«Influensere som ser på seg selv som alfahanner, og skryter av sin mandighet, er ikke et nytt fenomen. Trenden har imidlertid blitt mer ekstrem,» skriver Martin Lie Jakobsen i nettavisen Subjekt. Det handler selvfølgelig om Andrew Tate, influenseren og den tidligere verdensmesteren i kickboksing som idoliseres av spesielt unge menn. Videoer av Tate er sett 14 milliarder ganger og han er blitt søkkrik, noe han skryter av hele tiden, der han lik en arrogant besserwisser strør om seg med påstander som aldri har vært så feil som i dagens liberale samfunn. Han er blitt omtalt som internetts farligste mann, men er han bare smart fyr som har luktet seg fram til hvor unge gutter er mest sårbare i dag? Er han et bare et motsvar til alt som er galt med tidsånden?

Han beskrives som «Kongen av giftige menn,» av sosiologen og journalisten Linn Stalsberg, som var først ute med å advare mot Tate her i landet. Hun siterer noen av påstandene hans: «Kvinner er elendige bilførere. Arrangerte ekteskap burde gjeninnføres. Donald Trump er den største av dem alle. Hvis du ikke snakker om penger er det fordi du ikke har dem. Kvinner har deler av ansvaret for en voldtekt. Voksne menn spiser ikke sushi». Motstanden mot hans tilstedeværelse på plattformer som You Tube, som var hans hovedarena, ble så sterk at han nå er utestengt fra samtlige. Med en 17-åring i huset er jeg en av de mange fedre som har blitt matet med videoene hans. Spørsmålet er om det løser noe å stenge han ute, men også om vi bør ta det han sier mer på alvor? Tate mener moderne vestlige samfunn feminiserer menn. 17-åringen i huset mener påstandene han lirer av seg er ment ironisk, at han vet hvor skoen trykker for dagens unge menn, og vet å utnytte det. Han mener også at det han sier bare blir enda mer populært ved å bli kansellert.

Oda Oline Omdal skriver i Nettavisen at «kanselleringskulturen har gått for langt når man kaster mennesker ut av debatten, fremfor å ta et oppgjør med holdningene». 19-åringen Jack Chen skriver i Aftenposten at «man blir ikke så populær som Andrew Tate uten å ha noen gode poenger». Også Chen mener holdningene hans vil florere uansett.

Hvorfor i all verden har denne fyren blitt et forbilde for millioner av tenåringer i den vestlige verden? Man kan spørre seg. Jeg tror svaret er sammensatt. Ser man på treningstrenden i dag der tenåringsgutter fyller opp treningsstudioene for å bygge muskler, forstår man at en verdensmester i kickboksing vekker oppmerksomhet.

Det er mye som tyder på at det er en motbevegelse på gang blant unge gutter, mot feminiseringen av samfunnet og mot den massive hyllesten av LHBTQ-bevegelsen mange av dem mener er blitt for ekstrem. Også jeg advarte 17-åringen mot å spise alt det Tate sier, men han var tydelig i sitt svar på at han «tuller». Det er det at han tør som fascinerer. Han sier det han sier, fordi han kan.

Min 17-åring er enig med Jack Chen i Aftenposten: «Jeg tror Tate er et forbilde fordi han tør å si det han mener, og fordi han har vært i en posisjon der han kan gjøre det uten at det går særlig utover privatlivet hans». Tate er oppvokst i USA og Storbritannia, men er i dag bosatt i Romania der han har røtter.

Er det virkelig så at i dagens feminiserte samfunn har gutter i mindre grad enn før fått være gutter? Vi vet at gutter og menn i dag sliter, og derfor har regjeringen også opprettet et nytt mannsutvalg. Bakgrunnen for det er at gutter sliter på skolen, at fedre må kjempe for å bli anerkjent som fullverdige omsorgspersoner for sine barn, at gutter og menn får ansvaret for å passe på sine søstre og familiens ære og dessverre er selvmordstallene hos menn høyere enn hos kvinner. Vi må finne ut hvorfor det er slik og hva vi kan gjøre med det, sier kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Formålet er edelt, men sammensetningen burde man stille spørsmål ved. I utvalget sitter representanter for det omdiskuterte universitetsmiljøet, som har fått kritikk for å være alt for politisk korrekte, og til og med for å ha bedrevet kansellering.  I utvalget sitter direktører, leger, gårdbrukere og prosjektledere. Der sitter representanter for minoriteter som de skeive og samene, men ingen unge gutter, ingen fra «treningsstudioet» og ingen fra «sidelinjen» – menn som har erfart og som kanskje i større grad forstått hvorfor fenomen som Andrew Tate har oppstått.

