Er Sørlandet egentlig et godt sted å bo? Har vi det «så greit» som vi liker å tro? De spørsmålene dukket opp i meg etter en uke i Österbotten, det svensktalende «bibelbeltet» i Finland, landet som for åttende år på rad er kåret til verdens lykkeligste. Det er likheter mellom oss sørlendinger og finlandssvenskene: Et lavmælt lynne, vern om tradisjoner og kristenarv. Vi her sør i Norge har til og med begynt å adoptere den finske badstutradisjonen. Likevel kjenner jeg meg mer rotløs i egolandet Norge enn noen gang før.

I Norge skal alle karre til seg. Vi evner i liten grad å bry oss om hverandre, i alle fall ikke uten først å regne på om det lønner seg. Her vokser bomringene som ugras. På kjøreturen gjennom Sverige og Finland passerte vi én eneste bomring: 45 kroner for å kjøre inn i Stockholm. Det er pinlig når jeg får besøk fra den kanten og må si: «Kom gjerne på besøk, men husk å betale bomregningen». Jeg kan ikke se for meg at finner kunne bygget bomringer. Der har man den holdningen at har vi ikke råd til et prosjekt, så lar vi det være.

I Österbotten, nærmere bestemt i Vörå, ble vi møtt av et skilt med teksten Kajland – en humoristisk henvisning til trioen Kaj, som sjarmerte hele Norden med låta Bara bada bastu. Under overflaten ligger en dypere filosofi med nøkternhet, fellesskap og livsglede uten store ord og med lite tanker om økonomisk vekst. Vi besøkte bygda Maxmo med sin gamle kirke, én butikk, én sommeråpen restaurant, samt en herregård hvor både jeg og Jean Sibelius har hatt bryllupsmiddag. Sammenlignet med for eksempel Bygland på Sørlandet, som jeg kjenner godt, er forskjellene slående.

I nabobygda Nykarleby møtte jeg et ektepar som hadde pusset opp og gjenopplivet en falleferdig eiendom; ikke for å tjene penger, men for gratis å gi husrom til mennesker med rus- og psykiske problemer. Atmosfæren der preges av vennlighet og sinnsro. En slik form for barmhjertighet ser jeg sjelden i Norge, og den rører meg. I Maxmo er det nå vedtatt at gamlehjemmet skal legges ned. Det skjer stille uten de helt store protestene. Hjemmet fungerer til de siste beboerne er borte. Man har god tid i Finland, man haster ikke.

Det må innrømmes at ikke alt er idyll i Finland. Landet sliter med rusproblemer og selvmord. Kanskje er årsaken at kontrastene mellom de som har indre fred og de som ikke har det, er så store? Dette kjenner jeg igjen fra Sørlandet, hvor mange går på antidepressiva og er sykemeldte, samtidig som fasaden må preges av vellykkethet.

I Finland kjøper man ikke ny bil før den gamle er utslitt. Ifølge min svoger er gjennomsnittsalderen på bilparken 17 år; ikke fordi folk er fattige, men fordi man har måtehold. Man bruker opp ting før man skaffer seg noe nytt. El-biler så jeg knapt, ikke fordi man er mot teknologi, men man kaster ikke noe som virker. I Tammerfors ble vi vinket vekk fra å ha parkert ulovlig av en vennlig ung kvinne. Hun kunne bare kjørt videre, slik mange i Norge ville gjort. I Finland hjelper man hverandre. Man sier kanskje lite, men viser vennlighet og respekt. Finland har sammen med Danmark minst korrupsjon i verden.

I Kajland takker man for freden, selv om en mektig nabo i øst alltid har vært en trussel, i dag mer enn noen gang. Nøkternheten har dype historiske røtter, og det preger tanker om framtiden. «Nå ja», sier de i Kajland, slik trioen Kajs sang om å bade badstu, kanskje en finsksvensk utgave av vårt eget «javel»?

Hver morgen før frokost leser 88 år gamle Svante høyt fra Bibelen, før svigermor avslutter med en kort bønn, et rituale som gir dagen retning og sjelen fred. Når vi er der, er vi innom kirkegården. Svigermor har ansvar for åtte graver. De er alle velstelte, pyntet med omtanke. Dette er uttrykk for orden og respekt. Det slår meg at det er godt å være død her, men enda bedre å være levende.

