Det glemte folket

Nelostie olhavassVi mennesker er skrudd sammen sånn at vi ofte engasjerer oss basert på egne opplevelser. Det er ikke så rart. Vi er noen milliarder enkeltindivid, med kort levetid. Hjernen vår har begrenset kapasitet, selv om vi nok er det mest intelligente av alle levende organismer.

Jeg hadde ikke hørt om kvener før jeg forsket på farsslekta og fant ut at oldefaren min het Ollikainen, et etternavn jeg skulle hatt om han ikke tok det mer kjedelige navnet Olsen som norsk.

At Anders (Antti) Ollikainen var kven gav min nyvunnede oldefar en ekstra dimensjon.

Kvenene har vært et jaget folk i lange tider. Etter ti år som offisielt språk er det fortsatt svært få barn som snakker kvensk med foreldrene og besteforeldrene sine.

Her sør kjenner vi godt til fraflyttinga av bygdenorge. Vi kjenner til samene og vi kjenner til taternes situasjon. Taterne har blitt jaget i mange år, men situasjonen for kvenene er enda mer dramatisk. Kvenene er en nasjonal minoritet i Norge i likhet med taterne. De første kvenene kom til Norge rundt 1520, men de største migrasjonsbølgene kom på 1700- og 1800-tallet. Hva mer vet vi om kvenene?

Kvensk er finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med meänkieli i Sverige og nordfinske dialekter. Det anslås at det er mellom 10.000 og 15.000 kvener i Norge.

I Porsanger finnes et eget nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. En ny film «The Secret Language» er en dokumentar om kvensk språk og identitet, og litt om kvenenes historie. For noen år siden kom Anstein Mikkelsen ut med «Det Tause Folkets Stille Død» som ble vist på Protestfestivalen og senere på fjernsyn.

Finland var preget av å ha vært et jaget folkeslag. I 1870-årene befant landet seg midt i den såkalte «Sultetida» der sulten drev dem vandrende rundt etter steder å overleve. Noen klarte å komme seg helt til Amerika, men mange kom ikke lenger enn til Norge. I perioder var tilstrømmingen til Norge så enorm at det skapte uro hos oss. «Ville de ta over alt?» «Hva med kulturen vår?» «Skal vi få saunaer i hver uthavn?». Det er lett å dra sammenligning med spørsmål rundt en annen innvandringsgruppe i disse dager. Nordmenn fryktet kulturen, språket og til og med hus og hjem. Det ble en fremmedfrykt, som skulle forsterke seg på de stedene innvandringen var størst. Enkelte kommuner fikk finske navn, stedsnavn og endatil språk. Det gjaldt spesielt enkelte steder i Øst-Finnmark.

De fleste kom i grupper men enkelte reiste også alene for å skape seg nytt liv. Det ble sagt at kvenene slo seg sammen for å bevare sine tradisjoner. Når de møttes sang de gamle sanger, fortalte historier og mimret over landet de flyttet fra. Om et av kveneværene i Varangerfjorden ble det rundt 1870 fortalt følgende: «Livet i denne bolig artet seg fullstendig som om en var hensatt til Finland; ti i lader og fakter var man helt finske og det norske sprog og hva dertil hørte var strengt forbudt (…) hvorimot lappisk blev bedre tålt, men ringeaktede».

Kvenland var opprinnelig et eget sted helt nord i Finland. Kvenland lå i nærheten av Bottenviken. Noen hevder til og med at Kvenland eksisterte før Finland. De hevder at finner er et urfolk ut av Kvenland. Den første kven registrert i Norge var Mikkel Quen i 1743. Han var født av kvenske foreldre nær Tornedalen.

På 1700-tallet var finnene et rastløst folk på hvileløs leit etter identitet. Svenskene regjerte. Finnene eide ikke sitt eget land. Uroen ble forsterket da landet ble invadert av russiske soldater som trengte mat og husly. Folket sulter, fryser og er hele tiden på rømmen.

Det var presten Nils Stockfleth (1787-1866) som først tok i bruk begrepet kven. Stockfleth fikk vi stifte bekjentskap med i filmen «Kautokeino-opprøret» (2008). Han skrev at kvener var «de finner eller svenskfinner som kom fra området rundt Bottenvika og som på norsk grund have røddet og bygget, og blive stadig boendes». Stockfleth utvidet begrepet med å si at skogfinnene var av samme opprinnelse som kvenene.

Utover 1860-åra var det blitt riktig ille i Finland. Krig og sult hadde tappet landet fullstendig. Mange små barn døde, de fleste på grunn av sult. I overgangen 1867 til 1868 var det virkelig ille i områdene rundt Ii og Tannila. Folk var desperate. Innvandringen til Finnmark gikk i bølgedaler med topper rundt 1850-årene, 1870-årene og mot slutten av 1880-årene. Sulten var hovedårsaken, men mange dro også for å slippe å tjenestegjøre i den russiske hæren, eller stakk fra ei jente som ventet barn.

