Den stilltiende eliten

reise

Når Mikael Wiehe synger om «den tärande elit» som han vil plassere på et Boeing 747 og fly til Guantanamo på ubegrenset tid, er det de aller rikeste han synger om; ikke den middelklassen han sannsynligvis selv må innrømme at han tilhører.

Vi befinner oss midt i den store samtalen om eliter. Det er den samtalen Trump har blitt president på, den samtalen som har skapt Brexit, den samtalen Resett har fått mange lesere på, den som Sørlandsnyhetene her lokalt har fått mange lesere på, men også den samtalen Senterpartiet scorer stort på, og den som har skapt en skyttergravskrig mellom Dagbladet og Klassekampen.

Klassekampen hevder Eliten er de rike, mens Dagbladet mener, eh… at Klassekampen er en del av Eliten. Svaret gis best av rørleggermester Alf Johansen i Burfjord i Kvænangen som er intervjuet av, ja nettopp, Klassekampen: «Vi har en kjent elite, blant dem ordførere og de med mye penger. Og så har vi en skjult elite som trekker i trådene og får sin vilje i saker som er gode for dem selv og deres oppdragsgivere». Bedre kan det neppe sies.

For noen år siden ble jeg invitert til Kontra, en lukket samling for noen av landets aller rikeste unge arvinger. De fleste var i tjueåra. Formålet for arrangørene – som selv var arvinger – var å få med seg litt samfunnsengasjement i ungdomstiden. For det var jo disse unge som skulle bestemme fremtiden, ble det sagt av arrangøren. Jeg kunne vært pappa til mange av dem. Tilsynelatende var de helt vanlige unge mennesker, en del av dem var ambisiøse. Menneskene på Kontra tilhørte et fremmed miljø jeg ellers ikke hadde tilgang til. Selv måten de snakket på, var annerledes. Det jeg fikk oppleve, har jeg aldri vært i nærheten av å få innsyn i tidligere. Ja, kanskje bortsett fra da jeg nylig fikk billett til nyttårskonserten på Kilden. Forskjellen var at de jeg møtte på Kilden i større grad var fra den eldste generasjonen.

I 2007 gav Susanna Popova ut boken «Överklass», der hun har intervjuet noen fra denne overklassen. En av dem er Jonathan 40+ som forteller: «Du kan bli overklasse på en generasjon. En person kan gjøre klassereisen fra nedre middelklasse eller arbeiderbakgrunn og plutselig befinne seg som leder for en av de største børsforetak i Sverige.

Ifølge Jonathan er det vanskelig å dra grensen mellom middelklasse og overklasse. Den kan være hårfin. Det finnes dessuten en øvre og nedre overklasse og noe tilsvarende i middelklassen. Med andre ord kan både eliten og overklassen være et definisjonsspørsmål. Det er nytt. Før var de – satt på spissen – skipsredere eller embetsfolk. I dag kan de være nesten hvem som helst.

Jeg opplevde «arvingene» som ufarlige: Det samme opplevde jeg med de som minglet i pausen på nyttårskonserten. På det førstnevnte arrangementet var det bare invitert arvinger; ja, og så meg da! Det som var «udefinerbart» på den sistnevnte arenaen, var at der befant det seg minst like mange fra middelklassen som fra overklassen. Det var bare umulig å skille dem fra hverandre.

En venn av meg som arvet litt penger, kjøpte seg et hus for utleie. Han kjøpte et til på lån på huset han hadde kjøpt. Og så ett til. Og deretter ett til. Slik kan man gå fra en tilværelse i middelklassen til å bli en del av fremtidens rikinger. Dette ser ut til å skje med stadig flere. Like fullt tilhører de middelklassen – som en av oss – men tilhører dem av oss som er uten økonomiske bekymringer.

Når Mikael Wiehe synger at «dom som klagar mest på skatterna, är dom som skattar minst» tar han bare bort oppmerksomheten fra den «farlige» middelklassen; de med to inntekter, nedbetalte hus og/eller arv i lomma. De med nettverk.

