Vi må ta betre vare på arven etter dei gamle

Etter fleire dagar på reise heimover frå Finland køyrde vi inn grusvegen dei to mila til Oppistun Børli, der diktaren Hans Børli (1918-1989) vart født og vaks opp. Det var han som viste meg ei meining, når alt såg som svartast ut til tider på 1990-talet.

Diktaren Hans Børlis fødested i Eidskog kommune

Hans Børli-selskapet tar vare på Børlis diktskattar og på fødestaden. Bysta av diktaren står på tunet. Dei gamle bygningane er framleis intakte, bortsett frå våningshuset som brann ned for mange år sidan. Børen sjø danna eit perfekt bilete av staden vi var på, eit bilete som kunne høyrd heime i Nasjonalgalleriet. Og så var der framleis låvesvaler i mønet. Det vart nesten for mykje av det gode. Skigarden var rett nok ròten, men låg framleis på skrå som skigardar skal gjere, men som Børli skreiv om den då han vende tilbake på eldre dagar: «sleper seg gjennom villgraset i skogkanten / lik grådyr med skudd i korsryggen».

I mange år hadde eg ønskt å få sjå denne staden, og no på reisa frå Finland passa det så såre godt. I boka mi «Bjørgulv Myhola. Den siste av dei gamle» skriv eg at det var han Bjørgulv som Børli skreiv om, utan å vite det. Dei fann aldri kvarandre. Begge var tømmerhoggarar, men avstanden på den tida var for lang frå Myhola til skogane i Eidskog ved svenskegrensa.

Eg er ikkje den einaste som vart dregen mot mål som dette. Det har noko å gjere med fridom, natur og det enkle. Eg har alltid elska gamle westernfilmar, og hippietida. Det er noko der. Då covid-19-pandemien kom til verda, vart mykje forandra. Det kan sjå ut som mange har blitt dregne mot ein enklare levemåte. Tida kan vere inne for å leve annleis; eit tema vi skal snakke meir om på Protestfestivalen i år. Då eg for litt sidan skreiv at det fråflytta småbruket etter bestefar i Bygland motviljug blir vurdert lagt ut for sal, fekk eg fleire førespurnader, men dei fleste ville ha ein øydegard endå lengre frå folk. Slik som på Myhola, eller Oppistun.

Statue av Børli på Oppistun, Børli

Børli skreiv om «Ensomheten i menneskehjertenes ubrytelige fellesskap«. Vi treng å kome tilbake til det enkle livet, om ikkje for alltid, så for lengre periodar.

Og det er noko skremmande med tida vi lever i no; med pandemiar, terror og klimaforandringar. Spektakulære vêrskifte med vind, styrtregn, heitebølgjer, tore og byar under vatn. Vi står ved eit vegskilje. I Klassekampen skreiv Erik Reinert om nyliberalismens fall. Kva kjem etterpå?

Dette med fridomen og naturen plasserte dei saman, Bjørgulv og Børli. Børli skreiv om rikdom: «Nei, vi eier skogene, slik barnet eier si mor».  Bjørgulv sa då han fekk vite at namnebror og slektning Bjørgulv Haugen dreiv matbutikk: «Akk o ve, ja då he kje du gjort mykje i livet ditt».

Brørne Tomas og Knut Liestøl var kjende bjørnejegarar. På eit høgt fjell i Skomedal jakta dei òg på hubro. «Eg hadde då med Bjørgulv Myhola. Han var god til å klatra i fjell og frykta ikkje noko. Han sat der oppe mellom himmel og jord og song stev,» fortalde Knut Liestøl seinare. Det var søster til Knut, ho Gyro, som tok eit av dei første og flottaste bilete av Bjørgulv rundt 1903. Han elska å fortelje om kjempene i dalen, om slåstkjempene og om tidsalderen til neveretten. Men han vart aller  mest kjent som oksekøyrar.

Eg sat og lytta til lydopptak med Bjørgulv ein vinterdag i stova mi i Kristiansand. Eg vart heilt oppslukt av forteljingane, og det medan eg sat trygt heime med fyr på peisen. Han var 90 år då ha snakka, men det merkar ein ikkje. Minnet hans var betre enn det mitt er. På veg frå Finland høyrde eg Børli lese eigne dikt, dei finst på Spotify. Han les med slik ein ro at den urolege blir roleg.

Det mest kjende biletet av Bjørgulv med stuten. Her med turistar

Eidskog har Børli, og dei tek vare på mennet om han. Diverre var biblioteket stengt den sundagen vi var der, men statuen utanfor fortalde at vi var på rett stad. Og så kviler han i jorda ved Eidskog kyrkje. På Bygland er det ikkje mykje spor etter Bjørgulv, men gravsteinen finst. Det gjer også den steinen som har versert på folkemunne, den han sjølv la i muren ved Austad gamle kapell, den han meinte skulle vere gravsteinen hans. Eg såg den steinen på 1990-talet, men sidan har visst ingen sett han, trass i iherdige forsøk frå mange.

