Den lokalt produserte spillefilmen Perleporten, som skal være basert på «faktiske hendelser» i bibelbeltet, er blitt omdiskutert både her sør og på nasjonalt nivå allerede før den når kinosalen i begynnelsen av september. Når selskapet bak filmen også kaller seg Beelzebub Pictures, må man forvente reaksjoner. Omtrent samtidig er det premiere på filmen K-town, Bakteppet for den skal være koblingen mellom næringsliv, kristne miljøer og det politiske miljøet i byen, som regissør Kristian Landmark finner dypt problematisk og omtaler som «Selve beltespenna i det sørlandske bibelbeltet». Mitt spørsmål er om det ikke kan være like problematisk at byens kraftfulle kulturmiljø nesten uten unntak tilhører et annet miljø enn det som tradisjonelt har preget Kristiansand og landsdelen. Kanskje går regnestykket da til slutt opp i opp? Kan det være slik at denne byen – selve hjertet i bibelbeltet – lider av et hjerteproblem?

Det koker i stiftsstaden, slik det har gjort over flere år. Hvorfor har Kristiansand, av alle byer, fått et så giftig og spenningsfylt klima at det kan minne om Ville Vesten? Den situasjonen at begge de to filmene har premiere samtidig som årets Protestfestival går av stabelen, gjør det nærliggende å minnes om at «Beltespenna i bibelbeltet» er et uttrykk tidligere redaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer Hoven brukte, da det stormet som verst rundt Protestfestivalen i forbindelse med at dens to ledere oppfordret kristenkonservative til å komme på banen i en aktuell politisk sak. I kritikken mot festivalen, som feilaktig fikk skylda for at busslaster med kristenkonservative dro inn til Oslo for å protestere, anførte redaktøren at det pågikk et «kulturelt skifte på Sørlandet»: «Beltet er så stramt at det er i ferd med å kvele den siste rest av kristen-fundamentalisme». Ifølge avisen Norge i Dag kunne Protestfestivalen «miste statsstøtten dersom de lot konservative komme til orde».

Jeg tror at noe av forklaringen på det langvarige konfliktnivået i en ellers fredelig by som Kristiansand nettopp ligger i gnisningene mellom det sekulære kulturmiljøet og de såkalt «kristenkonservative» kretser. Ifølge Wikipedia er «kristenkonservative» en betegnelse på «kristne grupper eller individer som inntar et klassisk og tradisjonelt syn på kristne dogmer». Dette miljøet er i økende grad blitt plassert på reservebenken, for ikke å si trengt helt inn i garderoben. Den prosessen mener jeg startet rundt millenniumskiftet. Protestfestivalen etablerte seg i år 2000. Bakgrunnen var at initiativtakerne opplevde at det fine ordet «toleranse» ble tuklet med, at språkbruken mot medmennesker endret seg, og at en ny og hardere tid var i emning.

Bibelbeltet står for fall, og da må man forvente opprør og utrivelig ordfrekvens når kristendommen havner på bordet i nær sagt hvilken som helst sammenheng. Bildet er riktignok ikke entydig. Den kristne forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal er midt i skuddlinja og skyter selv fra hofta. Han står i opposisjon til en annen forretningsmann i byen, Steinar Olsen. Mens Brandsdal støtter kristne organisasjoner, har Olsen støttet Human Etisk Forbund. Begge har de sine tilhengere på hver sin side. Brandsdal har vært kontroversiell siden han i 2007 lanserte ideen om en ruvende Jesus-statue ved inngangen til byen.

I kristen terminologi vil det kunne sies at det foregår en «åndskamp» i byen. Samtidig er det et paradoks at denne «åndskampen» har ført til så mye strid. Kristne mennesker blir stort sett regnet for å være saktmodige og stillfarne. Det er da også i fullt samsvar med leveregelen i dette bibelverset: «Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse. Foruten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Men for den som har opplevelsen av å stå i en åndskamp, kan resultatet bli en holdning som innebærer at der finnes en fiende som må bekjempes. Da kan følgende bibelord oppleves som mer relevant: «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje».

Den nye KrF-lederen i byen, Charlotte Beckmann Finnestad, gikk rett i baret, da hun uttalte at filmen Perleporten ikke burde vises. I et forsøk på å forklare seg sa hun til avisa Vårt Land: «Det handler litt om at vi ønsker å bygge opp Kristiansand. Vi ønsker å få fram alt det gode som skjer i Kristiansand». Hun stilte spørsmål om hvorvidt vi underholdes av «en som onanerer, av sexkjøp og utroskap». Etter mitt syn burde vi oftere diskutere relasjonen mellom verdier og ytringsfrihet. Ytringsfrihet kan misbrukes, slik toleranse kan brukes til egen vinning, og slik koranbrenningen i Stockholm bevisst er brukt for å såre og øke konfliktnivået. Respekt er jo også et fint ord, som fortjener å bli hegnet om.

