Filmklassikerne som forsvant …

winchester-73-james-stewart-1950

James Stewart

Det blåser i mai, en kjølig vind som fjerner sporene etter klimakrise. Det er koronaen alt har handlet om de siste månedene. Konsertsommeren er avlyst. Kinoen ble stengt i flere måneder. Mens gamle filmklassikere bare ble borte fra skjermene. Lenge før koronaen riktignok, men det var da vi trengte dem som mest.

Livet er vidunderlig.

Det meste gikk oppover. Så gikk det bare nedover, mens pilene for nye abonnementer på Netflix, HBO og andre film- og serietjenester bare pekte oppover og oppover.

Aldri har vi sett så mye film og alskens underlige serier, bare for å holde ut til vi atter en gang kunne ses over en halvliter, på en gudstjeneste eller på kino. Riktignok har vi fått luftet bikkja og katten i nærområdet og lest Albert Camus «Pesten» mens vi har ligget i hengekøyer i skogen. Vi har til og med fått oppleve fordums Drive-In-kino, men det er også alt.

Nå når vi sakte, men sikkert vender tilbake til fotballkampene og normalen, har vi saumfart alt av filmer som er kommet ut de siste ti årene, for det er alt Netflix, HBO og TV-kanalene har hatt å tilby oss, tidtrøyte og billig underholdning, med noen få hederlige unntak. En del bra egenproduserte serier, som Yellowstone på Paramount +, Mrs America på HBO og «Vis A Vis» på Netflix, men alt for mye som ikke har gitt oss noe som helst. Hvem er denne Gudfaren som bestemmer innholdet på skjermene?

Det er en evighet siden vi leide Moviebox i videobutikkene. Mange har i dag for lengst skrotet DVD-filmene. Heldigvis havnet mine aldri på bruktbutikken. Samlehyllene står stødig oppstilt på IKEA-reolene, og der blir de stående til de bæres ut med meg.

Men hvorfor tilbyr ikke Netflix eller dagens TV-kanaler film fra filmens gullalder? Etter å ha spist opp utallige poser Ostepop og drukket kassevis med Cola og pappkartongvin oppdaget du kanskje at du hadde fått zappet deg gjennom Netflix og alle de 150 kanalene Canal Digital har å tilby et frustrerende antall ganger, uten å ha funnet noe som helst det var verdt å bruke ventetida på.

Har det rådende filmpolitiet i de tilgjengelige kanaler og tjenester blitt alt for inspirert av en scene fra «Tatt av Vinden», der Clark Gable sier det som det som det er; «ærlig talt, kjære, jeg bryr meg ikke».

Nå er det sant nok tjue år siden AFI satte opp sin liste over de største skuespillerne de siste hundre årene, men det er forbausende få av dagens stjerner med. På listen over de 50 største kvinnelige -og mannlige skuespillere finner man faktisk ingen.

Så hvorfor er det ikke mulig å se noen av dem på det du betaler dyrt for? I stedet må du hoste deg gjennom støvet i kjelleren for å finne dem frem, klassikerne, de du aldri blir lei av å se om og om igjen, med tårer i øyekroken, eller med befriende latter.

På lista over de største stjernene troner Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Cary Grant, Bette Davis, James Stewart, Audrey Hepburn, Marlon Brando og Greta Garbo øverst.

randolphscott

Randolph Scott

Selv foretrekker jeg gamle westernfilmer med James Stewart og Randolph Scott. «Den gamle skolen» hadde det i seg, med slentrende stil, med sjarm og gjenkjennelighet, og nostalgi-faktoren spiller alltid en rolle. Det er derfor vi mer og mer har byttet ut IKEA med teak. Når alt kommer til alt, går vi jo alle til slutt tilbake til barndommen.

Jeg samler på alt av Stewart, også Hitchcock-klassikerne og komediene, for det er noen av stjernene fra gullalderen som bare har en utstråling som overgår alle andre. Det er heller ikke til å komme bort fra at det er noe ekte og frigjørende med disse personlighetene som gikk igjen på lerretet i filmens gullalder. Og så hadde de moral, verdighet og sendte barna på søndagsskolen, tross luksusliv i Hollywood.