Det rann ut soger av Bjørgulv, som det rann ut dikt av Børli. Børlis dikt har aldri vore lest meir enn no. På same vis har boka om Bjørgulv runne ut like fort som det har komme nye opplag.

På forsommaren var vi ein liten gjeng som drog til Myhola med noverande eigar Nikolai Jebsen som guide. På innsida av bygningane stod initiala og dikt skrivne inn med blyant og kniv. Heile slekta er nemnd, også mi eiga mor som då var 14 år gammal. Opplevinga på Oppistun vart som blåkopi av Myhola. Eg hadde ikkje lyst å gå derfrå. Det var så mykje som stritta imot.

Vi såg meir på turen frå Finland. På Svullrya stod statuen av Åsta Holth, som ville ha republikken Finnskogen. Mellom Røros og Alvdal stod ein sølvfarga kjempeelg som samlar turistar kvar dag. I Røros stod bergmannen og hustrua hans. I Alvdal trefte vi på Solan og Ludvig. I Umeå stod det ein mann i sentrum, som vi lenge trudde var ein såkalla levande statue.

Neste år er det 150 år sidan Bjørgulv Myhola vart fødd. Eg berre nemnar det. Tida har tatt oss att.  Vi treng meir enn nokon gong å ta vare på arven etter dei gamle.

Kan Kristiansand bli en «lykkelig by»?

Det er blitt sagt, mest av oss sjøl, at vi har det så greit på Sørlandet. «Sørlendingen har satsa på det smålåtne og beskjedne – på koseligheta», skrev Andreas Hompland i sin tid. Men stemmer det i dag? De siste årene har jeg tvert om lurt på hvorfor vi er blitt så ulykkelige i denne byen med en strøm av klager og kjefting mot politikerne og mellom politikerne om valg som er foretatt og med motstand mot både endringer og det bestående. En del av frustrasjonene ble kanalisert gjennom de utskjelte Sørlandsnyhetene.

Er denne karen et godt eksempel på hvorfor finlendere er verdens lykkeligste folkeslag? Snusmumrikken har sinnsro, og er sammen med de andre figurene i Mummidalen Finlands største eksportvare.

Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett, sa årets mottaker av Erik Byes minnepris Ann-Kristin Olsen til Aftenposten for flere år siden. Nils Arne Eggen ble spurt hvordan han tenkte som leder etter sin store suksess som fotballtrener.  Han besvarte spørsmålet ved å spørre om journalisten hadde hørt om Maslow? Joda, han hadde hørt om den berømte behovspyramiden. Eggen forklarte at nest etter mat og drikke trenger vi trygghet. Kanskje gav han der også et svar på hvorfor Karsten Johannessen en gang hadde slik suksess med Start, og hvorfor det har gått så trått for klubben de siste årene. Så, hva har skjedd med oss på «palmekysten»? Det virker ikke som vi lenger har det noe greit med hverandre her nede.

Jeg er nettopp hjemkommet fra verdens lykkeligste land. Finland toppet i år «lykkebarometeret» for fjerde år på rad. Norge ligger på sjette plass og synker på lista. Mon tro om vi her på svaberget har noe å lære av de tusen sjøers land? Man kan fundere på hva som gjør at et folkeslag som anses å være mutte, alt for seriøse og alt for alvorlige, kan ha det bedre enn oss. På vei til Finland plukket jeg opp det svenske magasinet «Modern Psykologi», mens jeg var i det landet som ligger på sjuende plass. Tema i sommerutgaven er «lykke». Siden Protestfestivalen indirekte fokuserer på dette i flere debatter i år, ble det både interessant og relevant lesning for meg.

Under ferien i Finland oppholdt vi oss i nærheten av Vasa (ca. 67 000 innbyggere). Byen har tatt mål av seg å bli den lykkeligste byen i verdens lykkeligste land. Og ikke nok med det. Vasa vil også kåre den lykkeligste personen i den lykkeligste byen i det lykkeligste landet. Kan vi lære noe av Vasa og Finland? Det svenske magasinet har intervjuet Markku Ojanen, professor emeritus i psykologi og Finlands mest erfarne ekspert innen lykkeforskning. Det første som pekes på som årsak til finnenes lykke, er badstuene. Landet har 3.3 millioner badstuer. Mens Thorvald Stoltenberg i sin tid hadde viktige møter med verdensledere ved frokostbordet hjemme, hadde Urho Kekkonen samtaler i badstua. Badstuene er like viktige for den finske folkesjela som søndagsturen for nordmenn og pub-visitten for engelskmenn. For en tid siden utfordret jeg vår egen ordfører Jan Oddvar Skisland på at Kristiansand trenger ei offentlig badstue ved Bystranda.

