Kjære kvinner og landsmenn!

nyttårJeg er bekymret. Det er ikke noe nytt, for en halvgammel mann med kronisk dødsangst er stadig bekymret. Når Bob Dylan synger «I’m A Man of Constant Sorrow» kan det like gjerne være meg det handler om.  

Det var jul og nyttår for nøyaktig ti år siden. Vi satt på sykehuset i et isolert rom. Det var stille på sykehuset. Det var jo jul, selv om folk ikke slutter å bli syk selv om det er jul. Sønnen vår var bare halvåret men lå på sykehus med RS-virus. På grunn av astma ble han innlagt og isolert.

Julen røk, nyttårsaften røk, men vi kom hjem i 2006 med en frisk gutt, den største gaven vi kunne fått hvilken som helst jul.

Mens vi lå på sykehuset kom det en stor pakke i posten fra USA. Når man får pakke fra utlandet sitrer det av spenning for hva som er inni. Det ligner nok følelsen de fikk for hundre år siden, da de fikk pakke fra det store Amerika. Alle samlet seg rundt, mens den mest utålmodige åpnet. Den mest utålmodige er vanligvis meg.

Inni pakken lå det blant mye annet et brev og et håndlaget quiltteppe fra Hawaii med navnet til sønnen min sydd inn. Pakken var fra den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson til en liten gutt i Kristiansand som tilfeldigvis var blitt født på samme dag. Blant alt i pakken, en fattig familie fikk et luksusmåltid med hilsen fra min 6 måneder gamle sønn.

Seks måneder tidligere hadde jeg tatt på meg min Kris Kristofferson t-skjorte da vi plutselig måtte på sykehuset. Jaggu ble han ikke født på bursdagen til mitt store musikalske idol. Han med sangene som bar meg gjennom de tunge årene. Skulle nesten tro det var planlagt.

Pakken som kom i romjulen 2005 ble et lyspunkt i en ellers ganske så sørgelig jule –og nyttårshelg.

I dag er tiåringen frisk og rask, spiller fotball og ser lyst på livet. Han fikk Dortmund-drakt til jul i år og gledet seg stort over det. Steinar Pedersen skal lage Dortmund ut av Start, så han ser lyst på det nye fotballåret som kommer.

«Gamlingen» er mer bekymret og frykter begynnelsen på en ny nedtur i vekstlandet Norge. Vi har allerede sett konturene av det i år.

Nyttårsaften er alltid spesiell, for den ene dagen er bindeleddet mellom året som var og året som kommer. Det er noe trolsk over dagen og kvelden og derfor er vi mer utagerende enn ellers. Derfor er vi mer oppstemte, drikker mer og kler oss mer elegant enn ellers i året.

Man vet ikke hva som kommer. Man vet bare det som var. I det kommer litt av den samme galskapen frem som ofte kommer til uttrykk hos de som lever i balansegangen mellom liv og død. Du ser det i kreftdiagnosene der den syke ofte blir mer hyperaktiv enn personligheten skulle tilsi. Sterke farger, endret karakter på sosiale medier, eller intenst behov for å formidle livet. Sterke følelser får utløp.

Livet er et usikkert prosjekt. Det som skjer er ofte tilfeldig, uten at det fungerer som trøst. Derfor tenker jeg ofte på fortiden. I historien finnes det noe ferdigspikret og gjennomlevd. Vi vet at vi overlevde fortiden. Det er noe trygt over det som mennesket i all sin uvitenhet trenger.

Nå er 2015 snart gjennomtygd. Det er bare å spytte ut året og putte en ny klase måneder i kjeften.

For min del har året vært godt. Utenfor min boble har det vært større utfordringer. 2 x Terror i Paris henger som mørke skygger over året, slik 22. juli gjorde det i 2011 og slik 11. september gjorde det i 2001.

Dessuten bød året på oljekrise, ekstremvær og økende ulikhet.

Vi mistet musikere som Demis Roussos, Ben E. King, Percy Sledge, James Last, Lynn Anderson, John Trudell, Nora Brockstedt og nå rett før nyttår, Tore Andersen og Lemmy.

