Kan svensk filosof erobre verden med ny religion?

Hvert eneste øyeblikk på jorda teller. Hvert sekund og alt du gjør, for det verste du kan finne på er å slenge bort dyrebar tid. Derfor trengs en ny radikal visjon, hevder den svenske filosofen Martin Hägglund som på kort tid har blitt superstjerne i USA.

Svensken er bare 43 år, er allerede professor ved Yale University og har satt seg som mål å vekke «trosfeller» og «sovende kristne», med sitt budskap om at livet må leves her og nå. Han mener døden er en velsignelse og en nødvendighet for at livet skal bli meningsfullt. Hägglund er ingen Richard Dawkins, selv om de deler troa på ateismen. I stedet er han inspirert av så forskjellige personligheter som Karl Marx, Karl Ove Knausgård og Martin Luther King Jr.

Hägglund brukte seks år på boka «This Life, Secular Faith and Spiritual Freedom», som nå er utgitt på svensk med tittelen «Vårt Enda Liv». Mye tyder på at boka – om mulig – kan få enda større suksess i hans hjemland, ett av verdens mest sekulariserte land. Budskapet er klokkeklart: Det er ikke drømmer om det evige liv, men det endelige og avsluttende livet som gir livet mening. Han gyver løs på vårt rådende økonomiske system, som henger nøye sammen med hva vi velger, og hvor vi må rette fokus. Han mener et nytt økonomisk system er eneste løsning på klimatrusselen. Tankesmien Timbro kaller Hägglunds tanker «maoisme på syre». Det kan se ut som budskapet har fungert fint som dop på amerikanere, som nå går mann av huse for å komme seg inn i svenskens tankeunivers.

Selv mener han oppmerksomheten skyldes tida vi lever i, som han kaller en krisetid. Hans visjon er å bruke tida på å leve livet her og nå. Om det bruker han begrepet «åndelig frihet». Hägglund argumenterer med at religiøs tro, eller troa på en evig himmel, bare skaper problemer for vår åndelige frihet, fordi troa i seg selv gir svar på alle spørsmål når vi legger opp livet for å forberede oss på det neste. Kapitalismen gir samme begrensning som religionen, fordi vår tid er dyrebar og det ligger i kapitalismens natur å hele tiden tenke profitt. Hvis man har det man trenger, må man likevel streve etter å tjene mer for profittens skyld, for den kommer alltid i første rekke. Hägglunds sekulære tro er etter hans syn nødvendig, fordi den medfører overgivelse til dette livet, uten Gud, og uten noe neste liv. Han ønsker ikke å dele oss i religiøse og sekulære mennesker, men i stedet legge vekt på det som forener oss, det som er viktig, det vi hengir oss til, og de felles verdiene vi har.

En av dem Hägglund har studert, er den kristne forfatteren C.S. Lewis. Han bruker Lewis egne uttalelser for å rettferdiggjøre sekulær tro, både kollektivt og individuelt. Når Lewis går igjennom en krise etter å ha mistet sitt livs kjærlighet, mister han ikke troa, men konstaterer at evigheten ikke kan gi han det han så desperat ønsker, nemlig å ha henne ved sin side. Hägglund oppdager at det som gjør livet mest meningsfullt – kjærligheten til den vi deler det med – kan gå tapt, og at den er noe man bare har en begrenset tid. Han anser at evigheten, der det ikke skal være smerte, lidelse, sorg eller død, heller ikke vil gi glede, lidenskap eller noe annet, fordi det er ingenting der å strekke seg mot.

Martin Luther King Jr. var kristen, men Hägglund har brukt pastoren som eksempel på  viktigheten av å erkjenne en sekulær tro. I sin siste tale snakket King om å nå det lovede land, med dobbel betydning, og at han kanskje ikke ville nå dit. Talen var religiøs, ikke sekulær, men i mange religiøse settinger er det menneskelige livet like viktig som en eksisterende Gud. Gjennom praktiseringen av å stå sammen kan mennesker få et nærmere forhold til dette livet. Når King snakker om det nye Jerusalem, er jo det klassisk i kristen tro, men han snakker også om det nye Memphis, som han kanskje ikke vil nå. Han snakker om sosial frihet for alle.

