På tide å heise flagget for finsk-ugriske minoriteter!

Finland har fått massiv omtale i norske media etter Russlands angrep på Ukraina. Det har finnene fortjent; de har vært modige og handlekraftige. Når Norden samles i NATO, vil vi stå mer sammen enn noensinne. Nordens posisjon internasjonalt vil bli betydelig styrket. Mye av æren for det har den finske presidenten Sauli Niinistö med sin tydelighet, diplomati og personlighet. Han regnes som den statslederen som kjenner Putin best. Mens krigen pågår, har han vært «direkte, men samtidig respektfull» i samtaler med den russiske presidenten.

Er det ikke nå på tide at vi i Norge – og gjerne først her i Kristiansand – gir vårt finske broderfolk den oppreising og respekt det fortjener? Det innebærer bl.a. kritisk gjennomgang av vår behandling av finsk-ugriske minoriteter i Norge. Utvandring fra Savolax i Finland til Finnskogen her i landet fant sted allerede på 1600-tallet. Ført i 1998 fikk skogfinnene – sammen med kvenene – status som nasjonal minoritet i Norge. Først i år kan skogfinnene juble for midler til museum.

Innvandringen av kvener skjedde på 17- og 1800-tallet fra et Finland som var krigstappet, undertrykket og hjemsøkt av stygge uår. Det verste året var 1867, på folkemunne kalt «sultetida», da store barneflokker døde. Min oldefar Anders Ollikainen dro til Norge det året. Det reddet antakelig livet hans. Men behandlingen kvenene fikk her i landet, bør gjøre oss skamfulle. Det er ikke rart at oldefar raskt tok navnet Andreas Olsen og ble helt norsk.

I 1982 ble Norsk-Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet for å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden 2000. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk i Norge. Samme år arrangerte Protestfestivalen debatt om kvenenes situasjon. Til tross for at «ingen» her sør hadde hørt om dem, ble det fullt hus.

I år har forholdet mellom samer og kvener tilspisset seg. I et åpent brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen, og som innlegg på nordnorsk debatt, har leder Bjørnar Seppola og saksutreder Ivar Kverno i Kvensk Norsk Riksforbund levert kraftig kritikk mot kommisjonen. De peker på etnisk forskjellsbehandling, «samifisering» av kvenske tema, og at kvenske ønsker legges til side. Det anslås å være 17 000 samer i Norge, mens det uoffisielt er mellom 10 000 og 30 000 kvener.

Den siste tida er det utgitt flere bøker som setter søkelys på kvenenes situasjon. M. Seppola Simonsens diktsamling «Hjerteskog» – på norsk og kvensk – har fått mest oppmerksomhet. Andre bøker er Marte Mellems «Fremmed blod», Kathrine Nedrejords pamflett «Flukta til Finnmark: 1800-tallet» og Bente Imerslunds «Kvener, skogfinner, tornedalinger, karelere, vepesere og ingermanlandsfinner. Onhan meitä vielä! Jo visst finnes vi!». Imerslund kommer til årets Protestfestival. Der tar vi debatten om forskjellsbehandling mellom minoriteter og om oppreising for finsk-ugriske grupper i Norge.

Hvorfor er noen minoriteter gjevere enn andre? Hvorfor har vi behandlet kvener og skogfinner så stemoderlig? Avisa Vårt Land skrev 20. mai i år at «uretten mot samer, kvener og skogfinner ikke bare er enkeltvise handlinger, men et tankegods som vi har bygd vår nasjonale historie på, og der deler av teologien spilte med». Avisa deltok på konferansen «Forsoning uten nordmenn?», som tok opp spørsmålet om det blir noen virkelig forsoning etter all uretten som er begått; med mindre hele storsamfunnet går inn i det oppgjøret. Videre skrev avisa at «hver og en av oss kan prøve å forestille oss hva det vil si å tilhøre slekter som forskere, lærebøker i høyskoler og grunnskole og myndigheter i fullt alvor mente var laverestående og mindre intelligente». Kommentator Harald Stanghelle sier at «mye av det vi nå får dokumentert, har sine røtter i nedlatende holdninger som skamløst og nesten sømløst har overlevd inn i vår egen tid.» Han tror rapporten som vil foreligge i juni neste år, vil vekke oppsikt, men at mange kan komme til å si: «Oi, var det så ille? Men hva har det med oss å gjøre?».

