For snart tjue år siden arrangerte jeg en støttekonsert på det nå nedlagte Smuget i Oslo for den gjeldstyngede og rusavhengige multikunstneren Kenneth Sivertsen. Kenneth var blakk og i ferd med å miste hjemmet. Enkelte av dem som var til stede for å hjelpe, hadde selv opplevd økonomisk nedtur, deriblant Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen. Andre kjente folk som Arne Hjeltnes, Lars Saabye Christensen, Wenche Foss og Reiulf Steen stilte opp fordi de var glad i kunstneren.

 

Men det var en av våre mest folkekjære visesmeder som i en kort, men gripende appell, gjorde sterkest inntrykk. Det han sa, har blitt værende i bevisstheten min til dags dato. Jeg ble rett og slett glad i Stein Ove Berg. Han slet med rus, var blakk og hadde tak over hodet i en kommunal leilighet i Oslo. Han fortalte lavt om en kamp med seg selv, om en kamp om livet og troa på livet i fattigdom og nød, med et ydmykt og famlende håp om en fremtid i verdens rikeste land. Året etter var han borte, og få år etterpå, på selveste julaften, var også Kenneth Sivertsen borte.

 

Nylig så jeg at Kilden deler ut hundrevis av billetter til samfunnstopper. Det er snakk om gratis billetter til premiereforestillinger. Ordfører Harald Furre tilhører denne eliten, han får billetter til seg selv og kona, fordi kommunen eier Kilden. Her er noe som skurrer. Stein Ove Berg ville, om han hadde levd, vært en naturlig konsertartist på Kilden, men han hadde neppe hatt råd til å gå inn for å høre på andre. Mange har ikke råd til å gå på Kilden; mens de som har best råd, får gratisbilletter.

 

Kilden er langt fra den eneste som utøver denne praksisen, jeg vil tro det gjelder de fleste institusjoner som er avhengige av sponsorer. Hvem får VIP-plass på Start-kamper, blir invitert på åpning av Dark Season eller får gratisbilletter til Punkt? Vi som driver med kultur, er alle sårbare; så vi gjør det vi kan for å «pleie forholdet» til dem som holder oss i live. Vi har fått med oss at dette prinsippet gjelder over hele linja. Jeg skal heller ikke underslå at vi i Protestfestivalen har tenkt på å «gjøre likeså», men har ikke vært flinke nok til å følge det opp med et system for et slikt gratistilbud. Og kanskje er det like greit?

 

Investorene som bygger videre, eier stadig mer. Familiene som ikke tjener nok, vil sannsynligvis aldri tjene nok, og kanskje må de leie husrom hos investorene. Når januarsalget kommer med superfete tilbud på møbler, er dette for dem som fremdeles har penger på konto etter julas raseringer av manges privatøkonomi. Inkassobrev kommer alltid til dem som ikke makter å betale, med pålagte renter og gebyrer. Å være fattig har alltid vært dyrt. Slik øker forskjellene.

 

Matteusprinsippet, eller Matteuseffekten som det også kalles, gjelder over alt i samfunnet. Jeg er ikke særlig belest i Bibelen, men slik står det i Matteusevangeliet 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Verset er fra lignelsen om talentene.

 

Ut fra dette prinsippet har vi bygget om velstandssamfunnet i verdens rikeste land, men det er ikke denne måten vi anbefales å leve etter. Den svenske forfatteren Ylva Eggehorn skrev i millenniumsalmen «Innan Gryningen» at «vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned».

 

Nå når vi nærmer oss jul, er mitt juleønske at vi endrer praksisen og heller gjør som en verdensberømt familievenn av oss gjorde da den yngste sønnen i huset vårt ble født. I tillegg til en personlig gave til oss gav de en fattig familie et luksusmåltid i min sønns navn. Stas for oss, raust av dem og nyttig for den fattige familien.

 

Mest interessant fra lignelsen fra Matteusevangeliet er fortsettelsen: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst og dere av meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».

 

Ikke bare i juletida går utfordringen ut om at de som har råd og har fått, skal dele ut til dem som trenger det mer, og at de selv betaler det deres opplevelser koster. «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg», står det videre i Matteusevangeliet.

 

Salige Stein Ove Berg – som ble kalt visesangernes visesanger – var raus og «eide ikke nåla» men fant trøst i det han hørte og fikk under sitt opphold på Evangeliesenteret. Han sang i sin egen juletrall, «Søppelmannens julevise»: «Det er nesten fælt å kjøre bort med skrotet av og til. Det fins fattige i væla vår som sikkert liker sild. En genser og et tre, til å jage kulda me’, gikk opp i røyk på fyllinga i ste’.

Under årets Protestfestival stilte vi forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland dette spørsmålet. Utgangspunktet var Steven Levitskys påstand om at demokratiet er i ferd med å forvitre i USA, og at Europa kommer etter. Han hadde nettopp skrevet boka «How Democracies Dies» sammen med sin kollega og skrevet om at vi har mistet evnen til toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet.

Det har skjedd noe i samfunnet de siste tjue årene, som også var årsaken til at Protestfestivalen ble etablert og arrangert for første gang sommeren 2000.