For midt i skuddvekslingene og drapene ligger en god del moral og mye ære. Det heter ikke drap i westernfilmer, det er jo stort sett drittsekkene som dør.

shenandoah-9

I en scene fra en av de vakreste filmene jeg vet om, «Shenandoah» (1965), driver patriarken Charlie Anderson, spilt av James Stewart, en farm der seks sønner må jobbe frem for å dra i borgerkrigen. Datteren Jennie og svigerdatteren tar seg av husstellet. Stewart er (som ofte i sine filmer) en gudfryktig mann, slik han også var privat. Han driver farmen uten slaver. En dag kommer en løytnant og ber om audiens for å få tillatelse til å gifte seg med datteren.

«Charlie: Liker du henne?
Lt. Sam: vel, jeg sa nettopp …
Charlie: Nei, nei. Du sa nettopp at du elsker henne. Det er stor forskjell mellom å elske og å like. Da jeg giftet meg med Jennie’ s mor, elsket jeg henne ikke. Jeg likte henne. Jeg likte henne veldig mye. Jeg likte Martha i minst tre år etter at vi giftet oss og en dag skjønte jeg at jeg elsket henne. Det gjør jeg ennå. Du skjønner, Sam, når du elsker en kvinne uten å like henne, kan nettene blir lange og kalde, og forakt står opp med sola»

Hvordan kan man motstå en slik utsøkt scene? Når man elsker gamle westernfilmer er det langt mer enn å bare se film. Regissørene er kunstnere og landskapet er filmet som stor kunst. Skuespillerne er et kapittel for seg selv. I dag kan man google dem, lese om livet deres og umiddelbart blir de en del av familien din.

James Stewart og Randolph Scott ble begge 89 år, en høy alder, særlig med tanke på at de fleste rollefigurene i westernfilmer ender opp med en neve kuler i skrotten. Men så er det noe med moralen og verdiene som skinner igjennom lerretet, eller «skjermen», som man sier i disse dager.

Liker man westerns må man like James «Jimmie» Stewart (1908-1997) og Randolph Scott (1898-1987). Men også Glenn Ford (1916-2006) og Clint Eastwood (1930- , som fyller 90 denne måneden) duger mer enn nok.

Doris_Day_-_1957

Doris Day

De kvinnelige rollefigurene var ofte verdt filmen alene, skjønnhetsideal enten de var blondiner, brunetter eller mørkhårede.

Går man bak rollefigurene og ser på privatlivet slår det meg at til tross for hvor store stjerner de var, hvor mange menn de kunne velge mellom og formuen de opparbeidet seg gjennom rollene, var kjærlighetslivet og psyken ofte trøblete.

Doris Day viet seg til dyrene, og drev egen dyrebeskyttelse. Hun var gift 4 ganger, og fikk en sønn. Men oldinger ble de hele bunten. Mange av dem levde miserable liv med turbulente og korte ekteskap. Man skulle tro de fikk barn på løpende bånd, men flere av dem fikk aldri egne barn. Unntakene fantes, som Eleanor Parker (1922-2013) og Nancy Gates (1926-2019) som begge fikk 4 barn.

i stevens

Inger Stevens

Kanskje den vakreste av dem alle, svenske Inger Stevens, fikk derimot et kort og dramatisk liv, med flere selvmordsforsøk bak seg og lyktes til slutt, som 35-åring. Blondinen fra Stockholm var ei av de mest ettertraktede for regissørene til å ha birollen i westerns. Etter hennes død viste det seg at hun var hemmelig gift, med en afroamerikaner, i en tid da raseopptøyene var på det verste. 30. april i år var det 50 år siden hun aldri våknet igjen etter en overdose piller.

Hvem var de, disse kvinnene i den viktige birollen i westernfilmene til stjerner som Randolph Scott og James Stewart?

Dorothy Malone (1924-2018) var fager som få. Men også Claire Trevor (1910-2000), Evelyn Keyes (1916-2008), Janis Carter (1913-1994), Joan Leslie (1925-2015), Ellen Drew (1915-2003), Maureen O’Sullivan (1911-1998), Maureen O’Hara (1920-2015), Patrice Wymore (1926-2014), Jean Parker (1915-2005), Lauren Bacall (1924-2014), Julie Adams (1926-2019), Allene Roberts (1928-2019), Shelley Winters (1920-2006), Marlene Dietrich (1901-1992), Phyllis Thaxter (1919-2012), Judith Allen (1911-1996), Barbara Hale (1922-2017) og Irene Hervey (1904-1998).
Eldst av dem ble Doris Day (1922-2019).

