En kveld midt på 1970-tallet var vi noen kids i stua til Henrik som spilte luftgitar hvor vi hermet etter Francis Rossi i Status Quo, og det var ikke helt uvanlig på den tida. Musikken var som en symbiose. Musikk var livet. Livet var musikk. Musikken på den tida favnet vidt, for om jeg var i starten av tenåra var Roger Whittaker og Tina Charles vel så hyppig på platespilleren eller i kassettspilleren som The Rolling Stones eller Status Quo. Verre var det med svensk gospel som Ingamay Hörnberg og Pelle Karlsson som var så flaut å spille at jeg måtte smug lytte i min mors Datsun. Siden den gang har utviklingen for populærmusikken vært formidabel – og trist, og man kan få følelsen at den er i ferd å gå mot sin undergang. I alle fall som rendyrket ideologi. Nylig meldte flere medier at et av verdens mest anerkjente musikkmagasin Pitchfork legges ned som selvstendig avis og innlemmes i et bredere livsstilsmagasin. Ifølge forskere er dette en generell tendens, at musikkmagasiner er i åpenbar fare, fordi færre mennesker tar musikk alvorlig som kunstart.

Inntil nylig var jeg selv fast kunde hos Narvesen og er det fortsatt der kjeden finnes, hvor jeg kunne se gjennom fortsatt eksisterende musikkmagasin som Uncut og Mojo, før jeg kjøpte. I dag er det bare Country Music People jeg kjøper fast, men får stadig en underlig følelse av at jeg er blitt en del av en kuriositet. Jeg reagerte med vantro da Narvesen som eneste butikkjede med utvalg av magasiner på kort tid har lagt ned tre av sine butikker i Kristiansand. Nylig gjorde Platekompaniet kjent at det eneste «vannhullet» for ny musikk som er igjen av kjeden, på Oslo City, skulle legges ned, og flyttes til Storgata. Før gledet jeg meg til turer til Göteborg og platebutikken «Bengans», men den har forandret seg mye siden jeg var der første gang, for det å fortsatt drive platebutikk er en overlevelseskunst.

Pitchfork er ikke et kjent musikknettsted for folk flest, heller ikke for meg, men det skyldes nok at det først ble etablert i 1996, mens jeg var i småbarnsfasen. Pitchfork startet i Minneapolis, og flyttet senere til Chicago og deretter New York, før det nå blir innlemmet i et livsstilsmagasin på nettet. På 2000-tallet var Pitchfork talerør for en ny generasjon musikkinteresserte i kraft av sine anmeldelser og lister. Menn – som i hovedsak kjøper musikkmagasin – har alltid hatt stor forkjærlighet for alle slags lister. Gullalderen for musikkmagasin var på 1960- og 1970-tallet. I Storbritannia eksisterte Melody Maker helt tilbake fra 1926 og New Musikal Express har eksistert siden 1950-tallet. Men det vi i dag kjenner som det fremste musikkmagasinet er Rolling Stone, som startet opp i 1967, men som utover 1990-tallet mer ble regnet som et livsstilsmagasin og har endret status betraktelig. Melody Maker er lagt ned mens New Musikal Express kun finnes i nettutgave slik også den norske musikkavisen Puls nå gjør, så lenge det er liv i idealisten og grunnleggeren Arild Rønsen. Morten Mikkelsen i den danske avisen Kristeligt Dagblad mener utviklingen taler for seg. «Først ble mediet drevet av ildsjeler med blikk for noe nytt, så fikk de suksess med å skrive langt og klokt, så ble de kjøpt opp og til sist fikk de av nye eiere beskjed om å skrive kortere og mer mainstram». Dette er utviklingen for kunstarten musikk, så kan man mene mye om utviklingen går mot en undergang eller bare er en overgang for kunstarten. Mikkelsen skriver i avisa at «bladet skiftet fra å følge den seneste utvikling for en dynamisk kunstart til å være samlingspunkt for en generasjon halvgamle menn med en forkjærlighet for slitte cowboybukser, langt hår og lange gitarsoloer fra en svunnen tid». Akkurat der passer også jeg glatt inn. Ann Powers, musikkritiker i National Public Radio i USA mener at endringen i Pitchfork følger utviklingen til de trykte magasiner. Pitchfork startet som et sted for alternativ rockemusikk, men i takt med popmusikkens framgang på 2000-tallet med navn som Beyoncé, ble det det også ansett som kunstnerisk akseptabelt.

Utviklingen de senere årene er jo ikke akkurat lystbetont. Musikkforretningene forsvant. CD-plata ble byttet ut med Spotify og andre strømningstjenester. Musikkmagasinene er blitt for spesielt interesserte gamlinger, så lenge det er liv i oss. Alt dette etterlater få kroner i kassa til musikkskaperne, som i en helt annen tidsepoke, med helt andre krav for å kunne livnære seg, i større grad er tvunget til å følge den påtvungne arbeidslinja.