Om noen dager åpner årets Protestfestival, som bl.a. retter søkelys mot mannen i debatten «Mannen – et ensomt dyr», der man vil diskutere menn og ensomhet. Festivalen har fått kritikk for å problematisere tilstanden til norske menn, men kanskje var vi bare tidlig ute?

Kultur- og likestillingsministeren mener «dagens kjønnsroller er trangere for menn enn for kvinner». Det må vi ta på alvor. Ensomhet er ofte et større problem for menn enn for kvinner. Undersøkelser viser at mange menn kun har deres partner som den nærmeste fortrolige. I mange parforhold får kvinnen ansvaret for kontakten til de sosiale relasjonene, forteller den danske psykologen Svend Aage Madsen. Menn som er alene etter et brudd, lever kortere enn menn i forhold. Hele 45 prosent av alle menn lever alene i Danmark, og opp mot en fjerdedel av dem, får aldri barn. Situasjonen er neppe veldig mye annerledes i Norge.

Hvilken framtid skal 17-åringen og de unge guttene som vokser opp i dag ha? Skal de få lov til å være frie gutter på gutters premisser? Populariteten til Andrew Tate er et signal om at de vil bli hørt og treningstrenden er et tydelig signal på at noe er i gjære.

Tretten kvinner fra politikken i Kristiansand skriver i kronikken «Demokratiet er for alle» en oppfordring om at flere kvinner bør engasjere seg, stille til valg og ikke minst velges inn i folkevalgte organer». Kronikken står i dagens utgave av Fædrelandsvennen. I bunn og grunn handler kronikken om likestilling, som de også nevner.

Spørsmålet er om flere kvinner vil og kan bidra mer enn de allerede gjør, med full jobb i tillegg?

I Danmark har en motbølge mot kvinner i jobb blitt stadig mer populær.

Det er de av oss som husker husmødrene. Mange av oss vokste opp med ei mor som var hjemmeværende, mens far var på jobb. Men det var den gang, for da kvinnebevegelsen var på frammarsj på 1960- og 1970-tallet, kom forandringen. Den moderne kvinnebevegelsen kunne forstås som kvinnens forsøk på å tilpasse seg og prege det samfunnet som ble et resultat av den industrielle kapitalismens fremvekst. Det internasjonale kvinneåret startet 1. januar 1975, og etter det var det i realiteten ingen vei tilbake.

Kvinnene ville være selvstendige og klare seg uten mannen, de gikk ut i arbeid og i ledende stillinger og uansett årsak – skilsmissene eksploderte. Mannen så ikke ut til å håndtere denne endringen, eller kanskje kvinnen ikke så behovet for å kjempe for ekteskapet mer? Ja, for det var kvinnene som gikk ut av forholdet. Halvor Roll skrev i diktsamlingen «Mannens bok» fra 1976: «Rasende kvinner har sluppet osten og smøret. Nå stormer de gjennom dokumentmappene med skarpslipte sanger og skjærer galet av hanene».

Når så det nyliberale samfunnet kom på slutten av 80-tallet med konservative statsledere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan i spissen var kursen definitivt satt. Markedsliberalismen slapp markedet fritt, og siden den gang har det knapt vært økonomisk mulig å velge en annen ordning for en familie enn at både mor og far er i full jobb.

I det siste har denne nyliberale tenkemåten fått sterk motstand, og selv om den fortsatt gjelder, har både pandemien og tilstanden i samfunnet etterpå, med krig i Ukraina og galopperende priser på alt fra matvarer til bensinpriser, skapt en endring. Ikke minst nå som skyhøye strømregninger sør i landet og lave i nord har satt sinnene i kok overalt.

Når denne nye motkulturen har kommet, er det ikke overraskende. Husmødrene er tilbake, selv om man ikke skulle tro det var mulig, nå som det er blitt så dyrt å leve.

Husmødre er nødvendig for produksjonen, og er derfor en maktfaktor. De gjør sosialt nødvendig arbeid. De produserer ikke varer i betydningen døde ting for et marked, men de produserer den spesielle vare som kalles arbeidskraft, nemlig mennesker. Dette gjør de ved å pleie, passe, tilfredsstille menn, skriver Brita Gulli i Kvinnens årbok 1974.