Erkjenner vi at vi er forgjengelige, må vi leve her og nå. Hvis man fjerner muligheten for død, tar man også bort muligheten for liv. Hvis man tar bort muligheten for sorg, tar man også bort muligheten for glede. Sekulær tro tillater en å akseptere død som død og muligheten for at noe kan ta ugjenkallelig slutt. Og fordi noe kan bli borte, er det viktig å være trofast og bry seg om de levende, samtidig som vi hedrer de døde, hevder Martin Hägglund.

Det er forståelig i en tid uten Gud, at Hägglunds bok vekker oppsikt, men ikke alle svenske filosofer ville vært enige. Emanuel Swedenborg (1688-1772) hevdet at livet på den andre siden påminner så mye om jordelivet at mange ikke en gang forstår at de har forlatt den fysiske verden og våknet opp i den åndelige. Flere religiøse ledere og filosofer i USA hevder at et samfunn uten Gud vil forfalle til egoisme, kriminalitet og sosialt kaos. Den amerikanske filosofen Dallas Willard (1935-2013) har sagt at hvis det å være kristen bare handler om å få sine synder tilgitt, slik at vi kommer til himmelen når vi dør, har kristentroa lite å bidra med til livet her på jorda.

Religion er i tilbakegang i Norden som i USA, slik presten Trond Bakkevig skrev i Vårt Land nylig. Mye tyder på at mange av dem som fortsatt tror, trenger å vekkes opp. Derfor blir jeg ikke overrasket, dersom Martin Hägglunds visjon vil få fotfeste også i nordiske land.

Feministprotest på vidvanke

Når man lager Nordens eneste verdi- og protestfestival er det for å rette søkelyset mot det som betyr noe, men som alt for sjelden eller aldri blir tatt opp i offentligheten. I hvert fall ikke på den måten Protestfestivalen tar det opp.

Fra Bjørneboedagen 19.9.20

Noe av det som står igjen etter årets 21. Protestfestival i det tjuende året er den massive mediedekningen av at et 20-talls feminister demonstrerte og skrev kronikk i Klassekampen og Fædrelandsvennen mot våre (og mine) fem inspirasjonskilder Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson. De var dessverre bare menn.

 «Protestfestivalen sier den ikke er kjønnsbasert. Likevel er dens inspirasjonskilde fem menn. Dette føyer seg inn i rekken av usynliggjøringen av kvinner som samfunnskritikere og likeverdige samfunnsaktører,» skriver de fem kvinnene. Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad følger opp og uttrykker seg alltid privat når hun skriver om Protestfestivalen, slik hun også gjør i kommentaren hun hadde på trykk 18. sept. «Det er lite som tyder på at Svein Inge Olsen er veldig opptatt av likestilling», skriver hun i en harselerende kommentar, uten at jeg blir krenket, heller beæret. I mandagens utgave av Agderposten ble jeg på lederplass definert som «kontrære Olsen», og ble – etter å ha googlet – stolt av det.

 Jeg ser ikke bort ifra at det er vi (og jeg) som her er blitt usynliggjort, og ikke de fem kvinnene. Etter tjue år med Protestfestivalen har jeg avfunnet meg med at det er vanskelig å få spalteplass i Klassekampen, mens i Fædrelandsvennen er det kronikkene jeg har skrevet som har utlignet pressedekningen. Men at feministene i et vips fikk to helsider i begge aviser tilegner jeg ikke minst at politiske sluggere som Ann Kristin Olsen og Kari Henriksen var blant de fem undertegnerne. Og så var det jo temaet da, feminisme, som jo er i skuddet.

Men stemmer det at Protestfestivalen er «patriarkalsk og dypt kvinnediskriminerende»? Protestfestivalen har 40 prosent kvinner i panelene, og blant publikum har vi helt klart flest kvinner. Et nytt råd består utelukkende av kvinner. Dessverre er jeg mann.

Hvor mange av de fem kvinnene har hørt om den alt for glemte lyrikeren Tove Lie (1942-2000), som vi med god hjelp av Jan Erik Vold under årets festival forsøkte å få mer frem i søkelyset? Hvor var feministene da de fire kvinnene Veronica Orderud, Liviren Bratterud, Else Mari Hagen og Tania Michelet snakket åpent og sterkt om livet og om vanskelig oppvekst? Hvor mange av dere hørte den finlandssvenske redaktøren Sofia Torvalds fortelle om et liv med angst?

