Er du på bunnen i livet, og ser ingenting framfor deg? Er du der at du har mistet alt, og ikke lenger finner noen mening? Gi ikke opp! Ikke gjør noe du vil angre på. Livet har lært, det kan snu. Alt kan snu.

På dagen i går den 16. oktober 2010 ramlet bokstavelig talt hele livet fra hverandre. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men kort fortalt fikk jeg på morgenen beskjed om at skilsmisse var på gang, og jeg visste hva det betydde. Bare et par timer senere sto jeg uten jobb og som en kremtopp på dette lite lystige kinderegget; Protestfestivalen som var livsstilen min, og som jeg levde og åndet for utenom familien var konkurs. Det jeg kunne ha flyktet bort i var borte, rubbel og bit. Jeg så for meg scenariet: Jeg ville miste ungene (som jo fedre nesten alltid gjorde i et skilsmisseoppgjør, og som jeg jo hadde erfart gjennom mange år med engasjement for Fedres rettigheter), jeg ville stå uten sted å bo siden huset ble krevd tvangssolgt i oppgjøret, jeg hadde fått beskjed om at livsverket mitt var borte og jeg hadde ikke lenger inntekt. Jeg ble sosialklient over natten.

Jeg skrev dette på Facebook i går, og om ikke det var nok, hypokondere har et sterkere behov for kontroll enn andre, så da kan man forestille seg hvordan man vandrer rundt som en zombie mens kiloene bokstavelig talt rant ut av kroppen så det måtte lages nye hull i beltet så jeg ikke mistet buksa. Jeg så bilder av meg selv og tenkte, er jeg dødssyk?

Og bare for å ha nevnt det. Store deler av 90-tallet var enda mørkere enn den ene dagen i 2010.

MEN alt snudde. Jeg mistet ikke ungene, mistet ikke huset, kiloene kom tilbake, så også de vanlige problemene, jeg mistet ikke livsverket mitt, Protestfestivalen gikk ikke konkurs, jeg mistet ikke jobben og noen år senere fikk jeg lov til å gifte meg med den vidunderlige finske kvinnen jeg er gift med i dag.

Moralen er, alt kan snu. Ikke gjør noe du vil angre på. Ikke gjør noe du aldri vil kunne angre på. 16. oktober 2010 var min «dødsdag». Jeg brøt sammen på kontoret til investoren Kurt Mosvold som var i festivalens råd. Til stede var også Jan Oddvar Skisland, som blir ordfører for Nye Kristiansand fra 2020.

Jeg skal ikke si at jeg lever i beste velgående i dag, for hypokondere tar alt for mange forbehold til det, men jeg lever! Og jeg har fått et nytt liv, selv om nye utfordringer har dukket opp og alltid vil dukke opp.

Hvorfor nevner jeg denne historien igjen i et blogginnlegg? Jo fordi skjebnen ville ha det til at jeg i går kveld var på lille Vaktbua i Kristiansand på konsert med Doug Seegers. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på Tally Ho Tavern eller en av de andre små barene downtown Nashville på 70-tallet.

Countrystjernen Doug Seegers (67) har hatt et enda mer miserabelt liv enn mitt. Nylig kom han ut med et nytt album med tittelen «A Story I Got To Tell», et album som fikk terningkast 6 i Dagbladet. Doug hadde i mange år levd som alkoholiker og uteligger i Nashville da han bokstavelig talt ble plukket opp av den svenske countryartisten og programlederen Jill Johnson som gjennom sitt TV-program «Jills Veranda» oppsøkte countrymiljøet i countrymusikkens Mekka. Seegers var blitt kristen og hadde lagt rusmisbruket bak seg og var fast gjest på «suppekjøkkenet» Little Pantry That Could i Nashville, slik Dagbladets Øyvind Rønning beskrev det under sin anmeldelse. Seegers hadde bodd under ei bro i Nashville etter å ha vært bosatt i fødebyen New York en periode med jobb og familie.

Jill Johnsen ble grepet av Seegers musikk. Låta som reddet han var «Going Down To The River», en låt så hjerteskjærende og vakker at om du klarer å høre på den uten å føle den, er det ikke sangen det er noe galt med.

«I’m going down to the river to wash my soul again.
I’ve been runnin’ with the Devil and i know he’s not my friend.
I’ve been falling by my wayside, livin’ in this world of sin».

Sårere musikk finner du ikke enn det Doug Seegers presenterer. Blant de beste spora på den nye plata er «Angel From A Broken Home», som han også sang på Vaktbua. Den handler om jenta som ble forlatt av faren som 8-åring – og en far som angrer inderlig. Doug ber oss lære av teksten. Han legger heller ikke skjul på at det var Gud, og ikke Jill Johnsen som reiste han opp fra sitt miserable liv, og bokstavelig talt fikk han på beina. Men det var Jill som fikk han inn i et platestudio.

I dag er alt annerledes for 67-åringen, som turnerer store deler av året, mest i Sverige, men også i Europa og USA, der storheter som Emmylou Harris har deltatt i duett på ei av platene. Seegers fortalte på Vaktbua også om da Jackson Browne dukket opp og ble en venn.

Blant de beste spora på «A Story I Got To tell» er «Give it Away» med følgende budskap:

«If you really wanna keep it
You gotta give it away

If yoy really wanna help somebody
Get on your knees and pray»

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg oppdaget at Doug Seegers, som jeg traff i Sverige for et par år siden, og flere ganger har vært «i nærheten» av når jeg har befunnet meg hos «söta bror» aldri hadde konsert når jeg kunne få den med meg, plutselig skulle ha konsert på lille Vaktbua med plass til knapt 50 mennesker. Men så, etter å ha overhørt konserten på min «miserable» dag slo det meg at det var jo helt naturlig at han var akkurat der, hos folket, på en liten pub der vi sto så nær at vi kunne føle på stemningen på en helt annen måte enn på f.eks. Rockefeller.

Doug Seegers livshistorie viser med enda sterkere klartekst enn min egen at det gjelder å holde ut, og aldri gi opp, eller for sitere Billy Joe Shaver som deltok på Protestfestivalen i 2008;

«If at first you don’t succeed
Try, and Try again»

Jeg tenkte på Billy Joe Shaver da jeg sto og hørte Seegers på Vaktbua i går kveld. Shaver hadde mistet sin eneste sønn i en overdose nyttårsaften 2000/2001, mistet kona han var gift med flere ganger i kreft, og så tok skattemyndighetene fra han alt han eide. Han fant Gud i amfetaminrus på 70-tallet, og har siden den gang sagt det samme som Doug. I august fylte Billy Joe Shaver 80 år.

Da jeg hørte røsten til Doug Seegers i går kveld var det som å gjenoppleve alle de vonde stundene i livet, men samtidig vite at det alltid finnes et håp der ute.

Det gjør godt, for det forsterker livet. Kanskje sto Doug Seegers på Vaktbua i går 16. Oktober 2019 som en påminnelse om å aldri gi opp livet.