Er demokratiet døende?

freedomUnder årets Protestfestival stilte vi forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland dette spørsmålet. Utgangspunktet var Steven Levitskys påstand om at demokratiet er i ferd med å forvitre i USA, og at Europa kommer etter. Han hadde nettopp skrevet boka «How Democracies Dies» sammen med sin kollega og skrevet om at vi har mistet evnen til toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet.

Det har skjedd noe i samfunnet de siste tjue årene, som også var årsaken til at Protestfestivalen ble etablert og arrangert for første gang sommeren 2000.

I et fly på vei over Atlanteren for noen dager siden leste jeg oktober-utgaven av det amerikanske magasinet The Atlantic der overskriften var «Is Democracy Dying?».

Vi er blitt besatt av lojalitet, og vi angriper den frie presse. Vi polariserer og driver med konspirasjonsteorier. Magasinets skribenter finner det urovekkende at vi mennesker ikke lenger har direkte kontakt mellom hverandre, men kommuniserer via sosiale medier. I en slik verden er det enkelt å monopolisere mening og distansere seg fra avvikende meninger. Yoni Appeltbaum skriver at demokratiet er blitt «religion av mennesker som ikke har mye til felles».

Ifølge to andre skribenter – Amy Chuva og Jed Rubenfeld – hadde man for bare få tiår siden samme språk om urettferdighet og rettigheter. Martin Luther King og Black Panthers var tydelige på menneskelige konstitusjonelle rettigheter. I dag er rettighetene i seg selv blitt et spørsmål.

Bare 30% av amerikanerne født i 1980-åra mener at å leve i et demokrati er essensielt, sammenlignet med 72% av amerikanere født i 1930-åra. Hvorfor har det blitt slik? Kanskje skyldes det at avstanden tilbake til 2. verdenskrig er blitt større og at det er færre og færre igjen av dem som opplevde den. Kanskje er det bare vi mennesker som gjennom internett har fått større makt til å bestemme hvilke meninger som til enhver tid skal være gjeldende?

Det siste skulle man jo tro var positivt, for slik forfatter Tina Bai skriver i Klassekampen; «Når menneskeverdet blir krenket, stiller demokratiet opp».

Fullt så enkelt det ikke. De to danske forskerne Jørgen Møller og Svend-Erik Skaaning har skrevet boka «Demokrati i en krisetid» der de mener demokratiet ikke vil bryte sammen fordi dagens populister aksepterer å arbeide innen demokratiets rammer mens mellomkrigstidas kommunister og fascister var åpent antidemokratiske.

Dessverre er det blitt sånn at selv demokratiet har sine svakheter, og disse svakhetene er blitt mer synlig etter sosiale mediers inntreden. Vi må erkjenne at vi mennesker er flokkdyr, og at internett på enkelt vis samler oss rundt den rådende mening. Som sårede dyr lar vi oss manipulere og styre for å bli likt av massene, for slik er vi jo, vi vil bli likt og ikke mislikt. Og dessverre, det gode i oss mennesker er ofte passivt. Vi lar være å føre en samtale for å ikke bli uvenner. Eller for å sitere William Butler Yeats fra diktet «The Second Coming» allerede i 1919: «Det beste er helt uten styrke, det onde er breddfullt av glødende viljekraft».

I magasinet The Atlantic forteller Anne Appelbaum om et nyttårsparty hun holdt 31.12.1999 med hundre gjester fra store deler av verden. Det var et fredelig party for venner, men i dag råder uvennskapet og par har blitt separert fra hverandre. Ifølge Appelbaum skyldes det ikke personlige konflikter men politiske spørsmål.

Når Donald Trump fremdeles sitter som president i verdens mektigste land til tross for at han er upopulær både der og i resten av verden er han blitt et symbol på at demokratiet er i ferd med å gå i oppløsning, men også et bevis på at det finnes et snev av håp der ute. Han ble tross alt stemt frem av hvite amerikanere som ikke var blitt hørt og var blitt en del av Amerikas underklasse, samt av en del kristenkonservative som så at deres rettigheter gikk i oppløsning.

Da gjenstår det om vi kan stole på at media skal få oss ut av uføret, når også medias grunnstener er i ferd med å ramle fra hverandre. Mainstream media beskyldes for å løpe i flokk. Alternative medier for å bedrive løgn.

I en musikkvideo spilt in sent på 80-tallet leser Kris Kristofferson opp diktet «The Second Coming» og legger til helt til sist: Vi kan ikke stole på at politikerne snakker sant. Vi kan ikke stole på at media snakker sant. Det er opp til oss.