Knut Olav Åmås skriver i sin bok «Makteliten» at makten i påfallende høy grad er knyttet til nærhet til – og påvirkning og innflytelse på – offentlig sektor og beslutninger i offentlig politikk. Dette skyldes at Norge har en enorm offentlig sektor. Makten er knyttet til formelle og uformelle posisjoner, basert på nettverk som virkelig brukes og utnyttes. Nettverket dyrkes i de formelle, offisielle sammenhengene man går i; så vel som i de uformelle og sosiale sammenhengene: fester, middager, foreninger og andre steder og fora der mennesker møtes.

Overklassen – de rikeste – tilhører selvfølgelig eliten. Men den eliten som skaper forskjeller og bidrar til kløft nedover, er ordførerne, lederne av komiteene, avisredaktørene, byråkratene, og andre vanlige mennesker som setter premissene.

Mikael Wiehe har neppe tenkt tanken, men duoen Knutsen & Ludvigsen som sang for barna, ante ikke den gang hvor beskrivende en av de mest kjære barnesangene er blitt for dagens diskusjon om eliter:

Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin er det noen som ringer til meg.

Når jeg dreier i telefonen så det piper i din
er det jeg som ringer til deg.

Reklamer

En drøm for det nye året

when calls

«La oss leve for hverandre. Og ta vare på den tid vi har» synger Gluntan i slageren jeg husker som en landeplage fra den gang jeg var barn. I år (2019) er det femti år siden denne slageren, omgjort fra svensk til norsk av Fredrik Friis og utgitt i 1969 på albumet med samme navn. Min drøm er at de første linjene skal bli motto for det nye året.

I jula som var så vi Netflix-serien «When Calls The Heart» – en serie som i bunn og grunn er «la oss leve for hverandre» omgjort fra teori til praksis. Hos oss ble vi fullstendig revet med av serien, der innbyggerne i den lille western-byen Hope Valley i 1910 nesten kappes om å hjelpe hverandre. Vi klarte ikke å legge serien fra oss før vi – i løpet av få dager – hadde sett alle fire sesongene. Serien er basert på en novelle av den kristne forfatteren Janette Oke

Effekten av hjelpsomheten i dette samfunnet var formidabel. De som kom innom, ble værende. «Bad boys» ble «good boys». Handelen blomstret. Byen vokste. Livet var godt å leve. Det som skjedde, var fascinerende, forførende og drømmende på samme tid. Da serien brått tok slutt. gikk jeg inn i sørgemodus og måtte innse at dette var film, ikke virkelighet. Men er drømmen så naiv at den aldri kan bli virkelighet?

Ikke lang tid før Gluntans slager om å leve for hverandre kom ut, var Elvis Presley preget av oppgitthet og sorg over drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy. Han var såret og lei seg over den ondskap og likegyldighet som preget tiden. «If I Can Dream» ble lansert som singel. Drømmene ble forent: «Hvis jeg kan drømme om et bedre land hvor alle mine søsken går hånd i hånd, si meg, hvorfor, hvorfor kan ikke den drømmen bli sann?»

Den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten skriver i sin siste bok om dagens nordiske samfunn. Han mener det er oppstått et verditomrom, og at dette vakumet er blitt fylt opp av den eneste verdien som gjenstår, penger. «Vi er alle underkastet denne kulturelle forvrengning, vi lever alle i en uvirkelighet», mener han. Det er egoet som styrer oss. Hellsten skriver at «egoet har vært vår beste venn».

Hope Valley er et drømmesamfunn, egoet er der brutt ned til fordel for nestekjærlighet. Skulle ikke det være mulig?  Kan ikke nesten alle drømmer gå i oppfyllelse.

Alle mennesker er født på samme vis, av en mor og med en far. Alle skal en dag forlate livet, høyst sannsynlig motvillig, og uten å vite noe om et eventuelt liv etterpå. Vi skal leve her og nå. Vi kan håpe og be, eller godta at det ikke er noe mer; men kun de døde vet. Alt levende er i samme bås. Hvorfor tar vi oss ikke da bedre av hverandre, støtter hverandre og bidrar til et bedre samfunn? I stedet spør vi om honoraret eller lønna. Vi prioriteter egoet, slik vi alltid har gjort.

Et samfunn som kun er basert på penger, med økende ulikheter, er kaldt og farlig samfunn. Det preges av misunnelse, mistrivsel, likegyldighet og urettferdighet. I ytterste konsekvens kan det resultere i vold og krig,

I året som var, har forskjellene økt enda litt mer. Verdens åtte rikeste menn eier like mye som halvparten av jordas befolkning. Det er blitt flere fattige barn, også i Norge.

