Ei ung mor har nettopp overlevd alvorlig kreftsykdom. En jente på 7 år har gjennomgått en tøff tid sammen med moren sin. Båndene blir naturlig nok ytterligere tettere etter det den lille familien har gjennomlevd. Det bekrefter Kreftforeningen. Etter at moren er blitt frisk ønsker far hovedomsorgen for datteren og vinner frem. Med den makt det er å ha hovedomsorg nekter han nå moren å se datteren, til tross for at retten har sagt datteren skal være annen hver helg hos moren.

Dette er selvsagt en dypt tragisk sak, men den viser også hvor tragisk og urettferdig det er å forfordele barn til en av foreldrene. Denne konkrete saken viser også at det er ikke bare mødre som vinner frem, og ikke minst hindrer den andre forelder kontakt med barna sine. Det sies at makt og penger er blant de sterkeste svakhetene mennesker har i seg. Likevel fortsetter barneloven i samme sporet, med små endringer, som vel mer kan minne om flisespikkeri.

Forfordelingen handler først og fremst om makt og penger, aller minst om barnas beste.

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken fortsetter ufortrødent sitt arbeid med utvidet pappaperm, som ser ut til å være Lysbakkens hjertebarn. Han har selv fått barn og i avisintervjuer uttaler han stadig at dette betyr mye for han. Men Audun Lysbakken, har du blitt skilt med små barn? Har du opplevd ditt eget system så nådeløst urettferdig som mange har? Er du klar over at halvparten av oss enten velger å avbryte et samliv, eller opplever et ufrivillig samlivsbrudd? Hvis du er likestillingsminister, hvorfor gjelder likestillingen bare til samlivsbruddet er et faktum? Dere sier barnas beste må være avgjørende og legger tvil i om delt omsorg er barns beste. Dermed skal en av foreldrene, som oftest mor vinne. Er det barnas beste? Jeg kunne listet opp hundre grunner til at dette ikke er barnas beste, men du gidder ikke høre på meg likevel.

I forhold til dette er amming og pappaperm bagateller, fordi det gjelder den halvdelen av befolkningen med mindre barn som egentlig har det bra.

Jeg vet litt hva jeg snakker om. I tolv år har jeg arrangert Protestfestivalen i Kristiansand, hvor dette har vært på agendaen flere ganger. Tidligere har jeg tatt imot telefonen på Krisetelefonen for Menn og demonstrert utenfor Stortinget med pappfedre.
Jeg er separert med to små barn og har opplevd urettferdigheten med min nå voksne sønn. Jeg er skilsmissebarn. Livet er ingen dans på roser, men at Staten, regjeringen og dere politikere skal gå inn å gjøre det til et helvete er meg en gåte.

Overskriften i dette brevet var ikke ment bokstavelig med at du som barne- og likestillingsminister bør glemme pappapermen, det skjønner du sikkert. Den var ment for å fortelle deg at delt omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd er viktigere enn pappaperm. Men det snakker du aldri om, kanskje fordi du ikke har opplevd det på kroppen eller at det rett og slett er så politisk ukorrekt å snakke om at du hopper over de spørsmålene.