De gutta som ikke kan sitte stille

SOL_1511

Under tidenes mest kreative musikkperiode, da rocken ble grunnfestet og unge musikknerder som senere skulle bli legender kom ut med årlige plater, satt jeg på gutterommet og spilte luftgitar i et forsøk på å etterligne Francis Rossi. Valgets kvaler var hele tiden om vi skulle bli rockestjerne eller fotballstjerne som Tony Currie og Kevin Keegan.

Livet var ukomplisert, med musikk og fotball og ingenting annet. Skolen pinte vi oss igjennom fordi vi måtte.

Dessverre ble musikken dårligere utover 80-tallet og laget mitt rykket ned, og lenger ned, lenger ned. Det kunne ikke blitt verre, men det forandret oss til å bli noe mer enn billige kopier, det fikk oss til å utvikle vår egen personlighet.

Så oppdaget vi verden utenfor. Jeg husker fortsatt da jeg så filmen om Martin Luther King. Jeg klarte ikke la være å gråte.

I går kveld så jeg Jamie Vardy og Leicester beseire Liverpool. Leicester leder Premier League med 3 poeng i skrivende stund.  Når underdogs stikker av med skalpen til de store klubbene med millioner på konto begynner fotball å bli moro igjen.

Rockestjerner og fotballspillere har det til felles at de alltid har engasjert oss. Vi så det sist under landesorgen som la seg over verden da David Bowie vandret, etter at han skildret det som viste seg å være sin egen død, i låta «Lazarus». Vi merket det i avmakten da det norske fotballandslaget tapte mot Ungarn og heller ikke i år kommer til EM.  Men vi har sett det i alle tider. Louis Armstrongs begravelse i 1971 skal ha vært den største begravelsen noensinne i New Orleans. Når Elvis Presley døde trengte vi ikke bla opp avisene. «Kongen er Død» sto det med fet skrift utover hele forsidene.

Det ble mye død etter hvert. Og så ble det helt mørkt som om natten, som Øystein Sunde sang i «Fire melk og Dagbla fra i går».

Å vente til neste dag var fånyttes. Jeg måtte legge fotballen på hylla noen år fordi jeg ikke klarte å henge med når laget forsvant fra den eneste TV-kanalen vi hadde på den tida. Når ABBA la inn årene i 1982 var i grunnen siste kapittel skrevet på min musikalske reise.

«Dett var dett», som en viss folkekjær humorist sa en gang.

Men noen skulle aldri holde opp. Løvetannbarna som skrev sangene vi aldri glemmer, de som spilte skjorta av presidenter og blandet seg inn i hvordan myndighetene herjet med landet.

De som blandet LSD i tekoppen i Det Hvite Hus.

De samfunnsbevisste musikerne og låtsnekkerne, de som til tross for dopet hadde noe å melde.

Når verden for øvrig gikk fremover og vi ble stadig eldre syntes vi verden gikk bakover. Det var da det var godt å ha musikken og den runde ballen å trøste seg til. For de tøffeste gutta hadde så mye integritet at de gav faen i om mange ble forbanna på dem.

I bokserien «Mennesker som har hjulpet verden» står det om Bob Geldof at han kan være vanskelig å ha med å gjøre, høyrøstet og uforskammet. «Jeg virker ubehøvlet og aggressiv på mange mennesker,» innrømmet Bob til en journalist i Daily Mail, «men slik har jeg vært siden jeg var 18. Jeg er firkanta … jeg prater alltid om det andre burde gjøre, og jeg ser ofte svart-hvitt på ting».

Mange av dem han har tatt et skikkelig nakketak på, har bare hatt godt av det. De hadde gjemt seg for lenge bak smil og høflighetsfraser, og de fikk ordentlig sjokk da de fikk sannheten i ansiktet, står det om Geldof i boken.