En venn av meg, som var i full jobb, måtte skille seg fra kona for å overleve. Hver for seg kunne de få hjelp, men ikke sammen. Huset var tvangssolgt, de hadde barn og så for seg et liv på gata.  Jeg vet om andre som ble tvunget ut av landet, da de ble kastet på gata i sin fødeby Kristiansand. Jeg er helt sikker på at de som har minst og er mest ensomme, blir enda mer isolerte av kravet om å skulle leve for bare 6000 kroner i måneden. Det største problemet er ikke skattelette for de rikeste, men at de aller svakeste ikke får nødvendig hjelp når de trenger det, fordi godt betalte politikere frykter det ikke blir lønnsomt nok å jobbe. Arbeidslinja kan være nådeløs mot dem som faller utenfor eller bare har en inntekt. I stedet for å ta hverandre i hendene har vi konstruert en ordning som ikke gir rom for feil, utilstrekkelighet eller at noen faller utenfor systemet.

Jeg har ingenting imot kunstsilo eller andre spenstige prosjekt. Men burde vi ikke først sørge for at alle har det «greit» i denne byen? Og hvorfor krangler vi om prisen på bompenger i stedet for å hjelpe folk med bomregninga?

Jeg har en naiv drøm om at en dag vil denne nasjonen stå opp og leve ut den sanne og samme mening, i Kristiansand som i Hope Valley, at vi vil stå sammen som selvstendige individ, i troa på at alle har de samme rettighetene, at alle har rett og mulighet til de samme godene, at vi alle er mennesker. For vi er alle kommet hit på samme måte, med vår styrke og kraft, med vår omtanke for hverandre, men også med feil og mangler, og med våre svakheter.

Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener.

Dette er mitt håp for det nye året. Det er for meg frihet. Fjern alt som lager skiller mellom oss og som skiller barn i fattige hjem fra barn i middelklassehjem; det være seg bommer, murer eller lover. La oss få ha troa vår i fred. Det er mitt håp, at politikere – i vår by, på Stortinget og i regjering – skal slutte å snakke stygt om hverandre og i stedet bygge hverandre opp, støtte hverandre og bidra til at alle får det like godt den tiden vi er her på denne jorden.

Tove Lie – blomsterbarnet i norsk lyrikk – skrev i en prolog til et fredsmøte 15.12. 1977:

 Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.

Karsten Johannessen (1925-2018)

 

Karsten6

Jeg vet at vi er mange som har grudd oss til den dagen Karsten Johannessen ville forlate oss. Han gikk jo mot de 100, så det kunne jo skje når som helst. Men hva var det som gjorde at Karsten berørte så mange mennesker?

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Han må ha merket det, for han hilste og spesielt den dagen jeg tok mot til meg for å få han med på Protestfestivalen.

Jeg tuller ikke, men blant de hundrevis av kjendiser og samfunnsstøtter som har deltatt i årenes løp var han den jeg var mest kry av å ha fått med på laget. Han skulle delta i debatten med den lange tittelen: «Er du inspirerende eller irriterende? Er du dominerende eller inkluderende? Trenger det moderne mennesket å gjenoppdage gammel kunnskap for å bevare seg selv? Må det moderne samfunnet gjenoppta gammel innsikt for å ivareta mennesket?». Jeg tenkte at få mennesker kan si så mye om det som Karsten, som klarte å ta seriegull med Start to ganger med så mange forskjellige personlighetstyper på laget. Karsten var i 80-åra da, men besto med glans.

1980-tallet var jeg så heldig å få intervjue Karsten mange ganger som ansvarlig for Sportsidiot-1 på Radio 1 hver mandag kveld. Hver gang Trond Jensen og jeg fikk intervjue Karsten etter Start-kampene var det ekstra stas, da var det julekveld nede i den mørke kjelleren på Arbeideren. Svaret på hvorfor jeg ble så glad i Karsten og så rørt hver gang jeg støtte på han ligger enda lenger tilbake i tid.

