I september 2009 hørte jeg for alvor noen snakket om at Norge er på vei mot et totalitært samfunn. Det var mange som fnyste av det, men i dag må man stille spørsmålet, er vi ikke der nå?

Vi er inne i det som er omtalt som «Pride-måneden» hvor man skal rette søkelyset mot uretten som er gjort mot homofile gjennom mange år. Det er positivt at vi tar et oppgjør med harselering, mobbing og nedverdigende holdning mot andre medmennesker, men på et tidspunkt bør vi gå videre, og ikke minst sette grensen for hvor langt vi skal gå. Hvis vi går for langt i å «tvinge» andre til en bestemt handling, «bøye kne», eller i dette tilfelle heise et bestemt flagg fra et rådhus, eller i mer private settinger fra hoteller i en hotellkjede, er risken stor for at det i stedet gir motsatt effekt.

Thon hotels bestemte seg for forbud mot å heise pride-flagget fordi de ønsket å være nøytrale. Det fikk de ikke lov til og ble dermed tvunget til å snu fordi de etter eget utsagn har «undervurdert signaleffekten og kraften av å ikke heise pride-flagget».

Thon hotels skriver i en uttalelse at mangfold, inkludering og toleranse er sentrale verdier i hele Olav Thon Gruppens forretningsstrategi, slik det jo er for alle som vil overleve med en virksomhet i Norge i dag. Ingen er vel uenig i at mangfold, inkludering og toleranse er verdier det er viktig å ta vare på, men gjør vi ikke det best ved å også inkludere retten til å ta egne standpunkt? Kan «tvang» egentlig defineres som toleranse?

Du vil kanskje ikke hevde at hotellkjeden ble tvunget til å snu, men med de konsekvenser det vil få kan man umulig kalle det noe annet.

Det er flere aspekt ved dette som uroer, og da ikke minst at pride-flagget og dens skaper Foreningen Fri er omdiskutert og kontroversiell, men at man likevel, selv om man velger er å være nøytral eller ikke deler de samme verdiene, likevel må gi sin støtte ved å heise flagget. For er du ikke med oss, er du imot oss som det sies. Noen tror det er bare kristne som er imot, men motstanden har økt kraftig den siste tiden, fra sekulære og ikke minst fra mange homofile selv.

Det som likevel er mest alvorlig er når en så stor og mektig helseorganisasjon som Nasjonalforeningen for folkehelsen, og dens leder Mina Gerhardsen, gikk ut i en så kvass tone med tydelige signaler om at de helst hadde valgt en annen hotellkjede til landsmøtet sitt, fordi hotellkjeden valgte å være nøytral. Det å si at «vil du ikke, så skal du», grenser til totalitarisme.

Jeg blir opprørt av dette, og oppriktig redd for samfunnet mine barn skal vokse opp i, og ikke minst hvordan de skal håndtere og manøvrere sine liv, sine verdier og sine egne meninger i et slikt samfunn. Vi vet tross alt at det har ikke alltid vært sånn, men det vet ikke de. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

La meg ta et eksempel som kan gi en indikasjon på hvor feil dette blir. Nylig la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om uretten som er gjort mot kvener, skogfinner og samer. Jeg nevner kvenene spesielt, siden jeg er kven og dermed kan kjenne på den uretten oss som minoritet har vært utsatt for. Skal vi virkelig tvinge alle kommuner, hotell, bedrifter og you name it til å heise kvenflagget 16. mars av den grunn? Og finnes det egentlig en saklig grunn til å ikke la flagget vaie en måned, siden «pride får lov til det»? Hvem av oss har rett til å si at den ene minoriteten har rett til mer enn den andre? Skal man først sette den opp mot hverandre kan man hevde at nå har alle norske minoriteter fått offisiell unnskyldning fra myndighetene, unntatt kvener og skogfinner.

Tatere og Romani fikk unnskyldning fra daværende statsminister Bondevik i 2005. Når det gjelder samene, ba både daværende statsminister Jagland og Kong Harald om unnskyldning overfor samene i 1997. Homofile, som minoritet, men som ikke står på listen over «nasjonale minoriteter» fikk offisiell unnskyldning fra stortinget i 2018.

Så kan man hevde; hvorfor skal pride få flagge en hel måned, mens andre minoriteter får bare en dag? Og hvorfor er det frivillig å heise flagget for de andre minoritetene, mens det føles som en plikt å heise pride-flagget? Er ikke det kvalifisert for urettferdighet i et land som hevder å være et fritt demokrati?

Norge i 2023 er det farligste samfunnet vi har hatt så lenge jeg kan erindre. Det er sterke krefter i sving, og ikke minst sterke følelser. Rettferdighet bør alltid være det flagget som heises høyest i et samfunn.