Da Bob Geldof besøkte Protestfestivalen i september for å motta Erik Byes minnepris sa han at «det er kritisk i dag at en slik festival som dette eksisterer. Det er helt vesentlig at i vår versjon av demokrati må folk tenke, tenke. Vi kan være uenige, men vi kan bare vite at vi er uenige ved å komme til en festival som dette. Det er kun ved å lytte, protestere og stille spørsmål vi kan få et godt samfunn». Han var i godt humør, men kompromissløs når det gjaldt klodens tilstand.

Påsken for en god del år siden kåret VG hvem det norske folk lyttet mest til. Kongen vant, men på 2. plass kom Erik Bye. «Hvem skal vi nå lytte til?» Spurte forfatteren Levi Henriksen i Klassekampen da Bye døde 13. oktober 2004. Det er bare Kong Olavs død og katastrofer som har medført større landesorg de siste 30 årene.

I et av sine siste intervjuer snakket Erik Bye om Protestfestivalen. Han manet til at den måtte fortsette, og så takket en svært syk Erik Bye om at han gjerne skulle møtt Kris Kristofferson.

«Han er en av de gutta som ikke kan sitte stille,» sa han og gned seg i hendene.

«Har du fått redskapen, er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt i ordets rette betydning. Å ikke ha levd som jeg gjorde, ville ha vært et svik,» sa Kris Kristofferson i et intervju. Han har engasjert seg for indianerne, palestinske skolebarn, de mexicanske dagarbeiderne, mot krig og han tordnet mot at USA blandet seg inn i både Latin-Amerika og i Irak.  «Vi er de nye nazistene», hevdet han. Han har engasjert seg i kampen mot landminer og har ellers blitt sett på som radikal i amerikansk sammenheng. Det har kostet mye, men som han sa en gang, «hvis du støtter opp om menneskerettighetene må du stå for det, uansett hva det koster».

Etter konserter i Dublin for bare noen dager siden donerte den snart 80-årige legenden 50.000 euro til «Childline – a service provided by the Irish Society for det Prevention to Children that provides a 24 hour listening service for all children up to age of 18».

Da han stilte opp for Protestfestivalen siste gang i september 2013 sa han at han gjorde det fordi kampen mot apati var like viktig i Norge som i sitt land USA.

 

Kombinerer man fest og protest skjer det noe som tenner oss. Men det er neppe presseoppslagene som får de store stjernene til å engasjere seg for fred, mot urettferdighet, for klima og menneskerettigheter.

Musikken begynte et sted. Alt begynner et sted. Når det er i musikken vi finner noen av de fremste politiske aktivistene skyldes det at de allerede i den spede start våget å gå sin egen vei, hoppe av den vei som var staket ut for dem. Derfor tør de å si ifra. Derfor har de en mer utvidet horisont enn sangene de har laget. Men det finnes nok av de som bare går på scenen for å gjøre sin greie. De som ikke tør å ta standpunkt de kan tape penger på.

Datteren min Malena på 8 år er ikke så lett å påvirke. Hun vet hva hun vil. Men begeistringen for det finske tenåringsidolet Isac Elliot klarer hun ikke å skjule. Musikk har i alle tider påvirket oss.

I år fyller noen av de aller fremste politiske musikkaktivistene årsdager vi har grunn til å markere.

Bilde 038

Kris Kristofferson fyller 80 år i juni. Bob Geldof og Sting fyller begge 65 i løpet av året. Mens Geldof fikk sitt musikalske gjennombrudd med en sang om ei ung jente som skjøt rundt seg fordi hun ikke likte mandager, har Sting i en årrekke engasjert seg for regnskogen, gjennom Amnesty International. Mot slutten av 80-tallet engasjerte han seg mot Pinochet-regimet i Chile og i 1987 skrev han «They Dance Alone» som handler om ofrene for diktatorens tortur og drap. Mange av sangene hans handler om det som er gått galt i samfunnet. Han har et viktig budskap å formidle.

I Nabolandet «Søta bror» fyller Mikael Wiehe 70 år i april. Hvis det er en artist i Norden som har fulgt opp arven etter Erik Bye er det Wiehe, som med sitt kompromissløse bidrag har forsøkt å bekjempe denne tids farligste onde, ulikhet. I sangen «Tärande Elit» tordner han mot de superrike og maner til at «om pengar vet dom mycket, om livet ingenting. För mycket lyx och överflod gör mänskan döv och blind. Om brödet inte mättar dom fattigas aptit, kan dom väl äta kakor som en tärande elit».