Tidlig på 1970-tallet meldte noen av oss fra Tinnheia seg inn i Start og dro på treninger i den gamle ridehallen på Lund. Jeg var miniputtspiller men oppdaget en ny verden av ubeskrivelig glede som skulle bli en livbøye inn i voksenlivet. Jeg var bekymret og «skadeskutt» skilsmissebarn da Start tok sitt første seriegull i 1978, og var selvfølgelig på den avgjørende kampen. Vi jublet hemningsløst og livet ble plutselig bare godt å leve. Og det er allerede her Karsten kommer inn i bildet. All uro, angst og bekymringer forsvant som dugg for solen. Når man som ung redd gutt opplevde Karsten var det som mørket ble til lys. Det som var vanskelig var som skrelt bort da Karsten entret banen med «gutta» sine.

Jeg kan ennå høre stemmen til Karsten på kav kristiansandsdialekt, latteren, humøret og all energien som spredde seg ut til tusenvis av fans over hele Sørlandet. Vi angriper i stim, pleide han å si og innførte et helt nytt begrep i norsk fotball, makrellfotballen. Den ble født og forsvant med Karsten, selv om alle sørlendinger drømmer om at den i likhet med Jesus skal gjenoppstå.

Personligheten hans var det avgjørende, og det er neppe uten grunn at han til dags dato er den eneste som har klart å føre Start til seriegull, attpåtil to ganger.

Livet ble godt å leve og fotballen ble en venn i nøden, takket være Norges mest originale og suverene trener. Han kunne jo ikke engelsk, men tenk om han hadde overtatt Manchester United.

Karsten ble i de senere årene stående for meg som en motpol til den sørgelige utviklingen om at alle skal tenke likt og mene likt. Han var så forfriskende og gikk sine egne veier i verdens mest populære idrett, men også ellers. Politisk valgte han også et parti som gikk sine egne veier.

I de dager «Matta» døde tok jeg til orde for å få han og Karsten opp på sokkel utenfor Sør Arena til Karstens 90-årsdag. Det gikk ikke, men i dag mener jeg ikke det samme. Statuen burde selvfølgelig stå på torvet.

 

 

 

 

Matteuseffekten

stein

For snart tjue år siden arrangerte jeg en støttekonsert på det nå nedlagte Smuget i Oslo for den gjeldstyngede og rusavhengige multikunstneren Kenneth Sivertsen. Kenneth var blakk og i ferd med å miste hjemmet. Enkelte av dem som var til stede for å hjelpe, hadde selv opplevd økonomisk nedtur, deriblant Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen. Andre kjente folk som Arne Hjeltnes, Lars Saabye Christensen, Wenche Foss og Reiulf Steen stilte opp fordi de var glad i kunstneren.

 

Men det var en av våre mest folkekjære visesmeder som i en kort, men gripende appell, gjorde sterkest inntrykk. Det han sa, har blitt værende i bevisstheten min til dags dato. Jeg ble rett og slett glad i Stein Ove Berg. Han slet med rus, var blakk og hadde tak over hodet i en kommunal leilighet i Oslo. Han fortalte lavt om en kamp med seg selv, om en kamp om livet og troa på livet i fattigdom og nød, med et ydmykt og famlende håp om en fremtid i verdens rikeste land. Året etter var han borte, og få år etterpå, på selveste julaften, var også Kenneth Sivertsen borte.

 

Nylig så jeg at Kilden deler ut hundrevis av billetter til samfunnstopper. Det er snakk om gratis billetter til premiereforestillinger. Ordfører Harald Furre tilhører denne eliten, han får billetter til seg selv og kona, fordi kommunen eier Kilden. Her er noe som skurrer. Stein Ove Berg ville, om han hadde levd, vært en naturlig konsertartist på Kilden, men han hadde neppe hatt råd til å gå inn for å høre på andre. Mange har ikke råd til å gå på Kilden; mens de som har best råd, får gratisbilletter.

 

Kilden er langt fra den eneste som utøver denne praksisen, jeg vil tro det gjelder de fleste institusjoner som er avhengige av sponsorer. Hvem får VIP-plass på Start-kamper, blir invitert på åpning av Dark Season eller får gratisbilletter til Punkt? Vi som driver med kultur, er alle sårbare; så vi gjør det vi kan for å «pleie forholdet» til dem som holder oss i live. Vi har fått med oss at dette prinsippet gjelder over hele linja. Jeg skal heller ikke underslå at vi i Protestfestivalen har tenkt på å «gjøre likeså», men har ikke vært flinke nok til å følge det opp med et system for et slikt gratistilbud. Og kanskje er det like greit?

