Psykologen Rollo May beskrev angstens natur på følgende måte: den angriper oss fra alle kanter samtidig. Derfor kan vi ikke forsvare oss. Omtrent som korona.
Korona har blitt sammenlignet med spanskesyken, selv om den var en influensa. I min slekt nordpå preget spanskesyken samfunnet på den tiden. I 1918 rykket den så nær at helserådet i Hammerfest 31. oktober forkynner forbud mot all møtevirksomhet, forsamlinger og sammenkomster inntil videre. Bare kirken var unntaket. Spanskesyken var en pandemi, en uvanlig hard og dødelig form for influensa. Det tredje utbruddet rammet min slekt. 16. juli 1919 dør et av barna til mine oldeforeldre, bare 8 år gammel. Personer mellom 20 og 40 år ble spesielt rammet. Totalt tok spanskesyken 15 000 liv i Norge disse tre årene.
Hvis vi tenker oss hvordan vi i dag flyr over hele kloden, ville spanskesyken i dag blitt enda verre. Heldigvis er flyene omsider satt på bakken og alle kulturarrangement utsatt eller avlyst.
Og korona rammer, som en av mine kamerater sa det, stort sett de aller eldste og svakeste. Er det verdt å legge landet i ruiner for?
Det vi i hvert fall kan være enige om er at vi befinner oss i en virkelighet ingen av oss noensinne har opplevd tidligere. En virkelighet som sist lignet, var under 2. verdenskrig.
Hypokondere og andre katastrofetenkere er i kriseberedskap.
I det 2. århundre beskrev den romerske legen Galen (ca år 130-201) tilstanden «Morbus hypochondricus», kjennetegnet av smerter, fordøyelsesbesvær, tretthet, søvnproblemer og irritabilitet. På 1700-tallet var hypokondri, eller melankoli, en vanlig diagnose i Europa. Gradvis ble imidlertid hypokondri mindre populært, og er i dag for mange nærmest et skjellsord. Innholdet dreide seg etter hvert også bort fra depresjon og mer og mer over mot dagens forståelse: overdreven frykt for fysisk sykdom.
Altså, før korona kom til verden hadde de med samme diagnose som meg allerede en overdreven frykt for fysisk sykdom. Og siden Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har gjort alt de kan for å fortelle om alvoret og med det skremme vettet ut av sånne som meg skal det lite til å inkludere kroniske luftveisproblemer med at man befinner seg i risikosonen. Men først og fremst har jeg barn i risikogruppen og det er et faktum jeg er nødt til å forholde meg til.
Når jeg nå de siste dagene har fått spørsmål fra mange om hvordan jeg klarer å manøvrere meg gjennom all informasjonsstrømmen uten å få panikkanfall er svaret mitt like komplekst som meningene om hvordan vi bør forholde oss til viruset.
Jeg har barrikadert meg hjemme, men går på butikken. Men tror selvfølgelig at viruset kommer flygende fra Italia og gjennom vinduet her jeg bor på toppen av Åsane. Eller at jeg fikk det allerede på bryllupsreisen til Firenze i juli 2016. Siden jeg ikke går til legen og utreder, slik hypokondere vanligvis gjør, produserer jeg symptomer med tvangstanker, og venter på bedre tider.
Samtidig forholder jeg meg relativt rolig i forhold til korona, for i sånne situasjoner flykter jeg bare inn i det jeg brenner for. Men så er dilemmaet at det jeg brenner for er satt i karantene på ubestemt tid.
Med andre ord, usikkerheten rundt avviklingen av Protestfestivalen i september plager meg mer enn selve viruset.
Jeg blir rastløs. Går på veggene. Inni mellom jogger jeg, for som forfatteren Dag Solstad sa, enhver vet jo at joggere er ute og lufter sin egen dødsangst.
I dette vakuumet har jeg i tillegg ryddet tomta utenfor huset for søppel og kvist. Jeg støvsuger, vasker, lytter til musikk og ser gamle filmer.
En venn av meg kaller det som skjer for «hysteri» noe jeg også kan kjenne på. Vi er jo alle selvsentrerte, og derfor velger vi vår egen krise fremfor andres. Ikke misforstå, jeg tar viruset fullstendig på alvor og følger rådene til punkt og prikke, men bekymrer meg altså litt mer for konsekvensene enn for korona.
Kulturlivet er sammen med flyselskapene den bransjen som lider mest i disse dager. Frilansere og kunstnere er avhengig av publikum, men får ikke jobbe. Mange får heller ikke støtte fra NAV, hvis de driver enkeltmannsforetak. Få er så sårbare som kunstnere. Også arrangører er sårbare.
Blir det festival i september? Hva skal jeg finne på nå? Hva med jobben jeg har lagt ned et helt år i og som nå skal sys sammen til et ferdig program i september? Hva med søknadene i mai der det må vedlegges et ferdig festivalprogram og dato? Hva med økonomien? Sånne ting tenker jeg på.
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner, skrev legen og psykologen William James i 1892.
Korona (ikke kona) driver meg til vanvidd, fordi hypokondere er veldig avhengig av forutsigbarhet og vaner.
Angst betyr også fravær av frihet, så snart frihetens og åndens virkelighet er satt, er angsten opphevet, hevdet filosofen Søren Kierkegaard. Tapet av frihet er det vi merker mest på i disse dager. Restriksjoner og forbud tvinger oss til å sitte hjemme.
