Arendalsuka 2017 er forbi. Nå kommer Protestfestivalen.

20170611_171451.jpg

Vi er brødre og nesten naboer, men like ekstremt forskjellige som det min kjødelige bror og jeg er. Arendalsuka er den pene og pyntelige lillebroren, som har vokst seg større og sterkere. Jeg representerer villstyringen og rotekoppen, for ikke å si «Arendalsukas rabiate slektning».

Etter nok en gang å ha trasket fram og tilbake i Aust-Agders hovedstad i tre dager må jeg medgi å være glad for at Arendalsuka finnes. Nå er uka over, eller i alle fall nesten når dette skrives. Snart står Protestfestivalen for tur, med tjuvstart i Oslo 31. august, og for alvor i Kristiansand 5. september, da Erik Byes minnepris tildeles en alvorlig syk Jon Michelet.

Det er sagt og skrevet mye om Arendalsuka. Og mye stemmer. Astrid Meland i VG betegnet den som Elitefestivalen, der alt handler om å «se og bli sett. Øyafestivalen for politisk interesserte. — For det er neppe mange som reiser til Arendal som betaler regningen selv».

Arendalsuka handler om lobbyvirksomhet, om å tjene penger, skaffe seg kunder og snakke med de rette folka. Erling Kjekstad i Nationen kaller uka et utstillingsvindu og medgir at dens viktigste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum. Han betegner uka som medisin til elitens innvortes bruk mer enn medisin mot folkets likegyldighet. Mimir Kristjansson i Klassekampen har blitt vekket opp av søvnen i år. Han har fulgt med bak overflaten og vellykketheten: «Men om vi slutter å speile oss selv og hverandre, og heller prøver å følge med på alt som foregår rundt oss, så er Arendalsuka faktisk blitt en ganske vellykket samling av det norske organisasjonslivet», skriver han.

Jeg har blitt spurt om ikke Arendalsuka ødelegger for Protestfestivalen, men jeg vil si tvert imot. For meg som med gode venner har arrangert Protestfestivalen siden år 2000, er den faktisk en gavepakke Min pene og pyntelige store lillebror har skaffet oss tilgang til folk jeg har prøvd å få fatt i over lang tid, som for eksempel kulturminister Linda Helleland. Da vi i fjor mistet statsstøtten fordi regjeringen trodde alle festivaler var musikkfestivaler, var i realiteten vår tid forbi; til tross for at alle var enige om at vi måtte bestå. Mens Kulturrådet og regjeringen var uenige om hvem som skulle ha ansvaret, blødde vi nesten i hjel. Heldigvis ville KrF det annerledes under budsjettforhandlingene. Med den begrunnelsen at Protestfestivalen er «viktig motkultur» kom vi tilbake på statsbudsjettet, enn så lenge. Når festivalene plutselig ble tema under en kulturdebatt på Arendalsuka, benyttet jeg sjansen til å konfrontere partene, til tross for redselen for å snakke høyt i store forsamlinger.

Men jeg må også innrømme at for selvfølelsen til den rufsete lille storebroren er Arendalsuka er ikke bare god å ha. I motsetning til Arendalsuka, der de fleste aktørene betaler utgiftene selv, må vi ta regninga for det meste som foregår. Det kan stikke både her og der når man oppdager hvor lett tilgang arrangørene har til eliten, ikke minst til mediene. Det er tross alt medias dekning som styrer publikumstilstrømningen. Det er i slike stunder at det varmer ekstra godt når ledende politikere og journalister kommer bort til meg for å fortelle hvor glad de er i Protestfestivalen, kanskje nettopp fordi den er så rufsete, bråkete og uperfekt!

«Protestfestivalen i puberteten», skrev Fædrelandsvennen for noen år siden. Ja, og der har vi tenkt å forbli! Det er i grenselandet mellom barn og voksen vi klarer å unngå å stivne eller bli hengende fast i behagelige dager, slik man opplever når man er i femtiåra.

På Protestfestivalen kan alt skje, honorar hører til sjeldenhetene. Når det ikke eksisterer noe lignende i Norden, skyldes det nok en blanding av dette og det faktum at tematikken og deltakerne ofte ikke stemmer overens med det moteriktige meningsklimaet, som når vi kan finne på å diskutere om helvete finnes.

Mens Arendalsuka har pågått, har det vært terror i Barcelona. Atomtrusler mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas diktator har fått verden til å holde pusten. Norden har vært preget av knivstikkinger. Og mennesker verden rundt lever i fattigdom.

Vår verden er langt fra noe perfekt sted. Kanskje er det derfor Protestfestivalen kan treffe en nerve, både hos folk flest og hos dem som kalles eliten?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s