Dorothy-Malone-450x600

Dorothy Malone

Noen av westernfilmenes kvinner lever ennå, og det er sannsynlig at i en tid da westerns var i skuddet, var de med på å sette preg på moten og sette fart på skjønnhetsindustrien. Joan Weldon (1930 -), Raquel Welch (1940-), Katharine Ross (1940-), Carroll Baker (1931-), Vera Miles (1929-), Shirley Jones (1934-), Linda Cristal (1934-), Angie Dickinson (1931), Mariette Hartley (1940-), Sue Ann Langdon (1936-) Felicia Farr (1932-) og den unge blonde skjønnheten Brooke Bundy (1943-). Cowboyene ble lammet da de så henne. Og så ikke minst Olivia de Havilland (1916- 2020) (104 år), de lever alle i mai 2020. Noen av oss opplever Vertigo, bare av å se dem i disse filmene fra filmens storhetstid.

Og så slo det meg hvordan så mange av disse skjønnhetsidealene med «de rette verdiene» på lerretet, i virkeligheten mislyktes i kjærligheten og var ulykkelig i livet. Kanskje traff de menn som bare elsket dem, slik Charlie Anderson i «Shenandoah» advarte mot.

250px-Phyllis_Thaxter_in_1955

Phyllis Thaxter

Slik kan man altså holde på å lage sine egne historier rundt filmene, rundt de som spilte i dem og rundt en kultur som i dag bare finnes igjen på skjermen, og knapt der. Derfor er det så viktig at de ikke blir borte.

xmlcr54166d

Det er Moderne Tider, men vi må kunne be de som bestemmer innholdet på skjermene om ikke å glemme filmens gullalder, for det gjelder ikke bare oss, de må heller ikke gå i glemmeboka for neste generasjon.

Vi er alle glad for at koronaen er over for denne omgang, men om det skulle bli en ny nedstenging er i alle fall jeg rustet med mine gamle klassikere. Jeg slipper å ta turen ned i kjelleren eller oppsøke bruktbutikken for å kjøpe dem tilbake.

Og det fine er at jo eldre man blir jo fortere glemmer man og jo oftere kan man se dem.

Koronagåing: Rundt Kristiansand i pappas fotspor

ropstadknuten

Her er jeg på Ropstadknuten. På toppen av lista mi. På toppen av Agder, med utsikt over tjue kommuner.

«Det er mi egen skrift æ ser
Der står ditt navn
Adressen din og begge telefonan
Skrevet litt utydelig med penn
Kor rart å se igjen
Det er mi egen skrift æ ser
Gjort i hast og nesten uten tanke
Den gang du va
Nu e du ikkje mer»

Slik synger Kari Bremnes. Det er i dine spor jeg går, pappa.

Denne våren har vært annerledes enn andre vårer. Det hele begynte 12. mars, da Norge og verden bit for bit ble nedstengt som følge av korona-viruset. Skolene stengte, kulturarrangementer ble forbudt, treningssentre og frisørsalonger ble forbudt å ha åpne, og jeg måtte som så mange andre finne på noe annet å gjøre.

Det er også den første våren som foreldreløs etter at moren vår gikk bort før jul.

Søndag 22. mars gikk jeg med min finlandssvenske kone tur til «Gråmannen», en liten topp 207 meter over havet, rett ved Kjærrane utenfor byen. Min far snakket flere ganger om «Gråmannen» i sin tid, og jeg har i den senere tid vært der flere ganger.

Noen dager etter fant jeg min fars gamle turkart som fortsatt lå i den lille kartveska han bar rundt på da han gikk turer og drev turorientering på 70- og 80-tallet. Han forsøkte å få oss med, men når vi kom i tenåra lå ikke turer i skog og mark øverst på prioriteringslista. Jeg vet ikke hvor gammel den kartveska er, men turene i skogen og opp på høydene rundt byen var han i gang med like etter at han kom til byen fra Finnmark mot slutten av 50-tallet.

I dagboken skriver han om hvor alene han er her nede, men ikke ensom, for samtidig beskriver han hvor takknemlig han er for å ha «Jesus som frelser», som han skriver. Han er alene, men likevel ikke alene.

min fars skrift

Slik skrev min far i dagboken.

Dagbokskriveriene er fulle av takknemlighet, men viser også hvor stor betydning naturen har, helt siden oppveksten blant de enorme fuglefjellene i Loppa med midnattssol og bølgene som slo inn fra det ville, ustyrlige Lopphavet.

