Den snart 90-årige svenske forfatteren og biskopen Martin Lönnebo forteller i sin siste bok om en lege som kom hjem til Balkan etter krigene på 1990-tallet. Hun oppdaget at folket ikke hadde det bra, selv om det var blitt fred. Hun så at «menneskene så like stresset ut som Sarajevo-barna under beleiringen». Legen mistenkte at årsaken var svakheter i verdigrunnlaget. Lönnebo nevner historien for å fortelle om den sykdommen som er vanskeligst å kurere; den manglende balansen mellom det hellige og det profane, mellom mennesker og annet liv på jorden, mellom nød og overflod, mellom aktivitet og hvile, og mellom kropp og sjel. Det nytter ikke bare å trene kroppen. Når vi er utrustet med både kropp og sjel, man må også trene sjelen.

 

Vi går snart inn i et nytt tiår. Protestfestivalen har da lagt bak seg tjue festivalår. Festivalens tema, diskusjoner og deltakere reflekterer mye av det som preget de to tiårene på godt og vondt. De speiler tidsbilde, samfunnsutvikling og verdigrunnlag. En liten «vareopptelling» kan være på sin plass. Det første desenniet var særlig avgjørende for at Protestfestivalen ble det den er blitt, og vies derfor størst oppmerksomhet.

 

Det første året var vi opptatt av alt fra e-stoffer i maten, likestilling og toleranse til spørsmålet om hvor ungdommens engasjement var blitt av. Vi arrangerte samtaler om moral og verdier, gryende miljøengasjement og «Sørlandet bak smeigeteppet». Religion fikk fotfeste som del av festivalprogrammet. En samtale tok utgangspunkt i noe Edin Løvås hadde sagt til Vårt Land: «Vi tør ikke bøye kne i bønn så folk ser det og framfor alt tør vi ikke snakke om frelsen». Per Lønning, Finn Jarle Sæle og Olav Skjevesland tok kraftig oppgjør med manglende engasjement i kristenfolket.

 

Året etter løftet vi fram tema som Kristiansands «stebarn» Jens Bjørneboe, friskoler, reality-TV, og dansen rundt gullkalven i lønnsomhetssamfunnet. Senere handlet det om emner som materialisme og grådighetskultur, massemedia som underholdningsindustri, Fædrelandsvennens lokale «enevelde» og inkassobyråenes «hallikvirksomhet». Det ble snakket om elitedyrking og taperproduksjon, behovet for en mannsbevegelse, fenomenet Fremskrittspartiet, situasjonen i distrikts-Norge og USAs rolle som verdenspoliti. Og ikke minst: Erik Bye talte om «den store tausheten». Så fulgte samtaler om karrierejag og livets fluktruter inn i rusen, naturkatastrofer som endetidstegn, de «farlige asylsøkerne» og statsterrorisme som middel for å fri oss fra terrorfrykt.

 

I 2004 kom superstjernen Kris Kristofferson og holdt støttekonsert for festivalen og «kampen mot apati». Senere handlet det om toleranse som flertallstyranni og religion som vårt største tabu. Vi stilte spørsmålet om dagens humor er blitt ondsinnet og infam. Per Fugelli snakket om å gjenopplive døden. Vi tok opp tema som justismord og Torgersen-saken, så på forholdet mellom «genialitet og galskap», og debatterte en gryende digital oppvekst. I 2009 spurte vi om finanskrise, verdikrise, råkapitalisme og individualisme var fire sider av samme sak, og vi tok tak i spørsmålet om narkotikapolitikken hadde spilt fallitt. Derved er vi framme i 2010, da det bl.a. handlet om aktiv dødshjelp, den nye «slemmismen» og diagnoser i psykiatrien.

 

I det siste tiåret har temaene spent – om mulig – enda videre; selvmord, tidsklemme, skilsmisser, motkultur, medisinsk cannabis, den feige kristenflokken, ulikhet, utenforskap, barnevernet, skam, angst, ensomhet, bioteknologi, fattigdom og demokratiets situasjon. Og vi har innført «Dødskafé» som en fast del av programmet.