«Å protestere mot en protest er i seg selv krevende – nærmest selvmotsigende», skriver Agderposten på lederplass 21.9. «Men å protestere mot en Protestfestival og grunnleggerens høyst private inspirasjonskilder, er som bokseslag i skodda», fortsetter avisen. Når både festivalen og jeg blir sett på som kontrær, må vi se på det som en hedersbetegnelse i en tid der normalen er å følge flokken. 

Hvor var feministene og Klassekampen da vi tok opp den alvorlige situasjonen med arbeidsledighet og konkurser i kjølvannet av koronaen, eller da vi debatterte det faktum at 10-12 prosent av befolkningen i «verdens rikeste land» er fattige? Deriblant mange barn. Hvor var feministene da vi samtalte om borgerlønn og meningen med livet? Hvor var feministene når vi spurte om vi må avskaffe kapitalismen for å redde demokratiet?

Hvor var de da vi stilte spørsmålet om menneskeheten vil utrydde seg selv. Er det klimakrise, virus eller atomkrig som til syvende og sist vil utslette oss? De kom heller ikke da vi inviterte til ti foredrag om ti bud anno 2020, der bud 2 med appell av Tonje Gjevjon ble formulert slik;

Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg! Eller bud 3: Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger, med appell av Helje Kringlebotn Sødal.

 I stedet var feministene opptatt av det jeg vil kalle brettekanter i skapet, av at jeg og festivalen hadde fem menn som inspiratorer.

For å sitere John Stuart Mill allerede i 1848, som jo også Bjørn Vassnes gjorde i Klassekampen 30.7 i år: «Det er neppe mulig å overvurdere verdien av, i dagens begredelige tilstand, å plassere mennesker som er ulik dem selv og med tankemåter og handlinger som de ikke er familiære med».

Jeg kan berolige de fem stolte feminister, ingen som er involvert i Protestfestivalen er kvinnefiendtlige. Tvert imot.

Og for å sitere forfatter Reidar Mosland i den nye boka «Et varsel om uro», som omhandler festivalens 20-årige historie:

«Protestfestivalen er et laboratorium for dialog. Den har tviholdt på sin åpenhet i fysiske debatter, og har hatt en motsatt utvikling av det stadig snevrere debattmiljøet på sosiale medier. For med disse møteplassene på internettet har det vel aldri noen gang vært så lett å få sagt sin mening – raskt. Problemet er hvem man snakker til, hvem som lytter og hvilken virkning budskapet får?»

Finnes det et liv etter bygdedøden?

Stadig færre vokser opp på den «ekte» landsbygda, sier forsker Mariann Villa til Nationen. Samtidig tror hun koronapandemien har ført til mer bevissthet om positive sider ved et desentralisert samfunn. Saken i Nationen er del av en artikkel-serie med overskrift «Den stille sentraliseringa».

Fredag 4. september arrangerer Protestfestivalen debatt på Bygland om bygdedøden. Festival-prologen i år er ved det flyttet fra hovedstaden til en setesdalskommune med knapt 1000 innbyggere. Erling Kjekstad skrev nylig i Nationen om den lille utbygda Osebol i Sverige, et land der utkantene er blitt ødeland. Bakgrunn for hans kommentar var at forfatter Marit Kapla har fått den høythengende Augustprisen for sin bok om det utdøende Osebol nord i Värmland ved Klaraälven, som Trysilelva heter på svensk side. Boka til Kapla beskrives som en rørende, vakker og lyrisk beretning om ei bygd som er hardt rammet av sentraliseringen. «Det er bare ett problem: Bygda er for vakker», skriver Kjekstad.

Geiranger er regnet som ett av Norges vakreste steder og er en del av UNESCOs verdensarv, men Geiranger er i ferd med å dø. «Fortsetter det slik, er vi ikke lenger et lokalsamfunn, bare et turistsamfunn,» sier rektor Tove Gjerde til Dagbladet.