Underholdningen som ellers er til stor hjelp f.eks. i form av direktesendte fotballkamper på TV er utsatt på ubestemt tid. I stedet er man låst fast til serier og filmer som kjeder oss. Ikke kan vi stikke av eller snakke bort katastrofetankene med gode venner heller. I alle fall ikke IRL.
Tapt frihet gir angst. En overspent sensibilitet, en overspent irritabilitet, nerveømfintlighet, hysteri, hypokondri osv. Jo da, man innehar alt dette og mer til. Jeg er dessuten opphengt i skjebnen og har ingen problem med å ta i bruk ord som «dommedag» og «kollaps» om det som skjer når det skjer flere spesielle hendelser samtidig.
Jeg kjemper en kamp med meg selv hvor jeg angripes fra alle sider, og vet at jeg ikke har veldig lyst til å ha et virus fra flaggermus i kroppen. Det er ekkelt.
«Det er ikke noen uklar følelse, dette, jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min. Døden tar fra oss verden. Den tar fra oss vårt selv,» skrev Bernhard Ellefsen i «Imot døden».
«Tanken på at jeg skal dø, gir meg dødsangst, antakelig den mest åpenbare og utbredte av følelsene vi har for døden. Ofte snakker vi om dødsangsten som noe vi må kvitte oss med, at den tilhører en spesiell periode i livet og at vi må komme oss forbi den, vokse fra den,» skriver Ellefsen.
Når jeg lytter til Leonard Cohens «You Want It Darker» eller David Bowies «Lazarus» tenker jeg alltid på at det er døden som synger, for de visste jo hvor det bar hen når de laget disse sangene. Og hver gang jeg hører Johnny Cash med «Hurt» tenker jeg på den linja der han erkjenner at alle de han er glad i til slutt forlater ham. De dør.
Jeg er der også i disse dager. Et sammensurium av skjebne, dommedag og unntakstilstand, sauset sammen med angst og frykt. Men det går greit.
Men skjebnen er skumle saker. Omtrent samtidig som korona satte hele landet ut av funksjon ble Jahn Teigen bisatt fra Tønsberg domkirke.
Jeg var så glad i Jahn at jeg gråt og gråt meg gjennom bisettelsen. Han var ikke først og fremst en av landets mest folkekjære artister, men en venn og støttespiller for Protestfestivalen. Han var den siste av dem. Tenk da hva jeg funderte på fredag den 13. Korona kom og satte Protestfestivalen på vent. Den siste kjendismotivatoren dør. Jeg ble foreldreløs rett før jul. Koker man dette sammen med alt det andre begynner det å nærme seg dommedag og skjebne i et ord.
«Problemet med en følsom kropp er at hjernen mottar flere signaler enn det som er vanlig, og dette skal man tolke fornuftig og lære seg å leve med,» skriver legen Ingvard Wilhelmsen i boken «Hypokondri». Han har i klare ordelag fortalt meg at skjebnen ikke finnes. Den er oppspinn. Hodet mitt, angsten min, er ikke helt på bølgelengde med legen.
Hypokondere er ikke bare ekstremt følsomme på seg selv, og på egne symptomer, men får også med seg hva som skjer i omgivelsene med en intens sårbarhet.
Den svenske poeten UKON skriver i diktet «Det beste med kultur» at kultur gjør at man slipper å ha angst.
Jeg har angst og nå får jeg ikke drive med kultur. Men jeg gjør som Jahn gjorde, ber aftenbønn hver kveld.
Jeg skal heller ikke legge skjul på at Protestfestivalen ble stiftet i angst. Men den har vel så mye vært en flukt fra angsten.
«Hvis ikke jeg brenner for noe, får jeg det ikke til,» sa Jahn en gang. Gjenkjennelig. Jeg må brenne for noe for å få det til. Når jeg ikke brenner for noe, blir jeg redd og hjernen koblet seg ut.
I tjue år har jeg ikke bare forsøkt å bekjempe «apati og likegyldighet» gjennom Protestfestivalen, men vel så mye har jeg hatt min egen indre kamp mot angst og «demoner».
I disse åra har vi – og senere jeg – med en trofast stab blitt motivert av, blitt inspirert av og fått drahjelp av noen av våre store kulturpersonligheter og kjendiser. De har bidratt til å stå på, til å holde ut, som da Jahn Teigen skrev at Protestfestivalen er en av Nordens viktigste festivaler, da Erik Bye ba oss innstendig om å holde den gående eller da Kris Kristofferson holdt støttekonsert for oss.
Protestfestivalen har som mange vet opplevd flere «Lazarus-oppstandelser». Men mye takket være vennene våre, det uforklarlige og ukuelig tro på bønn, har vi stått opp igjen og kommet oss videre, år etter år.
Og I tur og orden spaserte venner som Erik Bye, Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Per Fugelli, Jon Michelet, Olav Skjevesland og Tone Bjørneboe ut av jordelivet, før det var sistemanns tur.
Jahn Teigen var den siste av de store, med unntak av han som sitter på Maui.
Jeg skal prøve å være optimist:
«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde
Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne
Som får meg opp når jeg er nede om og om igjen.»
Man er jo tross alt ikke som alle andre.