 

Investorene som bygger videre, eier stadig mer. Familiene som ikke tjener nok, vil sannsynligvis aldri tjene nok, og kanskje må de leie husrom hos investorene. Når januarsalget kommer med superfete tilbud på møbler, er dette for dem som fremdeles har penger på konto etter julas raseringer av manges privatøkonomi. Inkassobrev kommer alltid til dem som ikke makter å betale, med pålagte renter og gebyrer. Å være fattig har alltid vært dyrt. Slik øker forskjellene.

 

Matteusprinsippet, eller Matteuseffekten som det også kalles, gjelder over alt i samfunnet. Jeg er ikke særlig belest i Bibelen, men slik står det i Matteusevangeliet 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Verset er fra lignelsen om talentene.

 

Ut fra dette prinsippet har vi bygget om velstandssamfunnet i verdens rikeste land, men det er ikke denne måten vi anbefales å leve etter. Den svenske forfatteren Ylva Eggehorn skrev i millenniumsalmen «Innan Gryningen» at «vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned».

 

Nå når vi nærmer oss jul, er mitt juleønske at vi endrer praksisen og heller gjør som en verdensberømt familievenn av oss gjorde da den yngste sønnen i huset vårt ble født. I tillegg til en personlig gave til oss gav de en fattig familie et luksusmåltid i min sønns navn. Stas for oss, raust av dem og nyttig for den fattige familien.

 

Mest interessant fra lignelsen fra Matteusevangeliet er fortsettelsen: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst og dere av meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».

 

Ikke bare i juletida går utfordringen ut om at de som har råd og har fått, skal dele ut til dem som trenger det mer, og at de selv betaler det deres opplevelser koster. «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg», står det videre i Matteusevangeliet.

 

Salige Stein Ove Berg – som ble kalt visesangernes visesanger – var raus og «eide ikke nåla» men fant trøst i det han hørte og fikk under sitt opphold på Evangeliesenteret. Han sang i sin egen juletrall, «Søppelmannens julevise»: «Det er nesten fælt å kjøre bort med skrotet av og til. Det fins fattige i væla vår som sikkert liker sild. En genser og et tre, til å jage kulda me’, gikk opp i røyk på fyllinga i ste’.

Er demokratiet døende?

freedomUnder årets Protestfestival stilte vi forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland dette spørsmålet. Utgangspunktet var Steven Levitskys påstand om at demokratiet er i ferd med å forvitre i USA, og at Europa kommer etter. Han hadde nettopp skrevet boka «How Democracies Dies» sammen med sin kollega og skrevet om at vi har mistet evnen til toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet.

Det har skjedd noe i samfunnet de siste tjue årene, som også var årsaken til at Protestfestivalen ble etablert og arrangert for første gang sommeren 2000.

I et fly på vei over Atlanteren for noen dager siden leste jeg oktober-utgaven av det amerikanske magasinet The Atlantic der overskriften var «Is Democracy Dying?».

Vi er blitt besatt av lojalitet, og vi angriper den frie presse. Vi polariserer og driver med konspirasjonsteorier. Magasinets skribenter finner det urovekkende at vi mennesker ikke lenger har direkte kontakt mellom hverandre, men kommuniserer via sosiale medier. I en slik verden er det enkelt å monopolisere mening og distansere seg fra avvikende meninger. Yoni Appeltbaum skriver at demokratiet er blitt «religion av mennesker som ikke har mye til felles».

Ifølge to andre skribenter – Amy Chuva og Jed Rubenfeld – hadde man for bare få tiår siden samme språk om urettferdighet og rettigheter. Martin Luther King og Black Panthers var tydelige på menneskelige konstitusjonelle rettigheter. I dag er rettighetene i seg selv blitt et spørsmål.

Bare 30% av amerikanerne født i 1980-åra mener at å leve i et demokrati er essensielt, sammenlignet med 72% av amerikanere født i 1930-åra. Hvorfor har det blitt slik? Kanskje skyldes det at avstanden tilbake til 2. verdenskrig er blitt større og at det er færre og færre igjen av dem som opplevde den. Kanskje er det bare vi mennesker som gjennom internett har fått større makt til å bestemme hvilke meninger som til enhver tid skal være gjeldende?