Han har utvilsomt et poeng.

Reklamer

You Better Go On!

Kjempehanda2

Det sies at alt er større i USA, og at også troa på seg selv er større hos amerikanere, enn hos nordmenn.

Vi kjørte nedover highwayen i Alabama, og hadde bestemt oss for å stoppe i den vesle byen Sheffield, som vel mer er en bygd, selv om den bærer navnet til en storby i England der favorittlaget mitt i engelsk fotball, Sheffield United holder til. Der, i et lite hus, et ubetydelig lite hus som opprinnelig var bygget for en kisteselger, rett over veien fra den lokale kirkegården, der holdt Muscle Shoals Recording Studio til. Vi snakker om et lite verdensberømt platestudio for spesielt interesserte. Her spilte Cher inn sin første plate med tittelen «3614 Jackson Highway» i 1969, og her dro Rolling Stones for å få fred til å spille inn det som opprinnelig var ment å være en sang, men endte med flere. Legendariske «Wild Horses» er spilt inn i dette vesle studioet, der inventar og lydutstyr i dag står intakt. Flere har bidratt med gjenstander. Det er også laget en film om studioet. Willie Nelson, Rod Stewart, Joe Cocker, Paul Simon, Aretha Franklin og Lynyrd Skynyrd er bare noen av artistene som dro hit for å få fred til å spille inn.

For oss gjaldt det å «komme innom», få smakt litt på historien og bare ha vært der, men også fordi historien pirret oss. Dette var i forrige uke. Og slik kunne jeg fortsatt. Vi stoppet også opp i byen Macon utenfor storbyen Atlanta for å besøke «the Big House» i villastrøket Vineville Village, rett og slett fordi the Allmann Brothers holdt til i huset i de legendariske årene fra 1970 til 73. Dette var hippieredet deres, i den tida de spilte inn det som senere fikk hedersbetegnelsen verdens beste live-album «At Fillmore East» (1971). Historien til huset er original. De flyttet ut i 1973, men mange år senere kjørte den tidligere road-manageren forbi huset og så at det var til salgs. Han kjøpte det på rappen og flyttet inn med kone og barn. Snart viste det seg at fremmede folk tittet inn gjennom vinduene og folk sto i kø utenfor døra for å få lov til å ta en titt. Fans av bandet kjente til huset, og snart forsto kona i huset at her kunne de ikke bo. De flyttet ut og lot en stiftelse få huset for en billig penge for å gjøre det om til museum. Det er gratis inngang, men suvenirer selger.

Både Macon og Sheffield er kjent for disse to rare husene. Det skal ikke mer til, og dermed ramler jeg inn på drømmen om å få liv i opplevelsessenteret Kjempedalen her i Setesdal.

Jeg var knapt kommet hjem fra USA før telefonen ringer. Det var teamet til Jon Almaas på TV Norge, som jobbet med programmet «Praktisk info med Jon Almaas». De var interessert i å bruke bildet av kjempehånda av Bjørgulv Uppstad som jeg tok i 1999, etter første tur til USA der jeg fikk ideen til å få til et museum basert på kjempene i dalen. I studio hos Almaas satt folkloristen og forfatteren Thor Gotaas snakker seg varm om kjemper og helter i gamle Noreg.

Ordfører Leiv Rygg fortalte meg for bare litt siden at Bygland er positiv til å Kjempedalen, men at kommunen ikke kan ha hånda på rattet på prosjektet. Men hvem kan det da? Vidar Frøysnes og jeg er villige, men vi er bare to enkeltpersoner uten økonomiske ressurser og kan ikke få det til alene. Det handler om penger, som alt annet. Jeg tror vi har mye å lære av amerikanerne som lukter turister og penger nesten av hva det måtte være.

På samme turen i forrige uke var vi også innom Civil And Human Rights Museum i Atlanta, Martin Luther King museum, Ryman Auditorium og Johnny Cash Museum i Nashville og Billy Graham library i North Carolina. Selv de minste bygder har sin fascinerende historie, som vekker oss turister og gjør oss nysgjerrige, og derfor var den vesle byen Coffeyville der fire av medlemmene i den berømte Dalton-gjengen ble avlivet 5. oktober 1892 byens største turistattraksjon. Vi besøkte Coffeyville i september 1999, men denne opplevelsen var vel så minnerik som den da vi besøkte Coca Cola museet i Atlanta i forrige uke. Tegninga av de fire døde gjengmedlemmene malt inn i asfalten utenfor banken de prøvde å rane er hovedattraksjonen.