 

Protestfestivalen har hele tiden villet fremme verdier gjennom kultur, samtaler og debatter. Den har latt motsetninger møtes i åpent landskap, gjerne med høy temperatur. Vi har fulgt Lönnebos oppfordring om å «trene sjelen». Og vi er på linje, når han påpeker: «Her i nord har vi satset på det profane, det som kalles sekularisering. Av frykt for å smittes søker mange det hellige og velger bort det nødvendige kritiske tankesettet. Det skaper fundamentalisme, forakt hos oss og hat hos dem».

 

I 2020 vil Bjørneboe stå sentralt ved hundreårsjubileet for hans fødsel. Vi har bl.a. tillatt oss med ironi og sarkasme å lage en parafrase – tilpasset vår tid – på hans dikt «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden». Vi ønsker i det neste tiåret å utfordre oss selv og andre på disse ti nyformulerte tesene. Kanskje kan de være en hjelp til å både trene sjelen» og bli bevisstgjort om egne verdigrunnlag?

 

Budene anno 2020 lyder slik:

1. Du skal ikke være annerledes.
2. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.
3. Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger.
4. Du skal tro på det sekulære, multikulturelle samfunnet.
5. Du skal ikke stille spørsmål ved privilegiene til de rike og mektige.
6. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».
7. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og fremgang.
8. Du skal være tro mot arbeidslinja i samfunnet og din rolle som råvare, produkt og konsument.
9. Du skal alltid tenke positivt, også om du er rammet av alvorlig sykdom og risikerer å dø
10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

«Du kan bli fri fra synd, sykdom, åndelig død og fattigdom». Ordene er ikke mine, men vi lærte dem våren 1986 da jeg brukte noen måneder av livet mitt på bibelskole hos omdiskuterte Jan Hanvold i Drøbak. Det finnes vel knapt mer kontroversielt i dag enn dette? Mye er endret, for begrepet synd er i ferd med å dø ut, åndelig død kan like gjerne kobles opp mot noe nyreligiøst og helbredelse er omstridt, delvis forbudt, i alle fall hvis man kobler det opp mot penger. Fattigdom er blant de store snakkiser, selv her i verdens rikeste land, når verden ved inngangen til 2020 er preget av stadig økende ulikhet.

Det jeg husker best fra halvåret på bibelskole er at vi lærte om «de siste tider». De kristne skulle bli «lunkne», og alt skulle være tillatt. Vi lo ganske rått, for beskrivelsene om hvordan det skulle være i de siste tider var så hinsides virkeligheten. Men nå, 33 år senere, har vi allerede vært der lenge. Latteren er stilnet og ansiktene har fått en alvorlig mine.

Jeg kom til å tenke på Kris Kristoffersons kloke ord. Frihet er noe du har når du ikke lenger har mer å miste. Når du har alt, har du ikke lenger frihet.

Er det der vi er kommet i dag? Vi har alt, men ikke mer.

Knappe tre år etter halvåret på bibelskole falt muren som delte Berlin (og Europa) i to, bortsett fra noen få deler som ble bevart. Sovjetunionens nye leder Mikhail Gorbatsjov snakket om «glasnost» og «perestrojka». «Den kalde krigen» gled stille bort. Kommunismen falt, kapitalismen våknet i all sin kraft og ble til slutt det som tok over.

Siste rest av den siste nordiske vekkelsen i moderne tid smuldret bort. Det skjedde nesten samtidig som muren falt. Var det tilfeldig?

Frigjørelsen av Europa bar med seg noe nytt og spennende, som vi dessverre i dag er i ferd med å innse er blitt like galt som kommunismen. Det var ikke uten grunn at Martin Luther King ut av korsveiens tre K-merkede veier, kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte den første.

«Mennesker er onde, men det finnes en annen ondskap. Vi har laget et system der noen går nedenom. Makt, penger og velstand fordeles på feil vis,» sa journalist og forfatter Tomm Kristiansen under en debatt om «det gudløse Norden» på Protestfestivalen i år. Han fulgte opp med at «Kristne verdier er kampen mot apartheid, kampen mot atomvåpen, for flyktninger og for klodens overlevelse». Høyresida var ikke enig. «Venstresida dresserer folkemeningen og hva som er verdier», hevdet professor Jan Inge Jenssen i samme debatt, og dermed var vi langt nede i skyttergravene. Vi ser ikke ut til å finne veien opp derfra.