Og om jeg var homofil i disse dager ville jeg fått en flau smak i munnen over det som utspiller seg denne måneden. Når mennesker blir pådyttet noe, eller må leve under en påvirkning de ikke kan stå inne for fører det bare til enda sterkere polarisering, og mer hat. Urettferdighet har i alle år gitt grobunn for kriger. Det å tvinge noen i kne kan aldri bli kjærlighet, men fører i stedet det nye Norge mot et totalitært samfunn. I stedet skulle vi vel heller vise toleranse overfor de vi er uenige med, ikke sant?

Jeg forstår ikke det som skjer, og i dette tilfelle er jeg uenig med nasjonalskalden Bjørnstjerne Bjørnson når han sa at «fred er ei det beste, men at man noget vil».

Ganske nylig hørte vi om vekkelse på en skole i Asbury i USA, som varte noen dager før skolen måtte ta grep igjen for å fortsette. Samtidig gikk filmen «Jesus Revolution» for fulle hus på kinoer i USA. Da jeg begynte på å skrive på dette hadde jeg ikke vært på noen av møtene under vekkelsen som nå pågår på Vigeland i Lindesnes. Da jeg skulle skrive ferdig hadde jeg vært der to dager og tenkte at jeg bare måtte droppe det hele, for det som fant sted i Lindesneshallen i helgen var så spesielt at det å skrive en kronikk om fenomenet føltes feil. Men samtidig, dette har hendt før og det er verdt å fortelle fordi det lever videre.

Professor i kirkehistorie, Helje Sødal, skrev om vekkelser i denne avis for noen dager siden. Her slo hun fast at «Jesusvekkelsen omkring 1970 slo ned blant ungdom og er den hittil siste landsdekkende vekkelsen». Den neste var altså det som nå skjer på Vigeland. Og Sødal er langt fra den eneste som har glemt eller unnlatt å nevne den karismatiske vekkelse på 1980-tallet, som den siste store vekkelsen vi har hatt her i landet. Med all respekt; det er professoren og ikke jeg som har definisjonen på vekkelse, men det er likevel riktig å nevne fenomenet vi befant oss i tidlig på 1980-tallet, og som vi i alle fall jeg i alle år har definert som den siste store vekkelsen på Sørlandet og norsk jord. Den karismatiske vekkelse på 1980-tallet startet i USA slik Jesusvekkelsen på 1970-tallet gjorde, men fløt snart over dammen til Europa og ikke minst til det som nå er det sekulære Norden og til oss her i «bibelbeltet» på Sørlandet. Episenteret for vekkelsen på 1980-tallet var utvilsomt Livets Ord i Uppsala der Ulf Ekman startet frimenighet og megakirke i 1983. Trosbevegelsen var nøkkelen i denne vekkelsen, med en lære om at Gud sørger for sine, og at du kan tro deg til helse og suksess på de fleste av livets områder. Den amerikanske evangelisten Kenneth Hagin (1917-2003) har blitt sett på som grunnlegger av trosbevegelsen og ble også viktig i den karismatiske vekkelse, slik Lonnie Frisbee ble det da Jesusvekkelsen dukket opp på 1970-tallet. Denne måte å tro på, at Gud sørger for suksess og helse, passet som hånd i hanske inn i jappetida på 1980-tallet, før alt raste i børskrakk, bankkrise og andre katastrofer. Vekkelsen og Herlighetsteologien sto seg heller ikke, for med årene innser man at livet ikke er en dans på roser, men byr på både skuffelser og nederlag. Men den karismatiske vekkelse – eller bevegelse – sto godt, og det er forbausende å tenke på hvor mange av de som ble med i denne vekkelsen som fortsatt snakker om Jesus som frelser.

Det er førti år siden i år. I983 var et nøkkelår, både fordi Ulf Ekman grunnla Livets ord i Uppsala dette året og fordi det som skjedde lokalt på Sørlandet det året fikk så store ettervirkninger. Evangelisten fra Kvinesdal, Aril Edvardsen, startet opp Sarons dal i 1965, men kom til å bli toneangivende i den karismatiske vekkelse nesten to tiår senere. Flere pinsemenigheter var skeptisk, men da også Filadelfia Vennesla tok avstand fra Sarons dal valgte tre menn, deriblant byggmester Frank Magnussen (1938-2022) i Vennesla å ta saken i egne hender. Disse tre startet opp med husmøter som snart ble så overfylte at de skaffet seg et eget møtelokale i et bolighus på Vigeland i Vennesla og kalte det for Nytt Liv Senter. Dette var lenge før lønn kom til å stå sentralt i menighetene, for de var alle i annen jobb, men med en brann i hjertene. I 1984 var tilstrømningen så stor, at det var tid for å hente inn en evangelist utenfra og valget falt på Viggo Abrahamsen som hadde stått i langvarig vekkelse på Karmøy.