Det vi ofte har sett er at hvis majoriteten blir for dominerende, oppstår motkultur. Vi har sist sett det i debatten om kjønn. I flere land er den tradisjonelle husmoren tilbake. I nabolandet Danmark kalles den nye antifeministiske bevegelse for «traditional housewifes», eller tradisjonelle husmødre, der de på sosiale medier iscenesetter seg selv under «hashtaggen» «tradwife». Husmødrene idealiserer tiden, hvor mannen gikk på arbeid og tjente penger, mens kvinnen kjøpte inn, passet barn og laget mat. I den danske avisen KD forteller Theresa Søndergaard at hun ser seg selv som en del av den nye bevegelsen. «Jeg passer barna og tar meg av det praktiske: støvsuger, vasker tøy og så videre. Min mann og jeg ivaretar det, man vil kalle tradisjonelle kjønnsroller,» sier hun. Det trives de begge med, sier Theresa som har utdannelse som jurist. Ifølge den danske avisen har den nye «tradwife-bølgen» bredt seg i USA, hvor den i særlig grad dyrkes av religiøse familier, som ikke vil vedkjenne seg de verdier og forhold, barna blir utsatt for i daginstitusjonene.

«De hjemmeværende husmødre er et nytt fenomen i historien, sier Christian Groes, lektor og kjønnsforsker ved Roskilde Universitet. Han mener fenomenet er et opprør mot samfunnets ideal om at kvinner skal være selvstendige og frigjøre seg økonomisk fra mannen. Disse kvinnene mener likestillingen har gått for langt.

Det interessante med den nye trenden er at det ofte er kvinner med utdannelse, som kan hvis de vil, gjøre karriere. Disse kvinnene risikerer lite, for om økonomien ikke holder med en inntekt, kan de alltids gå ut i jobb igjen.

Den konservative debattør og filosof Eva Selsing kaller tradwife-bevegelsen for et sympatisk prosjekt. Selv om hun gjerne bruker begrepet «husmor» om seg selv, ønsker hun ikke å betegne seg som «tradwife». «jeg mener ikke, at det å være husmor, sette sine barn først og ta seg av mann hører til en minoritetsidentitet, som skal iscenesettes. Med min måte å leve på bekrefter bare stille og rolig den norm, som jeg mener er den mest givende for mennesker og for samfunnet,» mener hun.

Mange av oss husker det som trygt å komme hjem fra skolen å vite at huset ikke var tomt. Maten ble i større grad mer hjemmelaget, og den usunne og skadelige prosesserte maten tilhørte sjeldenhetene. Uansett hvordan man vrir og vender på det har fortsatt døgnet bare 24 timer, og vi har fått høre at den ideelle tredelingen av døgnet er åtte timer søvn, åtte timer jobb og åtte timer fritid. Hvis da begge parter i et forhold opprettholder dette, kommer hjem fra jobb dødsslitne, vil det ikke da rent matematisk bli vanskelig å holde rent et hus eller lage sunn mat fra bunnen?

Vi var lite eller aldri i barnehagen, men var i stedet ute i naturen på egen hånd og med venner, og lærte tidlig å bli selvstendige individ. Vi levde mer sunt, ikke minst i matveien. Vi hadde bedre tid og fikk mer tid til hverandre. Noen av oss er såpass nostalgiske at vi skulle ønske det var mulig å leve på denne måten i dagen samfunn.

De tretten kvinnene fra Kristiansands-politikken er neppe enig med de danske husmødrene. Det er ikke lett å vite hvordan man skal møte hverandre i dag, få døgnet til å gå opp eller makte utgiftene. De svenske forfatterne og feministene Barbro Wärkmäster og Maud Hägg hadde i kvinnens årbok 1974 sin egen innfallsvinkel på hvordan dette kunne løses:

«Kvinne og mann lever atskilte liv. De møtes i sengen. Det er den seksuelle tråden vi må begynne å nøste på hvis vi skal finne ut hvordan mange ting i dette samfunnet fungerer».

Jeg vet at det er klamt. I flere dager har jeg sørget over tapet av Olivia Newton-John. En mann som er voksen og vel så det, har sørget over sin tenåringsforelskelse, men også over en av de vakreste stemmene i vår levetid. Svulstig kanskje, men hun var verdens vakreste kvinne, med verdens vakreste stemme. Samtidig sitter jeg i min mest hektiske periode av året, med alt som skal ordnes, bookes og planlegges foran den 23. Protestfestivalen i begynnelsen av september. Men her finnes faktisk en sammenheng. Da jeg var på kino og så «Grease» høsten 1978, var jeg allerede oppslukt av den vakre blonde sangerinnen fra Australia. Det kriblet, og jeg ble varm som etter to glass vin. Jeg forsto at det er sånn å være forelsket. Det gir en opplevelse av intens lykke og velvære. Hvor ofte opplevde man det senere i livet?

