Jeg er så ensom at jeg kunne gråte,” sang Hank Williams. Ensom og alkoholisert sovnet han inn i baksetet av sin egen bil 1. nyttårsdag 1953, bare 29 år gammel. I ”Men With Broken Hearts” sang han noen strofer som var minst like ulykkelige. ”Du vil møte folk som meg langs livets landevei. Med tunge skritt og nakken bøyd og blikk som skammer seg. Som lever på det som har vært, med sorg i hvert bukk og hvert nikk. Et liv uten lys, det er alt som bys folka med knuste blikk.” (oversatt av Håvard Rem). Det er ikke alt for mange år siden rock, blues og country ble betegnet som djevelens musikkformer. Men nå har vi vel funnet ut at det kan like gjerne handle om måter å beseire den onde på eller i alle fall holde han på avstand. Det er ikke lettfattelige sukkersøte gutteband eller syngende Madonnaer som skriver seg inn i historiebøkene. Det er de tunge musikkens poeter. De banker den rå virkeligheten inn i tekstene og sprer dem sjøl ut over oss andre. De er Singer / Songwriters og bærer sine nerver utenpå huden. De slåss daglig med sine demoner eller ”udyret inne i seg”, som Johnny Cash kaller det. ”Jeg har en mørk side av meg. Og jeg synger mye fra den mørke siden. Mange undertrykker den, men jeg vil være ærlig,” medgir han. Cash har fortalt at han aldri har bremset, men alltid gått linen helt ut. Samtidig har den mørke siden en motsats; Gud. Cash snakker om ”udyret” som noe som har vært der hele tiden. Han husker endatil da han drepte sin første slange. Av og til leker han med den og slipper den ut, men det er farlig. Det er en demon som kalles bedrag, har han fortalt. Bob Dylan er dystrere enn det dystre i sitt nyere album ”Time Out Of Mind”, men også i de gamle sangene kommer smerten og kampen mellom det gode og det onde fram: ”Mama, take this badge of me. I can’t use it anymore. It’s getting dark, too dark for me to see. I feel like i’m knockin’ om heavens door.” Kris Kristofferson føler seg allerede tapt. Det er ”udyret” som snakker: ”Shake hands with the devil, don’t be frightened i won’t hurt you. I don’t won’t your silver and your gold. I’m not after anything that you don’t want to give me. I just want your body and your soul.” Selv Bruce Springsteen forsøker å slippe unna: ”The highway’s jammed with broken heroes. On a last chance power drive. Everybody’s out on the run tonight. But there’s no place left to hide”. (fra Born To Run). Ulf Lundell synger: ”Snart var jag ute på dom verkligt öde slätterna där ingen överlever, där ingen kan bo.” Kenneth Sivertsen har fortalt om sin lange kamp med ”udyret” og synger i sporet ”Riff” at ”satan speler jævlege riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer.” Han synger at han er fristet av både pistol, stup, dop og store hav. Er vi først havnet så langt nede i kjelleren kan vi også ta med noen strofer fra en klassiker som ble skrevet i 1922: ”Some of these days i’m goin’ crazy. Buy me a shootgun shoot my baby. It ain’t’nobody’s’business if i do. If i should take a notion to go right down and jump in the ocean. It ain’t nobody’s business if i do”. Og stort lystigere er ikke Leonard Cohen: ”Alle sammen vet at pesten kommer. Alle sammen vet at den sprer seg kjapt. Alle sammen vet den nakne mann og kvinne var et vakkert bilde som gikk tapt”. (Til norsk av Håvard Rem). Da multikunstneren Kenneth Sivertsen satt nervøs og full i et festlokale i Agder, kom Kari Bremnes forbi døra hans. Kenneth skvatt til redd og blottlagt, for han visste hun hadde lest hans indre mørke. Han visste at to indre ”udyr” møttes. Kari synger: ”Dagen er sløret du ikkje kan trekke til side. Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det. Og ingen kan låne dæ hjelp til å rive det ned. Og du har ikkje lenger sikt i den dagen du vandre. Og du kan ikkje kaste det store gardinet a. Du er fremmed i dagen og dagen kan ingen forandre.” Hemmeligheten ligger kanskje i å oppdage noe. Som i Kristoffersons ”Golden Idol”: ”til your broken body’s bleeding on an altar made of stone and you’ve sacrified your soul to please a world that’s sick and wrong.” Singer / Songwriters har en egen evne til å skrive ut smerten på følsomme strenger. Hun er 47 år, blond og frisk som en skandinavisk sommer. Slik så hun i alle fall ut, den svenske blues-jenta og singer / songwriter Louise Hoffsten. Men Louise synger blues utfra slik blues kan oversettes, av vemod og sorg. Historien om den svenske blues-jenta er en historie om livet og døden. For tre år siden ble det konstatert at hun hadde MS, som jo er en dødelig sykdom. Hun har også vært gjennom en skilsmisse. ”Jeg har snakket med døden,” sier hun, mens hun i sin hule i Stockholm antagelig lytter til sine forbilder Howlin Wolf, Muddy Waters, Jimi Hendrix og Monica Zetterlund. I 1998 ga hun ut ”Blues” både som plate og bok. Det handler om hennes møte med mørket, og hvert kapittel i boka bærer tittellen til en kjent blueslåt. 12 kapitler som blueskjennere vil forstå seg på. Og plata spekket med blues. Det sies at hun legger ned verdens djevelskap i musikken sin. Det handler om angst, depresjon og galskap.  Mange trodde ikke det ville komme, men i 1999 verket hun fram sitt niende album som fikk tittellen ”Beautiful, But Why?” En av sangene heter ”Too Happy For The Blues”, men hun lyver. Det skal være mørkeblå blues hele veien. Og om sykdommen sier hun bare: ”Jeg har lært meg å leve med faenskapet”. Louise har hatt sine runder med Gud, som hun nå hviler seg mot. Hun mener vi bør ta vare på våre liv. Kreativitet har en helbredende kraft sier hun. Dermed ender vi opp ved William Blake (1757-1827), den engelske visjonære mystiker, dikter og billedkunstner. Han ble kalt motsetningenes dikter og frihetens dikter. Kreativitet kommer oftest fra den mørke siden i menneskesinnet, sa han. Vaklingen mellom Gud og djevel hører med på den reisen. Ut av ”alt er greit” skapet kommer de syngende apostler. Singer / Songwriters som Dylan, Cohen, Cash, Kristofferson, Springsteen, Lundell, Sivertsen, Hoffsten og mange flere. De vil overleve også etter sin død. De varsler nye tider og det kan ikke sies klarere enn i Kristoffersons Blake-inspirerte tekst ”Condemned To Live” som fritt kan oversettes slik: ”Du er dømt til å måtte forlate samfunnets kongeriker der de forblindede lever, og til å gå ned den pinefulle veien du forsøker å legge bak deg . Glem narrene som selger sjela si for trygghet og levebrød. Du er dømt til å leve, forlat de levende døde.” Til sist kan vi bare stille spørsmålet: Men hvis kreativitet  går hånd i hånd med smerte og ondskap. Hvor kjedelig ville verden blitt om Eva ikke hadde blitt fristet i Edens hage.