For snart tjue år siden arrangerte jeg en støttekonsert på det nå nedlagte Smuget i Oslo for den gjeldstyngede og rusavhengige multikunstneren Kenneth Sivertsen. Kenneth var blakk og i ferd med å miste hjemmet. Enkelte av dem som var til stede for å hjelpe, hadde selv opplevd økonomisk nedtur, deriblant Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen. Andre kjente folk som Arne Hjeltnes, Lars Saabye Christensen, Wenche Foss og Reiulf Steen stilte opp fordi de var glad i kunstneren.

 

Men det var en av våre mest folkekjære visesmeder som i en kort, men gripende appell, gjorde sterkest inntrykk. Det han sa, har blitt værende i bevisstheten min til dags dato. Jeg ble rett og slett glad i Stein Ove Berg. Han slet med rus, var blakk og hadde tak over hodet i en kommunal leilighet i Oslo. Han fortalte lavt om en kamp med seg selv, om en kamp om livet og troa på livet i fattigdom og nød, med et ydmykt og famlende håp om en fremtid i verdens rikeste land. Året etter var han borte, og få år etterpå, på selveste julaften, var også Kenneth Sivertsen borte.

 

Nylig så jeg at Kilden deler ut hundrevis av billetter til samfunnstopper. Det er snakk om gratis billetter til premiereforestillinger. Ordfører Harald Furre tilhører denne eliten, han får billetter til seg selv og kona, fordi kommunen eier Kilden. Her er noe som skurrer. Stein Ove Berg ville, om han hadde levd, vært en naturlig konsertartist på Kilden, men han hadde neppe hatt råd til å gå inn for å høre på andre. Mange har ikke råd til å gå på Kilden; mens de som har best råd, får gratisbilletter.

 

Kilden er langt fra den eneste som utøver denne praksisen, jeg vil tro det gjelder de fleste institusjoner som er avhengige av sponsorer. Hvem får VIP-plass på Start-kamper, blir invitert på åpning av Dark Season eller får gratisbilletter til Punkt? Vi som driver med kultur, er alle sårbare; så vi gjør det vi kan for å «pleie forholdet» til dem som holder oss i live. Vi har fått med oss at dette prinsippet gjelder over hele linja. Jeg skal heller ikke underslå at vi i Protestfestivalen har tenkt på å «gjøre likeså», men har ikke vært flinke nok til å følge det opp med et system for et slikt gratistilbud. Og kanskje er det like greit?

 

Investorene som bygger videre, eier stadig mer. Familiene som ikke tjener nok, vil sannsynligvis aldri tjene nok, og kanskje må de leie husrom hos investorene. Når januarsalget kommer med superfete tilbud på møbler, er dette for dem som fremdeles har penger på konto etter julas raseringer av manges privatøkonomi. Inkassobrev kommer alltid til dem som ikke makter å betale, med pålagte renter og gebyrer. Å være fattig har alltid vært dyrt. Slik øker forskjellene.

 

Matteusprinsippet, eller Matteuseffekten som det også kalles, gjelder over alt i samfunnet. Jeg er ikke særlig belest i Bibelen, men slik står det i Matteusevangeliet 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Verset er fra lignelsen om talentene.

 

Ut fra dette prinsippet har vi bygget om velstandssamfunnet i verdens rikeste land, men det er ikke denne måten vi anbefales å leve etter. Den svenske forfatteren Ylva Eggehorn skrev i millenniumsalmen «Innan Gryningen» at «vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lengre ned».

 

Nå når vi nærmer oss jul, er mitt juleønske at vi endrer praksisen og heller gjør som en verdensberømt familievenn av oss gjorde da den yngste sønnen i huset vårt ble født. I tillegg til en personlig gave til oss gav de en fattig familie et luksusmåltid i min sønns navn. Stas for oss, raust av dem og nyttig for den fattige familien.

 

Mest interessant fra lignelsen fra Matteusevangeliet er fortsettelsen: «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst og dere av meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg».

 

Ikke bare i juletida går utfordringen ut om at de som har råd og har fått, skal dele ut til dem som trenger det mer, og at de selv betaler det deres opplevelser koster. «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg», står det videre i Matteusevangeliet.

 

Salige Stein Ove Berg – som ble kalt visesangernes visesanger – var raus og «eide ikke nåla» men fant trøst i det han hørte og fikk under sitt opphold på Evangeliesenteret. Han sang i sin egen juletrall, «Søppelmannens julevise»: «Det er nesten fælt å kjøre bort med skrotet av og til. Det fins fattige i væla vår som sikkert liker sild. En genser og et tre, til å jage kulda me’, gikk opp i røyk på fyllinga i ste’.