Olivia sto for det vakre uskyldsrene, helt fra hun var ung countrysangerinne til hun møtte John Travolta i filmen. Møtet mellom uskylden og erfaringen, mellom ungdom og voksenliv, var antakelig sterkt medvirkende til at «Grease» ble tidenes mest innbringende filmmusikal og ennå anses som en «kultfilm». Vi har alle vært der, og noen av oss skulle gjerne forblitt der i «uskylden».

Jeg husker hvor skuffet jeg var mot slutten av «Grease» da hun iførte seg skinnbukser, skinnjakke, hadde permanent og sigarett i munnviken. Hun forførte John Travolta, men ikke meg. To år senere kom «Physical» som ble forbudt på radio fordi den handlet om fysisk å elske. Det var ikke den Olivia jeg forelsket meg i, men jeg likte sangen. Gradvis tålte jeg også denne siden av Olivia; samtidig som ungdommens mer uskyldsblå hverdag forble en lun drøm. Det er noe annet med ungdommen også; livet er høyst til stede, men ikke døden. Jeg opplevde døden første gang i 1981 med tapet av kjære besteforeldre. Fremtiden gav nok påfyll til fortsatt å dvele med «gode gamle dager», selv om man nærmer seg 60 år.

Kanskje handler dette romantiske bilde av ungdommens uskyld også om at møte med erfaringen ble så hardt? William Blake (1757-1827) – den engelske poeten og mystikeren gav ut «Uskyldens og erfaringens sanger», som handler om menneskesjelens to motstridende tilstander. Uskylden og erfaringen vil alltid forenes til slutt. Men dette kan filosofene si mer om enn meg.

Når jeg nå enda en gang har tenkt å trekke inn Kris Kristofferson i noe jeg skriver skuffer jeg kameraten min, som ikke skjønner hvorfor jeg alltid må nevne Kris. I sangen «Shadows of Her Mind», som er inspirert av Blake, synger Kris om en kvinne som møter en livserfaren mann. Det er mannen selv som forteller. Dette er fortsatt en av mine favorittsanger. Noen linjer kan oversettes slik:

Jeg møtte henne sorgfull i det stille fallende regnet og hun gråt lavt i sin ensomhet og smerte. Samtidig visste jeg at ingen trengte noen så mye som meg. Hun fortalte meg mens jeg holdt hennes skjelvende hånd, om hvordan hun aldri hadde vært sammen med en mann, men alltid hadde bodd alene ved havet.

Sangen ender ikke godt. De tilbringer natta sammen, tårene hennes forvandles til latter. Om morgenen er hun borte, men han kan følge sporene hennes ut i havet.

Olivia var englestemmen som fikk et brutalt møte med alvorlig brystkreft allerede som relativt ung, Sykdommen dukket opp igjen med jevne mellomrom. Hun levde med døden som livskamerat resten av livet. Samtidig ble hun forlatt av kjærester, derunder han som forsvant på havet, men som ryktene hevdet at levde i skjul med en annen kvinne. Den hendelsen preget henne sterkt, selv om hun de siste årene var lykkelig gift igjen. Selv på eldre dager så hun ung ut og forandret seg aldri nevneverdig, men sykdommen tok henne ut av livet i en alder av 73 år.

Mer enn tjue år etter at jeg klippet ut bilder av Olivia og førte henne opp på førsteplass på «skreppetoppen», inspirert av spalten «Svar oss Søren» i ukebladet Det Nye, startet jeg Protestfestivalen sammen med Kai Erland og Oddlaug Johansen. Sistnevnte døde i 2004. I bakgrunnen, langt bakenfor ideene og engasjementet som bar oss, lå fra min side også arven etter ungdommens møte med Olivia Newton-John. Et nytt årtusen var da på gang, verden var langt fra så uskyldig lenger. Selv hadde jeg opplevd mye sorg og smerte. Samtidig hadde samfunnet på mange måter gått over til større likegyldighet, mer individualisme, ensrettet og stadig mer urettferdighet.

Vi som startet Protestfestivalen drømte oss inn i en bedre hverdag, men også tilbake til mye av det som var fint da vi vokste opp. Alt var ikke bedre før, men i ungdommen hadde vi i det minste en framtid å se frem imot; før brutalitet, død og det gudløse samfunn kom på banen. Vi ønsket oss tilbake til de gode verdiene, til det ærlige og redelige. Man kan gjerne kalle det uskylden, selv om begrepet blir feil. Alle skulle få slippe til, og ingen tema skulle bli stengt ute.

Når vi nå ser hvordan en hel verden sørger over Dame Olivia Newton-John, og operahuset i Sydney gløder i rosa for å minnes henne, forstår vi at det ligger noe dypt symbolsk over henne, selv om det har vært stille rundt henne i mange år. En engel har forlatt oss.