«Du kan bli fri fra synd, sykdom, åndelig død og fattigdom». Ordene er ikke mine, men vi lærte dem våren 1986 da jeg brukte noen måneder av livet mitt på bibelskole hos omdiskuterte Jan Hanvold i Drøbak. Det finnes vel knapt mer kontroversielt i dag enn dette? Mye er endret, for begrepet synd er i ferd med å dø ut, åndelig død kan like gjerne kobles opp mot noe nyreligiøst og helbredelse er omstridt, delvis forbudt, i alle fall hvis man kobler det opp mot penger. Fattigdom er blant de store snakkiser, selv her i verdens rikeste land, når verden ved inngangen til 2020 er preget av stadig økende ulikhet.

Det jeg husker best fra halvåret på bibelskole er at vi lærte om «de siste tider». De kristne skulle bli «lunkne», og alt skulle være tillatt. Vi lo ganske rått, for beskrivelsene om hvordan det skulle være i de siste tider var så hinsides virkeligheten. Men nå, 33 år senere, har vi allerede vært der lenge. Latteren er stilnet og ansiktene har fått en alvorlig mine.

Jeg kom til å tenke på Kris Kristoffersons kloke ord. Frihet er noe du har når du ikke lenger har mer å miste. Når du har alt, har du ikke lenger frihet.

Er det der vi er kommet i dag? Vi har alt, men ikke mer.

Knappe tre år etter halvåret på bibelskole falt muren som delte Berlin (og Europa) i to, bortsett fra noen få deler som ble bevart. Sovjetunionens nye leder Mikhail Gorbatsjov snakket om «glasnost» og «perestrojka». «Den kalde krigen» gled stille bort. Kommunismen falt, kapitalismen våknet i all sin kraft og ble til slutt det som tok over.

Siste rest av den siste nordiske vekkelsen i moderne tid smuldret bort. Det skjedde nesten samtidig som muren falt. Var det tilfeldig?

Frigjørelsen av Europa bar med seg noe nytt og spennende, som vi dessverre i dag er i ferd med å innse er blitt like galt som kommunismen. Det var ikke uten grunn at Martin Luther King ut av korsveiens tre K-merkede veier, kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte den første.

«Mennesker er onde, men det finnes en annen ondskap. Vi har laget et system der noen går nedenom. Makt, penger og velstand fordeles på feil vis,» sa journalist og forfatter Tomm Kristiansen under en debatt om «det gudløse Norden» på Protestfestivalen i år. Han fulgte opp med at «Kristne verdier er kampen mot apartheid, kampen mot atomvåpen, for flyktninger og for klodens overlevelse». Høyresida var ikke enig. «Venstresida dresserer folkemeningen og hva som er verdier», hevdet professor Jan Inge Jenssen i samme debatt, og dermed var vi langt nede i skyttergravene. Vi ser ikke ut til å finne veien opp derfra.

I dag har kapitalismen og friheten rasert verden, men vi merket de første sporene allerede på 80-tallet. Jeg jobbet i nærradio på den tida, men frislippet av reklame gjorde at nesten samtlige gikk konkurs, og mange av oss ble hensatt i arbeidsledighet. Leilighetene vi eide var umulig å få solgt så ei lita gjeld på 80 000 kroner ble fort 400 000 på grunn av skyhøye renter på ubetalt lån. Likevel, den tida forsoner seg som rene søndagsskolen i forhold til i dag, så hva har skjedd?

Jeg forsøkte å holde meg i midten, som så mange andre. Men midten forsvant og jeg falt ned på høyresida en stund, for å bevare de kristne verdier. I dag savner jeg det å ikke havne i grøftene. Norden har blitt det mørke fastlandet, det sekulære gudløse Norden, fordi friheten har gjort oss alle til individualister og egoister.

Linn Stalsberg forklarer det i boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» som et helhetlig system som påvirker hvordan vi lever og tenker. At det belønner noen og overser andre.

Nå sitter vi her, bundet fast til pengemasta og avhengig av økonomisk støtte, avhengig av medlemstall og publikumstall, avhengig av sponsorer og vi har mistet oss selv. Eller kanskje det var det vi heller skulle, finne tilbake til oss selv?

«Denne nyliberalistiske ideologien som har dominert vestlige samfunn i de siste 35 år, framelsker vår egoisme. Den hevder vi er grunnleggende konkurranseorienterte og først og fremst fokuserer på egen vinning. Hver og en er ansvarlig for egen suksess. Ikke pokker sier jeg, for det var ikke det vi vokste opp med, det var ikke det fedrene lærte oss eller det vi lærte på skolen. Jeg nekter at denne formen for livsstil skal invadere mine unger. Derimot liker jeg at Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet griper tak i Frank Rossaviks bagatellisering av dette, som ren nostalgi. For hva så? Hvis det å ønske seg bort fra at privatiseringen, kommersialiseringen, ulikheten og klimaherjingen som har foregått de siste årene er nostalgi ruller jeg gladelig ut den røde løperen bakover i tid.

