Forum (WEF) fast på et toppmøte i fjor, og rangerte dette til og med over klimautfordringen som trussel mot verdensøkonomien det neste tiåret. «Misnøye kan lede til at grunnmuren i våre samfunn går i oppløsning. Dette er noe som påvirker absolutt alle,» sa sjefsøkonom i WEF Jennifer Blanke.

Det siste er særs interessant i forbindelse med miljøgrepene som skal foretas i Kristiansand.

Tett igjen fattigdomshullet som flere og flere ramler igjennom i stedet for å kun tenke miljø og forurensning.

Alt henger sammen med alt, sa en klok mann en gang. Tenk på det når dere sitter og kalkulerer økte bompenger og hvor mange bommer som skal kapsle inn byen.

«Her oppe på vidden er frihet og Gud

der nede famler de andre»

Henrik Ibsen, av alle, skrev dette. Du trenger ikke dra til fjells for å kjenne på den følelsen. Du finner den i byskauen. Vi kommer fra naturen og skal tilbake til naturen. Kanskje er det derfor vi har det så godt og finner så mye legedom og hvile i naturen.

Fra jeg var bitteliten tok faren oss med på søndagstur. Det er nesten litt forunderlig og sårt, men jeg husker forbausende lite av barndommen. Sårt fordi jeg har mindre barn i dag. Minstejenta er snart 8, og guttungen snart 10, men de er fortsatt der at jeg bestemmer om de skal være med på tur eller ikke.

Jeg husker søndagsturene med pappaen min, det var ikke alltid vi ville, men vi måtte.

Søndagsturene er faktisk det jeg husker aller best fra barndommen. Ja, de er nesten de eneste jeg husker, og jeg husker de godt og med stor glede.

Hvis jeg går i dybden av hva de har betydd forstår jeg fort at de har betydd utrolig mye for livet i voksen alder. Det handler om å finne roen, det handler om trygghet, om harmoni og om balanse. Det handler om identitet og om røtter. Det handler om å gå i sporene til de menneskene som har betydd aller mest for oss da vi var barn.

Nå som attpåtil eldre enn det faren min var da han tok oss med, forstår jeg hva alle disse turene som barn har betydd for meg. Jeg går i dag de samme turene med mine barn, selv om det er langt fra alltid de har lyst til å være med.

Søndager kan være kjipe, som de søndagene jeg ikke har barn. Jeg tror på hver eneste linje i Kris Kristoffersons «Sunday Mornin Comin Down», fordi jeg har vært der også, og kjent på ensomheten i søndager uten barn. Søndager er jo ofte familiedagen, hvis man har familie å tilbringe dagen med. Men selv søndagene uten barn vil jeg ha i fred og ro med stengte butikker. Jeg tror ikke ensomheten blir mindre på et kjøpesenter. Vi trenger en dag, utenom de andre dagene. Jeg tror faktisk den er helt livsnødvendig.

For meg virker det fullstendig forskrudd at søndagene skal være hverdager, for det er jo det som er realitetene hvis butikkene skal begynne å være åpne. Mange vil måtte gå på jobb, selv om de ikke vil. Det er alltid noen som vil, og da må resten følge etter. Det virker helt forskrudd at et nytt handlemønster skal torpedere søndagsturene, for det er det som vil skje. Hvis de først åpner vil det aldri kunne reverseres. En ny tid vil være begynt, men ikke noen god tid.

Vi vet allerede nå at barn sitter alt for mye inne. Trening på innendørssentre har erstattet turer i skogen. Nettbrett har for lengst erstattet cowboy og indianer og lek i naturen. Amerikanske sosiologer har undersøkt hvor mye av et vanlig døgn i en tolvårings liv som er forbeholdt prat med mamma eller pappa. Svaret er ikke i timer, men 3.5 minutter. I stedet bruker barna timevis på å stirre på skjermer og trykke på knotter. Det samme gjelder oss voksne. En dansk undersøkelse viser at bare 23 prosent av dagens barn mellom 5 og 12 år er ute daglig for å leke eller bruke naturen på andre måter. På 1970-tallet tilbrakte vi mer enn halvparten av tiden utendørs.

Man kan trygt si at tidene har forandret seg. Både barn og voksne trenger å gå tilbake til naturen. Vi trenger moralen fra 1970-årene, da søndagsturen var en like stor selvfølge som kjøttkakene var søndagsmiddag.

Skal vi da torpedere søndagene med å dra på kjøpesenter? Nei, sier jeg. Jeg vil ikke det. De fleste vil ikke det. Derfor var det godt å se at 800 personer gikk turen til Odderøya i dag for å demonstrere mot søndagsåpent. Det var godt å se at disse folka tilhørte både fagforening, arbeiderbevegelsen, kristenfolket og miljøbevegelsen. Alle står samlet om dette, mot Høyre, mot Venstre og Fremskrittspartiet.

Jeg simpelthen nekter at misforstått frihet som disse partiene egentlig argumenterer med skal ødelegge mine barns fremtid når de tar fra oss søndagen. Mine søndagsturer blir ikke ødelagt, for de renner allerede i blodet og har trasket seg innover Jegersberg, Baneheia, Gråmannen og utallige andre steder rundt byen gjennom hele oppveksten, like bak faren min. Akkurat det stikker dypere enn noen søndagsåpne butikker.

I dag tar jeg gjerne med meg en diktsamling av skogsdikteren Hans Børli, noe godt i sekken og så drar jeg på tur, og søndags ettermiddag blir så god å sitte på etterpå. Uken som kommer blir så lett å fordøye etter søndagsturen.

Noen i regjeringskvartalet må ta til vettet. Det var vel Kjutta som sa at «nå må snart møndighedane gripe inn». Det verste er at det er myndighetene som har kommet med dette idiotiske forslaget. Tør jeg minne om salige høvding Erik Byes ord, som i dag pryder min facebookprofil:

«Politikere må en gang lære, både i Norge og andre steder, at de er ikke våre herrer… I demokratiene, skal de være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg , at de er våre tjenere, de er folkets herrer».

Tør jeg minne om at 70% av folket sier nei til søndagsåpne butikker.