Vi mistet Fred Anton Maier, Omar Sharif, Francis Sejersted, Henning Mankell, Sverre Tinnå, Howard Kendall, Helmut Schmidt, Turid Birkeland og nå rett før nyttår, Ståle Eskeland.

Men for de fleste av oss var året en repetisjon av årene forut.

Du kan sant nok konstatere at du er blitt et år eldre siden i fjor, men jobben er den samme på nyåret som den var i år, så sant du ikke tilhører oljebransjen.

Du trør i de samme sporene hver dag, løper i de samme løypene, tenker i de samme banene.

Tida flyr ekstremt fort på den måten.

Jula for ti år siden skilte seg ut fordi vi tilbrakte den på sykehuset. Derfor husker jeg den julen bedre enn andre juler. Forandringer husker vi, enten de er gode eller dårlige. Vi merker mindre tida som går jo eldre vi blir, fordi det skjer færre forandringer.

Snart er det vår, sommer og så høst igjen. Når vi kommer til desember 2016 er det ingen som forstår hvor tida ble av.

Da vi var unge og mye hendte gikk tida tregt, selv om man skulle tro det var motsatt.  Da vi var unge skiftet vi stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi fint lite. Vi bytter aldri fotballag.

Tida går fortere når alt blir rutiner. Tida forsvinner helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer, og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å stadig finne på noe nytt.

Når vi nå tar steget over fra 2015 til 2016 kan vi konstatere at det er absolutt ingenting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Det blir åpnet flere veier i året som kommer. Antakelig også flere bomstasjoner, selv om de som klipper snora vil kvitte seg med dem.

Landbruksminister Jon Georg Dale får sin egen blekke i Nationen. Klassekampen fortsetter kampen mot større ulikhet (takk og pris) og Dagen leier privatdetektiv for å finne biskoper som er motstander av kirkelig vielse av homofile.

MEN som jeg innledet med, det er all grunn til bekymring foran det nye året.

Neste år vil de som er rike være enda rikere, men flere vil nå regnes som fattige. Dette til tross for rekordlav rente.

Norge er fortsatt verdens rikeste land. Nylig ble FNs Human development Index (HDI) lagt frem med det resultatet at Norge fortsatt er verdens beste land å bo i, 12. året på rad. Noe av det som brukes som vederlag for indeksen er jevn fordeling av inntekter, inntektsvekst og likestilling.

Indeksen lyver litt. Vi er verdens beste på likestilling og det er hovedårsaken til at vi topper lista.

Denne jula brukte vi mer enn 10.000 kr hver på julegaver, noe som er mer enn i fjor. Det ble slått fast like før jul at folk hadde det trangere, men de ville ikke la det påvirke julen.

Kontrastene er blitt større. Ulikheten øker. Dagen derpå varer lenger i det nye året.

Politikere i Kristiansand har bevilget seg millionlønn, mens andre ikke vet hvordan de skal få betalt regningene neste måned. Flere kjører Tesla og Mercedes, men flere må også klare seg uten bil i det nye året.

Mange tar langhelg i New York, men det finnes de som ikke vet hvordan de skal komme seg fra Kristiansand til Mandal.

I tillegg til at Norge nå opplever rekordstor arbeidsledighet, har vi også mange asylsøkere som skal innlemmes i det norske samfunnet.

Sverige møtte veggen. Norge møter seg selv i døra.

Bygde-Norge kommer til å få en opptur i 2016, fordi mange gjør som sønnen min og bosetter seg på bygda, av frykt for alle bomringene de ikke har råd til å kjøre gjennom.

Dessuten er det billigere å bo i bygde-Norge.

Med dagens teknologi kan mange ha full jobb i Oslo fra et nettbrett på Finnskogen

Når tusenvis av svensker på jobb i Norge nå vender hjem skyldes det ikke bare den lave kursen på den norske krona. Svenskene har luktet dårlige tider lenge, slik fuglene lukter en tsunami.

Kjære landsmenn! Det er mange grunner til å tenke nytt i det nye året.