Finlendere tror – i motsetning til oss – ikke at de er bedre enn alle andre. Hvem husker ikke Gro Harlem Brundtlands ord fra nyttårstalen i 1992: «Det er typisk norsk å være god». Finlendere mener heller tvert om, når de taler om seg selv. Så lykken skyldes neppe selvtillit. Ojanen har selv lurt på hvorfor nettopp hans folk er lykkeligst i Norden. «Norge har olje og bader i penger. Svenskene har mange internasjonale selskap og har ikke hatt krig på nesten 200 år. Finland har vært i dyp fattigdom hatt mer krig enn noen av de andre nordiske landene.» Ifølge Ojanen kan en forklaring være finlendernes evne til å tåle vanskeligheter bedre enn andre: «Sykdom, arbeidsledighet og skilsmisser påvirker lykken negativt, men vi ser ut til å tilpasse oss, for lykkefølelsen er mer intakt uansett hva som skjer».

Ojanen definerer lykke som en tilstand av takknemlighet og det å være fornøyd, og at man verken lengter tilbake til det som var eller skuer framover i tid. Finnene har ifølge han uvanlig stor tro på politiet, og mennesker stoler på hverandre i stor grad. Finland er likestilt, skoleelevene gjør det bra, og det finnes et bra velferdssystem. Men alt det som her er nevnt, er ikke nok til at Finland skulle være verdens lykkeligste land. Ojanen tror ataraxi, «sinneslugn» – på norsk «fred i sinnet» – er en del av forklaringen. Finlendere er gode til å kjenne seg trygge i seg selv. Til sist nevner han finsk «sisu» som en del av helhetsbildet. Den kan defineres som en sterk vilje til å ikke gi seg, til å gå videre av en ekstra porsjon utholdenhet.

Vasa, som tar mål av seg til å bli verdens lykkeligste by, vil oppnå det ved at alle dens tjenester fremmer alle innbyggernes trivsel; parker, kultur, idrett, helsetjenester og barnehager. Men kommunen vil gå enda dypere. Den vil forstå hva som gjør mennesker lykkelige, og hvordan den som by kan fremme dette, sier Leena Forsèn, som er kommunikasjonssjef i Vasa, til «Modern Psykologi».

Markku Ojanen lister opp tre punkter for et lykkeligere liv: Gjør noe bra for noen andre. Gjør noe bra for deg selv. Rør på deg. Kan den kombinasjonen også bidra til at Kristiansand blir en by der vi ikke bare sier at vi har det «greit», men faktisk mener det og kjenner det på kroppen?

Dødstanker

Den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches skrev en gang om den amerikanske cowboyen: Han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han. Det er vel en merkelapp som kan settes på mange typer mennesker.

Napoleons dødsleie

Forfatteren Astrid Lindgren og søsteren snakket ofte sammen i telefonen i alderdommen. De begynte samtalen med «døden, døden, døden», og så var de ferdig med det. Stigende alder bærer ofte med seg det faktum at samtalene gradvis skifter tema. Til eksempel har mine to nærmeste jevnaldrende venner og jeg gjennom snart førti år hvert eneste år gått på restaurant en kveld i april, omtrent på den tida vi alle tre fyller år. I begynnelsen gikk det mye i politikk, religion og økonomi, og til dels i andre fornøyelige diskusjoner. Og alltid med humoren som en trivelig følgesvenn. Med årene har jeg lagt merke til at samtalen gradvis har endret kurs, og at latteren har fått et nervøst og noe ironisk drag av galgenhumor over seg som kanskje ikke er så rart, når det stadig mer omhandler sviktende helse, sykdommer og dødsfall. For min del ubehagelige tema en hypokonder med intens dødsangst helst ikke vil snakke om. Eller er det slik? Hypokonderens angst handler om å gå for mye inn i alt, også det ubehagelige. Livsløgnen kan være smertefull, men er helt nødvendig når man vil være dønn ærlig. Men også her lyver jeg, for jeg vil ikke vite og unngår alle former for blodprøver og årlig helsesjekk. Det har jeg aldri forsonet meg med og aldri gjort. Jeg kunne like gjerne hoppet ut fra tiende som å gå å ta helsesjekken og risikere en dødsdom.

