Toleranse for drittsekker

billy joe 7

«Toleranse for drittsekker er blitt mindre», skriver Marie Simonsen i Dagbladet. Det handlet selvsagt om politikeren Trond Giske. Hun er kommentator i avisa og beskriver med disse ordene dagens virkelighet. Det får meg til å spørre: Hva slags samfunn får vi når ledende kommentatorer, mennesker med makt og posisjon, fritt kan uttrykke seg slik i media?

Det jeg skriver her, skal imidlertid ikke handle om Trond Giske spesielt, men om toleranse mer generelt. Ordet «toleranse» er nemlig i ferd med å miste sin mening. Og den ferden har pågått lenge.

Allerede i 1965 skrev den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse et essay om toleranse, der han fremhever at «toleransen er bare et mål i seg selv når den i sannhet er universell, og praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede, av godseierne så vel som av bøndene, av politimenn så vel som av deres ofre, og en slik toleranse er bare mulig når ingen virkelig eller angivelig fiende i nasjonal interesse gjør det nødvendig å opplære eller trene opp folk til militær vold og ødeleggelse. Så lenge disse betingelsene ikke finnes, har betingelsene for toleranse «slagside»; de blir bestemt og definert av den institusjonaliserte ulikheten, det vil si av klassestrukturen i samfunnet.»

Da Protestfestivalen ble etablert for tjue år siden, var hensikten å motvirke intoleranse og apati. I programerklæringen den gang – undertegnet av meg selv, Kai Erland og nå avdøde Oddlaug Johansen – het det: «Er toleranse i ferd med å bli et negativt ord, fordi man rett og slett tolererer hverandre i hjel i dag? Blir personer med meninger som for ti år siden var fullt ut akseptable, i dag regnet for å være avvikere på grunn av toleransens styrke? Hva vil i så fall dette bringe oss i fremtiden?»

Her er vi inne på nok et aspekt ved toleranse, som i dag har blitt feil. Trond Giskes handlinger for flere år siden førte til at han fikk parkert sin karriere i Arbeiderpartiet. Nå nylig dukket det opp en ny video som gjorde det enda verre. Selv om videoen viste seg å være ingenting, kunne den brukes som middel i maktkampen i partiet.

Daværende biskop Olav Skjevesland skrev i det første festivalprogrammet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer av ren dovenskap». Har verden blitt bedre på tjue år? Neppe. Antakelig verre.

For noen år siden sa Thor Bjarne Bore dette om temaet i en artikkel i Aftenposten: «Det påfallende som skjer, er at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Mange av oss har brukt stygge ord mot hverandre i «kampens hete» eller i ren frustrasjon. Vi er jo «bare mennesker». Men skal man offentlig kunne stigmatisere personer som «uhyrer» og «drittsekker», burde man ha langt sterkere belegg for ordene enn hva som ofte er tilfellet i dag. Slike merkelapper er farlige og burde heller utryddes, i alle fall i uttalelser fra ledende kommentatorer i ledende aviser og fra andre folk i maktposisjon.

Det er fristende å trekke inn «mobbing» som begrep i denne sammenhengen, men det ordet er blitt brukt så mye, både riktig og uriktig, at det er i ferd med å miste sin mening. Nedsettende uttrykk er blitt rettet mot ledende politikere i Kristiansand via Sørlandsnyhetene, men også mot enkeltmennesker av kommentatorer i Fædrelandsvennen.

Ordet «toleranse» stammer fra det latinske tolerantia som betyr «å tåle» eller «holde ut noe». Det forbindes gjerne med romslighet. Når man kaller noen for drittsekker eller kleber andre ukvemsord på dem, er man ikke lenger romslig. Har man i tankeløshet gjort et mistak, presentert dårlige verdier eller sagt et eller annet som ikke skulle vært sagt, risikerer man å bli merket for livet.

«Toleranse er et mål i seg selv. Forutsetningene for at det kan skapes et menneskelig samfunn, er at vold blir utryddet, og at undertrykkelsen blir begrenset til de områder der den er nødvendig for å beskytte mennesker og dyr mot grusomhet og aggresjon», skrev Herbert Macuse i «Om toleranse».

I sin bok «Respekt» skriver Sturla Stålsett om det han kaller respekt for levd liv: «Jeg mener verdien av respekt utfordrer oss til å anerkjenne ulike former for livserfaringer, også slike som er heslige, ubehagelige og smertefulle».

For hundre år siden – i 1919 – beskrev den irske poeten William Butler Yeats på mange måter menneskets dilemma: «Da jeg ikke hadde mine egne tankers mot, forutså jeg ikke verdens grusomhet». Og han fortsatte: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet». Det siste ser man til stadighet på Facebook og Twitter, der de stillferdige som tenker to ganger før de skriver, ofte ikke skriver noe i det hele tatt. Dermed blir det lett slik at intoleransen og «styggordene» får dominere.

Enkelt sagt bør man vende tilbake til den gylne regel som finnes i mange religioner. I Bibelen er den formulert på denne måten: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem». Snur man det rundt, treffer det kanskje bedre: Hva du ikke vil at noen skal gjøre mot deg, det skal du ikke gjøre mot andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s