Når vi nå forlater 2016 er det tid for å se seg tilbake og fremover. Mens vi suger det siste av hva dette året har å tilby kan vi konstatere at det etterlater seg både mye vondt og mye moro.

De fleste av oss husker lite og har allerede glemt hva som hendte dette året.

Vi går surr i årstall fordi de fleste av oss gjør de samme tingene hele tiden. Denne merkelige formen for å leve livet blir mer reell jo eldre vi blir. Derfor går tida fortere for hvert år. I min alder er det bare et tidsspørsmål før vi går til sengs hver kveld til nyttårsrakettene.

Vi sitter igjen med de store begivenhetene og de som får oss til å grine.

Tida går, men ingen av oss består. Bare tida går, den gamle sliteren med blodet på fingrene.

Vi mistet Merle Haggard, Muhammad Ali og Fidel Castro. Vi mistet David Bowie, Robert Vaughn og Per Lønning. Vi mistet Bud Spencer, Johan Cruyff og Willy Andresen. Vi mistet Prince, George Michael og Sossen Krohg.

Snart har vi glemt at de er borte, og tror de fortsatt lever. Vi vet det er sånn, men vi liker det ikke.

Vi mistet Leonard Cohen, men kan trøste oss til hans visdomsord.

Det er et hull i alt. Det er sånn lyset slipper inn.

Vi kan famle oss frem i mørket etter lys.

Vi fikk Brexit og Donald Trump, men konsekvensene vet vi først i det året som står fremfor oss. Hvis den nordiske alliansen tar med Storbritannia kan vi lage vår egen akse. Godhetens akse.

Da står vi sterkere hvis vi må klare oss uten buddisene Donald og Vladimir.

Det sies at livet er det som hender mens vi er opptatt med noe annet. Det ligger mye i det.

Ofte føler jeg på en uro på denne tida av året fordi året får et nytt tall og vi blir et år eldre i det nye tallet. De mest depressive av oss tenker på at vi er kommet nærmere det svarte hullet. Plankeskrud, som en kalte det. Optimistene ser bare verden som ligger foran.

Noen av oss ser mest det som ligger bak.

Vi lever i verdens rikeste land. Men vi er fattige. Vi har minst brutalitet og mest demokrati. Likevel har nyhetene hele året fortalt at vi får stadig flere fattige barn.

Fattigdom skaper krig, vold og misunnelse. Alle er enige om at økte forskjeller er farlig. Derfor må vi gjøre noe med det. Men Høyre og Venstre har allerede vedtatt å legge ned barnetrygden. Det finnes ingen bedre vei ut av fattigdom enn å øke barnetrygden, sa Kåre, han med håret. Gratis SFO og barnehager bidrar kanskje en liten stund, men fattige barnefamilier har større økonomiske utfordringer når barna er over SFO-alder. Da jeg nevnte dette for min finske halvdel var hun rask på pletten med et krystallklart nei til gratis barnehager.

Hun forteller at hun en gang arbeidet i en barnehage på et lite sted i Finland. Kommunen betalte barnehagen, for at flere skulle flytte dit.

Konsekvensene var at barna var i barnehagen fra morgen til kveld. Og siden finske barnehager også serverer varm mat slapp foreldrene å tenke på det.

Foreldrene glemte rett og slett at de hadde barn.

Statsministeren og vår neste statsminister Jonas snakker begge om at arbeidslinja redder oss fra fattigdom. Men blir du plutselig alene med barn, blir du brått fattig, fordi vi har gjort oss avhengig av to fulle inntekter.

Det kan være nok at den ene i forholdet sier, jeg vil ikke mer.

Og husk, halvparten av oss skiller oss.

Det kan ofte virke som norske politikere ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Flere steder i landet vil bompengene dobles eller tredobles, fordi man vil ha ned biltrafikken i byene.  Men det som skjer er at folk likevel må komme seg frem og tilbake dit de skal. Inkassoselskapene går gode tider i møte i 2017 ved å livnære seg på fattige barnefamilier.

