Jeg har alltid sett på Titanic som et bilde på livet. Vi er alle mennesker på en jomfrutur vi aldri kan gå av. Vi synker ikke på én gang, men én etter én. Fra den dagen vi blir født, begynner reisen mot døden.

Denne tanken har fulgt meg siden jeg var 12 år gammel. Det har gjort meg nysgjerrig på de store spørsmålene, men også veldig redd. Jeg har ofte undret meg over at de fleste mennesker lever godt med vissheten om at livet en dag tar slutt. For meg har det vært annerledes. Døden har aldri vært et fjernt fenomen, men en ubehagelig følgesvenn som har gjort seg gjeldende i tankene mine hver dag.

Jeg fortalte dette ganske nylig til to jevnaldrende menn. De så bare undrende på hverandre. De tenkte nesten aldri på døden. Da slo det meg hvor merkelige vi mennesker egentlig er. Vi er kanskje de eneste skapningene som vet vi skal dø, men de fleste av oss bruker forbausende lite energi på det. Kanskje er det nettopp noe av magien i et menneskes liv som gjør det mulig å kunne leve.

Titanic ble omtalt som skipet som ikke kunne synke. Likevel sank det. Historien er full av tilfeldigheter. Brødrene Slade, som skulle være brannmenn om bord, rakk aldri avgangen fordi en forsinkelse på et pubbesøk gjorde at de ikke rakk toget. Dermed overlevde de. Rundt 1500 mennesker mistet livet den natten. De 700 som overlevde, er også borte i dag. Til slutt vant døden over dem alle. Mens jeg holdt med dette oppdaget jeg skjebnens mange irrganger. Oldefaren til kona mi hadde billett til Titanic, og hadde neppe overlevd på 3. klasse, men brorens lille datter ble syk og de fikk derfor ikke komme om bord. I Southampton måtte de vente på neste båt og takket være det lever jeg med min finske kone, og kanskje lever jeg av den grunn.

Da jeg begynte å skrive boka Livet på Titanic, oppdaget jeg at alt jeg ville si, kretset rundt tre ord: forankring, forgjengelighet og forhåpning.

Forankring handler om hva som holder et menneske og et samfunn oppe. Jeg opplever at vi har mistet noe på veien. Vi lever i et rikt land, men rikdommen har også gjort oss fattigere på andre områder. Denne tids form for arbeid er blitt målestokken for menneskeverd. Effektivitet og lønnsomhet får ofte større plass enn omsorg, ettertanke og fellesskap. Vi måler mennesker etter hva de produserer, ikke etter hvem de er. Samtidig har vi mindre tid til å stille de store spørsmålene.

Forgjengeligheten er den delen vi helst ikke vil snakke om. Når jeg skriver om helseangsten min, gjør jeg det ikke for å dvele ved meg selv, men fordi frykten peker på noe vi alle deler. Folk blir syke. Folk dør. Som min pensjonerte finske sykepleiersvigermor sa: «Til slutt blir alle syke, og alle dør.»

Når man har passert 60, begynner spørsmålene å gnage mer heftig. Kroppen minner oss om tida. Lesebrillene. Huden blir skrøpelig. Man glemmer navn. Det gjør vondt her og der. Når jeg går gjennom Markens i Kristiansand, legger jeg merke til mennesker som først går raskt og rakrygget, senere langsommere, så med krykker, og til slutt ser jeg dem ikke lenger. Men døden rammer ikke bare gamle mennesker. Jeg har sett altfor mange liv bli brutalt brutt ned og avbrutt lenge før tida.

«You want it darker», synger Leonard Cohen, men vi klamrer oss til håpet. Da Ole Paus ble spurt om han var troende, svarte han: «Jeg er klamrende.» Som om jeg skulle sagt det selv. Jeg tenker, jeg uroer meg, altså er jeg. En del av tankene får utløp på Protestfestivalen.

Siste del handler om håp. Mennesket kan knapt leve uten håp, men håp har så mange ansikter. Mitt handler først og fremst om at livet ikke er slutt med dette. Om at barna mine en dag skal få treffe min egen far. Om at det er en mening med livet utover dette korte livet.

Men det er ingen konklusjon. Alt handler til syvende og sist om tro og håp. Ingen mennesker på jorden kan gi oss garantier om noe som helst.

Når man er ung, er døden noe langt der framme i framtida, men i moden alder er den blitt en del av livet. Alderen siger på for oss alle, også de unge blir gamle. Jeg ser to ting som har endret seg med årene: Tida går bare fortere og fortere, og hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg tenkt annerledes om mye da jeg var ung. Jeg ser heller ikke forskjell på de som er levende og døde i livet mitt, fordi de er med meg hver dag, også de som er borte. Men ansiktene er byttet ut med minner.

Det får meg til å tenke på hvor ufattelig vi er skrudd sammen, som de eneste skapninger som vet om sin egen skjebne, men som samtidig ikke bruker mange kalorier på det.

Jeg har ikke skrevet for å gi svar. Det er et forsøk på å leve med spørsmålene. Finnes det en Gud? Eller handler alt i dette livet bare om det skjøre ordet «nå». Finnes det en mening som er større enn den vi selv klarer å se? Ingen av oss vet egentlig, men vi håper, tviler og kanskje til og med tror.

Livet er kort, men veien er lang og brokete, delvis gjengrodd og full av snublesteiner. Kanskje er den eneste konklusjonen jeg sitter igjen med denne: At vi alle blir slått ut av livet fra tid til annen. Vi blir stående stille, omtåket og uten svar. Hvordan kan man egentlig skrive en slags selvbiografi der utgangspunktet er de store spørsmålene ingen av oss får svar på?

Men så kom jeg til å tenke på spettmeisen som fløy inn i vinduet på hytta og som jeg satt og passet på mens den rystet ble stående en stund uten å kunne bevege seg – før den fløy videre.