Flere og flere får kreft, skriver VG på forsiden av dagens avis. Jeg lot den bli i stativet.

Mange av tilfellene kunne vært gjort noe med, men slik den sykdommen har utartet seg kan en enkel hendelse tidlig i livet være årsaken, eller et langt liv med mye røyking. Redselen for den sykdommen er så til stede i hverdagen at jeg ikke hadde fungert i en «vanlig» jobb.

Ikke en gang de nærmeste vet hvordan frykt påvirker dagene. Det er min lille hemmelighet.

Det blir verre med årene, fordi sannsynligheten for å bli syk blir større jo eldre man blir. Hjemme slukker jeg lyset på badet for å unngå å oppdage noe som kan sette fantasien i sving. Jeg trykker på knappen på toalettet før jeg står opp for å slippe å se noe der nede. Hvis jeg befinner meg i en fase der jeg kjenner symptomer på noe trekker jeg meg inn i meg selv og blir taus som graven. I motsetning til de fleste hypokondere holder jeg meg unna legen, av frykt for at «symptomer» blir til noe farlig. Tida er min beste venn, men tida kan gå veldig langsomt i en herjet periode.

Lege og professor Ingvard Wilhelmsen har fortalt at det meste som skjer av alvorlig sykdom handler om flaks og uflaks og ingenting annet enn det.

Det forteller ikke gårsdagens avis meg. Tvert imot står det at mange av krefttilfellene er selvforskyldt. Men ikke alt selvforskyldt kan man gjøre noe med, og jeg anser heller ikke «flaks og uflaks» til å være noen form for trøst.

Og så er man vokst opp på kjøttdeig og sukker.

Men hva har så kreft med skilsmisser å gjøre? Ingenting! Men fakta er at nesten halvparten av oss skiller seg. Det er omtrent like mange som får kreft. Skilsmisser og kreft følger hverandre som to skygger man helst ikke vil ha i nærheten av seg. Skilsmisser og kreft er begge utfordringer som koster blod, svette og tårer. Begge koster samfunnet dyrt. Mange skiller seg. Mange får kreft. Noen opplever begge deler.

I en vellykket verden som Norge kan vi si at det er alltid en årsak til skilsmisse, selv om den ikke alltid er like opplagt. Forskjellige personligheter som aldri blir enige, krangler om hverdagslige sysler, økonomi, utroskap, tidsklemmer eller den klassiske – at man «gled fra hverandre og skilles som gode venner».

Jeg er av dem som mener skilsmisse svært sjeldent er et alternativ, spesielt ikke der barn er involvert. Symptomene på kreft og skilsmisse ligner ofte på hverandre.

Man ser syk ut og mister vekt.

I likhet med i skilsmisser tror jeg alltid det er en årsak til kreft. Hvis ikke hadde like mange fått det for hundre år siden.

Men som julegaven Kreftforeningen pleier å servere oss hvert år på denne tida sier: Stadig flere får kreft.

Når man lever med angst for sykdom hver eneste dag forstår man fort realitetene, uten at man har noen svar. Det er ganske frustrerende og irriterende.

Det er to ting som har endret seg drastisk de siste årene. Jeg tror at selv om svarene er mer kompliserte enn som så, er det strålingen og maten vi må gjøre noe med.

På 90-tallet begynte faren min å legge vannflasker under sofa og seng, fordi det styrte vannårene bort fra der han befant seg. Det hjalp mot ryggsmerter og andre plager. Det var en periode han nesten var besatt på dette, til tross for at han bodde i blokk fire etasjer over bakken. Min far var en svært sindig og realitetsbevisst mann, så selv om vi lo av han tok vi det alvorlig.

Hva er datidens vannårer mot dagens WIFI, mobiltelefoner og nettstråling? Hva er maten de laget fra bunnen mot dagens ferdigbehandlede kjøttvarer?

Helsedirektoratet slo fast at kjøttdeig, skinke og pølse er like farlig som asbesten vi solgte i løsvekt på Ole Moe i 1986, like farlig som tobakken som ble produsert på Tiedemanns tobakksfabrikk.

Helsa vår ligger i hendene på RIMI-Hagen, Reitan og et par andre kjøttbaroner. Hvis noen tror at disse er opptatt av vår helse i nevneverdig grad minner jeg om Arthur Schopenhauers ord:

«Rikdom ligner sjøvann: Jo mer man drikker av det, desto tørstere blir man»

Nå gjelder dette oss alle, inkludert politikerne. Dermed er den onde sirkelen satt. Det er svært vanskelig å forhindre kjedene fra å fortsette sin ville ferd mot å lage mer kostnadseffektiv usunn mat som er billigst mulig og mest mulig salgbar til oss forbrukere.

Det er svært vanskelig for en politikerhorde som vil ha mest mulig inn til statskassa å forhindre at kjedene får det som de vil.

Enda mer umulig å stoppe regelen om arbeidslinja slik at ingen av oss har hverken tid eller råd til å lage sin egen økologiske mat.

Helsedirektoratets skremmeskudd treffer blink. Men å be folk spise mindre kjøtt og ferdigbehandlet mat er det samme som å be oss slutte å spise. Man dør vel uansett. Det er bare å se på hva matvanene har vært de siste femti årene.

Noen slipper unna, men færre og færre sier VG. De som overlever blir eldre, fordi legevitenskapen er kommet lengre enn for hundre år siden.

Jeg for min del foretrekker skilsmisse.

Når man blir skilt, kan man alltids gifte seg på nytt.