Det er forståelig at Bygland kommune ikke kan ha hånda på rattet, men det er ikke mulig å få til et prosjekt som Kjempedalen og historien om kjempene i dalen uten at kommunen er sterkt involvert i prosjektet. Bluesbyen Notodden er et eksempel på det, der en nedlagt industriby ble omgjort til en levende musikkby, initiert av entusiaster men drevet frem i tett samarbeid med kommunen. Økonomiske utfordringer tar man etter hvert. For oss initiativtakere er en gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad ved Riksvei 9 på Bygland et ideelt startpunkt. Den vil få både hytteeiere på vei fra Kristiansand til Hovden og mer langveisfarende turister til å stoppe opp. Den vil uansett sette Setesdal som kjempers fødeland på kartet.

Den Bergensbosatte anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes er villig til å la denne statuen bli hennes gave til hjemkommunen. Til å begynne med trengs penger til å utforme en profesjonell og digital tegning av skulpturen, og deretter er en innsamlingsaksjon en aktuell fortsettelse.

Bygland spesielt – og Setesdal generelt – trenger et historisk landemerke som settes på kartet, slik at bygda bevares uavhengig av hvem som flytter sammen med hvem kommunemessig.

Slår du opp Sheffield, Alabama på Wikipedia får du opp at det er fødeby og hjemsted til låtskriver og soulsanger Arthur Alexander (1940-1993), mannen bak sjangeren countrysoul som er nært knyttet til Muscle Shoals Recordning studio. Alexander døde av hjerteinfarkt, bare 53 år gammel. En av sangene han laget og som ble spilt inn av andre var «You better Go On».

Er det på tide å gå videre med Kjempedalen? Jeg håper det!

KrF tapte – ingen vant.

44997161_10155687985001875_4292968598609068032_n

Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «när du går över floden går du ensam. När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte egentlig alt. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist – hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Jeg var enig med King, selv om jeg også hadde opplevd at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Både lokalt i Kristiansand og nasjonalt så vi en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Lokalt: investorer som fikk boltre seg fritt i byen, hvor på det ene historiske bygget etter det andre falt til bakken. Opp kom store grå bygningsmasser av betong, de fleste eid av de samme investorene og byggherrene. Mange av dem med medlemskap i frimenighetene. Bomstasjoner poppet opp overalt, og prisen var den samme, for rik eller fattig. Et gigantisk parkeringshus ble gravd ut av den gamle kirkegården utenfor domkirken på torvet. Filadelfia bygget millionbygget Q42, et forretningsbygg som skulle romme både leiligheter, menighet, restaurant og konsertarena.

Det frie Norge er ute på anbud. I Kristiansand er Sørlandsbanen solgt til England, busselskapet til et multinasjonalt selskap i Kina og Color Line er på vei til å flagges ut. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

Nasjonalt: Barnetrygden har stått stille i tjue år. Ingen vil snakke om å øke den. Skattelette til de rikeste får prioritet. Norge er verdens rikeste land, men har 100.000 fattige barn, og det er økende. Arbeidslinja har introdusert et samfunn der vi er blitt avhengig av to inntekter, selv om nesten halvparten ender opp som eninntektsfamilier. Jeg er enig med den svenske forfatteren Nina Björk som vil skrote arbeidslinja. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter, og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er høyst levende: Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning lå bak bestselgeren som viste at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enorme ulike fordeling av rikdom.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

KrF har riktignok stått utenfor regjeringen de siste årene, og har hele tiden hevdet at de kan samarbeide til høyre og venstre. Virkeligheten er en annen. I Kristiansand sitter KrF sentralt i bystyret og har flertallstyring sammen med bl.a. H og FrP. På nasjonalt plan har de vært støtteparti for regjeringen. De har aldri samarbeidet til venstre, selv om de inntil det skjebnesvangre valget 2. november hevdet det var hips om haps.

Høyresiden i KrF er et standhaftig folk, og kanskje er de som jeg var, forbannet på arrogansen til Arbeiderpartiet. Etter hvert snudde det, fra å være et valg mellom pest og kolera til å bli et valg der Høyre måtte stoppes for enhver pris.

Jeg funderte jeg stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, men mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men de betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla.