Notisboka og en penn. Han dro ikke noe sted uten. Jeg vet hvordan det er å alltid dra med notisboka og en penn i lomma. Man trenger tid, rom og ideer. Ingen av delene var forenlig med at alle skulle snakke med, ta bilder med, klemme med og si hei. Jeg har sluppet det, men ikke Jahn Teigen. Ofte har Jeg tenkt på hvorfor jeg ble så glad i den lille mannen med de rare fingrene. Men så kom jeg på det. Han var for god for alt det politisk korrekte vrøvlet som var begynt å komme kraftig til overflaten etter millenniumskiftet. Han var for god for denne verden. Han snakket med alle, likte alle og var liksom over det stadiet. Ingen fordommer, ingen mistenksomhet og aldri overfladisk. Han minnet meg om Olav, biskopen, som forlot oss i fjor. Pussig jeg nevner det, for nettopp de to fant hverandre. På Protestfestivalen. Til Vårt Land fortalte Jahn at han fant en han forsto i den nå avdøde biskop Olav Skjevesland. De var enige om at folk hadde en lengsel etter noe mer. De mente kirkerommet ble viktigere og viktigere. «Jeg har bestandig vært interessert i det budskapet jeg fikk gjennom min far. Han hadde tolv bibler,» sa Jahn. «Jeg ser det i øynene på folk når jeg holder konserter. De lengter etter noe annet,» sa han, filosofen.

