Hypokonder i koronaland

faentaskjebnen21-620x350

Psykologen Rollo May beskrev angstens natur på følgende måte: den angriper oss fra alle kanter samtidig. Derfor kan vi ikke forsvare oss. Omtrent som korona.
Korona har blitt sammenlignet med spanskesyken, selv om den var en influensa. I min slekt nordpå preget spanskesyken samfunnet på den tiden. I 1918 rykket den så nær at helserådet i Hammerfest 31. oktober forkynner forbud mot all møtevirksomhet, forsamlinger og sammenkomster inntil videre. Bare kirken var unntaket. Spanskesyken var en pandemi, en uvanlig hard og dødelig form for influensa. Det tredje utbruddet rammet min slekt. 16. juli 1919 dør et av barna til mine oldeforeldre, bare 8 år gammel. Personer mellom 20 og 40 år ble spesielt rammet. Totalt tok spanskesyken 15 000 liv i Norge disse tre årene.
Hvis vi tenker oss hvordan vi i dag flyr over hele kloden, ville spanskesyken i dag blitt enda verre. Heldigvis er flyene omsider satt på bakken og alle kulturarrangement utsatt eller avlyst.
Og korona rammer, som en av mine kamerater sa det, stort sett de aller eldste og svakeste. Er det verdt å legge landet i ruiner for?
Det vi i hvert fall kan være enige om er at vi befinner oss i en virkelighet ingen av oss noensinne har opplevd tidligere. En virkelighet som sist lignet, var under 2. verdenskrig.
Hypokondere og andre katastrofetenkere er i kriseberedskap.
I det 2. århundre beskrev den romerske legen Galen (ca år 130-201) tilstanden «Morbus hypochondricus», kjennetegnet av smerter, fordøyelsesbesvær, tretthet, søvnproblemer og irritabilitet. På 1700-tallet var hypokondri, eller melankoli, en vanlig diagnose i Europa. Gradvis ble imidlertid hypokondri mindre populært, og er i dag for mange nærmest et skjellsord. Innholdet dreide seg etter hvert også bort fra depresjon og mer og mer over mot dagens forståelse: overdreven frykt for fysisk sykdom.
Altså, før korona kom til verden hadde de med samme diagnose som meg allerede en overdreven frykt for fysisk sykdom. Og siden Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har gjort alt de kan for å fortelle om alvoret og med det skremme vettet ut av sånne som meg skal det lite til å inkludere kroniske luftveisproblemer med at man befinner seg i risikosonen. Men først og fremst har jeg barn i risikogruppen og det er et faktum jeg er nødt til å forholde meg til.
Når jeg nå de siste dagene har fått spørsmål fra mange om hvordan jeg klarer å manøvrere meg gjennom all informasjonsstrømmen uten å få panikkanfall er svaret mitt like komplekst som meningene om hvordan vi bør forholde oss til viruset.
Jeg har barrikadert meg hjemme, men går på butikken. Men tror selvfølgelig at viruset kommer flygende fra Italia og gjennom vinduet her jeg bor på toppen av Åsane. Eller at jeg fikk det allerede på bryllupsreisen til Firenze i juli 2016. Siden jeg ikke går til legen og utreder, slik hypokondere vanligvis gjør, produserer jeg symptomer med tvangstanker, og venter på bedre tider.
Samtidig forholder jeg meg relativt rolig i forhold til korona, for i sånne situasjoner flykter jeg bare inn i det jeg brenner for. Men så er dilemmaet at det jeg brenner for er satt i karantene på ubestemt tid.
Med andre ord, usikkerheten rundt avviklingen av Protestfestivalen i september plager meg mer enn selve viruset.
Jeg blir rastløs. Går på veggene. Inni mellom jogger jeg, for som forfatteren Dag Solstad sa, enhver vet jo at joggere er ute og lufter sin egen dødsangst.
I dette vakuumet har jeg i tillegg ryddet tomta utenfor huset for søppel og kvist. Jeg støvsuger, vasker, lytter til musikk og ser gamle filmer.
En venn av meg kaller det som skjer for «hysteri» noe jeg også kan kjenne på. Vi er jo alle selvsentrerte, og derfor velger vi vår egen krise fremfor andres. Ikke misforstå, jeg tar viruset fullstendig på alvor og følger rådene til punkt og prikke, men bekymrer meg altså litt mer for konsekvensene enn for korona.
Kulturlivet er sammen med flyselskapene den bransjen som lider mest i disse dager. Frilansere og kunstnere er avhengig av publikum, men får ikke jobbe. Mange får heller ikke støtte fra NAV, hvis de driver enkeltmannsforetak. Få er så sårbare som kunstnere. Også arrangører er sårbare.
Blir det festival i september? Hva skal jeg finne på nå? Hva med jobben jeg har lagt ned et helt år i og som nå skal sys sammen til et ferdig program i september? Hva med søknadene i mai der det må vedlegges et ferdig festivalprogram og dato? Hva med økonomien? Sånne ting tenker jeg på.
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner, skrev legen og psykologen William James i 1892.
Korona (ikke kona) driver meg til vanvidd, fordi hypokondere er veldig avhengig av forutsigbarhet og vaner.
