Melissas vonde kjærlighet

melissa

«Ikke tro at du kan styre kjærlighetens kurs, for hvis den finner deg verdig, vil kjærligheten styre din kurs,» skrev Kahlil Gibran i Profeten. Med andre ord, du har lite du skulle sagt om kjærligheten finner deg. Men du kan også oppsøke den, for det er jo hva livet handler om.  I sangtekster handler de fleste om kjærlighet, så også på film, i dikt og ofte også i romaner. Mest handler det om den sørgelige kjærligheten, den som er reist. Jeg tror vi kan fundere oss i hjel på hvorfor det er sånn, for sånn er det.

Lykken har ofte få ord, den hviler i det som er godt, kjærligheten som er der i øyeblikket. Lykken er god vin, god mat og turer i skogen. Lykken er ofte det tankeløse, det som bare er. Sorgen er smertefull og vi må få det ut på en eller annen måte. Ikke helt ulikt det William Blake skrev om. «Det gode er helt uten viljekraft, den onde er full av kraft». Ondt eller vondt, det ligger mye kraft i det som er sørgelig. Derfor velger mange låtskrivere og melankolikere for øvrig å bli i smerten. For noen er det faktisk nødvendig fordi det er en levevei.

Da jeg ble oppslukt i Kris Kristoffersons sanger skyldtes det den kontroversielle sørgelige låta «Help Me Make It Through the Night» som Sammi Smith tok til topps på countrylistene i 1970. Den var kontroversiell da den kom ut i det amerikanske bibelbeltet fordi den handlet om fysisk å elske. Siden den gang er det vel knapt en bar den ikke har blitt sunget i, ofte med bøttevis av øl innabords. Selv den sjenerte blir vågal, som jeg da jeg i god stemning sammen med en «barkompis» sang hele katalogen hans av full hals, til «Smutthullet» stengte 2 på natta. Etterpå gikk vi hjem til hver vår ensomhet og grein våre sørgelige tårer.

Jeg var knust av kjærlighetssorg på midten av 90-tallet og klarte ikke komme meg videre på flere år. Jeg satt på gulvet med platene foran meg oppløst i tårer og spilte de sørgelige countrylåtene til Kristofferson mens jeg sang med. Han hadde utvilsomt vært der før meg. Ja, for den depressive musikken man finner mye av i country og blues er ikke selvmedlidenhet, men terapi. Jeg er rimelig sikker på det reddet livet mitt den gang, og sikkert flere ganger senere.

«Jeg driver ikke i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen lettere irritert for snart tjue år siden da jeg ymtet frempå at lyrikken hans hadde hjulpet folk. Da jeg senere inviterte lyrikeren Carl Frederik Prytz til Poesi-97 i Søgne for å debattere dikt og helse ble han mektig irritert da folk reiste seg i salen og fortalte at diktene hans hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Prytz hadde tidlig på 70-tallet skrevet boken «De Vindskjeve» etter en innleggelse. Senere forsto jeg at Prytz hadde lagt bak seg denne perioden og at han satte umåtelig pris på at han hadde hjulpet folk. Helt til han døde holdt vi kontakten.

«Hur ska man elska nån som har elskat nån forut,» synger Melissa Horn i «Lät Du Henne Komme Närmre». Linjen gjorde inntrykk på meg fordi jeg kjente meg igjen i den. Årene går og de fleste av oss har ikke hatt den samme kjæresten siden vi var tenåringer. Nei, vi har prøvd, prøvd å være oss, så har det skjært seg gang på gang. Noen av oss er så skjøre at vi synes det er problematisk at den andre har hatt kjærester før oss. Det er liksom noe ubehagelig rundt det. Helt til vi har krasjet noen ganger selv og møter oss selv i døra. Vi mener det samme som Melissa synger, men vi kan jo ikke velge bort en ny kjærlighet fordi vi har elsket noen forut.

Melissa Horns skive «Säg Ingenting Till Mig» er et av de vakreste album jeg har skaffet meg de senere årene. På hennes siste skive «Jag Går Nu» skjønner jeg fort at hun har hatt det som mange av oss, til tross for sin unge alder. I det siste sporet «Jag Gör Aldrig Om Det Här» synger hun om at «den första kan jag skylla på min ungdom eller att jag var ung och han var dum». I neste vers synger hun at «den andra han stal mina år vad skulle han med dom till». I det tredje synger hun at «det tredje vet jag inte om jag räknar det var inte kärlek men nära nog».

I siste verset av det sju minutter lange sporet synger hun «den fjärde han slet meg itu det gör faktiskt ont ännu». Hun har mislykkes i hver relasjon, men jeg er like fullt bombesikker på at hun gjør det en gang til før neste utgivelse. Noe annet er jo verre enn døden.

Vi setter pris på de som tør å være ærlige, de som forteller oss noe vi kjenner igjen, og de som tør å innrømme at de har det forferdelig vondt. For selv i en tid der «sutring» er blitt synd og selvmedlidenhet lett kan ende opp som utenforskap så skjer det noe når tårene renner. Det er noe befriende, som et slags fritt fossefall. Vondt men godt, for oss alle. Vi blir målløse, kjenner på våre egne tårer som har vært gjemt så alt for lenge og forandrer oss kanskje, til det bedre. Denne verden trenger det som er ekte fordi livet er skjørt og vi er så bittesmå i den store sammenhengen.

Torsdag står Melissa på scenen på Kilden. Vi skal selvfølgelig dit og gleder oss. Om du vil ha noe til å varme opp tårekanalene med kan du finne frem hennes læremester Lars Winnerback og Miss Li på You Tube med «Om Du Lämnade Mej Nu», den er så tristfin at selv ikke Miss Li klarer å holde tårene tilbake.

Kjærlighet er så vakkert, selv den som griner.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s