Vi lever i en urolig og omskiftelig verden, mer uoversiktlig enn noen gang i min levetid. USA har Trump-land, Danmark har Legoland, Norge er blitt egoland. Og Finland? De har Kajland. For en urolig sjel som meg gir Kajland fred. Det «landet» kan sikkert bli kjedelig for noen, men kanskje er det en slik levemåte vi trenger? En erkjennelse av at det finnes noe mer enn vekst, bompenger og effektivisering. En av de store heltene mine, Erik Dammann, som nylig gikk bort, forsøkte hele livet å si nettopp dette.

Jeg mener vi har mye å lære av finnene, spesielt av den vesle finlandssvenske minoriteten på under 300 000 mennesker, mange av dem i Österbotten. De bygger ikke murer, men åpner dører. De lager ikke skiller, men viser respekt.  De lever enkelt. De har rettferdighetssans, fellesskap og en form for ydmyk livsro. Folk i dette området lever lengst i hele Norden, med unntak av dem som bor på Åland. Er det kristendommen som bærer finlandssvenskene, eller har hver og en et genetisk fredssenter innebygd i seg?

Under Protestfestivalens jubileumskveld i år skal sju mennesker snakke om HÅP. Én av dem er Leena Forsén, kommunikasjon– og markedsdirektør i Vasa, «hovedstaden» i Österbotten. Vasa har satt seg som mål å bli verdens lykkeligste by i verdens lykkeligste land. Hva tenker hun? Er det mulig å snakke om håp og lykke i vår tid?

Tove Jansson, finlandssvensken bak mummifigurene, en av Finland største eksportindustrier, sa det slik: «Allt är så mycket osäkert, och det är just det som lugnar mig.»

Første gang jeg leste om det fenomenet som er nevnt i overskriften, var digitalt i den svenske avisen Dagen. Deretter fikk jeg lese det på trykk i Vårt Land. Papiravisa gir mer dybde, man forstår mer. For første gang fikk jeg et spesifikt navn på et tema som har opptatt meg de siste tjuefem årene, som har gitt gnagende uro og angst for at den Gud jeg vokste opp med, ikke finnes.

Tro og livssyn står sentralt i mange menneskers liv, ofte har de båret det med seg fra oppveksten. Jeg lærte f.eks. av vår kjødelige og gudfryktige far at dersom vi holder vi oss nær til Guds ord, vil det bli som i sangen vi sang på søndagsskolen: «Når han styrer båten, da går det så bra».

Gudstro har for mange vært avgjørende gjennom skiftende tider med armod, kriger, pandemier og naturkatastrofer; fordi den har gitt mening til tilværelsen. Gudstro støttet mange gjennom den kalde krigen og det økonomiske sammenbruddet på 1980-tallet. Det er nesten besynderlig at min far forsvant ut av livet omtrent samtidig som dekonstruksjon av kristendommen skjøt fart og smadret det vi vokste opp med, det som skulle gi håp og krefter til å holde ut.

Dekonstruksjon og rekonstruksjon av kristendommen var ett av mange elementer i samfunnsutviklingen rundt årtusenskiftet som gjorde at Protestfestivalen ble stiftet for tjuefem år siden. Misforstå ikke! Festivalen var og er politisk og religiøst uavhengig. Men nettopp derfor kan den fordomsfritt og frimodig ta opp verdispørsmål og samfunnstrender over et spekter i full skala.

Tidligere pastor Josefin Lennartsson forteller at hun i dag ikke regner seg som kristen, men likevel som Jesus-etterfølger. Mange ateister har Jesus som forbilde, så det er ikke unikt. Forvirret? Følg med på fortsettelsen!

Victoria Vasquez, som er stipendiat i nytestamentlig eksegese, hevder at dekonstruksjon ikke er noen trussel mot kirken, snarere tvert imot. Hun mener vi trenger å gå gjennom perioder av dekonstruksjon og rekonstruksjon, at det er en del av menneskelig og religiøs modning.

Skotten Phil Drysdale driver et nettverk for mennesker som dekonstruerer troen sin. Han forklarer fenomenet med tre fellesnevnere. Den første er at de stiller spørsmål ved grunnleggende verdier i sin trostradisjon. Den andre er at de trenger å endre noen av disse verdiene. Den tredje er at de som følge av dette blir mindre bastante i spørsmål som berører tro og åndelighet.

I følge Drysdale er den typiske dekonstruerer en person med konservativt bibelsyn, en som har vært vant med å ha klare svar, som har tatt troen på alvor og vært blant de mest engasjerte i kirken. Endring i syn på LHBT-spørsmål er ofte starten på reisen, deretter følger skam og fryktkultur. Mange av dem får ikke de tradisjonelle kategoriske svarene til å stemme med Jesu ord og undervisning; han som tok seg av de syke, fattige og utstøtte.

