Meritokratiets tyranni

Jeg har en venn som har bodd i Østen i mange år. Man kan kanskje si at han lever i landflyktighet. Hovedbegrunnelsen kan kanskje formuleres slik: I Vesten lever vi i for stor grad under meritokratiets tyranni. Det har vi gjort i flere tiår. Vil man overleve, bør man følge meritokratiets spilleregler. Et meritokrati er politiske eller andre sosiale systemer hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter evner og ferdigheter. Et gjennomført meritokratisk system vil være en styreform hvor de som har myndighet til å fatte kollektive avgjørelser, er rekruttert på bakgrunn av slike egenskaper; ikke fordi de vinner valg, slik det skal være i et demokrati.

Lokalt i Agder kan konflikter de siste årene ses i et slikt perspektiv. Det gjelder bl.a. kunstsilo, utbygginger og kommunesammenslåinger. Man kan se dem som eksempler på at viktige avgjørelser tas «over hodet på folk», fordi den styrende eliten vet best hva som er til det beste for alle.

Frihet, talent og gevinst er mantra i meritokratiet. Thatcher og Reagans konservative nyliberalisme ble over hele verden etterfulgt også av sosialdemokratiske politikere som aksepterte slik tankegang. Forskjellen var, at de ville sikre at markedet opererte under rettmessige forhold. Og alle borgere – uansett rase, etnisitet, kjønn eller seksuell orientering – skulle kunne konkurrere på like fot om den fortjenesten markedet kan gi. Etter flere tiår med dette systemet, har det satt dype spor. Baksida er at jo mer vi blir vår egen lykkes smed, jo mindre bryr vi oss om andre. Hvis min lykke skyldes meg selv, må andres fiasko være deres feil. Et meritokrati er dypt urettferdig, selv om det ikke presenterer seg slik.

Det arbeidssystemet vi har i dag, her i Norge kjent som «arbeidslinja», krever full jobb for alle voksne. Det skal lønne seg å jobbe. Du må ha talent for å innrette deg etter systemet, og det er omtrent obligatorisk krav om utdannelse for å få jobb. Dette innebærer at de fleste som ikke har talent for «vanlig» jobb, som ikke ønsker det, eller ikke har hellet med seg til å erverve seg god inntekt, faller utenfor og må streve for å oppnå fullverdig liv i ett av verdens dyreste land.

Michael J. Sandel regnes som en av verdens mest innflytelsesrike nålevende filosofer. I sin nye bok «Meritokratiets tyranni» sier Sandel at de på toppen gjerne vil tro at deres suksess er moralsk berettiget. I et meritokratisk samfunn betyr det at vinnerne mener deres suksess skyldes talent og hardt arbeid. Kanskje er det derfor ledere uten skam og motstand tar imot millioner i lønn, sluttpakker og andre bonuser, som vanlige folk knapt tør drømme om?

Vi lever i en tid som er farlig for demokratiet. Faren vises i voksende fremmedhat og stigende støtte til autokratiske skikkelser som tester grensene for de demokratiske normer. Like alarmerende mener Sandel det er at mainstreampartier og -politikere viser svært liten forståelse for den utilfredshet som skaper uro i den politiske verden overalt på kloden. Vreden mot eliten de siste årene kommer av voksende ulikhet, men slutter ikke der. Globaliseringens tidsalder har mildt sagt fordelt gevinstene ujevnt.

Et perfekt meritokrati fjerner enhver ide om gave eller Guds nåde, den begrenser vår evne til å se at vi deler skjebne med hverandre. Den gir lite plass til solidaritet, når det som teller er talent og lykkens tilfeldigheter. Derfor mener Sandel at meritokrati er en form for tyranni. Men meritokratiet kan også påvirkes av kristnes forestillinger om at vi gjennom hardt arbeid og tro har oppnådd Guds anerkjennelse. Den sekulære utgaven av dette blir løfte om individuell frihet. Vår skjebne er i våre egne hender. Sandel siterer den amerikanske filosofen John Rawls, som i «Theory of Justice» (1971) stilte spørsmål om et system med full likestilling, som kompenserte for klasseforskjeller, ville bli et rettferdig samfunn. Svaret ble nei, for hvis folk konkurrerte på helt like vilkår, ville de med størst talent uansett komme seirende ut, og forskjeller i talent er like tilfeldige som klasseforskjeller.

Meritokrati er ikke et nytt fenomen, skriver Sandel. Allerede i 1958 gav den britiske sosiologen Michael Young ut boka «The Rise of the Meritocracy», hvor han spurte hva som ville skje hvis klasseskillene en dag ble overvunnet, slik at alle hadde lik mulighet til å stige til topps takket være sine meritter. Et samfunn som belønner meritter, er også tiltrukket av ambisjoner. Tanken er at vår skjebne ligger i egne hender, at den ikke skyldes krefter vi ikke selv har kontroll over, men alt er opp til oss selv. Vi er ikke ofre for tilfeldigheter, men er herrer over vår skjebne, og det står oss fritt å stige høyt til topps.

Kanskje var det reaksjoner mot dette «tyranniet» som førte til tidenes valg for «protestpartiet» Senterpartiet? Ikke overraskende har partiet – nå i regjering – åpnet for å splitte opp det nye tvangssammenslåtte fylket Troms og Finnmark. Mer oppsiktsvekkende er det at ordfører i Kristiansand Jan Oddvar Skisland nærmest på egen hånd har gått mot seg selv og sine egne og vil ha folkeavstemming om Søgne igjen skal bli egen kommune, fordi protestene er så sterke. Dette er dårlig nytt for meritokratiet, men lover godt for demokratiet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s