Angst betyr også fravær av frihet, så snart frihetens og åndens virkelighet er satt, er angsten opphevet, hevdet filosofen Søren Kierkegaard. Tapet av frihet er det vi merker mest på i disse dager. Restriksjoner og forbud tvinger oss til å sitte hjemme.
Underholdningen som ellers er til stor hjelp f.eks. i form av direktesendte fotballkamper på TV er utsatt på ubestemt tid. I stedet er man låst fast til serier og filmer som kjeder oss. Ikke kan vi stikke av eller snakke bort katastrofetankene med gode venner heller. I alle fall ikke IRL.
Tapt frihet gir angst. En overspent sensibilitet, en overspent irritabilitet, nerveømfintlighet, hysteri, hypokondri osv. Jo da, man innehar alt dette og mer til. Jeg er dessuten opphengt i skjebnen og har ingen problem med å ta i bruk ord som «dommedag» og «kollaps» om det som skjer når det skjer flere spesielle hendelser samtidig.
Jeg kjemper en kamp med meg selv hvor jeg angripes fra alle sider, og vet at jeg ikke har veldig lyst til å ha et virus fra flaggermus i kroppen. Det er ekkelt.
«Det er ikke noen uklar følelse, dette, jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min. Døden tar fra oss verden. Den tar fra oss vårt selv,» skrev Bernhard Ellefsen i «Imot døden».
«Tanken på at jeg skal dø, gir meg dødsangst, antakelig den mest åpenbare og utbredte av følelsene vi har for døden. Ofte snakker vi om dødsangsten som noe vi må kvitte oss med, at den tilhører en spesiell periode i livet og at vi må komme oss forbi den, vokse fra den,» skriver Ellefsen.
Når jeg lytter til Leonard Cohens «You Want It Darker» eller David Bowies «Lazarus» tenker jeg alltid på at det er døden som synger, for de visste jo hvor det bar hen når de laget disse sangene. Og hver gang jeg hører Johnny Cash med «Hurt» tenker jeg på den linja der han erkjenner at alle de han er glad i til slutt forlater ham. De dør.
Jeg er der også i disse dager. Et sammensurium av skjebne, dommedag og unntakstilstand, sauset sammen med angst og frykt. Men det går greit.
Men skjebnen er skumle saker. Omtrent samtidig som korona satte hele landet ut av funksjon ble Jahn Teigen bisatt fra Tønsberg domkirke.
Jeg var så glad i Jahn at jeg gråt og gråt meg gjennom bisettelsen. Han var ikke først og fremst en av landets mest folkekjære artister, men en venn og støttespiller for Protestfestivalen. Han var den siste av dem. Tenk da hva jeg funderte på fredag den 13. Korona kom og satte Protestfestivalen på vent. Den siste kjendismotivatoren dør. Jeg ble foreldreløs rett før jul. Koker man dette sammen med alt det andre begynner det å nærme seg dommedag og skjebne i et ord.
«Problemet med en følsom kropp er at hjernen mottar flere signaler enn det som er vanlig, og dette skal man tolke fornuftig og lære seg å leve med,» skriver legen Ingvard Wilhelmsen i boken «Hypokondri». Han har i klare ordelag fortalt meg at skjebnen ikke finnes. Den er oppspinn. Hodet mitt, angsten min, er ikke helt på bølgelengde med legen.
Hypokondere er ikke bare ekstremt følsomme på seg selv, og på egne symptomer, men får også med seg hva som skjer i omgivelsene med en intens sårbarhet.
Den svenske poeten UKON skriver i diktet «Det beste med kultur» at kultur gjør at man slipper å ha angst.
Jeg har angst og nå får jeg ikke drive med kultur. Men jeg gjør som Jahn gjorde, ber aftenbønn hver kveld.
Jeg skal heller ikke legge skjul på at Protestfestivalen ble stiftet i angst. Men den har vel så mye vært en flukt fra angsten.
«Hvis ikke jeg brenner for noe, får jeg det ikke til,» sa Jahn en gang. Gjenkjennelig. Jeg må brenne for noe for å få det til. Når jeg ikke brenner for noe, blir jeg redd og hjernen koblet seg ut.
I tjue år har jeg ikke bare forsøkt å bekjempe «apati og likegyldighet» gjennom Protestfestivalen, men vel så mye har jeg hatt min egen indre kamp mot angst og «demoner».
I disse åra har vi – og senere jeg – med en trofast stab blitt motivert av, blitt inspirert av og fått drahjelp av noen av våre store kulturpersonligheter og kjendiser. De har bidratt til å stå på, til å holde ut, som da Jahn Teigen skrev at Protestfestivalen er en av Nordens viktigste festivaler, da Erik Bye ba oss innstendig om å holde den gående eller da Kris Kristofferson holdt støttekonsert for oss.
Protestfestivalen har som mange vet opplevd flere «Lazarus-oppstandelser». Men mye takket være vennene våre, det uforklarlige og ukuelig tro på bønn, har vi stått opp igjen og kommet oss videre, år etter år.
Og I tur og orden spaserte venner som Erik Bye, Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Per Fugelli, Jon Michelet, Olav Skjevesland og Tone Bjørneboe ut av jordelivet, før det var sistemanns tur.
Jahn Teigen var den siste av de store, med unntak av han som sitter på Maui.
Jeg skal prøve å være optimist:
«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde
Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne
Som får meg opp når jeg er nede om og om igjen.»
Man er jo tross alt ikke som alle andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s