Bygland sentrum fra Kvålsnapen

Kommunen Bygland i Agder er i en lignende situasjon. I grenda Besteland er der knapt 10 sjeler igjen. I Jordalsbø, der jeg tilbrakte hver sommer på 70-tallet, er der nå alt for mange tomme hus. Vi hesjet og plukket jordbær, selv om jeg som tenåring helst ville vært i byen. I ettertid har jeg lært at det kan ta tid å innse hvor vakkert et sted faktisk er. Og hva er det så som gjør Bygland vakker? Etter å ha passert Evje og kjørt videre langs fjorden, åpner landskapet seg plutselig. Dalen blir større, sola får mer plass, fjorden ligger blank, og i dette utvidete bildet blir de mektige fjellene til speilbilde som i et maleri. Over fjellene svever kanskje en ørn eller to. Ved museet står lafta bygninger fra flere hundreår tilbake og minner oss om at Bygland en gang var et sentrum. Nær ved ligger en av dalens fineste badeplasser. Bare Teslas ladestasjoner midt i dette eventyret forstyrrer idyllen.

Låvesvalene er kanskje det aller kjæreste minnet mitt fra Bygland, der de sto på rekke og rad og kvitret på strømledningen ned til låven. Men låvesvalene er nesten borte nå. Allerede for tjue år siden skrev Nationen om låvesvalenes nedtur. Grunnen er mangel på låver i bruk, klimaendringer og giftbruk i landbruket.

Bygdefolk flyttet ikke nødvendigvis frivillig. Fraflytting er et misvisende begrep. De eldste klamret seg fast så lenge de kunne, da barna fikk jobb i byen. I dag henger tida som en skygge over Bygland, som dessverre ofte bare er et passeringspunkt på vei mot millionhyttene på Hovden. Til tross for forsøk på optimisme i bygda, statistikk lyver ikke. Bare i fjor var nettotilflytningen minus 33 personer. Bygland var blant de to kommunene med størst befolkningsnedgang på Agder. Alt i 2007 sa daværende ordfører Knut Austad at «den kvartalsnedgangen vi ser nå, er så dramatisk at vi må tenke gjennom hvordan vi kan snu dette». Snuoperasjoner er ikke lett. Jobbene er i byen, og alle gårdsnavnene som er blitt etternavn med adresse i Kristiansand, blir stadig flere. Merker ikke de bosatte nedgangen, fordi den skjer så sakte? Som når Start spiller gode kamper, men taper med ett mål eller spiller uavgjort. Man blir optimistisk, men først etter en tid forstår at klubben nærmer seg bunnen av tabellen.

Bestefar på Bygland med meg på kjerra og hesten Bellmann

Hvis ikke noe skjer, kan den norske landsbygda ende opp som i Sverige.

Men ingen vet hvor haren hopper. Kanskje finnes det håp? Koronaen har brakt oss nærmere bygda. Den har også vist at flere kan jobbe hjemmefra og bo nesten hvor som helst. Det kan kanskje love godt for fremtiden til distriktskommunene?

I helgen var jeg på busstur oppover Setesdal med diverse stopp for å lære mer om Setesdalskulturen. Da formulerte Kirsten Bråthen Berg det på denne måten: Setesdals immaterielle kulturarv på UNESCOS verdensarvliste er nettopp det; immateriell. Den vil ikke lenger være på noen verdensarvliste, om ingen viderefører den. Hvis ikke unge mennesker fortsatt lærer seg stev, dans og folkemusikk, er ikke lenger Setesdal med på den gjeve lista. Hjemturen i solnedgang på bussen, da man ikke trengte å konsentrere seg om veien, gjorde at jeg mer enn ellers fikk nyte den vakre naturen og bygningskulturen. Og så dukket gamle historier om kjempekarene i dalen opp i hodet mitt. Terje Formoe har i mange år har hatt suksess med kaptein Sabeltann. Kan Bygland og resten av dalen få til noe av det samme med historien om setesdalskjempene? Min oldefar Bjørgulv Myhola (1872-1968) ble regnet som den siste store fortelleren i bygda. Han ønsket sterkt at den bygda han var så glad i, skulle ta vare på historien om neverettens tidsalder. Er det utopi å tro at dette faktisk kan skje, eller kan det være en reell mulighet?

«I alle skoger har det bodd folk», skrev Rolf Jacobsen. Som Osebol, er Bygland for vakker til å dø i stillhet. Kan bygda vekkes til live gjennom satsing på natur, kultur og den historiske arven. Selv om den er «komplisert», kan den også være fremtiden.