Den stilltiende eliten

reise

Når Mikael Wiehe synger om «den tärande elit» som han vil plassere på et Boeing 747 og fly til Guantanamo på ubegrenset tid, er det de aller rikeste han synger om; ikke den middelklassen han sannsynligvis selv må innrømme at han tilhører.

Vi befinner oss midt i den store samtalen om eliter. Det er den samtalen Trump har blitt president på, den samtalen som har skapt Brexit, den samtalen Resett har fått mange lesere på, den som Sørlandsnyhetene her lokalt har fått mange lesere på, men også den samtalen Senterpartiet scorer stort på, og den som har skapt en skyttergravskrig mellom Dagbladet og Klassekampen.

Klassekampen hevder Eliten er de rike, mens Dagbladet mener, eh… at Klassekampen er en del av Eliten. Svaret gis best av rørleggermester Alf Johansen i Burfjord i Kvænangen som er intervjuet av, ja nettopp, Klassekampen: «Vi har en kjent elite, blant dem ordførere og de med mye penger. Og så har vi en skjult elite som trekker i trådene og får sin vilje i saker som er gode for dem selv og deres oppdragsgivere». Bedre kan det neppe sies.

For noen år siden ble jeg invitert til Kontra, en lukket samling for noen av landets aller rikeste unge arvinger. De fleste var i tjueåra. Formålet for arrangørene – som selv var arvinger – var å få med seg litt samfunnsengasjement i ungdomstiden. For det var jo disse unge som skulle bestemme fremtiden, ble det sagt av arrangøren. Jeg kunne vært pappa til mange av dem. Tilsynelatende var de helt vanlige unge mennesker, en del av dem var ambisiøse. Menneskene på Kontra tilhørte et fremmed miljø jeg ellers ikke hadde tilgang til. Selv måten de snakket på, var annerledes. Det jeg fikk oppleve, har jeg aldri vært i nærheten av å få innsyn i tidligere. Ja, kanskje bortsett fra da jeg nylig fikk billett til nyttårskonserten på Kilden. Forskjellen var at de jeg møtte på Kilden i større grad var fra den eldste generasjonen.

I 2007 gav Susanna Popova ut boken «Överklass», der hun har intervjuet noen fra denne overklassen. En av dem er Jonathan 40+ som forteller: «Du kan bli overklasse på en generasjon. En person kan gjøre klassereisen fra nedre middelklasse eller arbeiderbakgrunn og plutselig befinne seg som leder for en av de største børsforetak i Sverige.

Ifølge Jonathan er det vanskelig å dra grensen mellom middelklasse og overklasse. Den kan være hårfin. Det finnes dessuten en øvre og nedre overklasse og noe tilsvarende i middelklassen. Med andre ord kan både eliten og overklassen være et definisjonsspørsmål. Det er nytt. Før var de – satt på spissen – skipsredere eller embetsfolk. I dag kan de være nesten hvem som helst.

Jeg opplevde «arvingene» som ufarlige: Det samme opplevde jeg med de som minglet i pausen på nyttårskonserten. På det førstnevnte arrangementet var det bare invitert arvinger; ja, og så meg da! Det som var «udefinerbart» på den sistnevnte arenaen, var at der befant det seg minst like mange fra middelklassen som fra overklassen. Det var bare umulig å skille dem fra hverandre.

En venn av meg som arvet litt penger, kjøpte seg et hus for utleie. Han kjøpte et til på lån på huset han hadde kjøpt. Og så ett til. Og deretter ett til. Slik kan man gå fra en tilværelse i middelklassen til å bli en del av fremtidens rikinger. Dette ser ut til å skje med stadig flere. Like fullt tilhører de middelklassen – som en av oss – men tilhører dem av oss som er uten økonomiske bekymringer.

Når Mikael Wiehe synger at «dom som klagar mest på skatterna, är dom som skattar minst» tar han bare bort oppmerksomheten fra den «farlige» middelklassen; de med to inntekter, nedbetalte hus og/eller arv i lomma. De med nettverk.

Knut Olav Åmås skriver i sin bok «Makteliten» at makten i påfallende høy grad er knyttet til nærhet til – og påvirkning og innflytelse på – offentlig sektor og beslutninger i offentlig politikk. Dette skyldes at Norge har en enorm offentlig sektor. Makten er knyttet til formelle og uformelle posisjoner, basert på nettverk som virkelig brukes og utnyttes. Nettverket dyrkes i de formelle, offisielle sammenhengene man går i; så vel som i de uformelle og sosiale sammenhengene: fester, middager, foreninger og andre steder og fora der mennesker møtes.

Overklassen – de rikeste – tilhører selvfølgelig eliten. Men den eliten som skaper forskjeller og bidrar til kløft nedover, er ordførerne, lederne av komiteene, avisredaktørene, byråkratene, og andre vanlige mennesker som setter premissene.

Mikael Wiehe har neppe tenkt tanken, men duoen Knutsen & Ludvigsen som sang for barna, ante ikke den gang hvor beskrivende en av de mest kjære barnesangene er blitt for dagens diskusjon om eliter:

Når det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin er det noen som ringer til meg.

Når jeg dreier i telefonen så det piper i din
er det jeg som ringer til deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s