Ennå bærer jeg håp
i meg, om kjærlighet
slik Khalil Gibran
beskrev den
slik ungdommens
rastløshet
ble temmet av lengt
etter noe
langt der fremme
men likevel så nært.
Ennå bærer jeg sult
i meg, lik kattedyret
som aner tunfisk, i lyden av
en boksåpner.
Ennå bærer jeg troa
i meg, i en tid som
farer forbi.
Ennå drømmer jeg,
om ei likesinnet gjennom
mylderet av mennesker vi
aldri kommer til å møte.
Ennå brenner jeg
som en gammel og stri lampe
som blinker, blunker
i et for lengst avfolket
gardstun.

Når håpet om kjærlighet blør
er det vi dør