Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «när du går över floden går du ensam. När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte egentlig alt. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist – hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Jeg var enig med King, selv om jeg også hadde opplevd at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Både lokalt i Kristiansand og nasjonalt så vi en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Lokalt: investorer som fikk boltre seg fritt i byen, hvor på det ene historiske bygget etter det andre falt til bakken. Opp kom store grå bygningsmasser av betong, de fleste eid av de samme investorene og byggherrene. Mange av dem med medlemskap i frimenighetene. Bomstasjoner poppet opp overalt, og prisen var den samme, for rik eller fattig. Et gigantisk parkeringshus ble gravd ut av den gamle kirkegården utenfor domkirken på torvet. Filadelfia bygget millionbygget Q42, et forretningsbygg som skulle romme både leiligheter, menighet, restaurant og konsertarena.

Det frie Norge er ute på anbud. I Kristiansand er Sørlandsbanen solgt til England, busselskapet til et multinasjonalt selskap i Kina og Color Line er på vei til å flagges ut. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

Nasjonalt: Barnetrygden har stått stille i tjue år. Ingen vil snakke om å øke den. Skattelette til de rikeste får prioritet. Norge er verdens rikeste land, men har 100.000 fattige barn, og det er økende. Arbeidslinja har introdusert et samfunn der vi er blitt avhengig av to inntekter, selv om nesten halvparten ender opp som eninntektsfamilier. Jeg er enig med den svenske forfatteren Nina Björk som vil skrote arbeidslinja. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter, og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er høyst levende: Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

Thomas Pikettys bok om kapitalen i det 21. århundre endret debatten om ulikhet i økonomiske og politiske kretser. 15 års forskning lå bak bestselgeren som viste at små forskjeller er et historisk unntak. Vi er nå på vei tilbake til 1800-tallets enorme ulike fordeling av rikdom.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

KrF har riktignok stått utenfor regjeringen de siste årene, og har hele tiden hevdet at de kan samarbeide til høyre og venstre. Virkeligheten er en annen. I Kristiansand sitter KrF sentralt i bystyret og har flertallstyring sammen med bl.a. H og FrP. På nasjonalt plan har de vært støtteparti for regjeringen. De har aldri samarbeidet til venstre, selv om de inntil det skjebnesvangre valget 2. november hevdet det var hips om haps.

Høyresiden i KrF er et standhaftig folk, og kanskje er de som jeg var, forbannet på arrogansen til Arbeiderpartiet. Etter hvert snudde det, fra å være et valg mellom pest og kolera til å bli et valg der Høyre måtte stoppes for enhver pris.

Jeg funderte jeg stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, men mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men de betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla.

Det som ofte var kjennemerket til KrFs politikere både lokalt og nasjonalt var privat vennlighet, men rigid og smart i forhandlinger. Jeg tror ikke på forestillingen om haugianerne, for Hans Nielsen Hauge var en ydmyk mann.

Ofte handlet det om penger bak de harde ordene, drevet frem av en såkalt fornuft og på et økonomisk språk. Man fikk inntrykk av at de fremste økonomene tilhørte KrF, og det gjorde de ofte.

Kapitalismen har preget frimenighetene. Ja, jeg vil påstå det, og derfor har vi holdt oss unna medlemskap i tradisjonelt menighetsliv de siste årene, og heller «vandret» der vi har følt det var riktig å vandre når vi ville på kristne møter.

Hva hadde skjedd med kristendommen, med KrF, de siste årene?

28.september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann.

Han ville ta med seg partiet over til venstresiden i norsk politikk. Han hadde ikke lenger noen tro på at høyresiden ville få ned de økende forskjellene.

Den siste uken før det avgjørende landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med mistrivselen i Norge?

Hvem skulle vi nå lytte til, vi som har hatt et slags håp til KrF om et bedre samfunn.

Selv tok Hareide nederlaget med verdighet og uforståelig ro, noen taper blir han aldri selv om partiet tapte. I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde det som kunne blitt reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Jeg har ingen tro på at høyresiden vil endre noe, til det tenker de for annerledes. Men vi som er skuffet kan i alle fall glede oss over at Hareides modige valg fører til en forandring; at barnetrygden høyst sannsynlig blir doblet. Det kravet ser det ut til å bli enighet om.

Gandhi sa en gang at materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom, uten at det gir særlig trøst.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.