Fra da vil jeg kalle det som fant sted for en vekkelse. Møtene i Vennesla og etter hvert i forskjellige samfunnshus rundt Kristiansand samlet horder med mennesker, med de unge i front, etterfulgt av eldre generasjoner. Det var ikke plass til 1500 mennesker i bolighuset, men vekkelsen var omfattende. Hundrevis av ungdommer ble frelst, mens mange eldre ble fornyet. Selv bøyde jeg kne på bakerste benk på FN-dagen 24. oktober 1984 etter å ha blitt lokket med av venner på Tinnheia og flere fra Kobberveien som da ble omtalt som «mini-Texas». Mange av de nyfrelste kom fra ikke-religiøse hjem. Det var ikke et blaff, for overraskende mange regner seg fortsatt som troende. Flere av dem gikk bibelskole i Uppsala eller på OKS i Oslo. Tinnheia var nok den bydelen som ble kraftigst rystet av vekkelsen. Dette var barn av arbeiderklassen. Noen hadde flyttet opp fra «Fritza» – gata i byen med et særs dårlig rykte. Dette var ikke «bedehusland».

Årene 1983 til 1986-87 var nok de årene vekkelsen var mest toneangivende. Miljøet kan beskrives som tett med bønn, lovsang og tilbedelse og det gav en atmosfære av trygghet for mange, der ingenting var umulig fordi ingenting var umulig for Gud. I 1985 startet Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter, som fikk stor betydning for denne vekkelsen i Norge. Nyttårskonferansene på Livets Ord i Uppsala samlet 5000 ungdommer.

I 1989 var det hele over. Viggo Abrahamsen hadde dratt videre, mange av ungdommene hadde giftet seg med hverandre, og det dype fellesskapet var i full oppløsning. Det var heller ikke lett vei for en karismatisk gruppe å samle seg i en menighet med struktur.

Men det jeg sitter igjen med etter disse årene som formet så mange av oss er hvor sterkt det har preget mange som i dag er i 50- og 60-årene. Jeg vil påstå mange som kunne havnet på skråplanet ble reddet disse årene. Når nå store mengder med folk i alle aldre strømmer til Vigeland i Lindesnes er det som gjenklang fra det vi opplevde førti år tidligere på Vigeland i Vennesla, bare noen mil unna. Det disse vekkelsene har hatt felles er det enkle og oppriktige hvor menneskene er i bakgrunnen og det er helt ribbet for konformitet og økonomisk tenkning. Hovedtaler Arthur Robertsen gikk rett på sak at det begynte som en nød for at mennesker skulle gå fortapt. Ei linje fra Ylva Eggehorns millenniumssalme har dukket opp i tankene mine flere ganger mens vi var der: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, mens du gikk hele tiden lenger ned».

Kårmann og fritenkjar Arne Sandnes, frå Valldal, ein stad langt unna Bygland, hadde i slutten av mars ein kronikk i Klassekampen om korleis forhindre bygdedøden. Gi hobbybonden eit småbruk, meinte han. Dette blir tema på Protestfestivalen sin prolog i Bygland i slutten av august.  

Men alle kan ikkje flytte til bygda og alle gardane er ikkje tilpassa gamle folk om vinteren. Samstundes skal ein aldri undervurdere kjærleiken, anten det gjeld til eit anna menneske, til ein guddom, eller til ei bygd, med eller utan røter til staden. Eg har kjent på den isnande kjensla at ein ikkje tilhøyrer bygda, fordi ein ikkje er bufast. Den største risikofaktoren for fråflytting er at ein ikkje er ønskt. Tilhøyrsel gir sterke band, og om banda blir i hevd haldne kan redninga liggje i neste generasjon.

Dette er kjærleikserklæringa mi til Bygland, og til røtene. I diktantologien «Låvesvalens svanesang» som eg stod bak, for snart 25 år sidan, samla eg dikt om det å høyre til, sjølv om ein også tilhøyrar ein annan stad. Dette er slik det kjennes når ein er tvinga til å ta farvel med bygda eg elskar framfor alle bygder i dette vidstrekte landet.

Kva skjedde, og kvifor?

Utover dei lystige dagane på 1970-talet var vi her kvar sommar, stod på kjerra og stampa gras som bestefar lempa opp i med høygaffelen. Det var alltid varmt og alltid sommar, det var slik eg hugsar det. Og ingen døydde, det er slik eg hugsar det. Når vi fekk fri tusla eg iblant ned til bygda for å skrive ned bilnummer, og framleis heng det att på den måten at eg veit kor bilane er frå. I bland kjøpte eg med ein pose Ostepop for å kose meg med om kveldane, den gang det var lys i alle husa. Birgit Solli heldt til i Solli, og nede ved vegen budde Birgit Gråneholtet, det var det vi trudde ho heit. Over oss i skogen budde Eivind Kvåle som var kompis med bestefar, og det var merkbart når han hadde vore der oppe, for han var litt stivare til beins når han kom heim att.