Ja for det var filosof han var, uten forkleinelse for alt det andre. Det som gjorde den lille mannen fra Tønsberg størst av alle. I de ordene – «jeg ser det i øynene på folk» – forstår man at vi snakker om en som gikk i dybden, selv om han sang at det er en fin dag og ikke være normal, og selv om han sammen med kompisene tøyset i «det er makt i de fjollete hender». Det var en annen gang alvoret dukket opp. I august 2001 fikk jeg han med på en støttekonsert i Oslo der han hadde valgt seg ut Charlie Chaplins «Smile», og snakket om klovnens alvor. Det var favorittsangen hans. En annen dag satt vi i kulturdepartementet og prøvde å overtale dem til å støtte Protestfestivalen. «Jahn, du er jo filosof,» sa skuespilleren Lars Andreas Larssen, som var med på runden. Jahn lyste opp. Tydelig stolt. Lars Andreas hadde oppdaget det vi hadde hørt i debatter. Og Jahn koste seg som filosof. Han fikk være – ikke som alle andre. Han var tydelig på hvorfor han trivdes her hos oss.

Jeg er jo ikke bare Grand Prix og Prima Vera sa han, og gav oss noe å tenke på. Ja, for det var det mediene kjørte opp. Mr. Grand Prix. Gjøgleren fra Prima Vera. Men hos oss var han en annen. Ikke som alle andre. Inni hodet mitt er jeg ikke popstjerne lenger, men en som prøver å formidle noe, sa han. Optimisten Jahn ble intervjuet sammen med en annen god venn av Protestfestivalen, stuntpoet og samfunnsrefser – også han borte nå, Triztan Vindtorn. «Jeg liker ordet protest, men i motsetning til mange andre protesterer jeg for noe,» sa han, den evige optimist. De kjempet begge mot likegyldigheten. Han sang om sitt forbilde Erik Bye i «Høvding»: «Ja, vi elsker en som våger. En som stiger frem. Furet værbitt er han blant oss. Som venn i de tusen hjem». Mon tro det ikke også kunne gjelde han selv, filosofen, tenker vi i dag. Da helsa skrantet siterte han i blant det siste ordet fra denne visa, sitert fra høvdingen selv, Erik Bye; skroget er skralt, men lanternen lyser ennå.

Noen ganger når jeg går forbi restauranten Herlig Land tenker jeg at han sitter der. Det var noe lunt og godt når han var der. Noe mildt. Og er det noe vi trenger i disse urolige tider er det noe lunt, noe mildt, som et pledd som bevarer oss fra alt det vonde.
Og hver gang jeg går forbi og tenker på Jahn tenker jeg på de ordene han sa om at Protestfestivalen skal vare en uke hvert år. Ikke mindre. Og folk skal valfarte dit. Det har holdt hardt, men jeg har holdt ord, med til tider skranten kasse og til bekymringsfulle styrelederes noen ganger store frustrasjon.
En gang parkerte han hummeren utenfor Hotel Norge og fikk bot, men han hadde beregnet seg til at hvis den bare sto der med boten på bilen ble det ikke så ille etter en uke på Protestfestivalen.

En gang gråt vi alle, da han trollbandt de som var i domkirken, slik også Erik Bye hadde gjort i den samme domkirken et par år tidligere. Jahn sang «Engel» om faren sin. Jeg gråt og tenkte på min far. Den svenske gospelartisten Ingamay Hörnberg som var så stor på Sørlandet på 70-tallet var en av dem som var til stede. Hun tenkte på sin far. Året etter fikk hun spille den inn som duett med Jahn på sin nye plate innspilt i Kristiansand.