I dag har kapitalismen og friheten rasert verden, men vi merket de første sporene allerede på 80-tallet. Jeg jobbet i nærradio på den tida, men frislippet av reklame gjorde at nesten samtlige gikk konkurs, og mange av oss ble hensatt i arbeidsledighet. Leilighetene vi eide var umulig å få solgt så ei lita gjeld på 80 000 kroner ble fort 400 000 på grunn av skyhøye renter på ubetalt lån. Likevel, den tida forsoner seg som rene søndagsskolen i forhold til i dag, så hva har skjedd?

Jeg forsøkte å holde meg i midten, som så mange andre. Men midten forsvant og jeg falt ned på høyresida en stund, for å bevare de kristne verdier. I dag savner jeg det å ikke havne i grøftene. Norden har blitt det mørke fastlandet, det sekulære gudløse Norden, fordi friheten har gjort oss alle til individualister og egoister.

Linn Stalsberg forklarer det i boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» som et helhetlig system som påvirker hvordan vi lever og tenker. At det belønner noen og overser andre.

Nå sitter vi her, bundet fast til pengemasta og avhengig av økonomisk støtte, avhengig av medlemstall og publikumstall, avhengig av sponsorer og vi har mistet oss selv. Eller kanskje det var det vi heller skulle, finne tilbake til oss selv?

«Denne nyliberalistiske ideologien som har dominert vestlige samfunn i de siste 35 år, framelsker vår egoisme. Den hevder vi er grunnleggende konkurranseorienterte og først og fremst fokuserer på egen vinning. Hver og en er ansvarlig for egen suksess. Ikke pokker sier jeg, for det var ikke det vi vokste opp med, det var ikke det fedrene lærte oss eller det vi lærte på skolen. Jeg nekter at denne formen for livsstil skal invadere mine unger. Derimot liker jeg at Arne Johan Vetlesen i Morgenbladet griper tak i Frank Rossaviks bagatellisering av dette, som ren nostalgi. For hva så? Hvis det å ønske seg bort fra at privatiseringen, kommersialiseringen, ulikheten og klimaherjingen som har foregått de siste årene er nostalgi ruller jeg gladelig ut den røde løperen bakover i tid.

Hvorfor vil ikke høyresida snakke om nyliberalisme? De hoverer og legger samtalen død, helt sikkert fordi de har feitet seg opp på alle godene de siste årene. Men som Kåre Willoch en gang sa, den som ikke sliter ser ikke den som sliter. Ergo, 100 000 fattige barn, og stadig økende, er knapt noe man løfter på øyebrynet av. Og så kan man like gjerne spørre, hvorfor har venstresida mer enn høyresida gjort oss til foreldre med rakkerunger oppfostret på fri oppdragelse?

Når vi har innsett at verken kommunisme eller kapitalisme fungerer, må vi kanskje vende oss tilbake til kristendommen før det er for sent?

Jeg innser at denne nyliberalismen, denne friheten og det vi lot slippe løs har infisert ikke bare vår levemåte, men selve livet. Kan vi håpe på bedring i det neste livet kirken har lovet oss? Hva er i så fall den såkalte folkekirken i dag annet enn saltstøtten som ble stående igjen etter at Sodoma og Gomora brant bort i ild og svovel? I en serie i Dag og Tid forklarer prestene at «alle kommer til himmelen». Så fint, da er det jo bare å peise på?

Og hvor er frikirkene – de som skal følge ånden og ikke er avhengig av denne verdens gud – jo, de er som oss andre, avhengig av Mammon. Menighetene over hele det gudløse Norden som skal vitalisere kristendommen virker tilsynelatende så apatiske om dagen at man får assosiasjoner til foreninger som holdes i live av pur stahet og gammel vane. Og som salige Per Fugelli sa det, vi vil jo alle tilhøre en flokk. Den danske presten Sørine Gotfredsen skriver i boka «Fri oss fra det onde» om hvor vanskelig det er for hver og en av oss å vite hva som er meningsfullt. «Som såkalte autonome individer går vi bemerkelsesverdig mye i flokk», hevder hun.