Utviklingen blir neppe bedre når alt det som kommer etter alltid vil bli oppfattet som kopier, for ikke å si plagiat, av de som kom først. Legendene fra 1960- og 1970-tallet er gjerne også idolene til dagens musikkskapere.

Vi får aldri en ny Keith Richards, Willie Nelson eller Jerry Lee Lewis, selv om ryktene hevder at de to førstnevnte vil overleve oldebarna våre. Mon tro hvem som skal fortelle kommende generasjoner om artister og sanger når alt er nedlagt utenom det mer flyktige som flyter rundt på nettsider, podkaster og i øreproppene.

Man kan gjerne fnyse av oss gamlinger som mener at alt var bedre før, men tiden det tar og magien det er å bla gjennom magasiner, streke under, skrive av eller for den saks skylde følge teksten i coveret på en støvete LP-skive, kan knapt forklares bedre enn det dikteren og låtskriveren Shel Silverstein gjorde da han skrev sangen Dr. Hook fikk en megahit med i 1972. Ironisk nok gav sangen karikaturer av dem forsida av Rolling Stone:  Oversetter man kan det lyde slik:

«Vi har store rockeartister, vi har gylne fingre og vi er elsket hvor hen vi går. Vi synger om skjønnhet og vi synger om sannhet for ti tusen dollar showet. Vi tar alle slags piller, som gir oss alle slags virkninger, men følelsen vi aldri har hatt er den følelsen vi oppnår når vi får bildet av oss på forsida av Rolling Stone»

TV-serien Makta som vies stor oppmerksomhet i disse dager, har nå nådd 1980-tallet og Gro Harlem Brundtlands første tid som statsminister. I årets første program i serien, fikk vi med oss hvordan Einar Førde og Sissel Rønbeck ville vektlegge 6-timersdagen, men ble fullstendig ignorert av Brundtland. Som lege-datter og selv lege-utdannet kom hun fra en helt annen samfunnsklasse enn Odvar Nordli, hennes forgjenger som statsminister. Under og etter Gro fikk tilhengerne av arbeidslinja og etter hvert nyliberalistene sin vilje videreført av de fleste regjeringer og statsministere de neste førti årene. Som mange andre mener jeg det nå er på tide å stille spørsmålet om ikke arbeidslinja skal få hvile, slik at også arbeidstakerne kan få nødvendig hvile?

Min motstand mot arbeidslinja, som jeg har skrevet om før, er langt fra ubegrunnet. Uroen min er stor for hva som vil skje om jeg skulle bli alene med én husholdningsinntekt. Den uroen er jeg langt fra alene om. Jeg vet at jeg ville måtte selge huset, kvitte meg med arvegods og bil. Antakelig måtte jeg med to tenåringer flytte inn i en mindre leie-leilighet, få betydelig dårligere livskvalitet og trolig et kortere liv. Mímir Kristjánsson skrev om «de arbeidende fattige» i Klassekampen i november i fjor. Har arbeidslinja satt hengelås på livet vårt? I Bibelens 1. mosebok var den nye faraoen i Egypt bekymret for at Israelsfolket var blitt så tallrikt og stort, så han satte oppsynsmenn til å plage dem med tvangsarbeid: «De tvang israelittene til slavearbeid og gjorde livet bittert for dem».

Hva er vitsen med arbeidslinja når det er blitt så galt at det å jobbe ikke er tilstrekkelig? Siden konseptet med arbeidslinja ble innført, har vi fått en eskalering av skilsmisser, psykiske problemer hos barn og andre samfunnsproblemer som stor ulikhet. For mange handler arbeidslinja kun om å overleve, og knapt nok det. Får vi skrotet arbeidslinja, vil kanskje legen Gro Harlem Brundtland kunne glede seg over mer sunn mat rundt bordet i de tusen hjem, fordi man faktisk har tid til å lage slik føde. Halvparten av alle nordmenn sier de er for slitne til å gjøre husarbeid etter jobb, ifølge Stami-rapporten «Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenlikning».

Fjorårets debatt på Protestfestivalen om «husmødrenes tilbakekomst» var ment som en aperitiff, men fikk – neppe uten grunn – mest medieoppmerksomhet av samtlige debatter. I disse dager utkommer boken «Jobb mindre – lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn» av Hege Hellvik. Hellvik var i 30-årene og småbarnsmor i krevende jobb da hun var nær ved å kollapse. For et par år siden skapte den finlandssvenske forfatteren Maria Österåker oppmerksomhet på festivalen med sin lille bok «Jobba mindre. Lev mer». Hun skrev den fordi hun ville ta tilbake eget liv og egne drømmer. I Danmark har May My Humaidans bok «Ærø Manifestet», som handler om noe av det samme, fått mye oppmerksomhet. Hun mener det ikke er rett at så mange i samfunnet skal være presset, mens statskassen bugner. Ifølge henne kan vi ikke drive samfunnet på samme måte som vi har gjort de siste 150 år. «Når du begynner å leve det livet som betyr noe, vil du ikke lenger bekymre deg om tid og penger,» sa den danske forfatteren Gitte Jørgensen da hun deltok på festivalen med boka «Simple Living».