De dekonstruerte ser hykleriet som utspiller seg hos mange kristne. De har kanskje oppdaget det samme som ateisten Leo Ajkic, at kristne oppdaterer Gud som en app, og de innser latterligheten i dette. De framhever at Jesu liv stimulerer til omsorg for dem som er annerledes, de som i alle år har vært fordømt og latterliggjort. Troen på at livet etter døden har to utganger, blir erstattet av den oppfatningen at alle mennesker kommer til himmelen.

De bibeltro – de ikke-dekonstruerte – kristne kan nyte sin velstand, trygghet og de goder verden har gitt dem. Nøden for dem som ikke tror, synes å ha kommet i bakgrunnen. Hvorfor stormer ikke alle kristne ut i gatene for å redde fortapte sjeler, men barrikaderer seg i stedet i sine menigheter? Verden er jo styrt av «fienden» og uten Gud går man fortapt. Grunnleggende elementer i deres trosfundament synes å vakle. Jeg fikk selv nylig en tanke om dette etter å ha oversatt et hefte for Frank Mangs-stiftelsen med tittelen «Frelsens vei» fra svensk til norsk. I etterkant tenkte jeg at dette blir jo bare liggende. Hvorfor vil de seg selv så vondt? Det er jo få kristne som evangeliserer i Norge i dag. 

Så kan man spørre: Hvis man dekonstruerer kristendommen, dekonstruerer man da også Gud? Gjør ensidig fokusering på Jesus sitt sosiale engasjement at man konstruerer en ny og mer tidsriktig guddom?

Forvirring kan iblant være bra, fordi den tvinger oss til å tenke framfor å bli marionetter, men den kan også skape trygghetstap, psykiske vansker og livskrise. Når tilstrekkelig mange latterliggjør og klipper fra hverandre tenkemåter og livssyn, skapes det nye maktstrukturer. Vidsyn kan erstattes med nye absolutte sannheter, som ikke nødvendigvis er sanne. Da skal man være sterk i sinn og skinn for å kunne stå imot.

I et fotballag som går gjennom generasjonsskifte og raser nedover divisjonene, kan man bli tvunget å rekonstruere seg. Og selv om mange av tilhengerne faller av lasset på den tunge veien nedover, betyr ikke det at laget har sluttet å eksistere.

Pride-flaggene som vil vaie i hele juni kan stå som flagrende eksempler på situasjonen. Mange kristne står sammen med ikke-kristne om markeringene. Det flagges for mangfold. Det er vakkert. Men kan man i mangfoldets navn også akseptere at noen ser dette som en dekonstruksjon av den tro de vokste opp med om at Gud først skapte Adam og så Eva og ikke flere eller noe annet enn det?

Ingen kan leve med meningsløshet, derfor har vi fått digitale rusmidler som Instagram og TikTok, hevder den hollandske kulturfilosof Rob Riemen. Han mener at vi etter murens fall overgav oss til smarttelefonen og glemte livets mening.

Han er ikke fremmed for at Europa kan oppfostre og gi makt til samme type person som Donald Trump. Det er en skremmende tanke. Flere skribenter innen alle former for politiske eller religiøse retninger mener Trump har påminnet oss om fascismen. Blant dem den svenske teologen Stefan Swärd som mener Trump nærmer seg fascismen når man øker den politiske styringen av domstoler, av medier og forfølger politiske motstandere. «Det mest sjokkerende til nå er den fascistiske utviklingen i det republikanske partiet under Trumps ledelse.» Han kaller Trumpismen en ny religion og en ny politisk retning. Swärd har bakgrunn som frikirkepastor.

Når startet den meningsløsheten Riemen snakker om? Tidsskillet har flere hevdet var i 2016, ikke minst fordi sosiale medier fra da av var i stand til å manipulere oss på en annen måte enn tidligere. Anna Libak i danske Weekendavisen skrev om verdikampen. Hun hevdet at med krenkelsen som brennstoff endret Europa karakter i siste halvdel av 2010-tallet.

Dette var året Donald Trump ble president første gang. Det var året vi fikk eksplosjon i algoritmer og året etter fikk vi #metoo-bevegelsen som avslørte en ny form for meningsløshet. Dette var med på å gi vekst til en ny levemåte hvor man kunne bryte ned mennesker sosialt og mentalt ved å støte dem ut basert på løse rykter eller gamle synder. Så snart #metoo dovnet av, Black Lives Matter (BLM) dovnet av, var det mer rom for klimaaktivisme og Pride, som ser ut til å fortsette. Så kan man mene hva man vil om det.