Det siste skulle man jo tro var positivt, for slik forfatter Tina Bai skriver i Klassekampen; «Når menneskeverdet blir krenket, stiller demokratiet opp».

Fullt så enkelt det ikke. De to danske forskerne Jørgen Møller og Svend-Erik Skaaning har skrevet boka «Demokrati i en krisetid» der de mener demokratiet ikke vil bryte sammen fordi dagens populister aksepterer å arbeide innen demokratiets rammer mens mellomkrigstidas kommunister og fascister var åpent antidemokratiske.

Dessverre er det blitt sånn at selv demokratiet har sine svakheter, og disse svakhetene er blitt mer synlig etter sosiale mediers inntreden. Vi må erkjenne at vi mennesker er flokkdyr, og at internett på enkelt vis samler oss rundt den rådende mening. Som sårede dyr lar vi oss manipulere og styre for å bli likt av massene, for slik er vi jo, vi vil bli likt og ikke mislikt. Og dessverre, det gode i oss mennesker er ofte passivt. Vi lar være å føre en samtale for å ikke bli uvenner. Eller for å sitere William Butler Yeats fra diktet «The Second Coming» allerede i 1919: «Det beste er helt uten styrke, det onde er breddfullt av glødende viljekraft».

I magasinet The Atlantic forteller Anne Appelbaum om et nyttårsparty hun holdt 31.12.1999 med hundre gjester fra store deler av verden. Det var et fredelig party for venner, men i dag råder uvennskapet og par har blitt separert fra hverandre. Ifølge Appelbaum skyldes det ikke personlige konflikter men politiske spørsmål.

Når Donald Trump fremdeles sitter som president i verdens mektigste land til tross for at han er upopulær både der og i resten av verden er han blitt et symbol på at demokratiet er i ferd med å gå i oppløsning, men også et bevis på at det finnes et snev av håp der ute. Han ble tross alt stemt frem av hvite amerikanere som ikke var blitt hørt og var blitt en del av Amerikas underklasse, samt av en del kristenkonservative som så at deres rettigheter gikk i oppløsning.

Da gjenstår det om vi kan stole på at media skal få oss ut av uføret, når også medias grunnstener er i ferd med å ramle fra hverandre. Mainstream media beskyldes for å løpe i flokk. Alternative medier for å bedrive løgn.

I en musikkvideo spilt in sent på 80-tallet leser Kris Kristofferson opp diktet «The Second Coming» og legger til helt til sist: Vi kan ikke stole på at politikerne snakker sant. Vi kan ikke stole på at media snakker sant. Det er opp til oss.

Han har utvilsomt et poeng.

You Better Go On!

Kjempehanda2

Det sies at alt er større i USA, og at også troa på seg selv er større hos amerikanere, enn hos nordmenn.

Vi kjørte nedover highwayen i Alabama, og hadde bestemt oss for å stoppe i den vesle byen Sheffield, som vel mer er en bygd, selv om den bærer navnet til en storby i England der favorittlaget mitt i engelsk fotball, Sheffield United holder til. Der, i et lite hus, et ubetydelig lite hus som opprinnelig var bygget for en kisteselger, rett over veien fra den lokale kirkegården, der holdt Muscle Shoals Recording Studio til. Vi snakker om et lite verdensberømt platestudio for spesielt interesserte. Her spilte Cher inn sin første plate med tittelen «3614 Jackson Highway» i 1969, og her dro Rolling Stones for å få fred til å spille inn det som opprinnelig var ment å være en sang, men endte med flere. Legendariske «Wild Horses» er spilt inn i dette vesle studioet, der inventar og lydutstyr i dag står intakt. Flere har bidratt med gjenstander. Det er også laget en film om studioet. Willie Nelson, Rod Stewart, Joe Cocker, Paul Simon, Aretha Franklin og Lynyrd Skynyrd er bare noen av artistene som dro hit for å få fred til å spille inn.