Det som ofte var kjennemerket til KrFs politikere både lokalt og nasjonalt var privat vennlighet, men rigid og smart i forhandlinger. Jeg tror ikke på forestillingen om haugianerne, for Hans Nielsen Hauge var en ydmyk mann.

Ofte handlet det om penger bak de harde ordene, drevet frem av en såkalt fornuft og på et økonomisk språk. Man fikk inntrykk av at de fremste økonomene tilhørte KrF, og det gjorde de ofte.

Kapitalismen har preget frimenighetene. Ja, jeg vil påstå det, og derfor har vi holdt oss unna medlemskap i tradisjonelt menighetsliv de siste årene, og heller «vandret» der vi har følt det var riktig å vandre når vi ville på kristne møter.

Hva hadde skjedd med kristendommen, med KrF, de siste årene?

28.september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann.

Han ville ta med seg partiet over til venstresiden i norsk politikk. Han hadde ikke lenger noen tro på at høyresiden ville få ned de økende forskjellene.

Den siste uken før det avgjørende landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med mistrivselen i Norge?

Hvem skulle vi nå lytte til, vi som har hatt et slags håp til KrF om et bedre samfunn.

Selv tok Hareide nederlaget med verdighet og uforståelig ro, noen taper blir han aldri selv om partiet tapte. I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde det som kunne blitt reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Jeg har ingen tro på at høyresiden vil endre noe, til det tenker de for annerledes. Men vi som er skuffet kan i alle fall glede oss over at Hareides modige valg fører til en forandring; at barnetrygden høyst sannsynlig blir doblet. Det kravet ser det ut til å bli enighet om.

Gandhi sa en gang at materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom, uten at det gir særlig trøst.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.

KrFs sjel sett med amerikanske øyne

1200px-Knut_Arild_HareideI kampen om KrFs sjel slo det meg at det er noen paralleller til en reise jeg nylig foretok. Min finske kone og jeg dro på pilgrimsferd i USA. Vi besøkte gravstedene og museene til Martin Luther King Jr., Billy Graham og Johnny Cash. I etterkant slo det meg, at i denne runden fra Atlanta, via Nashville til Charlotte i Nord Carolina lå på mange måter KrFs sjel.

 

Da nevner jeg bare så vidt alle baptistkirkene som lå langs veien, omtrent hver miles vi passerte.

 

Disse tre samfunnsengasjerte personene og idolene bar alle på et sterkt nærvær, og en trygg identitet og gudstro som de bar med seg gjennom livet, og som gjorde dem beundret av millioner av mennesker over hele verden. Man kan sågar hevde de var politiske mennesker fordi de brydde seg om mennesker, om rettferdighet og om likeverd. Billy Graham angret sent i livet på at han engasjerte seg politisk, men han var vanskelig å plassere i noen politisk bås. Mange tror han var republikaner, men han skal ha vært registrert medlem av det demokratiske partiet en periode. Han var også nær venn av republikanske presidenter som George Bush Sr. og Richard Nixon, som han følte seg lurt av da Watergate-skandalen kom fram. Likevel valgte han å være til stede i Nixons begravelse. Grahams nærmeste venn av de tidligere presidenter var likevel demokraten Lyndon B. Johnson. Graham argumenterte hele tiden med at Jesus ikke var medlem av et politisk parti, og skal ha støttet forskjellige kandidater uavhengig av partistatus.

 

7bb53-billy_grahamBilly Graham var nær venn med både Johnny Cash og Martin Luther King, og skal ha betalt bøter for å få King ut av fengslet. Han rev ned gjerder da han skulle holde korstog under segregeringen på 60-tallet. De var enige seg i mellom om at King skulle gå på gatene og Graham på arenaene. Målet var felles.

 

martin%20luther%20king_blog

Martin Luther King er mer tydelig politisk. Han ble definert som en demokratisk sosialist. Hans engasjement gjaldt de svakeste og utsatte grupper i samfunnet. Han sa blant annet at «du kan ikke løse økonomiske problemer for de svarte uten å snakke om billioner av dollar. Du kan ikke snakke om å få slutt på slumområdene uten å først si at profitt må ut av slummen. Gjør man det, berører man industriens mektige herrer, for vi sier samtidig at noe er galt med kapitalismen. Det må bli mer fordeling og kanskje må Amerika bevege seg mot en demokratisk sosialisme». King var sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, mente han. Han stilte dette spørsmålet: Hva er det for en ordning når det finnes mellom 30 og 40 millioner fattige i et land som er overstrødd av utrolig rikdom?