Vi har verdens dyreste land å bo i, men lønna synker og arbeidsledigheten stiger. I år passerte den 3 prosent, noe som betyr 80.000 ledige.

Spørsmålet er hvordan vi skal få sagt ifra. Kåre Willoch forsøkte, men den kloke mannen nærmer seg 90 år. Erna lytter ikke lenger på sin gamle sjef. Det er bare i indianerland at de eldste er de klokeste.

Media styrer landet, men de som har fått spotlighten på seg har kjørt seg fast i sitt tema.

Hege Storhaug er en av dem. Hun har advart mot muslimer og har blitt rik på boka om Islam som den 11. landeplage. Men det er først og fremst økende ulikhet og økonomisk kollaps som truer oss i det nye året, til tross for rekordlav rente. Det kollapset Hege Storhaug nå er fristilt fra fordi hun har skrevet bok om muslimer.

I 2016 får Hege Storhaug flere utmerkelser, og med dem får hun enda færre økonomiske bekymringer.

Fjordmann kan bli bedre likt i 2016, for det som er mislikt blir stadig bedre likt i det nye året. Politisk korrekte Per Fugelli har erkjent at vi må begrense flyktningestrømmen, og har gitt det han kaller «forsiktig ros» til Fremskrittspartiet. Per Fugelli har blitt så godt likt at han tjener bedre som pensjonist enn da han var professor i sosialmedisin.

Ja selv Vebjørn Selbekk har kjørt seg så fast i sitt tema at det er vanskelig å komme seg ut derfra. Når man har fått en rolle kreves det at man bærer rollen. Særlig når man blir rik og berømt. Opprinnelig er han redaktør i den kristne avisa Dagen.

Knut Arild Hareide har gått seg bort I asylsøkere mens bibeltro kristne gråter over avkristningen.

Årets nyord er godhetstyranni. Tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug fant på ordet. Hun hevdet alle som tar til ordet for streng innvandringspolitikk blir fremstilt som «fæle mennesker». Nå er hun blitt innvandringsminister. Listhaug mente Jesus «ser» behovet for streng innvandringspolitikk. Gud er igjen blitt med i norsk politikk. Biskop emeritus Gunnar Stålsett sier i en tale før jul at «i en tid da forakt for nestekjærlighet og godhet gir politisk gevinst og forfremmelser, er Bibelen brennaktuell». Han stempler med det alle som er uenig med han for egoister.

Stålsett har forhåpentligvis meninger om fattigdommen i Norge. Skal vi tolke det han sa i talen sin om godhetstyranniet trenger vi godhetsåret 2016.

Norge i 2016 ser mørkere ut enn på mange år. La oss gå de kommende utfordringer nærmere i sømmene for å ikke bli overrumplet.

Først og fremst dette:

Større arbeidsledighet. Mer ulikhet. Mer fattigdom. Religionsnøytralitet og mer Nietzsche, Gud er død men fanden lever, færre meninger, mer selviskhet. Dyrere mat. Dyrt å bo, men dyrere å flytte. Når arbeidsledigheten blir stor synker verdien på boligen.

Økende ulikhet er en større trussel mot Norge enn terror og naturkatastrofer. I Finland har avisen Helsingin Sanomat deltatt i et omfattende forskningsprosjekt for å avdekke ulikheten i landet.

Først og fremst ønsket de å finne ut hvorfor de rikeste og de som har minst oppfatter fattigdom så totalt forskjellig. Mer enn titusen deltok i prosjektet, et uvanlig høyt tall. Blant disse tok man ut de 125 rikeste og de 125 med lavest inntekt for å spørre mer utdypende om temaet. De fleste som deltok var enig i at fattigdom ikke er ensbetydende med å sulte. Det holder med at man ikke har råd til bil, sigaretter og whisky. (Whisky? Finnene fornekter seg ikke).

Fattigdom er å ikke kunne delta i sosiale sammenhenger på grunn av økonomien. Noe av det mest interessante med undersøkelsen var de forskjellige gruppenes oppfatning av fattige. Rikingene mente de fattige aldri ville komme seg ut av fattigdommen fordi de manglet vilje, mens de fattige beskrev situasjonen med at de manglet penger til primære behov for å kunne ta del i resten av samfunnet. Det kunne være alt fra kursavgifter til nødvendige medisiner. Mye av energien forsvant i en kamp for å leve fra dag til dag, noe som påvirket sinnstilstanden.