På albumet «Protestsånger» fra 2014 samlet han sine viktigste protestviser. Hans engasjement handler om i beste Robin Hood-stil å ta fra de rikeste og gi til de fattige.

Patti-Smith-007Patti Smith fyller 70 før året er omme. Konsertene jeg opplevde med Patti Smith på Norwegian Wood og med Wiehe i Arendal er blant de mest givende jeg har fått med meg. Når Patti synger «People have the power», eller deklamerer et av sine dikt er det alltid vesentlig det hun formidler. Hun var nådeløs mot George W. Bush under Irak-krigen, men er kanskje den av disse politiske artistaktivistene som følger mest med i dagens samfunn.

Kun en kvinne kan måle seg med Pattis engasjement. Sinead o’Connor fyller 50 år før nyttår. Det mange husker best er konserten fra Madison Square Garden i 1992, der verdens største artister var samlet for å hylle Bob Dylan. Hun hadde revet i stykker et bilde av paven forut for konserten og ble pepet ut før hun skulle synge «I Believe In You». Hun ble trøstet av programleder Kris Kristofferson som motiverte henne til å ikke gi etter for presset. Deretter stanset hun musikken og messet en krigersk versjon av Marleys «War». Kristofferson skrev senere sangen «Sister Sinead» til ære for den modige O’Connor, en kontroversiell artist med sterke politiske meninger.

dylan-Express-Newspapers-Hu

Bob Dylans engasjement har stilnet med årene, men både han og Joan Baez var helt sentrale i borgerrettsbevegelsen på 60-tallet, der de gikk bak fanene til Martin Luther King. Både Dylan og Baez er 75 år dette året. Dylans «Masters of War» som han selv hevder ikke er en protestvise er regnet som en av de mest kraftfulle antikrigsvisene som er laget. Wiehe har gjort den på svensk. Tuva Syvertsen spilte den inn for Protestfestivalen, etter at den vant kåringen «Tidenes Protestsanger».

Kristofferson, Dylan, Baez, Smith, Wiehe, Sting og Geldof har noe å melde. Fotballstjerner og rockeartister er våre største idoler.

Stevie Wonder laget «Happy Birthday» for å fortelle de amerikanske politikerne at landet trenger en offentlig MLK-Day, en fridag for å minnes Martin Luther King og andre som ble myrdet i sin kamp for rettferdighet. Sangen var vel så mye for å gi det amerikanske folket en nødvendig tenkepause for å reflektere over rett og galt. Sangen ble laget i 1981. 20. januar i år var det 30 år siden den første Martin Luther King-dagen ble innlemmet som offentlig fridag i USA.

Jeg tenker på disse staute menn og kvinner som fortsatt er i blant oss, og som med sin musikk og sitt engasjement for fred og frihet fortsatt påvirker oss til å gå riktig retning.

De er de gutta som ikke kan sitte stille.

Tida er overmoden. Music Freedom Day er et bra utgangspunkt. Årets jubilanter er på oppløpssida. Jeg kan ikke se mange som følger etter.

La oss gjøre som amerikanerne, får en offentlig fridag for fred og frihet i Norden og invitere dem alle sammen til åpningen.

«Why has there never been a holiday
where peace is celebrated
all throughout the year»

Stevie Wonders budskap ble hørt i hjemlandet. «Happy Birthday» vil for alltid bli husket som en sang som var med på å påvirke. Gjennom hele sine karrierer har disse artistene hamret inn i oss det Martin Luther King forkynte, at likegyldighet og taushet er verre enn hat. Eller de har motarbeidet det som eneste mottaker av Hedersprisen til Protestfestivalen, politikeren Kjell Landmark skrev i et dikt jeg har hengende på toalettet:

 «En
alene
kan ingenting
gjøre

 

Det
sier
hundretusener»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s