 

A-135946-1319377369_jpegJohnny Cash er kanskje den mest interessante av disse tre når vi leter etter KrFs sjel. Han er blitt regnet som veldig amerikansk og på Johnny Cash museet i Nashville er det en egen avdeling der han fremfører den nasjonalromantiske og patriotiske «The Old Ragged Flag». Nå avdøde Gordon Stoker i Elvis backinggruppe The Jordanaires fortalte meg for noen år siden at Johnny og vennen Kris Kristofferson, som fikk kommunistempel i hjemlandet (antakelig sosialdemokrat i Norge), ofte diskuterte politikk høylytt, men på et vennskapelig plan innad i supergruppa The Highwayman, der det ifølge Stoker ofte var Kris og Willie Nelson mot Johnny og Waylon Jennings. Likevel hevder datteren Rosanne Cash hardnakket at Johnny Cash ikke var republikaner. Han brydde seg ikke om hvor folk sto politisk. Han gikk over det politiske. Det som betydde noe var mennesker, fred og samarbeid. På samme album som «The Old Ragged Flag» finner man også «Don’t Go Near The Water» som er en sang om å ta vare på klimaet. Det er med andre ord ikke lett å putte Cash i noen boks. Selv om vi prøver.

 

Først og fremst er Johnny Cash kjent som «The Man In Black» fordi han alltid gikk i svart for de svakeste i samfunnet. Han støttet også indianerne og rettighetene til de innsatte i amerikanske fengsler.

 

Johnny Cash skal selv ha sagt, «jeg er kristen, putt meg ikke i noen annen boks».

 

Knut Arild Hareide har tvilt seg frem til å endre kurs i det politiske Norge, et standpunkt som kan føre til at vi får ny regjering og statsminister i Norge. Burde vi ikke tåle å tenke at det ikke er så unaturlig at KrFs veivalg for første gang i historien går mot venstre? Bør vi ikke tillate oss å tenke at dette handler om fordeling og de svakeste og således beveger seg over politiske farger, enten det er røde roser og faner, blå sløyfer eller for den saks skyld, regnbueflagget?

 

Martin Luther King sa det kanskje aller best: Det er alltid rett tid for å gjøre ting rett.

Ingamay Hörnberg 70 år

inga_may(Jahn Teigen og Ingamay Hörnberg synger duett på «Dag til Ro)

I Sverige er hun i dag kjent som mammaen til Skurt, men i Norge er hun nok først og fremst kjent som gospelartist. I dag gratulerer vi den svenske artisten og TV-programleder Ingamay Hörnberg med 70-års dagen.

Gospelstjernen som ble spilt i mange hjem og biler i «bibelbeltet» på 70-tallet slo igjennom med sin svenske versjon av Cat Stevens «Morning Has Broken». Ingamay oversatte den til svensk og gav den ut som «Tenk Att Få Vakna», som også ble tittel på albumet hun gav ut i 1974.

Ingamay Hörnberg vokste opp i pinsebevegelsen som datter av en pinsepastor og giftet seg senere med en pinsepastor. Hun opptrådte tidlig på møter der hun sang og spilte gitar. Det var sangeren Jan Sparring som oppdaget hennes talent på slutten av 60-tallet.

Svensk musikk fikk det vi kan kalle en vekkelse fra 70-tallet, med ABBA i førersetet. Vi husker Björn Skifs, Harpo, Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius, og fra tidlig 80-tallet at den svenske dansebandmusikken invaderte norske dansescener. Med Vikingarna i spissen. Svensk musikk dukket opp overalt, med Merit Hemmingson, Sven-Ingvards, Lill Lindfors (som sant nok er født i Finland), Lill Babs, Anita Lindblom, Svenne & Lotta og Anna Lena Löfgren som lå rekordlenge på toppen av listene i Norge på slutten av 60-tallet.

Men på Sørlandet – i «bibelbeltet» – og i «bibelbeltet» på Vestlandet og til og med i Svenskfinland var det svensk gospel som gjaldt.

Ingamay slo igjennom samtidig som Evie Tornquist og Pelle Karlsson (som senere ble gift med hverandre), Curt & Roland, Samuelssons, Mia Marianne & Per Filip med flere.

Disse ble hyppig spilt på kassettspillere og platespillere både i Norge og Sverige. Blant de mest kjente platene Ingamay gav ut på den tida var «Barn Av Modern Tid» (1974), «Tenk Att Få Vakna» (1974), «Jag Följer Dig» (1975) og «Kom In I Guds Solsken» (1977).