Hvor ble det av lærdommen om arvesynda og fortapelsen? Smuldret alt bort i all nyliberalismen? Eller var det frykt som tok overhånd? Kanskje må vi tåle å høre talen til Ole Hallesby en gang til for å våkne?

Ingen tør å uttale seg, eller er det William Butler Yeats ord fra hundre år tilbake som er blitt profetisk; de beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet.

Kirken er blitt et tapsprosjekt, men de tror de er seierherrer, for som Magnus Malm sier det, kirkens lave selvfølelse fører til en diffus teologi, ettersom vi ikke ønsker eller takler å bli kritisert og derfor formulerer evangeliet så vagt at det unndrar seg intelligent kritikk. Og den diffuse teologien fører til enda dårligere selvtillit ettersom vi ikke vet hva vi tror på.

Og går vi utenfor kirken, til de frie, Ja så er de som oss andre avhengig av den frie pengestrømmen. Der er det tryggest å sitte stille i båten.

Magnus Malm beskriver det slik: her er det ikke snakk om at vi skal slutte å bruke penger bare fordi verden bruker det som betalingsmiddel. Det er snakk om vår faktiske lojalitet. Hvis vi oppfatter pengene som virkeligheten og Gud som en tolkning, gjett hvem som får det siste ordet når avgjørelser skal tas?

«Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker,» skriver han.

Malm beskriver New Public Management som en nyliberal filosofi som ble utviklet i USA av Rand-tankesmien under Reagan og Thatcher-æraen. «I løpet av de siste tjue årene har den sakte, men sikkert gått sin seiersgang over store deler av den vestlige verden og naturligvis også påvirket kirken. Den går i korte trekk ut på at all virksomhet skal drives som bedrifter, med effektivisering og konkurranse som midler og profittmaksimering som mål. Innen offentlig forvaltning betyr det at mennesker ikke lenger defineres som innbyggere, men som «kunder» og «brukere», skriver Malm i boken «Som om Gud ikke finnes».

Er det rart det er ille ute med oss? Visste du forresten at evangelister nå heter konsulenter? Kan vi komme lenger ned?

Er det svaret Norden trenger en åndelig oppvåkning? Den finske vekkelsespredikanten og forfatteren Frank Mangs (1897-1994) var opptatt av åndelig vekkelse. Han var på mange måter forut for sin tid og sto selv bak en stor vekkelse i Norge. I sin bok «åndlig väckelse» forklarer han det på denne måten: En organisasjon som ikke har sitt utgangspunkt i – er grunnlagt på – og er båret av den åndelige vekkelsen blir aldri noe annet enn en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke eller menighet.

Vi er dessverre alle født alt for sent til å ha hørt Gud tale til Moses på Sinaiberget, men vi har jo alle hørt Johnny Cash:

«You can run on for a long time, run on for a long time, run on for a long time. Sooner or later God’ll gonna cut you down. Sooner or later God’ll cut you down».

Psykologspesialisten og den selverklærte ateisten Sondre Risholm Liverød hamrer løs på Einar Rasmussen for å ha bevilget det han kaller «15 vitenskapsfiendtlige millioner» for «å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods».

Hvis Liverød kaller den kristne skapelsesberetningen for «vranglære» og «utdatert» blir jeg skremt over at så velutdannede mennesker kan være «sjelesørgere» for unge mennesker med psykiske lidelser eller som av andre årsaker må oppsøke psykolog.

«Stiftelsen BioCosmos vil spre naturfaglig kunnskap på en måte som utfyller det darwinistiske. Dette er svært betimelig,» skriver Jostein Andreassen. Jeg støtter Andreassen. Mener virkelig Liverød at alle de av oss som ikke tar darwinismen for god fisk er «dumme»?

