Denne uka døde en lokal pressemann alle kjente. Ikke bare det at alle kjente han, men tror ikke han hadde mange uvenner. Kristian «Kikki» Kristiansen ble 60 år gammel. Han var en original og en villmann som gjorde og sa det han følte var rett. Det beundrer vi han for, i dette konforme samfunnet vi lever i der alt skal være så striglet. I uka som kommer markeres 100-årsdagen til predikanten Aage Samuelsen, som var langt fra konform. Han var en villmann, en predikant som sa det han følte var rett. Det er lett å finne likhetene mellom disse to skikkelsene. Det er villmennene som setter spor og de som blir lagt merke til.

I forbindelse med «Kikkis» bortgang ble det sagt at han var en av de siste av en utdøende rase. Han var en original, i positiv forstand. Det var han.

Jeg kom til å tenke på det redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø skrev i forbindelse med at Protestfestivalen kjempet for å overleve. «Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter». 11.februar kommer to «sta protestanter» til Kristiansand og Protestfestivalen for å snakke om utfordringer og visjoner for 2015. Per Fugelli fikk Fritt Ords pris i 2013. Vebjørn Selbekk er foreslått til årets pris.

Vi har ikke tid til å vente på at ting skal skje. Hva står foran oss i 2015? Hvilke utfordringer står vi overfor?

På søndagstur i dag passerte jeg en lekepark der småungene mine pleier å leke. Brått og brutalt slår det meg, de er ikke så små lenger. Minstejenta er 7 år og det er lenge siden hun har ville dra til lekeparker. Det er bare å innse at tida går fryktelig fort, men utviklingen endrer seg nesten enda fortere.

Vi vet ikke så mye om den verden de små skal være voksne i, men vi kan regne med at den blir brutal. Derfor er det så viktig å bry seg. Derfor arrangeres Protestfestivalen.

Vi trenger ikke datoer som 11. september, 22. juli eller 7. januar å forholde oss til. Ondskap eller likegyldighet har mange ansikter. Likegyldighet er verst, eller som Martin Luther King sa det, «Den største tragedien i verden er ikke de onde menneskenes brutalitet, men de gode menneskers stillhet». Vi trenger ikke en gang skjule oss bak masken Anonymous. Både likegyldighet og ondskap har mange ansikter.

Problemet her i landet er at vi har det for godt til å se hva som skjer utenfor vår egen komfortsone. «I Norge har vi hatt eggkrise. Sammen med smørkrisen er den det nærmeste Norge har vært kriser de siste åra, og det gjør noe med oss,» skrev Simen Ekern i Dagbladet nylig.

Om noen timer er det offisiell helligdag i USA. Amerikanerne har ikke for vane å strø om seg med fridager, til det er tapte arbeidsdager for mye tapte penger. Utenom Presidentens Dag (Washingtons fødselsdag) og Columbus dag er det kun en annen person som har blitt tilgodesett med en helligdag.

Martin Luther King Day ble første gang feiret 20. januar 1986, og feires den 3. mandagen i januar hvert år, nærmest mulig opp til Kings bursdag. Martin Luther King Jr. sto for alt det gode vi ønsker å forenes oss med som individ i denne verden. Hans betydning for å få bukt med rasediskriminering var helt avgjørende for det samfunnet USA har blitt i dag. Med mot, vilje og gjennomføringsevne løftet han oss ut fra det vi alle lever under til daglig, at vi ikke blander oss inn. Urett berører oss alle, en eller annen gang.

King var også sylskarp i sin kritikk av kapitalismen.  Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, sa han. Det første er nok en større trussel mot samfunnet i dag, enn det siste. I gårsdagens utgave av Klassekampen skrev Arne Johan Vetlesen at «vi tviholder på e økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt»

Vi har en tendens til å pakke oss, vårt og våre inn i hverdagens travelhet som et unnskyldningens skjold. Fra det venteværelset er veien kort og komfortabel til apatien innhenter oss.

Her på Sørlandet har vi det i alle fall greit. Så sabla greit. Vi tror i alle fall det, men vi vet det ikke stemmer. Helt siden vi startet Protestfestivalen for femten år siden var Dr. King det store forbildet. Han ville noe, tok tak og lyktes med sine mål.

I januar 1960 så Dr. King at frøene som var sådd gjennom intenst arbeid var i ferd med å gro frem. Tiden var moden. Han kalte det for «det rette psykologiske øyeblikk». Det var klart for et samlet stormløp mot diskriminering og vold. Han ville trene ungdom og unge voksne i den hensikt å fremtvinge sosial forandring gjennom ikke-voldelig motstand. Han var inspirert av Gandhi mange år tidligere. King ble spurt om hvorfor han tydde til sivil ulydighet, fremfor den lange veien via loven. Han viste til at alt Hitler gjorde i Tyskland var legalt, og alt frihetskjemperne gjorde var illegalt.

Vi kan vel knapt sies å ha noen «rette psykologiske øyeblikk» i dag, med unntak av når det skjer noe som vekker oss opp.

Sett av 11. februar, vår egen Martin Luther King dag. Vi skal snakke om det nye året.

«Det rette psykologiske øyeblikk».