Son House (1902-1988) ble kalt «bluesens pappa» av ingen ringere enn Muddy Waters, og livet til musikeren og låtskriveren som døde i 1988 er som hentet ut fra en spenningsroman. Han var dømt morder, deltids predikant, mystiker, kronisk alkoholiker og en nøkkelperson i delta-miljøet i 60-åras bluesbevegelse. Eddie James «Son» House var venn og kollega av selveste Charley Patton og han var inspirasjonskilde for andre historiske skikkelser som Robert Johnson og nettopp Muddy Waters. Om det er 100 år siden Son House sin fødsel står han nå mer støtt enn noensinne som en av blueshistoriens viktigste.Et av dagens rockeband, The White Stripes, gjorde «Death Letter», som var hentet fra Sons repertoar. Captain Beefheart lagde sin versjon av samme sang tilbake i 1968. En annen klassiker ført i pennen fra Son var «My Black Mama» som stadig ble plukket fram av Robert Johnson. Sangen inspirerte Johnson til å lage «Walkin Blues». Det andre verset (Ain’t no heaven, ain’t no burnin’ hell / Where i go when i die can’t nobody tell») inspirerte John Lee Hooker til å skrive «Burnin’ Hell». Man kan faktisk trekke tråder fra Son House til senere artister som Albert King, John Mayall, Gary Moore, Elvis Presley og The Kinks. Muddy Waters definerte en gang musikken sin som en blanding av seg selv, delvis Son House og bittelitt Robert Johnson. «Really it was Son House who influenced me to play. I was really behind Son House all the way – when i heard Son House i should have broke my bottleneck. Played this same place for about 4 weeks in a row, and i was there every night. You couldn’t get me out of the corner, listening to what he was doing. I thought Son House was the greatest guitar player in the world because he was usin’ that bottleneck style, and i loved that sound, man,» fortalte Muddy Waters i et intervju en gang. Det rare var at da Muddy første gang hørte Son House i 1929 hadde sistnevnte bare spilt gitar i to år!!!

Son House ble født 21. mars 1902 i Riverton, Mississippi men han vokste opp i nærheten av New Orleans, Louisiana.  Allerede som 15-åring begynte han som predikant, selv om forholdet til kirka ble som for mange bluesmenn, sammensatt og omstridt. Hans egen sang "Preaching The Blues" likte han så godt at han tok den frem gjennom hele sin karriere, og åpningen taler for seg: "I'm gon' get religion, i'm gon' join the baptist church / i'm gon' be a baptist preacher, and i don't want to have to work". Son House vekslet mellom blues og kirka hele livet, heller ikke det er uvanlig innenfor bluestradisjonen. Robert Johnson solgte som kjent sjela si til djevelen. Kampen var hard mellom kreftene de trodde på. Mot slutten av livet vendte imidlertid Son tilbake til kirka, som heller ikke er uvanlig. Son House lærte å spille gitar av Willie Wilson som spilte bottleneck-stilen. Han fikk femten år i Parchman State Farm Penitentiary for å ha skutt en mann i en barkrangel. Foreldrene reddet vel blueskarrieren hans da de klarte å få han løslatt etter bare et par år. I 30-åra kom den store depresjonen og den traff de fattigste hardest. Son var ingen kommersiell artist og fikk lite å leve av. Han kjørte rundt på en traktor og delte ut sanger til yngre folk som Muddy og Robert Johnson. Robert var god på munnspill, fortalte han en gang. "Han snek seg ut for å spille med Willie Brown og meg da han var 16-17 år. Han fulgte oss rundt men likte ikke å arbeide. Robert rømte en dag hjemmefra og dukket opp 6 måneder senere med en gitar han virkelig hadde lært seg å traktere". I en lengre periode forsvant Son House mer eller mindre, men dukket opp igjen i 1941 på plate. Mange år etter dette har han bosatt seg i New York og da kompisen Willie Brown døde i 56/57 sluttet han også å opptre inntil noen yngre musikere plukket han opp i 1964, da eide han ikke engang en gitar. Men bluesen kan takke disse unge musikerne for å ha hentet fram Son House igjen, for samme året skjedde det store ting. Han kom sammen med en annen jevngammel legende, og dette samarbeidet skulle bli legendarisk. Skip James og Son House var begge født i nærheten av hverandre, og omtrent på samme tid. De ble begge invitert til Newport Folk Festival i -64, med Son på hovedscenen og Skip på en såkalt "workshop" som en kar ved navn Samuel Charles kalte "blues workshop on a cold and damp saturday afternoon". Utenom dette var de svært forskjellige, men motsetninger tiltrakk tydeligvis hverandre. Son var "far" for delta bluesen, han hadde lært å spille av og spilt med selveste Charley Patton og var inspirasjonskilde for Muddy Waters og Robert Johnson. Skip james tilhørte mer den klassiske tradisjonen, men begge influerte Robert Johnson. Son gjennom direkte kontakt. Skip gjennom platene sine. Hvis Robert Johnsons musikk fikk et tre til å svaie i vinden kunne du si at Son House var treet, Skip James var vinden. Vanguard var stolt over å ha kapret disse to kapasitetene og brydde seg mindre da om yngre folk som John Lee Hooker og Brownie McGee. All blues var født gjennom disse to eldre herrene. Da Son spilte inn "Father of the country blues" i 1931 vandret Al Wilson rundt i korridorene for å lære. 

Årene gikk, og i 1970-åra nøt Son House en slags pensjonist tilværelse hos slekt i Detroit. Han var vendt tilbake til der han startet, til baptist kirka og døde som en gammel mann mett av dage den 19. oktober 1988. Det er nesten besynderlig hvordan dette livet fikk ende slik, med en oppvekst i ytterste fattigdom, vold og alkoholisme. Men anerkjennelsen, den virkelige anerkjennelsen, den ser vi først konturene av i dag.

Da Bonnie Raitt ble intervjuet for en stund siden hedret hun Son House som den mest betydningsfulle. Han ble ikke rik på penger, men han har forandret folks liv helt opp til denne dag.