Ondskapen i oss gjelder oss alle

Nå skal livet gå videre. De massive sorgreaksjonene etter massedrapene i Oslo og på Utøya har fått frem det beste i oss nordmenn. Jeg er en forsiktig tviler og tror ikke mennesket er så gjennomgående godt som man tilsynelatende får inntrykk av. Det får meg til å tenke på en introduksjon som skal besvares under årets protestfestival. Eksisterer helvetet i oss? Er Satan det onde i mennesket – eller er engelen Lucifer ”denne verdens herre” som de kristne sier? Noe av det interessante er hvorfor gode mennesker gjør onde handlinger. Det ble sagt på TV2s Sommertid at vi er alle kommet ut samme veien, som spedbarn og der er vi alle uskyldige og like gode. Dr. Zimbardo som skrev boken Lucifer-effekten, testet i 1971 ut hvordan helt normale studenter taklet å bli henholdsvis fangevoktere og fanger i det amerikanske fengslet Stanford. Resultatet var skremmende. ”Fangevokterne” utviklet tyranniske trekk. Prosjektet viser at mennesket under press stoler blindt på autoriteter og kan gjøre de mest ekstreme ting. Vi har hørt om de samme tendensene under Nazi-Tyskland der vanlige mennesker som ble tildelt en rolle som soldater under Hitler ble mer onde enn de var før de ble soldater. Jeg ønsker ikke å nevne navnet, men mannen bak massedrapene 22. juli ble født som et uskyldig barn i likhet med alle andre, som aldri kunne utført slike handlinger. Et sted på veien må noe ha endret seg. Cornelius Jakhellns modige essay i Morgenbladet handler om det han kaller terrorviruset, åpent fortalt med en personlig historie: ”Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som nordmann og hvit europeer følte jeg meg sviktet av politikerne som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: ”Ingen forstår min fortvilelse”. Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet skyldtes det enten at jeg var for feig, for empatisk eller for godt oppdratt og skolert”, skriver Jakhelln. Da han utleverte seg om disse tankene i Fædrelandsvennen mottok avisen flere rasende og nærmest hatske leserinnlegg, fordi avisen slapp til denne mannen. Leserinnleggene skremmer meg mer enn Jakhellns uttalelser. Han er modig og fokuserer på noe viktig, som vi må våge å ta innover oss. Menneskene er ikke bare gode, men et sted på veien sier det stopp hos de fleste. Hos noen få fortsetter det. Jeg betviler at ikke de fleste av oss har kjent på aggresjon, fortvilelse og tanker, som for noen kan fare helt vill. Ofte reagerer vi vel sterkere når noen rører ved noe vi ikke vil vedkjenne oss. Det at voldsmenn utad er sterkt imot vold er ikke uvanlig. Menighetslederen som sto frem som homofil fortalte at han var den mest intolerante homomotstanderen i menigheten. Pastoren som fordømmer usømmelig adferd blir tatt for pedofili. Raseriet mot politikere, som totalt ignorerer det du så sterkt er imot, og kompliserer livet ditt for all fremtid er noe av det mer uskyldige raseriet, som hvis det får løpe løpsk kan føre til både raseri og hat. De aller fleste kan bygge opp under slikt raseri, fordi man møter konsekvensene man irriterer seg over hver dag i hverdagslivet, men det betyr ikke at man sprenger oppkjørselen til ordføreren. Anti-islamistiske holdninger er bare en av mange ting, som for noen over tid kan bli til noe større og langt farligere. Jeg tror ikke heller at den voldsomme hyllesten av statsminister Jens Stoltenberg for å spre raushet, demokrati og kjærlighet er bare sunn. Etter tragedien er alle i sorg og det er selvsagt lett å henge seg på. Vi er flokkdyr og det har vært umulig å ikke ta del i den massive sorgen når det som har skjedd gjør så vondt langt inn i hjerterota, enten vi er direkte involvert eller ikke. Jeg er av dem som ikke er så sikker på om Jens Stoltenberg, Fabian Stang og alle de andre hadde reagert på samme måte om de var i samme båt som George W. Bush var i etter 11. september 2001, med en motstander på frifot som attpåtil var en hel organisasjon. Det er begrenset hvor mye aggresjon det er mulig å utøse mot en enslig mann, som det i dette tilfelle ser ut til å handle om. I Europa ble Bush utsatt for nesten like mye hat som Osama Bin Laden. Det kommer en blåmandag til oss også og den er nå like rundt hjørnet, eller som Anders Giæver