I et fly på vei over Atlanteren for noen dager siden leste jeg oktober-utgaven av det amerikanske magasinet The Atlantic der overskriften var «Is Democracy Dying?».

Vi er blitt besatt av lojalitet, og vi angriper den frie presse. Vi polariserer og driver med konspirasjonsteorier. Magasinets skribenter finner det urovekkende at vi mennesker ikke lenger har direkte kontakt mellom hverandre, men kommuniserer via sosiale medier. I en slik verden er det enkelt å monopolisere mening og distansere seg fra avvikende meninger. Yoni Appeltbaum skriver at demokratiet er blitt «religion av mennesker som ikke har mye til felles».

Ifølge to andre skribenter – Amy Chuva og Jed Rubenfeld – hadde man for bare få tiår siden samme språk om urettferdighet og rettigheter. Martin Luther King og Black Panthers var tydelige på menneskelige konstitusjonelle rettigheter. I dag er rettighetene i seg selv blitt et spørsmål.

Bare 30% av amerikanerne født i 1980-åra mener at å leve i et demokrati er essensielt, sammenlignet med 72% av amerikanere født i 1930-åra. Hvorfor har det blitt slik? Kanskje skyldes det at avstanden tilbake til 2. verdenskrig er blitt større og at det er færre og færre igjen av dem som opplevde den. Kanskje er det bare vi mennesker som gjennom internett har fått større makt til å bestemme hvilke meninger som til enhver tid skal være gjeldende?

Det siste skulle man jo tro var positivt, for slik forfatter Tina Bai skriver i Klassekampen; «Når menneskeverdet blir krenket, stiller demokratiet opp».

Fullt så enkelt det ikke. De to danske forskerne Jørgen Møller og Svend-Erik Skaaning har skrevet boka «Demokrati i en krisetid» der de mener demokratiet ikke vil bryte sammen fordi dagens populister aksepterer å arbeide innen demokratiets rammer mens mellomkrigstidas kommunister og fascister var åpent antidemokratiske.

Dessverre er det blitt sånn at selv demokratiet har sine svakheter, og disse svakhetene er blitt mer synlig etter sosiale mediers inntreden. Vi må erkjenne at vi mennesker er flokkdyr, og at internett på enkelt vis samler oss rundt den rådende mening. Som sårede dyr lar vi oss manipulere og styre for å bli likt av massene, for slik er vi jo, vi vil bli likt og ikke mislikt. Og dessverre, det gode i oss mennesker er ofte passivt. Vi lar være å føre en samtale for å ikke bli uvenner. Eller for å sitere William Butler Yeats fra diktet «The Second Coming» allerede i 1919: «Det beste er helt uten styrke, det onde er breddfullt av glødende viljekraft».

I magasinet The Atlantic forteller Anne Appelbaum om et nyttårsparty hun holdt 31.12.1999 med hundre gjester fra store deler av verden. Det var et fredelig party for venner, men i dag råder uvennskapet og par har blitt separert fra hverandre. Ifølge Appelbaum skyldes det ikke personlige konflikter men politiske spørsmål.

Når Donald Trump fremdeles sitter som president i verdens mektigste land til tross for at han er upopulær både der og i resten av verden er han blitt et symbol på at demokratiet er i ferd med å gå i oppløsning, men også et bevis på at det finnes et snev av håp der ute. Han ble tross alt stemt frem av hvite amerikanere som ikke var blitt hørt og var blitt en del av Amerikas underklasse, samt av en del kristenkonservative som så at deres rettigheter gikk i oppløsning.

Da gjenstår det om vi kan stole på at media skal få oss ut av uføret, når også medias grunnstener er i ferd med å ramle fra hverandre. Mainstream media beskyldes for å løpe i flokk. Alternative medier for å bedrive løgn.

I en musikkvideo spilt in sent på 80-tallet leser Kris Kristofferson opp diktet «The Second Coming» og legger til helt til sist: Vi kan ikke stole på at politikerne snakker sant. Vi kan ikke stole på at media snakker sant. Det er opp til oss.

Han har utvilsomt et poeng.

Det sies at alt er større i USA, og at også troa på seg selv er større hos amerikanere, enn hos nordmenn.

Vi kjørte nedover highwayen i Alabama, og hadde bestemt oss for å stoppe i den vesle byen Sheffield, som vel mer er en bygd, selv om den bærer navnet til en storby i England der favorittlaget mitt i engelsk fotball, Sheffield United holder til. Der, i et lite hus, et ubetydelig lite hus som opprinnelig var bygget for en kisteselger, rett over veien fra den lokale kirkegården, der holdt Muscle Shoals Recording Studio til. Vi snakker om et lite verdensberømt platestudio for spesielt interesserte. Her spilte Cher inn sin første plate med tittelen «3614 Jackson Highway» i 1969, og her dro Rolling Stones for å få fred til å spille inn det som opprinnelig var ment å være en sang, men endte med flere. Legendariske «Wild Horses» er spilt inn i dette vesle studioet, der inventar og lydutstyr i dag står intakt. Flere har bidratt med gjenstander. Det er også laget en film om studioet. Willie Nelson, Rod Stewart, Joe Cocker, Paul Simon, Aretha Franklin og Lynyrd Skynyrd er bare noen av artistene som dro hit for å få fred til å spille inn.