Jeg fant fram tre av kartene, over Kristiansand, Iveland og Høvåg, hvor det ene fra byen var utgitt i 1971. Disse turene må derfor ha blitt gått fra perioden tidlig 70-tall og frem til litt ut på 80-tallet. Han sirklet inn toppene han besøkte, nummerte dem i rekkefølge ettersom han besteg dem, men uten dato. Selv skulle jeg gjerne visst når han var der og hva han tenkte på da han var der, men det fikk bli opp til fantasien min som ble med meg på mine turer.

Med kartene foran meg bestemte jeg meg for å bruke koronapausen til å trø i min fars fotspor. Det var bare et problem. Min redsel for ormer hadde alltid satt en stopper for turer i skog og mark på denne tiden av året, så hva skulle jeg gjøre? Cowboyen i meg fant fram mine nye cowboystøvler, kjøpt på et øde sted i Alabama i september 2018.

bootsGlattetre

Dermed var jeg i gang i med å tråkke rundt i min fars fotspor. Jeg bestemte meg raskt for å holde på med dette frem til det som ville vært hans 92-årsdag 16. mai 2020.

Og for en opplevelse det ble. Snart oppdaget jeg at til tross for å ha bodd i denne byen store deler av livet ante jeg ingenting om naturopplevelsene rundt Kristiansand. Jeg husker jo ikke så mye av turene han tok oss med på, selv om noen av dem er på bilder, blant annet fra kanonmuseet i Voie, og fra et sted i skogen der han varmet Spagetti A La Capri til oss, en type boksemat jeg alltid vil ha et nostalgisk forhold til.

IMG_0005

Lille meg med min far i «stallen» i Kristian IVs gate 25

Min far Gunnar Olsen var født 16. mai 1928 i Loppa i Finnmark. Oppveksten var hard i denne værharde kystkommunen ved Lopphavet. Fiske var omtrent eneste måte å overleve på. Da moren «Sina» døde i barselseng med tvillinger da han var 4 år, ble han og 4 søsken i mer eller mindre grad overlatt til fremmede. Faren måtte ut å fiske for å forsørge familien. Flere av barna ble satt bort, men min far som eldste gutt ble værende da faren Ingvard giftet seg med den tjuefem år yngre husholdersken Anna og etter hvert fikk 11 barn til.

Krigen kom til Finnmark da han var tenåring, og i 1944 ble bygda brent av tyskerne og måtte bygges opp på nytt etter krigen. Rundt 1953 fikk han tuberkulose på fiske og ble ført til sykehus og etter hvert en omfattende operasjon for å overleve. På tuberkulosehjemmet i Salten gikk han gjennom rekonvalesens, svekket og med klar beskjed om å komme seg nedover til varmere strøk. Jeg antar han mistet en lunge, selv om han aldri fortalte oss hvorfor han hadde et hull i skulderen der det skulle vært et ribbein.

Her sør havnet han i Mandal og Kristiansand hvor han etter hvert traff min mor og giftet seg i Kristiansand domkirke, 30. Juni 1962. Bryllupet ble feiret på Grødals spiseri. Han lengtet aldri hjem igjen til nord etter at han kom til Sørlandet, og reiste bare et par ganger. Blant annet på bryllupsreise.

Den sterke troa på Gud bar han med seg fra barndommen, spesielt fra sin mor. Da han fikk tilbake tuberkulosen og alt håp var ute, sendte han bud etter en såkalt «bønneduk» fra den amerikanske evangelisten William Branham. Han sendte boka om Branham av Alfred Marøy til sin far og skrev som hilsen til sin far at han ble mirakuløst helbredet gjennom Branham. Bestefaren min Ingvard døde i 1974, 85 år gammel, samme året min mor valgte å skille seg fra min far.

Skogsturene, annen hver helg med to barn, kristne møter og bibellesning ble det som bar han gjennom de tunge stundene. Jobben på «Mekken» fikk ukedagene til å gå. I den tida skulle man ikke skille seg som kristen, derfor gikk det ekstra hardt inn på ham.

pappa

Pappa i båten. Han elsket havet og sjøen og skaffet seg raskt en liten båt. Men å svømme lærte han først da han var passert 50 år.