Hvordan kan man – med utdannelse som våpen – stå fram og fortelle sine pasienter at Gud er død, så livet ditt er meningsløst? Jeg er ikke overrasket, for det er ingen nyhet at mange filosofer og psykologer, og andre velutdannede mennesker står fram som besserwissere for å fortelle verden at vi en gang i tiden alle var aper.

I filmen «God’s Not Dead» (2014) setter filosofiprofessor Sorbo seg i lignende maktposisjon ved å kreve at alle studentene skal signere et skriv før skoleåret begynner, på at Gud er død. En av studentene, Harper, nekter og må bevise overfor både lærer og medstudenter Guds eksistens. Professoren argumenterer med at en rekke filosofer; David Hume, Bertrand Russell, John Stuart Mill, Jean-Paul Satre, Ayn Rand, Karl Marx, Simone de Bueauvoir, Albert Camus, John Rawls, Michel Focault, Jaques Derrida og Friedrich Nietzsche, alle var ateister.

I 2007 satte den danske psykologen Helmuth Nyborg – nå 82 år – publikumsrekord på Protestfestivalen. Han er fortsatt kontroversiell I Danmark fordi han mener menn er mer intelligente enn kvinner og fordi han hevder innvandrere har lavere IQ. Men det var påstanden om at kristne er dummere enn ateister som fikk sørlendinger til å komme i så store mengder til Victoria pub at flere måtte gjøre vendereis.

Den mest fremtredende ateisten i dag, biologen Richard Dawkins, skriver i «Gud -en vrangforestilling» at «ateister bør være stolte, ikke apologetiske, fordi ateismen er et tegn på sunt, uavhengig sinn». Muligens er det dette Nyborg, Liverød og en del andre velutdannede mennesker bruker som læresetning for å opphøye seg til gud.

Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859, men det er fortsatt en teori og ikke beviselig en sannhet. Bibelens beskrivelse av skapelsen med Adam og Eva er den mest vanlige oppfatning hos kristne, men også filosofer som Søren Kierkegaard og Blaise Pascal valgte å tro på Gud.

For de av oss som søker en mening med livet, og som ikke har funnet andre forklaringer enn Gud og det evige liv, vil «tankegodset» til Liverød kunne oppfattes som en fornærmelse. Mange av oss vil aldri kunne si oss enig med filosofen Sartre om at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og at vi derfor må ha mot til å leve med meningsløsheten.

på 70-tallet var filosofene gjerne dystre folk som så livet som meningsløst. I et av programmene som gikk på NRK i beste sendetid funderte de på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, avler, eldes, dør og råtner».

Journalisten og forfatteren Nick Tosches – som døde 20. oktober i år – beskrev livet på lignende måte: man blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør vi.

Den danske visesmeden Benny Andersen (1929-2018) har sagt at døden er en forutsetning for det vi kaller livet. Han beskrev tanken om evig liv som et evig helvete. Professor i filosofi ved New York University Thomas Nagel er ateist og skriver i sin bok «Sinn og kosmos» at «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, det er det at jeg håper det ikke finnes noen gud». For meg krasjer Nagel og Andersens versjon av livet med livet. Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises. Jeg aksepterer ikke at psykologer skal fortelle meg en annen sannhet enn min egen.

Når Richard Dawkins har gjort Nietzsches tese om at Gud er død til en kampsak gjør det for meg Gud mer levende.

Jøden Victor Frankl spesialiserte seg på meningen med livet, etter blant annet å ha studert tesen om at den som vet hvorfor han lever, han holder ut hvilket som helst hvordan. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og mente det var menneskets plikt å finne ut hva som gir livet mening. Ofte siterte han Albert Einstein som sa at den som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve.

«I et kort liv i et meningsløst univers, og så tilintetgjørelse – kan noen virkelig glede seg over slike utsikter?» spurte den amerikanske forfatteren Philip Yancey.

Så lenge Sondre Risholm Liverød ikke kan bevise at Gud ikke finnes eller at Charles Darwin har rett, skal vi være glade for at det brukes penger på en annen virkelighetsforståelse.

Tross alt viser jo forskning at religiøse mennesker er mer lykkelige.