For oss gjaldt det å «komme innom», få smakt litt på historien og bare ha vært der, men også fordi historien pirret oss. Dette var i forrige uke. Og slik kunne jeg fortsatt. Vi stoppet også opp i byen Macon utenfor storbyen Atlanta for å besøke «the Big House» i villastrøket Vineville Village, rett og slett fordi the Allmann Brothers holdt til i huset i de legendariske årene fra 1970 til 73. Dette var hippieredet deres, i den tida de spilte inn det som senere fikk hedersbetegnelsen verdens beste live-album «At Fillmore East» (1971). Historien til huset er original. De flyttet ut i 1973, men mange år senere kjørte den tidligere road-manageren forbi huset og så at det var til salgs. Han kjøpte det på rappen og flyttet inn med kone og barn. Snart viste det seg at fremmede folk tittet inn gjennom vinduene og folk sto i kø utenfor døra for å få lov til å ta en titt. Fans av bandet kjente til huset, og snart forsto kona i huset at her kunne de ikke bo. De flyttet ut og lot en stiftelse få huset for en billig penge for å gjøre det om til museum. Det er gratis inngang, men suvenirer selger.

Både Macon og Sheffield er kjent for disse to rare husene. Det skal ikke mer til, og dermed ramler jeg inn på drømmen om å få liv i opplevelsessenteret Kjempedalen her i Setesdal.

Jeg var knapt kommet hjem fra USA før telefonen ringer. Det var teamet til Jon Almaas på TV Norge, som jobbet med programmet «Praktisk info med Jon Almaas». De var interessert i å bruke bildet av kjempehånda av Bjørgulv Uppstad som jeg tok i 1999, etter første tur til USA der jeg fikk ideen til å få til et museum basert på kjempene i dalen. I studio hos Almaas satt folkloristen og forfatteren Thor Gotaas snakker seg varm om kjemper og helter i gamle Noreg.

Ordfører Leiv Rygg fortalte meg for bare litt siden at Bygland er positiv til å Kjempedalen, men at kommunen ikke kan ha hånda på rattet på prosjektet. Men hvem kan det da? Vidar Frøysnes og jeg er villige, men vi er bare to enkeltpersoner uten økonomiske ressurser og kan ikke få det til alene. Det handler om penger, som alt annet. Jeg tror vi har mye å lære av amerikanerne som lukter turister og penger nesten av hva det måtte være.

På samme turen i forrige uke var vi også innom Civil And Human Rights Museum i Atlanta, Martin Luther King museum, Ryman Auditorium og Johnny Cash Museum i Nashville og Billy Graham library i North Carolina. Selv de minste bygder har sin fascinerende historie, som vekker oss turister og gjør oss nysgjerrige, og derfor var den vesle byen Coffeyville der fire av medlemmene i den berømte Dalton-gjengen ble avlivet 5. oktober 1892 byens største turistattraksjon. Vi besøkte Coffeyville i september 1999, men denne opplevelsen var vel så minnerik som den da vi besøkte Coca Cola museet i Atlanta i forrige uke. Tegninga av de fire døde gjengmedlemmene malt inn i asfalten utenfor banken de prøvde å rane er hovedattraksjonen.

Det er forståelig at Bygland kommune ikke kan ha hånda på rattet, men det er ikke mulig å få til et prosjekt som Kjempedalen og historien om kjempene i dalen uten at kommunen er sterkt involvert i prosjektet. Bluesbyen Notodden er et eksempel på det, der en nedlagt industriby ble omgjort til en levende musikkby, initiert av entusiaster men drevet frem i tett samarbeid med kommunen. Økonomiske utfordringer tar man etter hvert. For oss initiativtakere er en gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad ved Riksvei 9 på Bygland et ideelt startpunkt. Den vil få både hytteeiere på vei fra Kristiansand til Hovden og mer langveisfarende turister til å stoppe opp. Den vil uansett sette Setesdal som kjempers fødeland på kartet.

Den Bergensbosatte anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes er villig til å la denne statuen bli hennes gave til hjemkommunen. Til å begynne med trengs penger til å utforme en profesjonell og digital tegning av skulpturen, og deretter er en innsamlingsaksjon en aktuell fortsettelse.

Bygland spesielt – og Setesdal generelt – trenger et historisk landemerke som settes på kartet, slik at bygda bevares uavhengig av hvem som flytter sammen med hvem kommunemessig.

Slår du opp Sheffield, Alabama på Wikipedia får du opp at det er fødeby og hjemsted til låtskriver og soulsanger Arthur Alexander (1940-1993), mannen bak sjangeren countrysoul som er nært knyttet til Muscle Shoals Recordning studio. Alexander døde av hjerteinfarkt, bare 53 år gammel. En av sangene han laget og som ble spilt inn av andre var «You better Go On».

Er det på tide å gå videre med Kjempedalen? Jeg håper det!