Så flyttet Jahn til Sverige – og var så lykkelig i Sverige. I Klockargården. Derfra ledet han an en innsamlingsaksjon og underskriftskampanje etter at statsstøtten var blitt borte i 2016. Han oppmuntret når det var som verst. Optimisten. Så sviktet helsa. Han fikk være i fred i Sverige. Kanskje ville han finne tid til notatboka. Filosofere over livet. Forundre seg over hver ny dag. Over livet som gikk så fort. Jeg tenker på at han var den siste. Den siste av de store norske som ledet an protesttoget. Mot likegyldighet. Ikke som alle andre.

Og så tenker jeg på den sangen: Du er min venn. Du er en engel nå.

Passerte kirkegården i dag igjen. Hver dag graves nye graver opp. Graveren som graver, går hjem til sin familie, graver til seg middag, graver i aviser, er ikke gravalvorlig og ser på Netflix som alle andre.

Jeg tenker nesten bare på død, nesten hele dagen, bortsett fra i små glimt, iblant i hyggelige stunder, og under fotballkamper. I like lang tid har jeg gravd opp så mange sykdommer i hodet mitt at hvis det var mulig, ville det for lengst vært overbooket. Men hodet fungerer ikke på den måten, det har alltid plass til det du ikke vil tenke på.

Det disse sykdommene har til felles er at de er alle dødelige. De ender alle opp i disse gravene graverne graver opp. Jeg har en dårlig periode nå, og aner ikke hvor lenge den vil vare, kanskje for alltid. Dødsfall i nær familie. Sykdom i nær familie. Angst for egen helse. Jeg som ikke går inn døra på et sykehus i oppreist tilstand. Jeg som ikke går til legen og tar prøver. Jeg som har en ambulanse under huden hvert eneste sekund hele døgnet. Jeg som ikke vil vite. Jeg som ikke vil.

Og all elendigheta trigger denne gruelige angsten som du ikke kan kvitte deg med. Grethe Støa Birketvedt beskrev det på denne måten: «uanmeldt / kom han inn av døren / angsten / uanmeldt / trengte han seg på / skrekkslagen / var jeg vitne / noen måtte vike».

Jeg måtte vike. Alt det jeg lever for måtte vike. Alt som trigger angst er krøpet frem i lyset og virvler rundt i kroppen. Da vi fikk så mye så nært inn på oss, ble alt så mye verre. Men ofte dreier det seg om håp, og om tro, og om dag etter dag, og om medisiner og forsøk som ikke går opp.

Nå handler alt om håp og om tro igjen, og om muligheten for å miste Gud når sluttsummen regnes ut. Jeg vet hun ikke kan bli frisk, selv om det går an å leve med det på et vis. Jeg vet også at jeg hadde en far som ble helbredet fra tuberkulose.

Jeg trenger ikke Snåsamannen for å tro på undere, men tror gjerne på han også. Jeg vet at nå må jeg få betalt for alle bønner for at alt skal henge i hop.

Slik er fakta i situasjonen. For å sitere filosofen Pascal: Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår. Pascal skrev også: Alle mennesker jager etter lykken. Den er målet for menneskets handlinger, hvor forskjellige de enn er. Den er drivkraften til alle deres gjøremål, selv når de henger seg.

Lykken – som har vært innom en del ganger i livet – er plutselig blitt en knust krystallvase. Jeg kan plukke opp bitene og lime dem sammen igjen til en vase, men den blir aldri det samme. Krystallvasen har vært der så lenge jeg kan huske, arvegods kan hende, så jeg får meg ikke til å kaste den. I stedet limer jeg den forsiktig sammen og setter den på et litt bortgjemt sted innerst i kjelleren.

Lykken er over, lykken ligger på Lit De Parade, men jeg vet jeg kan tusle ned trappene til kjelleren for å se at den har vært her.

Angst er en morder, en gledesdreper, og aldri har det vært krystallvase i nærheten av den. Når både lykken og gleden begge er borte må man samle smulene man finner der man ferdes, de kan være hva som helst.