Når man legger sammen alt dette konstaterer vi at for mange er det ikke så moro å bo i verdens rikeste land allikevel.

Man skal nemlig ikke være fattig i Norge.

Klima er et annet tilbakevendende tema. Det ble sagt at klimakrisen er en vedtatt sannhet, men den er ikke vedtatt for Carl I. Hagen.

Jeg hører snakk om at forskere føler sin rolle overflødig fordi deres forskning ikke lenger har samme appell i et samfunn der hver og en kan lage sine egne vedtatte sannheter. Donald Trump inntar snart verdens mektigste jobb med den klare konklusjonen at det finnes ikke menneskeskapte klimaendringer.

Nå er Trump omtrent den eneste statslederen som hevder dette, men han er ingen hvem som helst. Han får støtte også. Norske næringslivsledere ymter frempå at forskerne produserer klimakrise for å få penger til forskningen.

Altså, forskerne holder seg unna egen fattigdom ved å skape et problem.

Ser man det ser man det. Var det ikke det vi visste.

Snøen som dalte i fjor, men ikke i år, dalte ikke i år av mangel på snø.

Vi møter den samme utfordringen i skolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og hvem det måtte være som tar over for han i slutten av det nye året, vil fortsatt snakke med utestemme om viktigheten av lekser. Det til tross for at Finland med verdens beste skole går motsatt vei.

Da Michael Moore dro til Finland for å finne ut av hvorfor finnene har verdens beste skole fikk han et overraskende svar.

Ingen lekser. Klatre i tærne hvis det er kjedelig i timene.

Vi kommer til å få flere Besserwissere i det nye året.

Donald Trump, Torbjørn Røe Isaksen og Carl I. Hagen får selskap.

I 2017 får vi med andre ord en annerledes klimadebatt enn vi har hatt tidligere. Vi får en annerledes debatt om hvordan vi løser fattigdomsproblemet.

Paven er en klok mann. Han uttalte seg nylig på denne måten om fattigdom:

«Kapitalismens løfte var at når glasset var fullt, skulle det renne over, og komme de fattige til gode. Men det som skjer i stedet, er at når glasset er fullt, blir det på magisk vis større, og det renner aldri noe over til de fattige.»

Hvis paven har rett og Trump får sagt sitt kommer vi ingen vei i 2017.

Alt blir som før. Vi gjentar oss selv.

Som nyttårstalene. Repetisjon.

Når alt kommer til alt skjer det lite forandringer i året som kommer. Det vil si, flere rockestjerner vil dø, for statistisk sett er mange av de musikalske heltene kommet i en alder da det er naturlig å dø.

Forfattere kommer ut med nye bøker, for de har ikke lidd artistenes nederlag ved at ingen kjøper bøker lenger.

I det nye året kommer tiggerne tilbake, gatemusikantene, Cirkus Arnardo og ferieplanene. Noen kommer til å gå fra hverandre og andre møtes.

Vi må heller ikke glemme at det er stortingsvalg i 2017. Skal vi ha mer selvsentrerte konservative eller ha mer sosialistisk ensretting.

Hvert år er det nye jubileer. I 2017 er det 500 år siden reformasjonen. 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenburg. Ikke historisk bevist kanskje, men like fullt en hendelse som forandret verden.

Finland feirer 100 år som selvstendig nasjon. Det kommer ikke til å skje uten fest og moro. Finnene har lært seg vodkaens festkunst, med eller uten Pekka og Toivonen.

Snusmumrikken har allerede rømt til skogs og fyrt opp bålet på hemmelig sted.

Vi kan jo spørre oss selv her i Norge om det i det hele tatt er noen vits å heve champagneglasset, tenne nyttårssigaren og drikke seg full på lørdag.

Du vet jo ikke hva det nye året bringer av glede og sorg.