Vi barn var imidlertid heldige. Vi kunne ikke ha fått en snillere og mer omtenksom far enn han vi hadde. Han var stille og sjenert, men hjelpsom og glad i å prate med folk. Jeg klarer ikke å lese Bibelen slik han gjorde, til det er jeg for rastløs, men turene i skogen og på toppene kan jeg, ikke minst for å finne min egen ro i turbulente tider og med et rastløst og til tider plaget sinn. Toppturene ble min rekonvalesens i en urolig og uvirkelig tid der korona-viruset lammet hele verden.

Jeg trødde rundt byen med cowboystøvler, som oftest alene, med poesi og med varm kakao og har med det oppdaget helt nye sider av byen jeg ble født i palmesøndag 7. april 1963.

Dette er min liste over de ti toppturene som var mest verdt turen.

1. Ropstadknuten i Vennesla.
Kjør inn til Tjomsås, men vær klar over at om du kjører til Ropstad og ikke til Tjomsås og følger stien tilbake ender du med å gå et stykke på asfalt for å komme tilbake til bilen. På toppen er man 488 m over havet. Det hevdes at man kan se utover 20 kommuner fra utsiktstårnet. På veien fra Tjomsås passerer man en nedlagt gård hvor det er fint å ta seg en stopp.

2. Unndalsheia over Kulia.
Fantastisk sted og utsikt, men for å komme dit parkerer man på Kulia, like ved Aurebekk. Det er parkeringsplass like ved inngjerdinga til sauebeite og man følger bare tømmerveien oppover til man er på en kjerrevei og sti til man er på toppen. Her kan man kose seg lenge.

3. Veten i Voie
Antakelig den vakreste utsikten av alle turene. Rett ved havgapet, og omgitt av bunkers og ruiner fra 2. verdenskrig. Man går ut fra turløypa i Voie og følger skiltene ut mot Veten.

VetenVoie

Utsikt fra Veten i Voie

4. Ravneheia og innover til Bærvannet.
Ideelt sted for å slå seg til ro en stund, spesielt ved Bærvannet. Vi burde tatt med grill og pølser, men det hjelper godt med kakao og noe godt å bite i, når man sitter ved vannet. Når det er tillatt er det fint med bål på en av knausene.

5. Skråstadvarden over Oddersjå og Den Omvendte Båt. Fra Jegersberg.
Kanskje mest kjente turområde i byen. Dette var en av de lengste turene jeg tok og tok noen timer. Men opp til Skråstadvarden kan man gå fra mange kanter, blant annet fra Sødal. Jeg gikk fra Jegersberg og måtte dermed også tilbake dit. Mange flotte steder å slå seg ned, med formidabel utsikt flere steder.

6. Åmlinuten på Dalane.
Vi startet fra Dalane, en stikkvei på industriområdet like ved kommunens tekniske etat. Man følger veien og stien oppover til topps. Godt skiltet. Dette er en kortere tur og overkommelig for de fleste.

amlinuten2

Til Åmlinuten går man inn fra Dalane.

7. Bukksteinen ved Farvannet. 205 m.
Jeg fikk med ungene opp hit, selv om det var noen protester. Veien opp er bratt, man går stort sett oppover fra bunnen av farvannsbakken, i starten av den gamle postveien. Men for en utsikt på toppen, ut mot industriområde på Mjåvann riktignok, men verdt turen.

8. Gråmannen.
Kanskje den turen jeg mest forbinder med faren min. Han snakket om Gråmannen og var der nok ofte på søndager etter andakten på Kjærrane. Vi gikk opp derfra og kom ned et stykke unna på den gamle postveien. Formidabel utsikt, lett å bli glad i dette stedet.

gramannen

Utsikt fra Gråmannen

oksla1

9. Oksla i Vennesla.
Kjørte til Bringsvær leirskole der jeg ikke hadde vært siden vinteren 1978, da vi var på leirskole. Fulgte stien innover og oppover til Venneslas høyeste punkt, 458 m over havet. Utsikt på alle punkter, men ikke like formidabel som på Ropstadknuten et lite stykke unna. Men man er på landet her, og freden har senket seg på toppen. Fint for diktlesing.