Hvorfor er det slik at vi flagger på samefolkets dag 6. februar, og at barnehage- og skolebarn lærer om samenes historie, mens kvenene blir fortiet? Hvorfor flagger vi fra offentlige bygg med regnbueflagget i «En By For Alle-uka» og Skeive Sørlandsdager, mens intet kvenflagg er å se på kvenfolkets dag 16. mars? «Den kvenske kulturen, kulturen til en av Norges historiske minoriteter, er nesten helt borte. Fornorsket, i knestående, i ferd med å forsvinne,» skrev Frank Jørstad, teatersjef for Kvääniteatteri, i en kronikk i Aftenposten i år.

Om et år legger leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, fram sin rapport. Mye tyder på at den blir knusende og stygg. Mitt ønske og min oppfordring til bystyret og ordfører Jan Oddvar Skisland er at Kristiansand kommer den i forkjøpet, at kvenefolkets flagg vaier i byen den 16. mars neste år. Det har norske kvener, også de som lever her sør, fortjent. Det har også vårt finske naboland fortjent.

Sympatiens tidsalder

Sympatiens tidsalder er over oss. den kom gradvis, men tok fullstendig over for cirka fem år siden. Sympati er et mye mer positivt ladet ord enn krenking, men det går ut på det samme. Vi får sympati for de som blir krenket. Når Ukraina vant MGP i går kveld skyldtes det ikke at det var den beste låten. Folket stemte den fram, ikke ekspertene, som la vekk omstendighetene. Sympati spiller på følelser, og er et varmt og godt ord, og som følelsesmenneske blir også jeg rørt til tårer av at Ukraina vinner en musikkonkurranse hele Europa ta del i.

Per Fugelli snakket om at vi alle ville tilhøre en flokk

Også varme ord kan bli kjølige, og drev fram det som er blitt galt i sympatiens tidsalder. #Metoo ble startskuddet som drev fram denne nye tidsalderen, da Harvey Weinstein ble anklaget for seksuelle overgrep i oktober 2017. Det spredde seg over hele verden, som ild i tørt gress, og antakelig har det vært en slags åndelig tørke lenge, noe som har vært galt lenge. Tørke er jo ikke bra for alt som gror og blir vakkert og når man tørster mister man til slutt evnen til refleksjon. #Metoo-bølgen ble et fenomen som igjen ble slukt opp da George Floyd ble drept av en hvit politimann. Noen år før hadde 2-3000 mennesker samlet seg utenfor Mall of America i Minnesota for å protestere mot politidrapene på ubevæpnede afroamerikanere. Black Lives Matter tok fullstendig over av sympati, og førte også til at historiebøkene ble saumfart for mulige rasistiske overgrep. Pride-ideologien er ikke ulik, men har sin bakgrunn mer enn femti år tilbake i tid. I år er det femti år siden homofili sluttet å være forbudt her i Norge. Regnbueflagget har sin historie tilbake i San Francisco på 70-tallet. Her i landet tok det av i 2017, et nøkkelår for når sympatiens tidsalder startet for fullt, da Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – oppfordret folk til å stille opp i Gay-parader. Når da de heterofile tok del i dette ble det til en folkebevegelse. Det året rant sympatien for de homofiles situasjon og rettigheter over da man under Oslo Pride ble oppfordret til å gå for personer som ikke kunne, eller ikke våget. Man kan uten å overdrive si at den nye verden med sosiale medier ble en pådriver som førte til at den store flokken ble drevet fram av sympati.

Da Putin gikk til krig mot Ukraina i februar i år, ble det sett på som et overgrep mot et helt land, og en hel verden rant over av boikottaksjoner og restriksjoner mot også helt uskyldige russere som bare tilfeldigvis er født og bor i Russland. Sympatibølgen for Ukraina skylte over verden som en godartet farsott. Der bommet Putin kraftig, for han hadde nok ikke tenkt på denne nye tidsalderen. Når det er sagt vil jeg påstå at forløperen til sympati var toleranse.

Da Kai Erland og jeg startet opp Protestfestivalen 21. juli 2000, tilfeldigvis på samme dag som Norges dyreste fotballspiller Erling Braut Håland ble født, var det ikke minst fordi vi så antydninger til at en ny usunn og skadelig tidsånd var i ferd med å vokse seg fram. Det er tankevekkende at mange av de unge som i dag vokser opp ikke har erfart det skadelige med tidsånden, men helt uskyldig har plumpet ut i denne tida som om den er en normaltilstand.