Nå har jeg denne koronavåren skrevet boka «Den siste av dei gamle» om oldefar Bjørgulv Myhola og forstått at også her gjennomsyret døden alle de hvite sidene. Det er kanskje ikke så rart siden alle jeg skrev om for lengst er borte. Dødsleiene slukte meg mest, og selve samtalene som foregikk før døden kom. Bjørgulv Uppstad f.eks. som også ble kalt Setesdalskjempa, var bestefaren til Bjørgulv. Da han lå på det siste, var han bekymret for om all slåssingen ville straffe seg i etterlivet. «Fyst eg tenkjer på alt det vonde eg hev gjort, vil de kjøve meg», sa han til søsteren Gro. Mens han lå og visste hvor det bar hen ble han spurt om han ville høre en salme. «Ja, syng den: Nu bør ei synden mer,» svarte Bjørgulv. Da sønnen hans Svein, far til Bjørgulv jeg skrev om, lå på det siste, fikk han besøk av en kristen. «No, Svein, no skal du snart døy, har du overgitt deg til Gud?» «Eg putla og ber, putla og ber det beste eg kan,» svarte Svein. Ja, ja mente den kristne, stort mer kan ingen gjøre. Sønnen hans Bjørgulv, han jeg skrev bok om, ville ikke begrave kona si i Åseral, så han dro henne over heia til Setesdal, for hun skulle ikke våkne opp med åsdøler.

Nylig besøkte jeg gravstedene til Bjørgulv og alle barna hans, men min grandonkel Sveins grav var borte. Jeg lette, men fant den ikke før mysteriet ble løst: Den var slettet. Det fikk meg til å tenke på noe den finlandssvenske forfatteren Nils Erik Forsgård skrev om i sin nye bok «Dødsmasker». Først dør vi mennesker, så før eller senere, dør også våre graver. Etter et dødsfall sies det iblant høylytt, at han eller henne kommer vi aldri til å glemme. Men vi glemmer. Vi er programmerte til å glemme. Det er antakelig forutsetningen for å fortsatt kunne leve videre. Jeg kan ikke tenke meg noe mer deprimerende enn dette faktum: Man vokser opp, finner seg en familie og et arbeid og man setter i gang et livsprosjekt som er ment å vare i all evighet, i alle fall lever vi som det, men det er altså over før vi knapt får begynt. Og ikke bare det, Knut Hamsun sa det helt riktig, at om hundre år er allting glemt. Jeg vil korrigere Hamsun. Om femti år er allting og alle glemt.

Forsgårds bok er dyster, men fornøyelig lesning. Han tar for seg alle mulige måter å dø på, og beskriver dødsleiene til kjente personligheter som Friedrich Nietzsche, Ernest Hemingway, Johann Sebastian Bach, Ezra Pound og mange flere. Også de nære. Han skriver om epidemier og pest, om selvmord, om dødsstraff. Og om å være Skinndød, noe som gav H-C. Andersen dødsangst.

I Russland tok de ortodokse prestene avstand fra kremering. I bibelbeltet her på Sørlandet er det desidert flest begravelser, mens i Oslo brennes de fleste. Det er vel liten tvil om at det har med religion å gjøre. Det er trygt å dø på Sørlandet. Samtidig er det et annet dilemma, for ved brenning kommer verken sopp eller orm til kroppene våre.

Jeg har aldri forstått meg på døden. Og det er et problem for en som vil ha forklaring på alt. Og så irriterer det meg, som det gjør for Forsgård, at den som lever lenge betraktes som en slags vinner. Dette til tross for at Andy Warhol en gang sa at «death means a lot of money, honey».

Angst for døden blir ofte latterliggjort, men også den som dør modig er død. Jeg har det samme forholdet til døden som Woody Allen. Jeg er imot den.

En vakker og tidlig vårmorgen fikk forfatteren Samuel Beckett av en venn spørsmålet om ikke sånne dager gjør han glad over å være i live, og svarte følgende: I wouldnt go as far as that.

Min kone er i motsetning til meg en rolig og ubekymret sjel. Og hun kunne sagt det samme som Beckett. Jeg har venner som også er ubekymrede sjeler og som ikke bruker en eneste kalori på det eneste vi vet her i livet.

Jeg har anbefalt henne å laste ned en app på mobilen som heter «We Croak», der man fem ganger i døgnet på helt uforutsigbare tidspunkt får beskjed om at «husk, du skal dø». Jeg tror mange av oss trenger det for å huske at vi lever.

Nils Erik Forsgård kommer innom dødskafeeen på Protestfestivalen i september, om pandemien tillater.

Selv har jeg vel innsett at jeg av alders verk og stigende bekymring er kommet dit Nick Tosches beskrev i et menneskes livssyklus som at man roter litt rundt. Pandemien har gitt nytt hodebry, et valg som mellom pest eller kolera. Tør jeg ta vaksinen eller ikke?