Arbeideren blues

radio1Arbeideren står for hugg. Det får meg til å reflektere litt over de gode gamle dager. Nostalgikere tenker at alt var bedre før, men det eneste vi kan konkludere med er at vi var yngre før og at det tross alt var et gode, fordi livets dager var flere foran oss enn bak oss.  Fakta er at ingen tid i løpet av et menneskeliv vil prege oss på samme måte som disse unge årene.

Det var en gang, ja slik begynner mange eventyr. Men det som skjedde i kjelleren på Arbeideren var ikke eventyr. Det var historie. Historie er virkelighet. Noen historier er verdt å ta med seg videre.

Men det krever styrke å dra tilbake. Det krever mot. Ofte må man ned i det vondeste hjørnet av sjela for å hente frem minnene om det som har vært. Min far reiste nordfra på 50-tallet og endte opp i Mandal og senere Kristiansand.  Han så seg aldri tilbake. Det skyldtes vonde minner. Når minnene om det som har vært er gode, blir alt annerledes.

Mickey Newburys sanger en tidlig søndag morgen er det som skal til for å makte tidsreisen. Da jeg snakket med Mickey på en dårlig linje fra Texas før han døde i 2002 fortalte han at folk begynte å grine når han sang. Stemmen hans var så sørgelig, så de knakk sammen når han begynte å synge. Hvis vi legger til at tekstene er triste, blir det dobbel dose.  Han ble aldri spilt der nede i kjelleren, men han hadde passet inn.

Det krever mot å høre på de sangene og det krever styrke å dra tilbake i historien.

Musikk var tross alt det viktigste i livet. Det er fortsatt svært viktig. Musikk var det mest betydningsfulle som fantes. Musikken formet oss til den vi er i dag. Tida formet oss. Musikken holdt oss i livet da det røynet på.

Det var året president Ronald Reagan kalte Sovjetunionen for «ondskapens imperium». I dag er vi på vei tilbake dit, skal vi tro generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg. Det var året det krydde av svartkledde. Robert Smith og vennene hans hadde skapt en ny trend. Man leflet med det svarte, med kristendommen som den store satan.

Utenfor det mørke rommet var den kristne trosbevegelsen oppstått, så kristendommen på Sørlandet var inne i sin sterkeste tid på flere hundre år.

Nærradioene hadde poppet opp som paddehatter over hele landet. Radio 1 var en banebrytende lokalradio i Oslo, men så kom den til Kristiansand. Bare navnet var likt.

Jeg aner ikke hvordan jeg havnet nede i den dystre kjelleren, som mer kunne minne om et gravkammer. Trappa ned var av tre, og langt fra alle gjester ville gå ned i gravkammeret. Musikken som foregikk der nede var av det dystre slaget. Massemorderen Arnfinn Nesset ruller over tv-skjermene. Jeg hadde fått kjørelappen sommeren før.

Hvordan våget jeg meg ned, som var så redd for alt? Jeg trodde kanskje på det Leonard Cohen sang. «There’s a crack in everything. That’s where the light gets in».

Arild og Rune drev på nede i den dystre kjelleren. Til og med Karl Ove Knausgård stakk innom i blant. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan jeg havnet der nede.

Det var strenge regler. Kristen musikk var totalforbudt. Countrymusikk var mislikt. Jeg kom etter hvert til å spille begge deler. Unge jenter med vide skjorter og bare bryster satt bak miksepultene. Hippietiden var for lengst over, men de var likevel frigjorte. De fikk det til å svimle for oss mannlige jomfruer fra metalldelen av byen.

Radioen omfattet alt. Det ble vår inngang til hva som skjedde i samfunnet, i verden for øvrig, i musikken, i rusen, i seksualiteten.

Vi trivdes bedre og bedre nede i kjelleren på Arbeideren. Til slutt ville vi ikke opp derfra, omtrent som på hotellet i Hotel California. Der slapp man ikke ut. Vi ville ikke ut.

Hver mandag hadde Trond Jensen og jeg Sportsidiot1, med mange lyttere. Start hadde sin gullalder og hadde fått sitt andre seriegull tre år tidligere. I oktober 1984 ble det klart at Start tok bronse, med bare Lillestrøm og Vålerengen foran seg på tabellen. Hver mandag intervjuet vi Karsten Johannessen, Starts legendariske trener. For meg som hadde vært både miniputt og lilleputt på Start, var han ikke bare en morsom fyr, men en guru.