Felles for mye av dette er et samfunn uten Gud, uten synd, uten tilgivelse og nåde. Vi satt igjen med straff, slik bare mennesker er i stand til å straffe.

Rob Riemen har et poeng: Smarttelefonen har blitt denne tids gud, som forteller oss det vi skal høre, styrt av algoritmer og av medier som trekker i trådene. Pressefolk er dessuten i gjennomsnitt mer gudløse enn oss andre, spesielt i denne del av verden. Det er ikke løse påstander, men basert på undersøkelser som viser at «få journalister tror på Gud» (Dagen, 2018).

Utviklingen var gått feil vei lenge, på alle måter. Vi har urettferdighet, ulikhet og en enorm rikdom samlet hos enkelte. Det som tok over den offentlige samtale handlet ikke om meningen med livet.

2016 ble på mange måter et skjebneår. Samtidig var det mer uro i verden. Russland hadde invadert og deretter annektert Krim i 2014, og noe var i gjære etter en lengre periode med fred i Europa. Mange var frustrerte, men motreaksjonen kom fra en annen ytterlighet og vi mennesker har en tendens til å havne i grøfter, og ikke slik Johnny Cash synger om i «I Walk The Line,» om å følge hjertet og ha øynene oppe hele tiden.

Filosofiprofessor Espen Hammer ved Temple University i Philadelphia mener at vi kan gjenkjenne det samme i trumpismen som vi kjente på 1930-tallet. Sammenligningen med et mafiaregime er uten tvil treffende, mener direktør ved Frithjof Nansens Institutt Iver B. Neumann, som kommer til årets Protestfestival. Han beskriver et regime med en ekstremt sterk leder, personlige lojalitetsrelasjoner, og at beskyttelse oppnås gjennom betaling og underkastelse.

Rob Riemen som jeg startet med mener demokratiet krever at alle har en fornemmelse av ansvar, selvstendig tenkning, det felles beste og en aksept for ansvar. Hvis du fjerner det, mister du en intelligent offentlig samtale. Og når det blir kombinert med giften fra sosiale medier, får du en selvforskyldt høy regning å betale, forteller han den danske avisen KD.

Kunst og musikk har alltid vist vei til bedre bevissthet. Protestfestivalen arrangerte i flere år en konsert i februar for å minnes artistene som gikk bort året før. 2016 var det mørkeste året for de av oss som elsker musikk. Vi toppet aldri den minnekonserten siden størrelser og musikalske forbilder som David Bowie, Leonard Cohen, Prince og Merle Haggard døde det året. Det er lenge siden Cohen sang noe tvetydig om at demokratiet er kommet til USA. Kanskje ble vi ekstra sårbare?

Snart et tiår etter er mye endret, vi har sett hvordan ideologier oppstår, hvordan ondskap opererer. Ideologier kan gå i dvale, presidenter kan slutte å spre hat, sannhet kan gjenoppstå, krig kan bli til fred, men vi vet også at huggormen kommer ut av dvale om våren.

Trumps mørklegging av Det hvite hus skyldes i stor grad ideologiene som oppsto det året, og ikke minst det gudløse samfunn. Mange av Trumps hengivne støttespillere, spesielt de kristne, har nå snudd fordi mannen og protesten hans ikke henger i hop. Et av bibelens viktigste prinsipp er sammenhengen mellom liv og lære. Nå som påsken er lagt bak oss kan vi minne hverandre om at det offeret Gud gav ved å la sin sønn dø på korset, for så å gjenoppstå, skjedde for å gi oss håp og mening med livet. De unge i generasjon Z, ser ut til å gå foran. Det krever, tross nåden, at vi lærer oss å tilgi og bekjenner våre synder hver dag. Vi skal være snille mot hverandre, dele med hverandre og tilgi hverandre. Dette finner vi ikke igjen i ideologiene, heller ikke i det gudløse samfunn eller i «Trumps evangelium» som taler om Gud, men sprer gift og er ikke troverdig.

Hvordan beveger vi oss så i dette landskapet?

Jeg vender ofte tilbake til Hans Børli, den store dikteren fra Eidskog. Han skrev et dikt som sier det rette. En enkel linje derfra er denne:

«Hold sinnet ditt mjukt, sier en stemme i vinden. – La det ikke stivne av år og alder.