Det nærmer seg tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad, men nå virker det som slaget – riktignok med tunga som våpen – står i Kristiansand, og at tema er avkristning, verdivalg og åndskamp. Perleporten og K-town er i seg selv ubetydelige fenomener i denne sammenhengen, men er blitt symboler på denne kampen og har synliggjort noen konfliktlinjer. Navnet K-town kunne tilsi en god cowboyfilm. Bare så synd ingen av dem er cowboyfilmer!

Hvordan løser man de utfordringene som blir aktualisert gjennom de konfliktene rundt de to filmene? Må man begynne med å kalle en spade for en spade, gå til kjernen, snakke ut om hva vi vil med denne byen og landsdelen, samt hvilke holdninger som bør prege dem? De kommende lokal- og fylkesvalgene vil kunne ha stor betydning for hvilke verdier som skal vinne fram de neste årene.

Ikke overraskende har intervjuet i Fædrelandsvennen med meg om husmødrene utløst durabelig «pipekonsert» og det som verre er. Mer overrasket er jeg over alle positive tilbakemeldinger på e-post, SMS og i sosiale medier. Det kom overraskende på. Kanskje er tiden moden for å tenke nytt, eller tenke «gammelt»? Mange har hengt seg opp i begrepet «husmødre». Når jeg benytter det, er grunnen at «husmor» og «husmorskole» er ord som mange fortsatt husker. En moderne «husmorskole» kan gjerne hete noe annet.

Mitt inntrykk er at mange av dem som er mot «husmødrene», er de samme som er opptatt av miljø og klima. Det undrer meg at de ikke ser miljøaspektet i det jeg tok opp. Ett av mine sterke minner er da den nå 92-årige Erik Dammann i 2010 snakket om tiden vi er inne i, hvor det å tenke vekst er overordnet. Han var pessimist og så ikke håp for menneskeheten, uten at vi la bort hele vår tenkemåte og begynte på nytt. «Men det er en utopi,» sa han. Men tidene forandrer seg. På 1970-tallet fantaserte vi om sykler som «fløy opp bakkene» med motor. I dag opplever vi at nyliberalismen, som har vært motor i vekstsamfunnet, endelig har mistet sin kraft. Men for de største partiene AP og Høyre tviholdes det på «arbeidslinja» og tanken på at «det skal lønne seg å jobbe», og de vil ha oss alle i fulle jobber. Da undres jeg: Er det mulig å få ned forbruket så lenge arbeidslinja eksisterer? Den inflasjonen vi nå opplever, gir stigende rente, som skal tvinge oss til å bremse forbruket. Men fortsatt er det lenge til den rike middelklasse-familien med to i full jobb endrer vanene.

Dammanns varsko-rop mot utviklingen ble ikke hørt. Resultat: Gjennom de siste femti år er forbruket vårt tredoblet. I dag kommer den ene krisen etter den andre. I boka «Verdirevolusjon» skrev Dammann at på 70-tallet syntes mange nordmenn de hadde nok. Det er også slik jeg husker det tiåret. I mellomtiden har de globale miljø- og klimaproblemene økt katastrofalt. Dammann mente kampen for stadig høyere lønn var blitt meningsløs. Lønnsoppgjøret i vår gikk stille for seg. Midt i en inflasjon fikk alle det de krevde uten streik. Forbruket kunne fortsette å øke, og inflasjonen fortsetter. Mens jeg skrev dette, fikk vi ny dobbel renteheving. Dammann mente at maskuline verdier måtte vike plass for tradisjonelt mer feminine verdier som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker. Men det forutsetter et nytt økonomisk system. Det er dette vi blir tvunget til å tenke over. På 70-tallet hadde vi små forskjeller, mens nå er utenforskap og matkøer en del av hverdagen. Hva har så det med «husmødrene» å gjøre? Forbruk kan bare bremses, om vi bremser inntektene. Mennesker er slik at har vi penger, bruker vi dem. For første gang siden 80-tallet hører jeg at namsmannen drar hjem til folk og henter biler eller bytter lås på boligen.

Jeg hatet arbeidslinja da den kom, og hater den om mulig enda mer i dag. Den handler om utenforskap og setter et skille mellom de sterke og de svake, mellom de friske og de syke. Arbeidslinja har skapt hamsterhjulet vi befinner oss i, den har utryddet «husmødrene» og «husmorskolene». «Husmødrene» sto for verdier som nå er forfalt. Mange av oss vokste opp med en forelder som var hjemmeværende. Hvis vi ikke snur og bremser inntekter og veksttenkning, er vi på full fart mot flere kriser.

En renessanse for «husmødrene» – (og «husfedre») – kan gi mange gevinster. Noen må ta seg av tøyvask, oppvask og husvask. Noen må ha tid og kompetanse til å lage kortreist sunn mat som IKKE er ultraprosessert. Forskning viser at den maten vi spiser, fører til mer kreft. «Husmødrene» kan gi ny trygghet og stabilitet i familien og bremse kravene til alt vi må ha for å kunne være fullverdig del av samfunnet.

Mange av dem som raser over ordet «husmor», ser for seg at kvinnen blir avhengig av mannen og ikke kan skille seg av økonomiske grunner. Min egen mor skilte seg i 1974 og var hjemmeværende det meste av min oppvekst. Hun maktet å manøvrere rekkehus med lån, løpende utgifter og to barn. Da jeg ble skilt i 2010, måtte jeg ha hjelp av sosialen for å klare meg. Jeg var fortapt, selv med jobb. Vår avhengighet av to inntekter har gjort det vanskeligere å skille seg, om det skulle være nødvendig.

Hamsterhjulet og tidsklemma kan drepe oss sakte, selv om vi lever lenger. Flere blir uføre, flere har psykiske problemer, selvmordsraten er høy. Vi har ikke tid til å fundere på livet, hvorfor vi er her, hvordan vi bør forme tilværelsen. Mange holder ut i en jobb de misliker for å få nok pensjon, men dør eller blir skrøpelig før den dagen kommer. Vi trenger mer tid til å tenke, til å ta oss av våre nærmeste, til å nedtone det vi kaller arbeid. Jeg har fått spørsmål om hvordan vi kan møte det økende presset på eldreomsorgen, om mange forlater arbeidslivet. Det kan vi løse med å kvitte oss med mange av de «tullejobbene» som David Graeber beskriver i boka «Bullshitjobs».

Til sist: På en flyplass traff jeg for noen år siden en dame som satt på en benk med tilsynelatende god tid. Hun forklarte at hun måtte vente på sjela si, før hun kunne dra videre. Det kunne kanskje de fleste av oss trengt i dag?

«Tiden går, Gjensidige består» forkynte forsikringsselskapets reklame i sin tid. Vi sier: Tida går, Protestfestivalen består! I alle fall fortsetter den i 2023, og da for 24. gang. I en tid preget av kriser sier vi uten blygsel med Jan Erik Vold: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke!». Vold, som nå er langt oppi 80-åra, har vært en trofast festivaldeltaker flere ganger. Hans utsagn kunne knapt passet bedre som hovedtema enn just i år.

Når Protestfestivalen sparkes i gang med prolog på Bygland 31. august og følger opp med «Demensløpet» i Kristiansand to dager etter, er dette opptakt til en uke da mer enn hundre meningsytrere fra hele Norden kommer til byen. Det er sterkt når mange mennesker søker sammen for å snakke om viktige ting!

Jeg har alltid sett paralleller mellom livet på jorda og livet på Titanic. Tenk deg livet som passasjer på skipet. Du befant deg om bord, og du visste at det ville synke og bli borte i havet. I løpet av kort tid ville du ikke bare bli borte, men også glemt. Uansett om du trodde på evig liv eller ikke; du steg om bord på et tidspunkt, den gang du ble født. Og på Titanic fantes rike og fattige, gamle og unge side om side. De rike som levde på førsteklasse og de fattige som var stuet sammen på tredjeklasse, kunne ikke unngå å se hverandre innimellom. De skulle alle til det forjettede land. Kanskje så de for seg en ny sjanse, en mulighet de ikke hadde tidligere. Det var flere emigranter fra Sverige, Danmark, Norge og Finland (231) om bord, som ville søke lykken i Amerika. De fleste av disse reiste på tredjeklasse. I dag derimot kan vi trygt si at alle vi som bor i Norden, befinner oss på førsteklasse. Men noen av dem har faktisk dårlig råd; på førsteklasse faller de fort utenfor. Utenforskapet vil infiltrere nesten alt i livet, fordi forskjellene er så tydelige, og fallet er så stort.

Da beskjeden kom om at skipet ville synke, valgte de som var om bord forskjellige måter å møte døden på. Orkesteret spilte for å hindre panikk. Hva annet kunne de gjøre? Forretningsmannen og mangemillionæren Benjamin Guggenheim møtte døden på sitt vis. Da han innså at hans liv ikke kunne reddes, uten at det gikk på bekostning av andre, tok han på sin fineste dress og satte seg ned for å vente på døden. En svensk familie kastet seg i havet for å slippe å gå ned med skipet. Noen låste seg inne på kabinen. Andre gjester danset mens orkesteret spilte. Salmen «Nærmere deg min Gud» – omtalt som Titanics dødshymne – skal ha vært det siste som ble spilt før skipet sank. Passasjer George Kemish fortalte at da bandet til slutt ikke kunne spille mer, var den siste personen han så, den berømte forfatteren W. T. Stead, som satt rolig og leste på røykerommet på førsteklasse. Kanskje var han den siste som gikk ned med skipet.

Jeg kunne ha fortsatt å fortelle historien om dem som var om bord på Titanic, og om hvordan de løste «problemet» med at skipet ville gå ned. Men det jeg skriver, skal faktisk dreie seg om Protestfestivalen. Esben Esther Pirelli Benestad sa en gang at Protestfestivalen er en katastrofe-forebyggende festival. Sett i det lyset har den aldri vært mer nødvendig enn nå; etter en pandemi som lukket landet og verden ned i to år, mens Putins krig mot Ukraina pågår og kan ende i en tredje verdenskrig; mens dyrtid med inflasjon og rentehopp har skapt økonomisk krise for mange av oss; mens intoleranse og kanselleringskultur er på framvekst og får konsekvenser for hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Demokratiet opplever krisetilstand, og vi spør om hvorfor vi er så sinte.

Ett av årets hovedarrangement finner sted på lørdagskvelden. Det begynner med dette spørsmålet: «Hvordan klarer vi å håndtere uvisshet over lengre tid?». Her møter vi skribent og filolog Sofie Braut, forsker Mikael Kurkiala og redaktør og forfatter Sofia Torvalds. De to sistnevnte er fra det svensktalende Finland. Mikael er bosatt i Sverige.

I sin bok «Jag längtar mig genom Guds tystnad» skriver Sofia Torvalds: «Martin Lönnebo (som jo døde nylig) skriver at bekymringsløshet er «den hellige likegyldighetens plass». Det liker jeg. Jeg tror at det er vanskelig å være bekymringsløs når man er så lettbekymret som jeg. «Bekymringsløshet» er en tilstand som er meg fullstendig fremmed,» skriver Sofia. Vi skal bekymre oss og ikke havne på «den hellige likegyldighetens plass». Men vi skal fram for alt se etter håp der håpet finnes. Per Arne Dahl, biskop emeritus, og bekjent av Martin Lönnebo, skal snakke om å ikke gi opp i krevende tider.

Svenske Ulrika Harmsen skriver i sin bok «Mamma, kommer du att glömma oss nu?»om da hun som 44-åring fikk Alzheimers-diagnose. Hun hadde tre døtre å ta seg av og en jobb som ventet. Livet kan av og til ta aldeles uventede vendinger.Flere og flere, også yngre, får demens. Imens har helseministeren bedt oss om å ta ansvar for egen alderdom. Hvordan gjør man det?

Vi skal også ta opp tema knyttet til den yngre generasjon. Det er tegn til et nytt gryende samfunnsengasjement hos de unge. I år er festivalen stolt over å kunne si at vi aldri før har hatt så mange unge meningsytrere på programmet.

Selv fylte jeg nylig 60 år og har med det kanskje meldt overgang til «de gamle»? Når jeg tidligere fylte år og var bekymret, fikk jeg alltid høre at alder er bare et tall. Det er det ingen som har sagt etter at jeg fylte 60.

Jeg har tenkt mye på Titanic og hva jeg ville gjort om jeg var om bord med min grenseløse frykt og angst og min hypokondri. Jeg vet at jeg ikke ville presset meg inn i en av livbåtene. Jeg ville ikke kunnet leve i etterkant med det på samvittigheten. Antakelig ville jeg oppsøkt baren og hentet fram ei flaske brennevin. Vi lever alle på Titanic. Da er det viktig at vi bryr oss om hverandre. Det er også kjernen i begrunnelsen for fortsatt å arrangere Protestfestivalen.

God festival!

Svein Inge Olsen
festivalleder