Når det var sprangridning tenkte vi av og til koffert. Det hendte Trond fikk latterkrampe mens jeg satt i et intervju på direkten. Da lå han under bordet og kjempet desperat for at latteren ikke skulle komme ut på lufta. John Arne Sandrib og jeg begynte med countryprogram, i metallrockens kjeller.

Radio 1 – perler på eteren, tonet utover eteren. Hvor ble det av alle platene? Arkivet må ha blitt borte et sted langs veien, for selv om de ble med på reisene til Markens gate, Kristian IVs gate og til slutt Kirkegata må de på slutten av den reisen ha forduftet. Logisk sett endte de i konkursboet i 1989, men de kunne like gjerne ha endt opp som helsekost. Siste stoppested var 2. etasje på helsekostbutikken Artisjokken fordi eieren ble styreleder.

Et sted langs reisen var det Ola Snortheims «Langsomt Mot Nord» som ble hyppigst spilt. Snortheim var opprinnelig trommeslager, kjent fra band som De Press og Cirkus Modern. Passet egentlig godt inn i miljøet på radioen før vår tid. I overgangen 1983 til 1984 er jeg jaggu ikke sikker på hvem vi spilte mest. Det skyldtes sikkert bedøvelsen jentene gav oss, nede i mørket der nede i dypet og i tida vi befant oss i som rommet så mye mer enn å huske en bestemt plate. Jo da, vi registrerte at Arne Treholt var blitt arrestert mistenkt for spionasje i slutten av januar det året, det var spennende nok for oss unge, midt under den kalde krigen. Vi opplevde også døden på nært hold da selveste Johnny «Tarzan» Weissmuller døde.

I kjelleren skjedde det brått et hamskifte når Arild og Rune trakk seg ut og jeg plutselig satt som ansvarlig redaktør for hele radioen. Dermed ble det en merkelig sammenstimling av veldig forskjellige mennesker, som alle klumpet seg sammen som de i sin tid gjorde på Woodstock. Ungdommene Arild og Rune etterlot seg blandet seg sammen med vennene mine og stadig nye som kom til. Programmet ble utvidet og sto på trykk i Sørlandet, og sammen med Radio Stampa og Radio Ung fylte vi opp eteren. Radio Sør drev på med sitt eget.

Jeg strever fælt med å huske detaljene fra der nede i kjelleren. Det var jo så mørkt. Vi var ikke alltid edru heller. Det ble kontrastenes kjeller, med en herlig sammenstimling av unge mennesker. Radioen holdt oss på matta. Vi hadde jo alle krypt ned i dette gravkammeret frivillig og der møtte vi andre, ikke akkurat likesinnede, men vi smeltet sammen med dem som om vi var det. Og så ble vi det fordi må møttes i en avgjørende tid for oss alle. I samme bygget holdt avisen Sørlandet til. Der hentet vi stoff til nyhetssendingene. Sørlandet ble først drevet som en partiavis for Arbeiderpartiet, og sånn sett var Arbeideren det rette stedet. I 1984 var Arne Tumyr blitt redaktør i avisen. Han er i dag kjent for helt andre ting.

Mot slutten av 80-tallet var P2 kommet og flere andre nasjonale radiostasjoner. Reklamefinansiering ble vanskelig og en etter en gikk nærradioene konkurs.

I 1989 var det definitivt over. Vår beste tid var slutt. «Vår beste dag» er ikke i dag, som Erik Bye sang. Vår beste dag var den gang. Jeg tok med meg en av de andre, Tom Inge Larsen, og så startet vi opp Radio Skagerak, som aldri ble annet enn en radio på frivillig basis. Når jeg flyttet til Notodden i 1990 overtok andre midlertidig og senere helt, før også den måtte legge inn årene.

Men tida på Radio 1 med alle de unge menneskene som var med har nok satt preg på oss og formet oss til den vi er i dag. Når jeg etter mange år som utbrent etter femten år i radioens tjeneste returnerte til radio i 2010 var det som en fugl fønix som reiste seg fra asken.

Når Arbeideren nå kan bli revet vekker det et lite jordskjelv i mitt indre følelsesregister. Da er det ikke så rart at jeg må høre på Mickey Newbury for å klare å skrive dette.

Ofte når jeg passerer Dronningens gate vender jeg hodet mot «gravkammeret». Når vi krøp ut derfra for siste gang en gang for cirka tretti år sida hadde vi alle fått et nytt liv.

Vi var blitt tøffere, modigere, mer kreative, eventyrlystne og mer utålmodige.

Når jeg krøp ned der første gang jobbet jeg på et jernvarelager. Etter at jeg hadde krypt ut derfra skulle jeg aldri komme til å ha en vanlig jobb igjen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s