For oss gjaldt det å «komme innom», få smakt litt på historien og bare ha vært der, men også fordi historien pirret oss. Dette var i forrige uke. Og slik kunne jeg fortsatt. Vi stoppet også opp i byen Macon utenfor storbyen Atlanta for å besøke «the Big House» i villastrøket Vineville Village, rett og slett fordi the Allmann Brothers holdt til i huset i de legendariske årene fra 1970 til 73. Dette var hippieredet deres, i den tida de spilte inn det som senere fikk hedersbetegnelsen verdens beste live-album «At Fillmore East» (1971). Historien til huset er original. De flyttet ut i 1973, men mange år senere kjørte den tidligere road-manageren forbi huset og så at det var til salgs. Han kjøpte det på rappen og flyttet inn med kone og barn. Snart viste det seg at fremmede folk tittet inn gjennom vinduene og folk sto i kø utenfor døra for å få lov til å ta en titt. Fans av bandet kjente til huset, og snart forsto kona i huset at her kunne de ikke bo. De flyttet ut og lot en stiftelse få huset for en billig penge for å gjøre det om til museum. Det er gratis inngang, men suvenirer selger.

Både Macon og Sheffield er kjent for disse to rare husene. Det skal ikke mer til, og dermed ramler jeg inn på drømmen om å få liv i opplevelsessenteret Kjempedalen her i Setesdal.

Jeg var knapt kommet hjem fra USA før telefonen ringer. Det var teamet til Jon Almaas på TV Norge, som jobbet med programmet «Praktisk info med Jon Almaas». De var interessert i å bruke bildet av kjempehånda av Bjørgulv Uppstad som jeg tok i 1999, etter første tur til USA der jeg fikk ideen til å få til et museum basert på kjempene i dalen. I studio hos Almaas satt folkloristen og forfatteren Thor Gotaas snakker seg varm om kjemper og helter i gamle Noreg.

Ordfører Leiv Rygg fortalte meg for bare litt siden at Bygland er positiv til å Kjempedalen, men at kommunen ikke kan ha hånda på rattet på prosjektet. Men hvem kan det da? Vidar Frøysnes og jeg er villige, men vi er bare to enkeltpersoner uten økonomiske ressurser og kan ikke få det til alene. Det handler om penger, som alt annet. Jeg tror vi har mye å lære av amerikanerne som lukter turister og penger nesten av hva det måtte være.

På samme turen i forrige uke var vi også innom Civil And Human Rights Museum i Atlanta, Martin Luther King museum, Ryman Auditorium og Johnny Cash Museum i Nashville og Billy Graham library i North Carolina. Selv de minste bygder har sin fascinerende historie, som vekker oss turister og gjør oss nysgjerrige, og derfor var den vesle byen Coffeyville der fire av medlemmene i den berømte Dalton-gjengen ble avlivet 5. oktober 1892 byens største turistattraksjon. Vi besøkte Coffeyville i september 1999, men denne opplevelsen var vel så minnerik som den da vi besøkte Coca Cola museet i Atlanta i forrige uke. Tegninga av de fire døde gjengmedlemmene malt inn i asfalten utenfor banken de prøvde å rane er hovedattraksjonen.

Det er forståelig at Bygland kommune ikke kan ha hånda på rattet, men det er ikke mulig å få til et prosjekt som Kjempedalen og historien om kjempene i dalen uten at kommunen er sterkt involvert i prosjektet. Bluesbyen Notodden er et eksempel på det, der en nedlagt industriby ble omgjort til en levende musikkby, initiert av entusiaster men drevet frem i tett samarbeid med kommunen. Økonomiske utfordringer tar man etter hvert. For oss initiativtakere er en gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad ved Riksvei 9 på Bygland et ideelt startpunkt. Den vil få både hytteeiere på vei fra Kristiansand til Hovden og mer langveisfarende turister til å stoppe opp. Den vil uansett sette Setesdal som kjempers fødeland på kartet.

Den Bergensbosatte anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes er villig til å la denne statuen bli hennes gave til hjemkommunen. Til å begynne med trengs penger til å utforme en profesjonell og digital tegning av skulpturen, og deretter er en innsamlingsaksjon en aktuell fortsettelse.

Bygland spesielt – og Setesdal generelt – trenger et historisk landemerke som settes på kartet, slik at bygda bevares uavhengig av hvem som flytter sammen med hvem kommunemessig.

Slår du opp Sheffield, Alabama på Wikipedia får du opp at det er fødeby og hjemsted til låtskriver og soulsanger Arthur Alexander (1940-1993), mannen bak sjangeren countrysoul som er nært knyttet til Muscle Shoals Recordning studio. Alexander døde av hjerteinfarkt, bare 53 år gammel. En av sangene han laget og som ble spilt inn av andre var «You better Go On».