Så kan man saktens spørre seg hva som fikk en ikke-religiøs tenåring i Norges tettest befolkede vei, også omtalt som «mini-Texas», til å sperre øynene opp for Ingamay Hörnberg.

I en tid da ABBA var det helt store fra «söta bror», og Rod Stewart med «Sailing» var den mest spilte sangen på radioen var det disse og band som Nazareth, Supertramp og ikke minst Status Quo som surret og gikk på barnerommet. Det å høre på svensk gospel var bortimot tabu, og aller mest for meg selv som absolutt ikke ønsket at mine kristne foreldre skulle høre at jeg likte den slags.

Da min far måtte flytte ut i 1974 var det min mor som spilte kassetter, og særlig på alle kjøreturene til Setesdal, eller rundt på møter i en oransje Datsun 1400. Det ble nemlig noen kjøreturer til Aage Samuelsen-møter og ikke minst turer til Sverige, da min mor hadde funnet seg en nordmann bosatt i Strömstad.

Alltid med kassettspilleren på full rulle.

Det var stemmen til Ingamay som smøg seg inn under huden og langt inn i sjela. Jeg hadde aldri hørt noen synge så fløyelsmykt og fint. Bare Olivia Newton Johns og Linda Ronstadts kunne måle seg med Ingamays stemmeprakt.

Jeg våget aldri å spørre min mor om å spille henne på disse bilturene. Det lå under min verdighet. I stedet satt jeg der og håpet det beste, og kanskje gjorde jeg noen spede forsøk på å legge akkurat den kassetten til rette foran henne når hun skulle bytte kassett.

Så skjedde det brutale. Og det ble brutalt stopp for meg, og man kan vei si at jeg nesten befant meg i en sjelelig krise da det hendte. Min mor sluttet brått å spille Ingamays kassetter, og de var borte, helt borte fra bilen. Jeg fant dem til slutt innerst i skapet da jeg var alene hjemme.

Jeg hadde savnet den fløyelsmyke stemmen, og ser heller ikke bort fra at budskapet hun sang om banet seg vei inn til mer åndelige kroker i sjela i de mest opprørske 70-åra. Til slutt ymtet jeg meg frempå, med hvorfor hun hadde sluttet å spille henne.

Svaret jeg fikk rystet meg, og dermed var det ikke noe mer snakk om Ingamay Hörnberg der i huset, for hun var ifølge min mor blitt «New Age», som var det verst tenkelige man kunne bli i «bibelbeltet».

Dette var tidlig på 80-tallet og jeg fikk snart sertifikatet. Noe av det første jeg gjorde var å tjuvlåne kassettene innerst i skapet, og så når jeg ikke hadde rullet ned vinduet i byen eller på «mysetur» på Silokaia skrudde jeg opp lyden og sang med, så tårene nesten spratt ut av øynene. For jeg hadde ikke formening om «new age», for meg var det musikken og stemmen.

Men tider henruller, som det heter. Kassettene jeg hadde lånt forsvant i fyllekuler og bytting av hybler og gamle biler som stoppet langs veien og Ingamay ble borte i 80-tallets stresskofferter der trosbevegelsen inntok sinnet, og plutselig var det ikke flaut å være kristen. Og ikke minst, plutselig lærte vi hva «New Age» var for noe.

Det skulle gå tjue år. I 2003 utga Ingamay sin første plate på mange år, og ble i den anledning intervjuet av avisen Vårt Land. «Nära Dig Ändå» inneholdt til en stor del salmer, så det skurret med opplysningene jeg hadde fått hjemme tjue år tidligere. Jeg tok kontakt med henne, og den kontakten ble begynnelsen på et vennskap vi har beholdt siden.

I årene som var gått hadde Ingamay blitt stor TV-stjerne i Sverige, med barne-TV-figuren Skurt. Hun hadde brutt med pinsemenigheten og blitt skilt fra pinsepastoren, og i stedet blitt en del av Svenska Kyrkan. Resten er det opp til henne å fortelle.

For meg ble gleden stor da jeg fikk henne til å utgi noen av de gamle sangene på nytt i 2005, innspilt i Kristiansand på albumet «Dag Till Ro» og lansert på Protestfestivalen samme året. Sangene finnes på både Spotify og Tidal.