10. Øyliheia i Vågsbygd.
Nærområdet vårt. Hadde vært der mange ganger, men aldri gått inn fra Auglandstjønn barnehage. Spektakulært enkelte steder og formidabelt på toppen. Fra samme barnehage kan man både gå opp til Askedalsheia (som jeg også var på en annen dag), Bjørkeliheia og «Den lille prekestolen» og ikke minst Bruliheia med Busteinen, som jeg var innom en annen dag i mai. Øyliheia har best utsikt.

oyliheiaVagsbygd

Vakkert på vei opp mot Øyliheia

Nærmest kom Roksheia / Ruben + Nygård. Ruben ligger bak sørlandsparken. Parkeringsplass på Barstølveien. Min far hadde satt ring rundt Nygård, som ikke var en topp, men en oase med et vann innerst på turveien etter at jeg hadde tatt turen opp til Ruben og Roksheia, 127 m over havet.

busteinen

Busteinen i Vågsbygd er verdt et besøk

Andre steder som er verdt å nevne er turen til Glattetre der man går opp en dal og forbi gamle gårder med historiske steder der man så restene etter gamle vannhjul i gamle Oddernes.

Lindalsheia via Monte Rosso er også verdt et besøk og så nevner jeg Bjorstemheia i Høvåg hvor jeg lette forgjeves etter utsikt.

Bjorstemheia

På vei mot Bjorstemheia i Høvåg passerte jeg dette skiltet

Jeg fant ingen vei opp til noen topp, men fulgte stien inni i skogen ganske lenge før jeg gav opp og drakk kakaoen på et brukket tre langt inn i skogen. Jeg møtte ikke et eneste menneske på denne turen, men på vei tilbake ble jeg nysgjerrig på en stikkvei opp til «Kjerkebakken», og der oppe fant jeg utsikten jeg lengtet etter.

bringsvar

På Bringsvær der turen til Oksla startet, måtte jeg passere sauer på beite.

Til sist nevner jeg Kjevikheia og Borgeheia, to topper i nærheten av hverandre, der man kan se flytrafikken på nært hold, når koronaen en gang er over. Det mest bortgjemte sted var Gyråsen i Torridal, der jeg trivdes godt når jeg omsider fant stien opp til toppen.

Jeg dro stort sett alene, men hadde med madammen på et par av turene og de minste barna var med på et par turer. Min eldste sønn Christoffer var med meg på Kjevikheia.

Ellers, best utsikt over kvadraturen får man fra Duekniben, hvor jeg vokste opp. Vi hadde alltid byens beste utsikt på Nyttårsaften.

Til sist pappas bønn, som jeg fant da jeg tømte barndomshjemmet i Kobberveien i fjor. Det er hans egen skrift jeg ser. Han hadde ikke bodd der siden 1974 og de fleste spor etter han var for lengst rensket fra dette huset. Men så dukker denne lappen opp, nærmest som et tegn fra oven. Det må ha vært meningen at jeg skulle finne den.

God bursdag pappa, der oppe i himmelen! Nå har jeg gått i spora dine her nede, og blitt enda bedre kjent med deg. Bønnen din står på hylla i glass og ramme.

farsbonn

Koronagåing

Faktisk tenkte jeg ikke på korona da vi gikk til «Gråmannen» i begynnelsen av april. Men min far likte å dra opp dit, og så var det jo plutselig blitt masse ledig tid. Pussig nok har skogsturer blitt et begrep i år, på samme måte som hengekøyer i skogen er blitt en trend. Gå tur i skogen er et særnorsk fenomen mi finlandssvenske kone syntes var en raritet da hun flyttet hit, men nå har hun vært med på noen turer, selv om jeg går mest alene.

Min koronagåing begynte for alvor etter at jeg kom over min fars gamle kart over Kristiansand. Han var finnmarking som endte opp på Sørlandet på slutten av 50-tallet etter å så vidt ha overlevd tuberkulose-pandemien. Umiddelbart begynte han å peile seg inn på toppene rundt byen. På kartet fra 1971 hadde han sirklet inn alle toppene han hadde vært på og nummerert dem i rekkefølge etter hvert som han besteg dem.

Dermed var jeg i gang, og hver gang kom jeg til å spørre meg selv det samme spørsmålet jeg aldri får svar på; om når han var der og hva han tenkte på. Men jeg hadde først et problem jeg måtte løse. Min frykt for ormer hadde holdt meg på den «brede vei» i mange år, så hvordan skulle jeg få dette til alene? Jeg var så redd for huggorm at jeg ofte så for meg slangen (Djevelen?) bite meg i leggen og gi meg et så kraftig allergisk sjokk jeg aldri ville våknet igjen.