I filmen After Work vises det til at kun 15 prosent av verdens befolkning opplever å være engasjert i jobben sin. De resterende 85 prosent er enten likegyldige eller misliker den. Viser ikke dette at friheten må oppjusteres, hvis mennesket skal få det bedre?

Livsstilsbegrepet FIRE, som står for «financial independence, retire early» – «finansiell uavhengighet, tidlig pensjon» – har nå fått verdensomspennende oppmerksomhet. Det har tiltrukket seg en stor følgeskare, først i kjølvannet av finanskrisen i 2008 og så under og etter pandemien. FIRE kan tolkes som et desperat forsøk på å komme seg ut av slavearbeidet og likevel kunne få betalt regningene. Mange unge har fattet poenget. De mener vi ikke er frie, men innelåst i våre liv, der vi bruker alt for mye tid til å slave for andre og stå i bilkø til samme tid hver dag på vei hjem fra jobb. Selv hører jeg 18-åringen i huset snakke om at han ikke vil bli «The Matrix».

FIRE og #Firemovement har over 45 millioner visninger på TikTok. En rekke nordiske aviser har skrevet om fenomenet i det siste. I Danmark har debatten rast siden i fjor, mens vår egen «fattigdomsaktivist» i politikken, Rødts Mímir Kristjánsson, betegner det helt riktig som et «sykdomstegn i tiden». Civitas Kristin Clemet skrev nylig om fenomenet i Aftenposten og stilte spørsmål om det er «beundringsverdig eller usolidarisk». I Norge har arbeidsminister Tonje Brenna og hennes uttalelse om at folk må komme opp om morraen satt sinnene i kok hos mange og antakelig fått flere til å stille spørsmålet om hvem vi egentlig sliter for. Det kan ha vært medvirkende til at FIRE-debatt har nådd også vårt land.

Dersom noen skulle være i tvil: Etter min mening er tida overmoden for at arbeidslinje-arven etter Gro Harlem Brundtland skrotes en gang for alle.

Det var i nynorskland, i Bjørgulvs stad. Det skjedde i dei dagar då morfars far levde og vandra rundt i fjella med okse og kjerre, og han var busett i det som heitte Bydalen, høgt til fjells over kyrkjebygda.  

Dottera Anne som var fødd i 1901, studerte sjukepleie i Oslo. Ho fekk tuberkulose medan ho hjelpte andre, og døydde i Oslo 16. april 1926. Bjørgulv fekk bod om at ho var dødssjuk og bestemde seg for å dra over fjellet.  Då tok han skreppa og gav seg i veg over heiane til Oslo. Han brukte fem dagar på turen, og nådde fram i tide.

Berre veker etter døydde Bjørgulvs kone Birgit, formelt av slag, men mest på grunn av sorg. Ho vart berre 58 år då ho døydde 15. oktober, og døydde i Bydalen, der han helst ikkje ville vere. Han sakna Setesdal, og tok kista på sleden og køyrde med stuten over fjellet. Han trefte kjente som ikkje kunne skjøna at han drog henne så langt når ho kunne gravleggjast i Åseral. «Ho skal ikkje stå opp att med åsdølar», var svaret han gav. Eg trudde fjellfolket var heidningar, derfor har svaret sete fast i meg.

Den svenske forfattaren Ylva Eggehorn, som i fjor mista ei dotter, skreiv i sitt essay «Det ensamma människans tidsålder» at «Det skulle drøje nesten hundre år før vi innsåg kva det moderne, sekulariserte, urbane prosjektet har fråteke oss: Gud og skogen». Gud og skogen høyrer på ein måte saman. Vi skal tilbake. Til skogen. Til Gud.

1. joledag sat eg saman med den finske kona mi og fekk høgre ein tale slik ein prest skal tale, det var i Åseral kyrkje. Og presten snakka om at ord er så mykje meir enn berre ei samling bokstavar. Ja, noko heilt anna. I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var frå Johannesprologen. I skapingas morgon kan vi lese at gud forma mennesket av støv frå jorda og bles livspust i nasen på det, og mennesket vart ein levande skapning. Slik formidla han det frå Guds Ord, presten. Han snakka om den evige Gud, som også har skapt tida. Og denne presten talte om å ta val, og om å ta imot tru. Og det var det som stod skrive i Bjørgulvs hjarte når han på naturleg vis beskriv trua si.

Og om talen var fin vart det nesten for mykje då  den store sopranen til bygda, buset i Berlin, var heime på joleferie og song for oss. På veg ut av kyrkja song ho  «O Helga Natt», så taket løfta seg og tårene spratt ut av auga og der og då forstod eg ikkje heilt kvifôr oldemor ikkje fekk kvile utanfor akkurat denne kyrkja.