Menneskelykke beror på kjærlighet og gjenkjærlighet og på alt det vakre du får for ingenting.  Har du kjærlighet i ditt liv, har du alt. Den som elsker glemmer seg selv, i alle fall en times tid.

Vi som teller oppover 50-åra fortere enn Lucky Luke klarer å skyte må forberede oss på venteværelser, endrede spisevaner og et liv uten sex. Men vi har mye å være takknemlige for, som barn, kanskje barnebarn og for de som har unngått skilsmisse, nedbetalt huslån.

I 2017 er det 40 år siden Elvis forlot verden.

Jeg kommer til å sørge like lenge over Rick Parfitt som Kjell Elvis har levd på at Elvis er død.

Suksess gjentar seg. Det var Rick som forklarte meg det.

Vi kan være takknemlige for at vi ble med videre. Vi og gråspurven.

I 2017 er det blitt litt lettere å si offentlig at vi tror på Jesus, enn det var da jeg skrev nyttårstale for fem år siden.

Vi kan til og med si det uten å ta med alle de andre gudene.

Men i 2017 skal vi først og fremst tro på oss selv. Arbeidsledige over 50 må på sosialen etter 2 år på dagpenger.

Der er det andre regler. Du kan ikke ha oppsparte midler eller bil.

Men lærer vi oss nyordet Det grønne skiftet, da står vi sterkere.

Gresset er aldri grønnere på den andre sida.

I 2017 etablerer Kåre Willoch og Jimmy Carter et nytt Palestina. Det er ikke til å tro. Årskavalkadene svirrer allerede rundt i oppgangene. Therese Johaug går og går, men byråkratene og advokatene har bestemt at hun aldri kommer til døra.

Det er en skam, sier en ny serie på NRK3.

Ulven er på vei inn i byene.

Protestfestivalen fortsetter.

Godt Nytt År, småfolk!

Vietnamkrigen gikk mot slutten, men Watergate-skandalen hadde krøpet frem til overflaten. President Richard Nixon lå tynt an. Her hjemme ligger vi i torskekrig med Island. Det var oljekrise og Kong Olav tok trikken. Trygve Bratteli tok over som statsminister.

I en platebutikk innerst i Lillemarkens hadde jeg kjøpt meg min aller første kassett. Etuiet er gulfarget, hippiepreget, men det var et bevisst valg. «Golden Hour Of Status Quo» står det med en skrifttype som passet inn i året 1973. Samlealbumet het «Down The Dustpipe» og inneholdt sanger fra 1969, 1970 0g 1971, bandets spede begynnelse under bandnavnet Status Quo.

Jeg husker ufattelig lite fra barndommen, men noe sitter spikret. Kompisene og jeg spilte luftgitar til «Mean Girl» og «Umleitung», men det var bare Tor Henning Sundgot (nå Leh) som skulle ta det helt ut på ordentlige gitarer.

Denne perioden i et menneskes liv, rundt 10-års alder, må ha vært en avgjørende fase. Omtrent samtidig fikk jeg mitt livslange forhold til både bandet Status Quo og til mitt engelske fotballag Sheffield United.

Quos desidert beste periode var åra fra 1967 og frem til 1985.

Tidlig på 70-tallet skaffet Francis Rossi og Rick Parfitt seg gitarer av typen Telecaster og begynte å spille unisont, noe som førte til deres velkjente rytme, en slags boogie-rock som holder seg til det samme, slik navnet tilsier.

Jeg kjøpte alt de kom ut med. Rubbel og bit.  Det begynte med «Dog Of Two Head» (1971). Piledriver (1972) ble den første suksessen med sin velkjente sound. Deretter kom albumene på løpende bånd, «Hello» (1973), «Quo» (1974), «On The Level» (1975), «Blue For You» (1976), «Rockin All Over The World» (1977), «If You Can’t Stand The Heat» (1978), «Whatever You Want» (1979), «Just Supposin» (1980), «Never Too Late» (1981) og «1+9+8+2» (1982).