70-årsjubilanten er først og fremst mammaen til Skurt i dag, og til Jesper som jobber og bor i Afrika. «Tenk Att Få Vakna» som ble hennes stor hit oversatte hun på en parkeringsplass i Småland. Både Carola og Pernilla Wahlgren har sunget denne. Også Evie har spilt inn flere amerikanske countrygospels som er oversatt av Ingamay. Sangen «Tenk Att Få Vakna» er opprinnelig ikke fra Cat Stevens men ble opprinnelig skrevet som en salme av Elaeanor Farjeon i 1931

Til Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009, spilte Ingamay inn Mikael Wiehes «Var Inte Rädd Mitt Barn».

Gratulerer med 70-årsdagen til Ingamay, en av de fineste menneskene jeg vet om.

Krigerens hjemkomst

oscar jansenJon michelet.png

Han kommer ikke, som han lovet. Jeg tror han visste det, da han snakket til skjermen «laiv» som det heter. Vi hadde nettopp hyllet han, med Arve Tellefsen, skrivekompisene Solstad og Hoem og en haug andre. Han hadde nettopp fått Erik Byes minnepris. Jon Michelet var syk, veldig syk, for ellers hadde han vært der, for det var sånn han var han som i sin tid i Klassekampen bare ble kalt «admiralen». Avisa var i ferd med å kantre, og mannskapet kranglet, men så kom Jon og roet det hele og ble en slags frelser. Selv slet han med å finne en frelser, men ville så gjerne. Da han ble syk begynte han å tenke på at han gjerne skulle hatt en tro, og fikk bunkevis av brev fra troende. Så skrev han boken «Brev fra de troende – en bok om tro og tvil» der han virkelig prøvde å tro. Han kom alle i møte, til tross for at det var kriger han var. Kriger mot urett, mot profitt og mot smålighet, mot «apati og likegyldighet». Han forsto det kanskje ikke selv, men det var åpenbare grunner til at de kristne elsket ham. Jon var alt det menighetene og partiene sliter med å få til. Han var rausere enn alle, til tross for den stabukken han var, for det var ikke mange igjen på ytterste venstre da vi passerte årtusenskiftet, men Jon satt stille i båten. Han ble kalt kommunist, og det var helt greit.

Nå som han er borte sitter jeg her på loftet hjemme hos meg selv og lurer på hvorfor jeg likte han så sabla godt. Han var ateist og jeg troende. Ofte skaper sånt bare fordommer. Jeg har sett røde folk som hater blå, og de som ikke vil vise trynet sitt på et arrangement sammen med folk de ikke liker. Jon var rensket for alt sånt, fullstendig. Han var som himmelen, blå og ren selv om han var rød. Det er derfor jeg er så ufattelig glad for at han fikk med seg Erik Byes minnepris. Jeg er så glad for at nettopp han fikk prisen, at Byes barn valgte nettopp han av alle de sju kandidatene. Erik og Jon hadde rausheten felles, og engasjementet. Ja, for det ikke alle vet er at Jon var støttespiller til den første Protestfestivalen vi arrangerte i 2000. Han frontet oss, og gav oss mot til å gå i gang med galskapen. Jeg vet ikke om vi hadde våget uten.

En gang skrev jeg et helt dikt til Jon, slik jeg hadde gjort til Bye. Jeg skrev noe sånt som dette; visst hater vi urettferdigheta, all det fordømrade profittjaget og all statusheta, jakten på makt og sedler og all småligheta. Visst hater vi det, og all ufred. Derfor liker vi deg, Jon.

Ja, derfor likte vi Jon. Derfor, og for alle de andre grunnene. Han skrev 5 bind om krigsseilerne, og jaggu rakk han ikke å fullføre det siste; En sjøens helt – krigerens hjemkomst, ferdig skrevet på dødsleiet bare dager før avreisen.

For nøyaktig en måned siden skrev han at han fortsatt var dårlig, men ønsket lykke til med Protestfestivalen i år.

I år er den til ære for deg, Jon!

Alle presidenters mann

7bb53-billy_graham

Lang tid før min ankomst til denne verden skal min kristne far ha blitt helbredet etter tilbakefall av dødelig tuberkulose. Beviset fant jeg i Bibelen etter hans bortgang, men hva som hendte var det andre som fortalte.

Man kan vel si at min ankomst ville vært betydelig overdrevet uten…

Mange amerikanske evangelister har vært forfulgt av skandaler. Det var skandaler av ymse slag, også han som skal ha bedt for min far og var en av de som er omtalt som Aril Edvardsens motivatorer, skal det ha blitt kontroverser rundt senere i livet.Men den mest kjente av alle har stått støtt i tro og holdning. Få predikanter har inspirert folk i bibelbeltet mer enn Billy Graham (1918-2018), som medvirket til at millioner av mennesker over hele kloden er kommet til tro. Han var åndelig veileder for samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Obama, inkludert skandalebefengte Richard Nixon som svek ham, men ikke mer enn at han var raus nok til å holde en gripende avskjedstale ved Nixons bortgang.