Som med sympati er toleranse et vakkert ord, om det behandles riktig. Men når det blir en ideologi er det ikke lenger like vakkert. Vi oppdaget intolerant toleranse, der de som skrek høyest om toleranse ofte var de minst tolerante. De ville ha forbud og brukte dømmende og harde ord som igjen gikk utover noe annet vakkert, nemlig demokratiet vårt. Med andre ord har sympatiens tidsalder røtter tilbake til tusenårsskiftet. Det passer bra med at #Metoo-fenomenet har sine røtter tilbake til 1997. Hva skjer når man overfører positivt ladede ord til å bli skadelige maktbegrep?

Jeg tror en forklaring er at vi her i Vesten la vekk Gud, og i stedet ble våre egne guder og samlet oss om hverandre og flokken, der vi fulgte strømningene og sympatien for det er nå alt vi har. Vi vil jo så gjerne være gode og sympatiske mennesker. Per Fugelli, sosialmedisineren, som døde rett før #metoo-fenomenet tok av, var opptatt av at vi alle var flokkdyr. Han snakket stadig om flokken vår. «Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: Gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen», sa han. Jeg ble kjent med Per Fugelli fordi han var en trofast deltaker og tilhenger av Protestfestivalen og var så heldig å overrekke han diplom i anledning festivalens 10-årsjubileum der publikum hadde kåret han til Norges beste meningsytrer, tilfeldigvis det samme året han hadde fått beskjed om begrenset tid igjen å leve. Kanskje var det også litt i sympati at han vant.

Hva hadde gode Per Fugelli tenkt og sagt om det som har skjedd i disse fem årene? Kanskje ville han sagt, at det er både vakkert og trist, som en del av oss andre. Vi har ødelagt vakre og viktige ord og levemåter med å gå for langt. Ingenting er jo så hyggelig som å få besøk av gode venner, men om de tar over huset er det ikke lenger like koselig. Per lyver ikke, han hadde rett. Vi er flokkdyr, og vi er gudløse, og i mangel av de verdiene, i mangel av et begrep som synd, av mangel av forskjellen på rett og galt, av mangel av regler og styrt av strømninger i tiden, har det tatt helt av, og slik det ser ut er det vanskelig å se hvordan vi finner veien ut igjen av dette mørket.

Det er vakkert og kanskje også riktig at Ukraina vinner en musikkonkurranse fordi vi har følelser, men vi kan ikke fortsette med å utslette alt vi ikke liker. Vi kan ikke fortsette med å ødelegge vakre ord, fordi vi vil ha all makt på himmel og på jord. Den makta er forbeholdt noe større enn oss, for vi er fortsatt små syndige mennesker som tror vi eier framtiden, men som i tur og orden skal dø og graves ned i jorda når den dagen kommer. Per Fugelli sa også noe annet. Han sa at livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.

All sympati til Ukraina, så la oss le og gråte sammen med dem og andre land som opplever krig, men la oss for all del ikke skape nye kriger, i jakten på fred.  

Elendig norsk sjølvforsyning? Har pandemien og krigen opna auga våre?

Pandemien førte til brei diskusjon om kvifor Noreg ikkje er sjølvforsynt med medisinar og mat. Krigen i Ukraina har intensivert debatten. Mykje av auken i matprisar og straumutgifter heng saman med krigen. Ukraina er Europas kornkammer, og kva skjer når omverda ikkje lenger har tilgang til kjelda? Hans Bårdsgård i Nationen skriv om dette: «Svartjorda ved Svartehavet er ekstremt fruktbar, det er våronntid. Dessverre er det ekstremt lite fristende for bonden å sitte på traktoren under beskytning av jagerfly».

Oldefar Bjørgulv måtte dra helt til Telemark for å hente høy i blant

Noreg seiest å vere det landet i verda som har minst sjølvforsyning. Det er urovekkande.  Har vi vore for godtruande og tenkt at vi kunne kjøpe all den maten vi treng? Det er berre to år sidan Solberg-regjeringa avviste Stortingets krav om attreising av beredskapslager for korn. Etter ein pandemi og ein russisk invasjon i eit europeisk land ser vi at det uventa kan skje så raskt at regjeringa ikkje rekk å sette i verk nødvendige beredskapstiltak.