Sheffield United som har overrasket alle i Premier League. Og som jeg har ventet. Like lenge som Moses vandret rundt i ørkenen. Sander Berge kom til mitt lag. Jeg elsker Sheffield United, fordi det mørklegger angst slik Hans Børli gjorde med sine dikt og Kris Kristofferson gjør med sine sanger. Det var en fluktrute.

Og Start er tilbake i tippeligaen, selv om de rykker opp med nesten det samme laget de rykket ned med. Ikke godt nok, dessverre. Her har jeg ikke tro. Men Våren som spirer i februar. Små øyeblikk med tenåringene, og kvinnen jeg lever sammen med, men som bare har hørt om angst, ikke erfart. Jeg forsøker så godt jeg kan å forstå henne, derfor kaller jeg henne «forskningsobjekt». Hun ler. Jeg forsøker å studere alt med denne fine kvinnen for å finne ut hvorfor hun ikke er redd eller bekymret. Hun bare lever i sin egen rasjonelle verden langt bortenfor min verden. Og så lever vi sammen. Mennesker er gåtefulle, man må studere hvert eksemplar for å forsøke å forstå, mens jeg alltid ender opp med å resignere og må gå videre med uforrettet sak. Det er da jeg trer på meg t-skjorta jeg kjøpte i Tyskland med følgende påskrift

«Normal people scares me».

Normale mennesker skremmer meg virkelig. Jeg var 12 år første gang jeg fikk angstanfall. Med årene har de kommet oftere, og med sosiale mediers inntreden, hardere. Folk dør jo hele tida på Facebook.

Helseangst er et monster som forteller deg at du kanskje har en alvorlig sykdom, illevarslende sykdommer med navn jeg ikke engang tør å skrive navnet på. Når jeg får disse tankene – ja for det er tanker – så kommer veldig fort symptomene, og de er reelle. Magen er mest sårbar, og når magen slår seg vrang og blir kranglete, da er sirkelen i gang. Jo verre, jo mer angst, og så verre og enda mer angst.

Men så kommer gjenkjennelseseffekten. Jeg var jo der for femten år siden. Hadde lest om sykdommer og fikk fysiske symptomer. Jeg var mer oppblåst enn noensinne og måtte stadig på toalettet. Detaljene skal jeg la være å dele. Kveldene var verst. Tynn på formiddagen. Gravid på kvelden. Og jeg er Mann. Jeg hadde lest noe jeg ikke burde lest. Da var det gjort. Magen bestemmer om det du leser kan bli en sannhet.

Men så kom skilsmissen. Uten at jeg hadde merket det, helt usynlig syntes jeg det var noe rart med bildet tatt i Stockholm våren 2012, det var som om noe ikke stemte. Jeg så jo bedre ut enn noen gang. Slank og sprek, og ingen plager overhodet – bortsett fra helt vanvittige bekymringer om økonomi, barnefordeling, ja jeg befant meg i en slags zombie-tilværelse med en overlevelsesguide klistret fast i panna. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg var på flyplassen da jeg hørte det først. Jeg var blitt så tynn. Hjertebanken kom umiddelbart. Svettingen. Skjelvingen på hendene.

Etter dette ble tegnene mer tydelige. Jeg mistet nesten buksene. Beltet var gradvis flyttet inn til det innerste hullet. Ørene var blitt så store. Jeg fikk kommentarer på Facebook. Nå var det noe alvorlig galt, selv om jeg aldri hadde følt meg så fysisk frisk noensinne. Magen var bra. Jeg lekte med tanken på om skilsmissen kunne være årsaken, og altså ikke sykdom. Også Det ble en overlevelsesguide. Jeg spurte venner jeg hadde kjent lenge. Men den lille djevelen på skuldra gav meg aldri fred. Tvert om. Tenk om? Jeg hadde jo sett folk som krympet før, og så kom dødsdommen. Jeg hadde jo hørt om de som bare hadde tatt den årlige rutinemessige sjekken, selv om alt var bra. Prøvene viste noe annet. Lumske saker. Djevelen på skuldra elsker å fortelle meg sånne historier.