Han var for gammel til å bidra da Donald Trump ble innsatt, men Trump var gjest da 95-årsdagen ble feiret for knappe fem år siden.

Graham fikk også innflytelse på dronning Elizabeth.

Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. Køen over Varoddbrua var lang fra byen og ut til Kjevik for alle de 5000 sørlendinger som ville overvære overføringen. Jeg antar min far var blant dem.

24.september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende fotballkamp, eller for den saks skyld cupfinalen.

For Graham selv var det evangelister som Mordechai Ham og Billy Sunday som inspirerte ham til å forkynne evangeliet.

Jeg har beundret Graham for sin sterke tro og for sin ordentlighet. Han har fortalt at han tok en beslutning om å se bort fra tvil og bekymringer og velge troa – selv om han ikke forsto alt.

Med seg på korstogene over hele verden hadde han sine to gode venner Cliff Barrows (1923-2016) og George Beverly Shea (1909-2013). I et manifest de tre signerte kom det fram hvordan de unngikk skandaler.

Aldri ha tilgang til penger. De tilsatte en uavhengig økonomiavdeling som styrte pengene, den var åpen for innsyn for alle. Graham mottok vanlig pastorlønn. Aldri si noe negativt om andre pastorer eller lokale menigheter. Aldri være alene med andre kvinner enn sine koner, på grunn av media og fristelser. Aldri overdrive publikumstall eller gi uriktig reklame.

Graham var venn med Martin Luther King og ba ham ofte om råd. King takket Graham for fremgang i kampen mot rasediskriminering. Graham betalte også Kings bøter. King skulle være i gatene, Graham på arenaene, men målet var de enig om. Billy Graham besøkte alle verdensdeler og slapp inn i land de færreste fikk slippe innUnder den kalde krigen ble han engasjert i kampen mot masseødeleggelsesvåpen da han sammenlignet USA og Sovjet med to barn som sto til knes i bensin med hendene fulle av fyrstikker der de kranglet om hvem som hadde flest, vel vitende om at en fyrstikk er nok. Han var første predikant bak jernteppet og talte til kommunister i Sovjet. I Polen slapp han inn etter godkjenning fra de romersk-katolske kirkene

I løpet av få dager talte han til 3.2 millioner mennesker på en flyplass i Kina, og han slapp inn til Kim Il Jung i Nord Korea.

Graham kritiserte intoleranse og konfronterte apartheid, som han hevdet var synd.

Han hadde bare et formål, nå ut med evangeliet. Før vi kan få verdensfred, må vi ha fred i våre hjerter, mente han. Han snakket om livet etter livet, og som vi alle er klar over, livet er kort. Senere i livet angret han på at han involverte seg i politikk fremfor å forkynne.

Han var nær venn av Muhammad Ali og Johnny Cash – og var alle presidenters mann. De mest ensomme mennesker er de som alltid er i rampelyset, har han sagt.

Ronald Reagan gav han Presidential Medal of Freedom i 1983 med den begrunnelsen at verden er blitt et bedre sted takket være Billy Graham.

Graham har sagt mye riktig om toleranse, et ord som er blitt så ødelagt de siste årene at vi så oss nødt til å stifte Protestfestivalen i 2000.

«Toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på», sa Graham.

Han kunne virke som han ikke var tolerant selv, fordi han var streng og tydelig, og fordi han snakker om synd. Men Billy Graham forlot en verden uten synd, det vil si en verden som har gjort synd til et gammeldags og utdatert ord. Men menneskene «i» verden beviser at denne påstanden er uriktig. En sosiolog som ble sitert i USA Today vedgikk at sekulære mennesker fortsatt tror at det er noe som heter synd, dom og straff.

Hvis det finnes ondskap må det finnes godhet. Hvis det finnes noe som er galt må det finnes noe som er riktig. Hvis det finnes løgner må det være noe som er troverdig. Billy Graham var for meg troverdig.

Nå er han borte, i alle fall fra denne verden.

I en dokumentar om livet sitt sier han; når du hører om min død skal du ikke tro det. Jeg er mer levende enn noen gang, men har skiftet adresse.