Hvorfor vil ikke høyresida snakke om nyliberalisme? De hoverer og legger samtalen død, helt sikkert fordi de har feitet seg opp på alle godene de siste årene. Men som Kåre Willoch en gang sa, den som ikke sliter ser ikke den som sliter. Ergo, 100 000 fattige barn, og stadig økende, er knapt noe man løfter på øyebrynet av. Og så kan man like gjerne spørre, hvorfor har venstresida mer enn høyresida gjort oss til foreldre med rakkerunger oppfostret på fri oppdragelse?

Når vi har innsett at verken kommunisme eller kapitalisme fungerer, må vi kanskje vende oss tilbake til kristendommen før det er for sent?

Jeg innser at denne nyliberalismen, denne friheten og det vi lot slippe løs har infisert ikke bare vår levemåte, men selve livet. Kan vi håpe på bedring i det neste livet kirken har lovet oss? Hva er i så fall den såkalte folkekirken i dag annet enn saltstøtten som ble stående igjen etter at Sodoma og Gomora brant bort i ild og svovel? I en serie i Dag og Tid forklarer prestene at «alle kommer til himmelen». Så fint, da er det jo bare å peise på?

Og hvor er frikirkene – de som skal følge ånden og ikke er avhengig av denne verdens gud – jo, de er som oss andre, avhengig av Mammon. Menighetene over hele det gudløse Norden som skal vitalisere kristendommen virker tilsynelatende så apatiske om dagen at man får assosiasjoner til foreninger som holdes i live av pur stahet og gammel vane. Og som salige Per Fugelli sa det, vi vil jo alle tilhøre en flokk. Den danske presten Sørine Gotfredsen skriver i boka «Fri oss fra det onde» om hvor vanskelig det er for hver og en av oss å vite hva som er meningsfullt. «Som såkalte autonome individer går vi bemerkelsesverdig mye i flokk», hevder hun.

Hvor ble det av lærdommen om arvesynda og fortapelsen? Smuldret alt bort i all nyliberalismen? Eller var det frykt som tok overhånd? Kanskje må vi tåle å høre talen til Ole Hallesby en gang til for å våkne?

Ingen tør å uttale seg, eller er det William Butler Yeats ord fra hundre år tilbake som er blitt profetisk; de beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet.

Kirken er blitt et tapsprosjekt, men de tror de er seierherrer, for som Magnus Malm sier det, kirkens lave selvfølelse fører til en diffus teologi, ettersom vi ikke ønsker eller takler å bli kritisert og derfor formulerer evangeliet så vagt at det unndrar seg intelligent kritikk. Og den diffuse teologien fører til enda dårligere selvtillit ettersom vi ikke vet hva vi tror på.

Og går vi utenfor kirken, til de frie, Ja så er de som oss andre avhengig av den frie pengestrømmen. Der er det tryggest å sitte stille i båten.

Magnus Malm beskriver det slik: her er det ikke snakk om at vi skal slutte å bruke penger bare fordi verden bruker det som betalingsmiddel. Det er snakk om vår faktiske lojalitet. Hvis vi oppfatter pengene som virkeligheten og Gud som en tolkning, gjett hvem som får det siste ordet når avgjørelser skal tas?

«Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker,» skriver han.

Malm beskriver New Public Management som en nyliberal filosofi som ble utviklet i USA av Rand-tankesmien under Reagan og Thatcher-æraen. «I løpet av de siste tjue årene har den sakte, men sikkert gått sin seiersgang over store deler av den vestlige verden og naturligvis også påvirket kirken. Den går i korte trekk ut på at all virksomhet skal drives som bedrifter, med effektivisering og konkurranse som midler og profittmaksimering som mål. Innen offentlig forvaltning betyr det at mennesker ikke lenger defineres som innbyggere, men som «kunder» og «brukere», skriver Malm i boken «Som om Gud ikke finnes».

Er det rart det er ille ute med oss? Visste du forresten at evangelister nå heter konsulenter? Kan vi komme lenger ned?

Er det svaret Norden trenger en åndelig oppvåkning? Den finske vekkelsespredikanten og forfatteren Frank Mangs (1897-1994) var opptatt av åndelig vekkelse. Han var på mange måter forut for sin tid og sto selv bak en stor vekkelse i Norge. I sin bok «åndlig väckelse» forklarer han det på denne måten: En organisasjon som ikke har sitt utgangspunkt i – er grunnlagt på – og er båret av den åndelige vekkelsen blir aldri noe annet enn en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke eller menighet.

Vi er dessverre alle født alt for sent til å ha hørt Gud tale til Moses på Sinaiberget, men vi har jo alle hørt Johnny Cash:

«You can run on for a long time, run on for a long time, run on for a long time. Sooner or later God’ll gonna cut you down. Sooner or later God’ll cut you down».