skriver i VG: ”Hvor skal vi rette raseriet vårt når dagen kommer. Når rosene har visnet og er båret bort, vi har begravet våre døde og bare tomheten er igjen. For vi har ikke en gang Al Quida å hate.” Jeg finner det urovekkende at det fremdeles – et par uker etter tragedien – knapt finnes en journalist, en kommentator eller en nyhetssending som ikke snakker om gjerningsmannen eller viser bildet av han. Selvsagt fortjener hver av de 77 liv som gikk tapt hver eneste millimeter med spalteplass og oppmerksomhet, men de er mange. Et navn går igjen overalt og er blitt kjendis over store deler av verden. Han ville elsket oppmerksomheten hvis han fikk ta del i den, og får helt sikkert vite om den en eller annen gang. AUF-leder Eskil Pedersen sier klistret utover hele forsiden til Klassekampen 30. juli: – Han har tapt. Jeg er ikke så sikker på det, for hvis man følger med i det lille som blir sagt om han fra cella er han upåvirket av det som er hendt, men helt hengiven til målsetningen om å få frem meningene sine og å få oppmerksomhet. Oppmerksomhet passer tikkende bomber fortreffelig. De er frustrerte. De vil formidle noe. Når det går så langt som i dette tilfellet er behovet for formidling ekstra sterkt. Kanskje skyldes all rausheten og kjærligheten at vi klarer å se inni oss selv lenger enn vi tør innrømme. De fleste av oss kan bli tikkende bomber. Det er det Cornelius Jakhelln forsøker å fortelle oss på en så modig måte. De fleste mennesker har gode og dårlige sider. Det er derfor særdeles viktig at innebygd frustrasjon eller aggresjon får slippe til, i debattpanel, i media og i andre sammenhenger slik at vi kan få føle på det, få det frem i lyset og ikke minst diskutere det. Manifestet til mannen bak terroren 22. juli bør slik Anders Gjæver i VG sa det, ”leses i filler” og ikke ignoreres med hovmod og sinne. Cornelius Jakhelln har helt rett når han skriver at ”etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse”. Dagens Næringsliv har kikket nærmere på kjente terrorister og mordere og slår fast at de var ensomme ulver, men at de aldri angret. Psykiater Anders Gåsland skriver i Morgenbladet at ondskap ikke er sykt. ”Om vi passer på å gjøre ondskap til noe sykt svekker vi kampen for det gode. Syke trenger støtte. Onde trenger å bli stilt til ansvar. For de onde trengs kun anger og omvendelse,” hevder Gåsland. De fleste angrer ikke. De har båret på en lang frustrasjon eller fortvilelse. Enten man er psykiater, forsker, journalist eller politi er det alltid snakk om ”de” eller ”dem”. Kun forfatteren ser ut til å tørre å blottlegge sitt indre med å vise frem ondskapens tendenser. Her viser det seg igjen at AP-høvdingen Reiulf Steen har rett når han sa at kunstnere har en ”fornemmelsesfinhet” vi andre ikke har, men som er helt nødvendig i samfunnet. Aggresjon, frustrasjon eller misunnelse kommer ofte etter langvarig følelse av urettferdighet og trakassering, tror jeg. Jakhellns poeng – om jeg forstår ham rett – er at vi alle er i besittelse av de samme tendensene, men andre og mer gode (eller feige) egenskaper stopper dem fra fri utfoldelse. For tolv år siden skrev jeg en artikkel om tikkende bomber, de som rammer seg selv og eventuelt sine nærmeste. Det handlet om fedre (og noen mødre) som ble frarøvet omsorgen for det kjæreste de har i samlivsbrudd. Men tikkende bomber kan også være gründere og bedriftseiere på randen av konkurs eller mennesker med ekstra stor respekt for lover og regler, som blir beskyldt for å gjøre noe ulovlig. Tikkende bomber kan også være den stille og trofaste mannen som alltid har gjort sin plikt. Når tikkende bomber utløses får de et annet navn i media, nemlig ondskap. Grensene mellom god og ond viskes ut, eller er syltynn. Når gode mennesker gjør onde handlinger, blir det umulig å bruke ondskap som målestokk. Jeg synes Cornelius Jakhelln fortjener honnør for å våge og så bør vi kanskje se flere ganger på barndomsbildene av gjerningsmannen i stedet for å snakke om han. Han så ikke så mye annerledes ut enn oss, som barn. Da blir det legitime spørsmålet det Lars Saabye Christensen spurte i diktet Gutta: Hvor var det det butta? Hvor var det egentlig det butta? La oss begynne der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s