Folkevandringen som foregikk mellom Finland og Norge fikk russerne til å se rødt. I 1842 henvendte den russiske regjeringen seg til den norsk- svenske utenriksminister i brevs form der han ønsket at det ble iverksatt tiltak overfor finnene som utvandret for å bosette seg i Norge. Russerne mente de fikk altfor enkelt statsborgerskap uten at de var kontrollert på tilfredsstillende måte. Aller vanskeligst var det å holde kontrollen med kvenene. Søknadene om statsborgerskap var ofte mangelfulle, det var ikke sikkert at alt var i orden med deres finske statsborgerskap heller. Amtmannen i Finnmark skulle bli strengere i sine svar. Russerne var stadig i klammeri med finnene.

Mer enn hundre år etter innvandringstoppen, i 1973, ble det av Norsk Kulturråd laget en komité som skulle finne ut hvor stor betydning den finske innvandringen hadde hatt. Konklusjonen var at betydningen var stor. Selv så sent som i 1973, ønsket mange steder i nord, finsk som språkundervisning i skolen. Overraskende mange behersket også det finske språket. Kvenene ble overraskende nok godt likt både i Finnmark og Troms. «I arbeidssituasjoner var de bedre likt enn både nordmenn og samer fordi de viste en større flid,» sa en sogneprest i Alta. Når de ikke fikk noe å gjøre i Finland ble de sett på som en ressurs i Norge. Industrien så vel som fiskeriene fikk nyte godt av de «nye» nordmennene, til tross for at enkelte i Alta var bekymret for språket. Eller som en nordmann sa det; «de bygger til og med sauna her».

I 1982 ble Nordnorsk Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet med formål å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. Organisasjonen arbeider for at kvenene skal oppnå nasjonal minoritet status på linje med samene. I 1995 utkom den norsk-finske avisen Ruijan Kaiku (Ekkoet fra Norge). Avisen skal komme to ganger i måneden. Avisa er den eneste avis som ønsker å fokusere på kvenene. Kvener ble godkjent som minoritetsgruppe i 1996. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk.

I september 2005 tok vi opp kvenenes situasjon til debatt under Protestfestivalen i Kristiansand.

Vi stilte følgende spørsmål: «Kvenene – vårt glemte urfolk? Har samene tillatt seg monopol på etniske minoriteter i nord?». Særlig fordi debatten foregikk i Kristiansand, ble vi overrasket over at interessen for denne debatten var såpass stor. «Min kultur dør ut, den finske kulturen lever videre,» var nødropet Henry Osima, daværende leder i Norske Kveners Forbund sendte ut i debatten.

27.mars 2008 har avisen Klassekampen en større sak med overskriften “Frykter kvensk dør ut”. Kvenske lærere er bekymret. Til tross for at kvensk nå er anerkjent som eget språk finnes det ingen lærebok i språket.

Anders Ollikainen (2)Min oldefar Anders Ollikainen forsøkte på ingen måte å lage Finland i Norge. Tvert imot, han utslettet mer eller mindre sin finske identitet. Han fornorsket navnet helt. Selv det norsk-svenske Anders ble byttet ut med Andreas. Utover dette er det lite materiale på bakgrunnen hans, bortsett fra det som sto i forbindelse med giftemål, dåp o.l. Alt tyder på at han også lærte å snakke norsk ganske raskt. Anders var tredje yngst i en stor søskenflokk. Eldste mann Matts (Matti) ble født 29. Mai 1830. Barna kom så på løpende bånd. Anna ble født 11. Februar 1833, Brita (Priita) i 1836, Johan (Juha) i 1839, Kaisa i 1844 og Henrik (Heikki) 9. Mai 1846, men han dør tre år senere. Anders var født 18. Desember 1848 i Karjalankylää. Til sist kom en ny Henrik i 1852 og Maria i 1856.

For å kunne beskrive hvor håpløs situasjonen var kan vi bare kikke i kirkebøkene. Alle barna til Matts og Anna Maria har fått betegnelsen «n.d.», som betyr nøddøpt. De som ble nøddøpt var de man antok ikke ville overleve. Samtlige av barna har denne betegnelsen, noe som er spesielt. Anna Marias foreldre hadde det ikke stort bedre. Mathias Siklander var i 1802 dreng (arbeidskar i landbruket). I 1805 og senere i 1813 såkalt «inh», som betyr «inhysing». Han var ikke ansatt av bonden som eide gården, men arbeidet med noe annet. I 1816 var han «backstukarl». Han eide ikke jord selv, men leide en liten hytte. I 1810 var han avskjediget soldat, etter en kort periode i krigen.

Når Siklander kom hjem fra krigen hadde Sverige tapt Finland til Russland. Helt fra han dimitterte i 1809 og frem til 1917 var Finland russisk, noe som fikk store følger for finnene.

