En gang vi møtes

meningFacebook kan brukes til så mangt. Jeg har snart 3000 «venner» på boka. Ofte, for ikke å si hele tiden, funderer jeg på dette merkelige livet. Vi er dumpet uti her, ikke av vår vilje men av våre foreldres. Vi skal dra herfra, heller ikke av vår vilje. Men vi skal og må fungere her, uten å miste forstanden.

Mesteparten av oss er såkalt fornuftige. Vi holder maska. Vi holder ut, ja, vi kan til og med ha det ganske moro. Men alle sammen ser det samme. Folk blir borte og kommer aldri mer tilbake. Ofte skjer det med generasjonen over oss først, men ikke alltid. Vi sørger, men så går vi videre. Vi vet ikke helt hva som skjer, men registrerer at det skjer. Vi må like fullt gå videre. Alltid videre.

Det er temmelig nådeløst.

En standard frase i mange sammenhenger er at om 100 år er allting glemt. Ja, allting og alle er glemt. Likevel lever de fleste av oss som vi skulle være her for alltid. Dessuten har vi så mange spørsmål. Skjer det noe etterpå? Hvorfor er vi her osv. I stedet for å fundere på alt dette alene har vi invitert fullt hus om ikke lenge. 15 mennesker blir vi, med forskjellige ståsteder. Vi vet hvem hverandre er mange av oss, men ikke alle. Linken er at alle disse menneskene er venner av meg på «boka».

Ideen er hentet fra TV-serien «Hver Gang Vi Møtes», men vi bruker ikke tid til å spille musikk. Det kan vi gjøre før vi kommer og etter at vi er dratt hver vår vei.

Vi gleder oss, med juice, brus, vin, for vi tror det kan bli en magisk kveld hvor vi deler av våre livserfaringer, og hvordan vi lukter på veien videre.

Kanskje kan vi lære noe av hverandre.

Jeg har ikke tenkt å røpe hvem disse menneskene er, de vet ikke en gang selv hvem de andre er. Den eneste som er annonsert er filosofen Hans Herlof Grelland. Han skal innlede.

Ellers har de det til felles at de har lite til felles.

Det er duket for en underlig kveld på toppen av Vågsbygd. Blir det vellykket gjør vi det samme om igjen til høsten.

Kanskje er dette et tips til andre om å gjøre det samme.

«Smalltalk» har aldri vært min greie. Jeg vil til bunns, til kjernen. Frykten graver hele tiden grøfter rundt meg. Grøfter til mening, til svar på alle spørsmålene jeg lurer på.

Glen Campbell har en sang som heter «Fate Of Man» der han tar for seg hvert tiår i livet, og hvordan livet vil være. Til slutt ender han opp i 80-åra og ved livets endestasjon. De siste linjene han synger er «han kom her mot sin vilje, og han drar herfra igjen – skuffet».

Jeg har tro på at slike samlinger gjøre livet litt mindre skuffende. Og mens jeg fortrenger at Donald Trump kan bli president i verdens mektigste land strømmer jeg ut litt Finn Kalvik

 «Jeg sitter ved peisen og tenker på tiden som går så fort.

Tida går fort. Fryktelig fort. Jeg har vært i bryllup og begravelser. Om hverandre. Liv og død. Glede og sorg. Mer av det siste jo eldre man blir. Noen savner man så det gjør vondt langt inn til beinet.

I femten år har jeg drevet med offentlige debatter, samtaler. Før det var det radioen i like mange år. Dette er et steg videre. Vi går til dypet, oss femten.

Når alt kommer til alt er vi alle i samme båt,
selv om vi kjører hver vår bil.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s