Jeg ble gift igjen. Lykken smilte. Jeg fant henne jeg ikke trodde eksisterte. Hun var den jeg hadde drømt om, hun fra de finske skogene, og uten forhistorie. Altså uten samlivsbrudd fra tidligere. Hun var troende, ja til litt av hvert, men først og fremst på Gud. Vi giftet oss, og etter det oppdaget vi selvsagt at vi også var forskjellige. Men, det underligste av alt er at jeg ble gravid igjen. Ikke henne, men jeg. På kveldene. Nå har noen år rullet. Jeg har vondt så mange steder i kroppen at jeg ukentlig får behandling hos fysioterapeut. Jeg har vent meg til å leve med smertene, med magen og med uroen. Med angsten. Det går opp og det går ned, men for tida er jeg altså inne i en dårlig periode.

Har jeg det for godt?

Når livet begynner å gå bra, er det som det skal begynne å gå dårlig. En Skjebnens ironi. Snekkeren på skuldra som stadig bygger destruktive tankebygninger i hodet mitt.

Da jeg mistet faren min i vaskulær demens, gikk det ikke lang tid før jeg begynte å huske dårlig. Jeg visste det ville komme. Som da jeg hadde sett dokumentaren om Eva Cassidy som fikk vondt i hofta og senere døde av det. Jeg fikk vondt etter å ha sett den. Veldig vondt. Men det gikk over. Gradvis. Og så fikk jeg jernteppe under samtaler, men forsto at nå var fokuset flyttet over til denne type sykdommer. Og slik holder jeg på, uke etter uke, år for år, som om skjebnen forfølger meg og vil fortelle meg at jeg kommer til å ende mitt liv med en eller annen sykdom av det slemme slaget. Slag kanskje, som faren min fikk, eller noe annet dødelig. Under en årlig middag med mine to jevngamle kompiser snakket de begge om at de hadde begynt å glemme navn. Så da så. Jeg var ikke alene, og de hadde ikke en gang panikkangst.

Men så mistet jeg moren min i jula – også i demens. Den siste tida var drepens for oss alle. Hun var frustrert, og sint, som var velkjent, men likevel noe nytt. Og jeg som hadde denne slemmingen på skuldra som visket til meg hele tida, men som ingen andre så. Nei, jeg er ikke schizofren. Det er billedlig ment. Vi kan kalle denne nye fyren for demensdjevelen, de er jo som de 7 små dverger, men med navn på sykdommer i stedet for «dummen» og «sinna». Demensdjevelen forsøker å fortelle meg at jeg har, ja du vet hva jeg mener. Så er det «på an’ igjen» som Jan Eggum synger. Hypokonder han også forresten.

Nå har jeg så mange sykdommer å bekymre meg for at jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg, og mest av alt bekymrer jeg meg for et av de menneskene jeg er mest glad i av alle i hele verden.

Om et par måneder er tallet mitt 57, det kan jeg ikke en gang ta innover meg, for det er så skremmende at jeg begynner å skjelve om jeg ikke fortrenger det. Jeg vet inderlig godt hvor gamle 57-åringer var da jeg var like gammel som 14-åringen i huset er nå. Jeg vet inderlig godt at for hvert år øker sjansen for at sykdom ikke bare er et ord man kan sette «innbilt» foran.

Jeg skal på trening nå. Løper i 30 minutter, for liksom å tro at det forlenger livet. Men som legen på Hypokonderklinikken sier, det forlenger bare livet den tida du bruker på å løpe.

Lykken er som en knust krystallvase jeg forsøker å lime sammen. Jeg gjemte den innerst i kjelleren, der hvor rottene bor. Der jeg sitter nå.

På ubestemt tid.