Finland har derimot alltid vore føre var. Da Noreg og Sverige etter slutten av den kalde krigen kutta i forsvarsutgiftene, heldt finnane fast på sitt invasjonsforsvar. Landet har også store beredskapslager for korn, brensel, medisinar, kjemikaliar og andre nødvendige råvarer. Og dei har fleire tilfluktsrom enn oss. Axel Hagelstam, direktør for planlegging og analyse i Försörjingsberedskapscentralen, seier til Aftenposten at erfaringane frå vinterkrigen 1939-1940 sit att i den finske mentaliteten. Lærdommen var at landet må kunne klare seg sjølv. Magnus Håkenstad, som er forskar ved Institutt for forsvarsstudier seier at finnane har ein tankegang som er nøktern, hardkokt og målretta.

Kornbonde og tidlegare administrerande direktør i Norske Felleskjøp Lars Fredrik Stuve har argumentert for beredskapslager for korn i mange år. Og han har møtt mykje motstand. Til Nationen seier han at «et beredskapslager er en forsikring for fellesskapet». Kari Gåsvatn i same avis skriv at «millioner i Egypt og Afrika blir fratatt sitt daglige brød, fordi en diktator over natta kan diktere kornmarkedet. Det avslører hvor sårbar maten er». Vekeavisa Dag og Tid har på trykk ei stor sak om korn i krisetid: «Klimaendringar. Pandemi. Krig. Priseksplosjon. Er det no Noreg skal lagre matkorn med tanke på matkrise?» spør avisa. Saka i Dag og Tid handlar til stor del om nokre siloar i Stavanger som Stortinget vedtok å bygge i 1962. Her lagra staten korn i beredskap for tøffe tider. Siloreisinga må ha stått fram som eit symbol på ansvar og tryggleik.

Det er også noko symbolsk over måten vi har tenkt dei siste åra, ikkje minst her i Kristiansand. Det har skjedd samtidig som politikarar og andre kjendisar i byen har krangla og snakka ufint om kvarandre, også i bystyret. Kunstsiloen på Odderøya, som var den mest omtalte politiske saka i byen for få år sidan, står om eit par år ferdig til både glede og irritasjon, og den skal marknadsførast som Nord-Europas mest nyskapande kraftsenter for kunst- og kulturopplevingar. Kunstsilo-prosjektet blir bygd rundt ein prislønt og verneverdig kornsilo frå 1935, som var teikna av arkitektane Arne Korsmo og Sverre Aasland. Kanskje – om krisa utviklar seg – vil det ferdige bygget minne oss på at vi burde hatt fleire kornsiloar enn kunstsiloar?

Nå som mat, bensin- og straumprisar er skyhøge, vil nok færre ha råd til å gå på noko som helst. Det som nå gjeld, er om vi har nok mat og pengar til straumrekninga; at pandemien ikkje returnerer, og at krigen i Ukraina tar slutt på fredeleg vis.  Men vi kan jo sjølvsagt på «sørlandsk vis» tenke at både freden og dei betre tidene kjem tilbake før hausten. Vi er jo meir «lettbeinte» og blide enn finnane her i Kristiansand, her som alt er så «greitt».

Både Kristiansand som potensiell «lykkeby» og norsk sjølvforsyning vil stå på programmet når Protestfestivalen blir arrangert att i september. Så kan det vere verd å minne om at Maslows behovspyramide framleis gjeld i verda, der mat og tryggleik er det lågaste trinnet. Denne veka blei det klart at sjølvforsyningslandet Finland for femte år på rad toppar lista over land det er lykkeleg for innbyggarane å bu i. Nå har dei dratt ytterlegare frå Danmark på andre plass. Noreg søkk på lista og er dårlegast i Norden. Kriteria for «lykkebarometeret» er baserte på omsorg, fridom, generøsitet, ærlegdom, helse, inntekt og godt styresett. Har vi noko å lære av landet med dei tusen sjøane? Nå skal vi visst få badstuer i Kristiansand, kanskje vil det hjelpe?

Kan sjølvforsyninga og tryggleiken ha medverka til at finnane er så mykje lykkelegare enn oss? Eit nærliggande spørsmål vi bør stille oss i Kristiansand når det gjeld «sjølvforsyning», er korleis vi har kunna stelle oss slik at CB – vårt eige bryggeri – utan vidare kan forsvinne mellom fingrane våre etter å ha vore ein del av den lokale byrgskapen i 162 år? Øl er rett nok ikkje like livsviktig som korn og medisinar, men merkevara er faktisk ein viktig del av identiteten vår.