I september 1999 kjøpte jeg cowboyboots i Dodge City, der kompisen min og jeg dro for å finne levninger etter «Krutrøyk», TV-serien alle så på tidlig på 70-tallet. Men skoa hadde endt sine dager i en regntung åker utenfor Halden den redselsfulle dagen 22. juli 2011, og har siden den gang ligget på Lit de Parade hos en av byens skomakere. Siden jeg er overbevist om at cowboyboots har sjel er jeg sikker på at de revnet i sorg over alle som døde den tragiske dagen.

I september 2018 var jeg igjen i USA og kom hjem med et par nye sko, kjøpt på et øde sted i Alabama. Derfor, i ekte westernstil fra de støvete prærier fra lenge før korona, begynte jeg vandringen min rundt byen med det slitte kartet, med poesi i sekken og kakao på termosen. Jeg har møtt mange hyggelige mennesker på vandringen. Noen av dem tok bilder av skoa. På kveldene så vi Netflix eller gamle westernfilmer med James Stewart eller Randolph Scott.

Etter «Gråmannen» spiste jeg meg mil etter mil rundt byen til Ravneheia med Bærvannet til Askedalsheia, Lindalsheia, Hesteheia i Songdalen, videre til Unndalsheia, Solheia, Øyliheia, Kulia, nedre Gill, Ropstadknuten, Ruben (Roksheia) og Nygård bak Sørlandsparken, til Bukksteinen, Skråstadvarden og Den Omvendte Båt, og så videre til Borgeheia og Kjevikheia, til Veten i Voie, til Glattetre og så til Bruliheia og Busteinen og kommer til å fortsette fram til 16. mai, dagen før nasjonaldagen, som ville vært min fars 92-årsdag.

Noe av det jeg oppdaget på denne koronagåingen rundt byen, var hvor besatte vanemennesker vi mennesker er. F.eks. bor jeg i Åsane i Vågsbygd hvor turløypene ligger som røde løpere utenfor døra, men likevel går vi alltid den samme runden som om vi ikke visste at det fantes flere. Alltid har vi det samme pålegget på brødskiva, vi ser de samme programmene på de samme kanalene, selv om utvalget er enormt, og vi lager de samme middagene til samme tid hver dag, går de samme søndagsturene, løper i de samme løypene, handler på de samme butikkene, leser de samme avisene, ja vi gjør de samme tingene om og om igjen dag etter dag til vi ikke lenger kan trekkes opp om morgenen. For noen år siden fant jeg ut det var derfor livet gikk så fort når vi ble eldre. Jeg hadde alltid trodd tida gikk fortest som barn når så mye skjer, men det er når vi trør i vante spor livet flyr.

Hans Børli skrev i et av sine dikt at «jeg vet at du sitter fast i din verden. Vil du løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg.»
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner,» skrev legen og psykologen William James i 1892.

Koronagåingen har blitt en renselse for min del, for ikke bare har jeg fått utvidet horisonten og fått brutt noen vaner, men jeg har glemt at mange dør av korona eller blir veldig syke. Jeg har glemt at jeg ville kjedet meg i hjel om jeg bare skulle sitte å vente på få jobbe igjen med det jeg brenner for, eller sittet her i angst for få dette flaggermus-viruset. Fuglekvitter og bekkesus er vakkert. Jeg har funnet mer sjelefred i naturen fordi jeg har hatt mer tid til å ta vare på øyeblikkene enn det jeg hadde på turene før karantenen. Men det jeg har satt aller mest pris på er at jeg har blitt enda bedre kjent med faren min selv om han ikke finnes mer. Og om ikke det er nok har jeg blitt mindre redd for slanger. Og så kan jeg si like bråkjekk som Henrik Ibsen: «her oppe på vidden er frihet og Gud,
der nede famler de andre.»

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Samme dag jeg avslutter dette prosjektet arrangerer vi nettdebatten «Er Gud ond?» der vi tar utgangspunkt i et dikt av Erik Bye.«Er Gud ond!» sa den gamle kvinnen. «Han gir oss ikke regn». For noen dager siden sa Johan Golden i Nytt på Nytt at de som tror på Gud burde være litt mer forbanna. Hvorfor lagde du covid-19-viruset og stelte i stand dette kaoset, lurte han på. Ingeborg Heldal som også var gjest parerte med at Gud gjør det i så fall for å prøve oss, slik at vi kan vise at vi er gode mennesker.

Min konklusjon er at vi kan få mer tid til refleksjon og et dypere innblikk i skaperverket, før vi alle en dag rir inn i solnedgangen, som i de gode gamle westernfilmene.