Er det på tide å gå videre med Kjempedalen? Jeg håper det!

KrF tapte – ingen vant.

44997161_10155687985001875_4292968598609068032_n

Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «när du går över floden går du ensam. När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte egentlig alt. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist – hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Jeg var enig med King, selv om jeg også hadde opplevd at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Både lokalt i Kristiansand og nasjonalt så vi en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Lokalt: investorer som fikk boltre seg fritt i byen, hvor på det ene historiske bygget etter det andre falt til bakken. Opp kom store grå bygningsmasser av betong, de fleste eid av de samme investorene og byggherrene. Mange av dem med medlemskap i frimenighetene. Bomstasjoner poppet opp overalt, og prisen var den samme, for rik eller fattig. Et gigantisk parkeringshus ble gravd ut av den gamle kirkegården utenfor domkirken på torvet. Filadelfia bygget millionbygget Q42, et forretningsbygg som skulle romme både leiligheter, menighet, restaurant og konsertarena.

Det frie Norge er ute på anbud. I Kristiansand er Sørlandsbanen solgt til England, busselskapet til et multinasjonalt selskap i Kina og Color Line er på vei til å flagges ut. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

Nasjonalt: Barnetrygden har stått stille i tjue år. Ingen vil snakke om å øke den. Skattelette til de rikeste får prioritet. Norge er verdens rikeste land, men har 100.000 fattige barn, og det er økende. Arbeidslinja har introdusert et samfunn der vi er blitt avhengig av to inntekter, selv om nesten halvparten ender opp som eninntektsfamilier. Jeg er enig med den svenske forfatteren Nina Björk som vil skrote arbeidslinja. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter, og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er høyst levende: Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning lå bak bestselgeren som viste at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enorme ulike fordeling av rikdom.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

KrF har riktignok stått utenfor regjeringen de siste årene, og har hele tiden hevdet at de kan samarbeide til høyre og venstre. Virkeligheten er en annen. I Kristiansand sitter KrF sentralt i bystyret og har flertallstyring sammen med bl.a. H og FrP. På nasjonalt plan har de vært støtteparti for regjeringen. De har aldri samarbeidet til venstre, selv om de inntil det skjebnesvangre valget 2. november hevdet det var hips om haps.

Høyresiden i KrF er et standhaftig folk, og kanskje er de som jeg var, forbannet på arrogansen til Arbeiderpartiet. Etter hvert snudde det, fra å være et valg mellom pest og kolera til å bli et valg der Høyre måtte stoppes for enhver pris.

Jeg funderte jeg stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, men mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men de betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla.

Det som ofte var kjennemerket til KrFs politikere både lokalt og nasjonalt var privat vennlighet, men rigid og smart i forhandlinger. Jeg tror ikke på forestillingen om haugianerne, for Hans Nielsen Hauge var en ydmyk mann.

Ofte handlet det om penger bak de harde ordene, drevet frem av en såkalt fornuft og på et økonomisk språk. Man fikk inntrykk av at de fremste økonomene tilhørte KrF, og det gjorde de ofte.

Kapitalismen har preget frimenighetene. Ja, jeg vil påstå det, og derfor har vi holdt oss unna medlemskap i tradisjonelt menighetsliv de siste årene, og heller «vandret» der vi har følt det var riktig å vandre når vi ville på kristne møter.

Hva hadde skjedd med kristendommen, med KrF, de siste årene?

28.september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann.

Han ville ta med seg partiet over til venstresiden i norsk politikk. Han hadde ikke lenger noen tro på at høyresiden ville få ned de økende forskjellene.

Den siste uken før det avgjørende landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med mistrivselen i Norge?

Hvem skulle vi nå lytte til, vi som har hatt et slags håp til KrF om et bedre samfunn.

Selv tok Hareide nederlaget med verdighet og uforståelig ro, noen taper blir han aldri selv om partiet tapte. I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde det som kunne blitt reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Jeg har ingen tro på at høyresiden vil endre noe, til det tenker de for annerledes. Men vi som er skuffet kan i alle fall glede oss over at Hareides modige valg fører til en forandring; at barnetrygden høyst sannsynlig blir doblet. Det kravet ser det ut til å bli enighet om.

Gandhi sa en gang at materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom, uten at det gir særlig trøst.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.