Professor Juho Saari som ledet prosjektet koblet problemene opp mot politikk. Politikerne tilhører den øvre middelklasse og her ligger «bomben begravet», mente han. Han hevder de som tar de politiske beslutninger må få en oppfatning av hvordan de fattige faktisk lever. Han var kritisk til politikernes kunnskaper om de fattiges kår. Dessuten hadde flere av de rikeste en negativ, formyndende og foraktfull innstilling til fattige mennesker. Dette gjaldt en fjerdedel av de rike.

Prosjektet i Finland samstemmer godt med det Kåre Willoch sa til Protestfestivalen i en mail tidligere i år, da han i forbindelse med at flere barnefamilier er blitt fattige hentydet at de folkevalgte selv ikke evner å sette seg inn i de fattiges situasjon, fordi de ikke er i samme situasjon.

Vi er på full fart tilbake til 80-tallet. Det var en tid da det meste gikk galt for de fleste. Jeg fikk ikke solgt leiligheten som banken til slutt overtok, men heller ikke de fikk solgt den. Alle endte opp tapere.

Det var i den tida de unge uten jobb gikk rundt med stresskoffert, i en slags ukuelig optimisme. Vi husker hvordan det var, fastgrodd med gjeld oppover ørene, men så gav vi blaffen likevel.

Vi husker oljekrisa i 73, da Kongen tok trikken. Vi husker dårlige tider, om vi vil.

Demokratiet er en illusjon for de som ikke er del av det. Alt henger sammen med alt. De som er avhengig av vekst vil bli mer desperate i året som kommer. Desperasjon fører ofte til selvsentrering.

Protestfestivalen skal fortsette å sette viktige tema på dagsorden. I 2016 setter vi ord på tilstanden i året som kommer. Vi får håpe at vi får fortsette, for det trengs.

Nyttårsaften blåser jeg sigarrøyken ut i den kalde lufta. Musikkvideoen «Happy New Year» med ABBA er obligatorisk den kvelden. Sangen har en vemodig og alvorlig tekst. Ikke mer champagne. Fyrverkeriet er fyrt opp. Her er vi, du og jeg, og vi føler oss trist og lei. Festen er slutt og morgenen kan virke grå, så annerledes enn da den var blå. Det er da vi må ønske hverandre Godt Nytt År.

Det er nå vi trenger det.

Vi må leve i nuet. Vi må ta vare på hverandre. Vi må dele på godene og tenke at vi alle er plumpet ut i dette livet på samme måte og forlater det motvillig. Når Titanic sank danset de inn i døden, til tonene av «Nærmere Gud til deg». Det var ikke annet å gjøre.

Vi fikk en annerledes nyttårsaften for ti år siden, men den endte godt.

Vi tok våre forhåndsregler fordi vi var glad i gutten vår. Han kom hjem. Vi var overlykkelige.

Hvis vi erkjenner hva som kan gå galt kan vi forberede oss så det går godt. Det er den store utfordringen i 2016.

Susanna Ginman er kommentator i den største finlandssvenske avisen Hufvudstadsbladet. Hun skrev i forbindelse med forskningsprosjektet rett før nyttår at Finlands problem er at regjeringspartiene ser på velferden som Finlands problem. Politikerne mener at velferden gjør mennesker late. «Finland arbeider ikke mot økende ulikhet, uansett hvor mye de vil det,» skriver hun.

Det kreves både politisk vilje og riktige beslutninger for å motvirke fattigdom.

Jeg har en følelse av at den norske regjeringen har et enda dypere hakk i den plata enn den finske regjeringen.

Det kan være nyttig å lytte til min venn Kris Kristofferson:

«And the meaning doesn’t matter
Nor det way you play the game
To the winner or the loser
Who’s to bless and who’s to blame»

Godt Nytt År, så lenge det varer!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s