Stedet Ii ligger ved Bottenvikens kyst, cirka 40 km nord for Oulo/Uleåborg. Yli-Ii («Övre Ijo») ble selvstendig «kapellforsämling» i 1917 og selvstendig pastorat i 1933. Kirkebokføringen begynner dermed i 1933.  Karjalankylä («karelarbyn») ligger mellom Ii og Yli-Ii og Tannila er nordøst for Yli-Ii. Pohjois-Ii («norra Ijo») ligger rett nord for Ii kirkested.

Mye tyder på at oldefar kom til Finnmark og kobbergruvene i Alta rundt 1875.

Det var ikke mange familiemedlemmer igjen i Ii når Anders dro. Faren levde, men etter kirkebøkene å dømme var det kun en av døtrene som bodde sammen med han. August, Henrik og Maria døde som barn. Broren Matts (f.1830) vokste opp og ble gift med Valborg Johansdotter. De fikk barna Johan Adolf (f.1856), Albin (f.1858), Alarik (f.1860) og Matts (f.1862). Sistnevnte nevø til Anders ble gift med Anna Kustaava. Johan Adolf og Brita Kaisa Olofsdotter fikk barna Alexander (f.1878) som døde som barn, Hanna Walborg (f.1880) og August (f.1881)

Sannsynligvis lever det etterkommere etter noen av disse.

Matts jr. var eldst i søskenflokken der Anders var en av de yngste. Matts jr. reiser som ung ut for å delta i en av krigene på den tiden. Han fungerer som skarpskytter. Matts jr. giftet seg med Valborg Niemelä og fikk flere barn. Samme året som Matts får sitt første barn, melder en yngre bror seg til tjeneste i Krimkrigen, den 16. januar. Han kommer tilbake fra krigen og gifter seg med den tretten år eldre Kaisa Pyhtinen. Han får to barn med henne. Johan var i likhet med storebroren Matts, skarpskytter. Søsteren Anna (f.1833) blir også gift, men har en sønn med seg inn i det ekteskapet.

Mye ble forandret for kvenen Anders Ollikainen fra de dype finske skogene, da han bosatte seg ytterst mot sjøen ved det værharde Lopphavet. Han måtte lære seg et fremmed språk og en annen kultur. Han hadde forandre navnet helt til Andreas Olsen.

Ekteskapet med Olufine Marie Jenssen må ha vært en lykke for den store sterke finnen.

Andreas fant seg godt til rette i Frakkfjord, til tross for en stor overgang fra Finland. Den store sterke finnen var en driftig arbeidskar. Han må raskt ha taklet omstillingen fra skogen i Finland til å være fisker på det værharde Lopphavet. Han var nær ved å omkomme på sjøen flere ganger. To ganger veltet båten, da han var på fiske. Han reddet livet ved å hogge tollekniven i båten og ved å klamre seg fast til den. Omsider kom folk til unnsetning. Dette fortalte sønnesønnen Andreas.

Ollikainen var som finner flest og skal ha hatt flere kniver hengende i hylster rundt livet. Han sydde kvenkomager, et skotøy mange brukte på denne tiden, spesielt de som bodde langs kysten. Finske kvenkomager var med snøring, så de satt godt på beina. Andreas (eller Anders/Antti som han hette) skal ha vært usedvanlig sterk og robust. Det er blitt sagt at han alene løftet tunge fat med parafin og bar de i land og at han ofte dro båten på land uten hjelp. Båten måtte løftes helt opp på land så den ikke skulle slite seg og havne på sjøen i stormene.

Andreas drakk mye tran som skulle gi nye krefter og gjøre han mindre utsatt for sykdom.

I 1918 dør Andreas Olsen av leverkreft, 70 år gammel. Vi er mange etterkommere etter han og vi kan alle bekjenne oss som kvener, enten vi liker det eller ikke.

Nesten hundre år senere, 19. mai 2015 dør min onkel Andreas Olsen i Verdal. Han var sønnesønn og blant de eldste gjenlevende etterkommere. Et kapittel er slutt, og det er vemodig. Min onkel hadde et vanskelig liv fra oppveksten og til og med alderdommen. Han var en jaget mann, selv om han var en blid person som tok det meste med godt humør.

Farsslekta mi er ikke de som prater om fortid, ja de er ikke de som snakker om sitt følelsesliv eller sine indre tanker. På mange måter er de som kvenene, et taust folk. Kanskje er det gener, deres bakgrunn som et jaget folk som har skapt dem sånn.

I år er det ti år siden kvensk ble anerkjent som eget språk. Folkegruppen har blitt et jaget folk, fra sult og krig, fra sin egen kultur og sitt eget språk. De har vært utsatt for trakassering og mindreverdighetsfølelse, er i ferd med å bli utslettet.

IMG_0019La oss håpe at en hel kultur, en identitet og et språk som kvenene er ikke dør ut. Det ville vært dypt tragisk.

Jeg er stolt av å være kven, selv som sørlending.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s