Men så kom den dagen då dei måtte flytte til byen om vinteren, og då gjekk det fort nedover, så fort at dei vart borte same året, han i februar og ho i september, trass aldersskilnad på seksten år. Du kan ta gubben bort frå bygda, men du kan ikkje ta bygda bort frå gubben.

Og det var etter det låvesvalene forsvann. Det kan ha vore mange år etterpå, men som eg hugsar det i dag forsvann dei med bestefar. Og så forsvann alle folka som pleidde å komme på besøk, og all slekt og alt liv, slik eg hugsa det.

Meir enn førti år seinare står framleis det siste høyet etter bestefar i låven. Eg har fått vere der oppe att dei siste fem åra, til og med åleine. Det skjer noko med kroppen når man passerer Byglandsfjord, og fjorden breier seg ut som den romsligheta Erik Bye bar på i si tid. Det skjer noko med sjela når ein passerer kyrkja og svingar inn mot det vesle bygdesentrumet der handelslaget i si tid stod, og bøyer av inn mot Jordalsbø. Og det skjer noko med hjartet, når eg kranglar bilen opp den vêrbitne bakken opp mot Lidi, for så å svinge inn på det fråflytta tunet. Låven står enno, og raudmålinga finst framleis, om noko blass med åra. Den må no vere minst hundre år den låven han hadde hesten i, og der han treivst så godt. Når eg er der oppe sit eg gjerne på låvetrappa, med kakao og noko å bite i, og merka etter at vi hadde bål på trappa under Ose Countryfestival for fleire tiår sidan er det enno spor av. Fuglane syng på våren og skaper ein melodi som om ikkje han er synkronisert er den tusen gonger betre enn alt det som er på favorittmappene mine på Spotify. Det er berre her på garden eg har luktesans, og bare her angsten slepper taket. Hadde eg vågd ville eg budd her så lenge eg kunne, men det å komme opp her så mykje som mogleg er vakkert det òg..

Eg veit ikkje om ein einaste stad på jord eg får sånn fred som akkurat på den staden, og veit ikkje om ein annan stad der minne og liv vibrerer som om livet er evigvarande. Her er «der tida flyt og døden ikkje er», som Eva Stokkan skreiv om i eit dikt om sin stad nordpå.

Eit farvel har lege i lufta lenge. Ein merker det på dei fråverande låvesvalene, på trea som har snike seg nærare huset med eternitplater, på det å arve ein sånn stad saman med andre. På eit tidspunkt forstår ein at det er ikkje sant det dei seier, at pengar ikkje betyr noko.

Kva skal eg finne på når garden er selt? Eg har laga meg bilete av at eg vandrar rundt på vegane i bygda, og set meg ned på ein benk ved kyrkjegarden for å ete nista. Kanskje går eg innom Haugå landhandel og kjøper meg noko frå bryggjeriet her opp for ta med heim til byen. Eller eg set meg ned og tel teslaene som er på veg opp til Hovden når helga byrjar. Det er då eg kjem på at eg byrjar å likna han Bjørgulv, oldefar min, som ligg på kyrkjegarden, og som eg har skrive bok om.

Eg fylte nyleg 60 år og har forstått at no er alderdommen på gang for alvor, sjølv om hypokonderen i meg hyler som ein ulv ute på prærien i Minnesota, der eg var i fjor sommar og der Sigrid slo seg ned, ho som var tante til bestefar. Alt strittar imot. Eg har aldri ville gi slipp på dette paradiset så lite som no, men så er jo ikkje alltid livet lagt opp etter ønske og behov, og det er jo som sjølve livet: Vi vart fødde mot vår vilje og vi veit ikkje kvar vi skal. Men eg veit at eg elskar Bygland, sjølv om eg er bygut, at mykje av livet mitt har handla om Bygland, sjølv om eg knapt har hatt tilgang til garden i dei seinare år. Alt har si tid, seier Predikeren, men det å miste dette kan i alle fall forkorte min, tenkjer eg i det stille sinnet mitt. Og eg veit at om nokre år når ungane har kome opp i åra, vil dei sakne denne staden som eit samlingspunkt, for slik er livet. Det handlar om røter, om å høyre til ein stad, det er alt vi har.

Diktaren frå Bykle, Olav Mosdøl, no busett på Kviteseid, skreiv i det vakre diktet «Røter»:

«Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind».