Hippiesommeren 1970, i San Francisco, California. Blomsterbarna var nesten rensket fra gatene i verdens hippiehovedstad, og det i en tid da hippiebevegelsen så vidt hadde begynt å flyte over dammen til Norge og til Slottsparken i hovedstaden. Det var i juni, og Avalon Ballroom var stengt. Haight Ashbury lå bare noen få meter nede i gata, men vinduene var forseglet. Dette var sommeren Phyllis Martin valgte å dra for å finne hippiene. Hun påsto alltid hun var for sent ute når noe skjedde. Kanskje er det derfor vi ikke har hørt om henne. Hun vandret gatelangs med sin lille datter, det så øde ut. Da så hun noe – en plakat på en stor bygning som fortalte at Kris Kristofferson skulle opptre den kvelden på San Francisco’s Troubadour Club. Antakelig fantes det altså en hippie igjen i byen og vi vet det var her han debuterte – Kris Kristoffersons første offisielle opptreden.
Kris pleide å si at han sang som en frosk, men sjefen for plateselskapet Monument, Fred Foster, forsto at denne stemmen og de sangene denne stemmen hadde skrevet var en uslåelig kombinasjon. Kris var alkoholiker, forlatt av kona med to små barn fordi han hadde hoppet av karrieren i Forsvaret til fordel for hobbyen sin. Han var idrettsmann, høyt utdannet og skulle bli lærer på militærakademiet West Point. Han var kaptein i Hæren, hadde tatt doktorgrad på William Blake og var blitt helikopterpilot. Faren var general, det samme var hans svenske bestefar. Han hoppet av for å bli låtskriver, og ble sanger av egne sanger.
Debutalbumet «Kristofferson» kom ut på forsommeren, men solgte ikke særlig, før sangene tok seg en tur på egen hånd, lik frie fugler, i takt med hippiene. Johnny Cash sin versjon av «Sunday Mornin Comin Down» utgitt i mai gikk rett til topps. Ray Price versjon av «For the Good Times», utgitt i juni gikk til topps, Roger Miller hadde gitt ut «Me And Bobby McGee» før Janis Joplins versjon (Kris ex-kjæreste), ble gitt ut posthumt. Sangen føk rett til topps på poplistene. Og så for liksom å gni det inn, Sammi Smiths versjon av «Help Me Make It Through the Night» gikk til topps i november. Alt skjedde i året 1970. Cash hadde tatt med seg Kris som gjest på Newport, men på «Europas Woodstock», Isle of Wight-festivalen, sto Kris alene på scenen med band, foran 500 000 publikummere – og han var skrekkslagen. Han har fortalt at det var bare Leonard Cohen som klarte å «temme beistene». Publikum brant lastebiler da Kris gikk på scenen. Debutalbumet fra 1970 ble utgitt på nytt med ny tittel, og fra da tok karrieren av og innledet en periode der Kris må ha trodd han drømte. Skuespillerdebuten kom også i 1970, ironisk nok med filmen «The Last Movie», der han spilte seg selv, regissert av drikkekompisen Dennis Hopper. Utrolig nok var det skilsmissen som ble suksessfaktoren. Han var langt nede, savnet familien, drakk tett og skrev sine fire største slagere i løpet av få dager, det viser vel at kunst ofte blir til i motvind. Han landet et US-helikopter i hagen til Johnny Cash for å få han til å høre på sangene, det skjedde i de timene en søndag før barene åpnet. Han festet hardt med kompisen Bob Neuwirth og ble snart hele landets sexsymbol, en rolle han utnyttet til fulle og som også gav han hovedrolle i flere filmer, deriblant «A Star Is Born», der han erstattet Elvis og spilte med Barbra Streisand.
Alt begynner et sted. Alt begynte med de 12 sangene på albumet «Kristofferson». Magasinet Rolling Stone kalte albumet «en skjult hippieskatt» da det ble re-utgitt på CD med fire bonusspor i 2001. «Casey’s Last Ride» handler om livet i undergrunnen, der en som er kommet seg bort derfra møter igjen gamlekjæresten. Hun har gjort seg fin for ham, men han går forbi, gråtkvalt. «Lufta han puster i har den ekle lukten av død, for den har aldri sett sol og aldri følt regn.» I «Darby’s Castle» handler det om han som bygger slott for sin elskede, men som i iveren glemmer henne. «Men det tok bare en natt å rive det ned», for i silhuetten han så mens han bygde og bygde var det kjæresten og en fremmed mann med bedre tid.
Kris snublet opp på scenen med langt hår, bustete skjegg og svarte jeans, da han som eneste hippie i konservative Nashville gikk opp for å motta pris for beste sang i 1970. Han kom som hippie, men i feil by, og litt for sent, som Phyllis Martin. Han endte opp som cowboy. Han var ikke særlig populær da han kom. Alle de konservative visket om en pot-røykende rebell som synger i byen. Heller ikke journalistene ville snakke med ham. Men han forandret byen og musikken blant annet for å ha brakt inn det å fysisk elske i tekstene. Han ble sentral i oppbyggingen av ny type hippier, kalt «outlaws», med folk som Waylon Jennings, Willie Nelson og Billy Joe Shaver. Den natten på The Troubadour med sine tolv første sanger i handelen ble bare starten på en eventyrlig karriere. Samme året hadde han også sin New York-debut på den historiske klubben The Bitter End.
Sangene til Kristofferson har en tendens til å være evig aktuelle, som «The Law Is For Protection of the People» som etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis viser Kristoffersons evne til å se langt. Sangen handler om en stakkar som snubla på fortauet med den konsekvens at seks uniformerte politimenn slepte han med og puttet han i fengsel. Refrenget er i gjenkjennelig ironisk Kristofferson-stil; «Loven er til for å beskytte folket. Regler er regler, det forstår jo alle. Vi trenger ikke bomser som Charlie Watson til å skremme anstendige folk som deg og meg». Kanskje den kuleste av alle, «To Beat the Devil», handler igjen om han selv som sulten og tørst går inn på en bar. Ved bardisken sitter en eldre mann (visstnok Johnny Cash). Han får seg noe å drikke og kommer i prat med den eldre. Og så følger en samtale du bare hører i sanger Kris har skrevet. Den eldre kikker på gitaren og sier; «du tjener ikke særlig penger, gjør du?». Og så ber han om få låne gitaren for å fremføre noen ord. Ordene kan vel betegnes som Kristoffersons egne frem til dags dato. «Hvis du bruker tida di på å prate med folk som ikke hører på, hvem tror du da vil høre? Og hvis du skulle dø mens du forklarer at det de klager på er noe de kan forandre, hvem tror du da bryr seg?».
Protestfestivalen vil med hjelp av lokale artister som Daumann, Tone Bringsdal, Hilde Hefte, Christoforos Schuff, Arly Karlsen, Inger Lise Stulien og seks andre synge gjennom de tolv låtene når vi feirer oss selv og at festivalen har holdt ut i tjue år, med Kristofferson selv de siste årene som en av inspiratorene. Han fyller 84 år den 22. juni, og befinner seg trygt forvart fra smitte hjemme på Hawaii.
Kristofferson har brukt denne femti år lange karrieren til å fortelle all verden at du må følge hjertet, uansett hva andre måtte fortelle deg. Han har forsøkt å si til all verden at du alltid må gjøre det du føler er rett for deg. Det er tross alt «hjertet som teller, til slutt». Han har engasjert seg for menneskerettigheter, for de svakeste og er blitt stemplet som kommunist. Han har mistet platekontrakter og filmroller av samme årsak, men han fulgte hjertet. Han skriver om tapere, men regner seg alltid som en av dem, og på den måten har han beholdt sin ydmyke sjel, selv om han har sagt at på grunn av de fire sangene han skrev i løpet av noen få kjipe dager hadde han ikke trengt å ta seg mer jobb resten av livet.
PEACEMANS BLOGG 