Det finnes historier til hvert av dem. «Just Supposin» kjøpte jeg da jeg bodde på internat i Grimstad. Romkamerat Geir Ringøen hadde et sabla anlegg. Når Pink Floyd hadde spilt seg ferdig guffa vi opp «Don’t Drive My Car».

Status Quo regnes som et av verdens mest seigliva band og fikk sitt nåværende navn i 1967, med platedebut i januar året etter. Alan Lancaster og Francis Rossi etablerte bandet under annet navn i 1962. John Coghlan kom med i 1963 og Rick Parfitt i 1967. Disse fire utgjorde originalbesetningen.

Bandet la opp i 1984, men gjenoppsto allerede året etter for å åpne den legendariske Live Aid-konserten. Jeg vil for alltid være Bob Geldof takknemlig for at de aldri sluttet. Dessverre sluttet Alan Lancaster etter dette. Konflikter om rettigheten til navnet pågikk en stund, men endte i et forlik. Rossi og Parfitt fortsatte, men nye erstattet de som sluttet. Heldigvis ble det aldri veldig ondt blod mellom de fire fra den opprinnelige besetningen. Under navnet «The Frantic Four Reunion» kom de fire sammen igjen under en gjenforeningsperiode i 2013-2014.

Status Quo er for meg disse fire, med den magiske sounden de skapte. Jeg har riktignok kjøpt plater med dem utover 90-tallet og frem til i dag, men det av mer nostalgiske årsaker. Musikken er egentlig ganske kjedelig i disse årene, med mye cover-låter.

«Down The Dustpipe» ble den magiske starten for meg, men etter at Rick Parfitt (1948-2016) døde julaften vil aldri bandet gjenoppstå for min del, så fremt ikke Francis Rossi igjen får hentet inn 70 år gamle John Coghlan og 67 år gamle Alan Lancaster. sannsynligheten for det er dessverre liten. Lancaster, som nå bor i Australia, er svekket av ms.

Rick Parfitt og bandet gjorde meg til musikkjunkie, lærte meg opp i fest og moro gjennom førti år, og var sikkert soundtracket til både min første kjøretur og mitt første kyss. For hypokonderen i meg var det usannsynlig godt å se at de var evigvarende, de eneste rockerne jeg visste om utenom The Rolling Stones.

Julaften var det slutt på moroa.

Ada Sofie Austegard mistet datteren Stine Sofie i Baneheia i år 2000 og opprettet Stine Sofie Stiftelse, som nå er etablert i Stine Sofie senteret i Grimstad. Senteret er verdens første livsglede- og mestringssenter for voldsutsatte barn.

Natasha Kjærstad Pedersen mistet datteren i alvorlig sykdom. Familien visste hun ville dø og forberedte seg så godt de kunne på det som ville komme. Natasha startet organisasjonen FFB, Foreningen for Barnepalliasjon. Hun er representant for NOU, palliasjonsutvalget for den norske regjeringen. Hennes kall er å gjøre hverdagen bedre for pårørende og døende barn.

Arild Knutsen er tidligere narkoman som opplever tilbakefall, men som i mange år har engasjert seg i brukerforeningen Foreningen for Human Narkotikapolitikk. Foreningen ble stiftet i 2006. Arild Knutsen har vært ildsjelen bak det hele. Foreningen deltar i brukerråd og referansegrupper på rusfeltet og tilbyr foredrag, ruspolitiske innlegg og forebyggingssamtaler.

Når tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg erfarte rusens helvete gjennom datteren Nini Stoltenberg, ble han en sentral person rundt de samme spørsmålene. Etter at Nini døde i fjor sommer har den 85 år gamle Thorvald fortsatt å engasjere seg i ruspolitikk. Nini var selv mye brukt av både regjering og andre som representant for rusmisbrukere.

Jarle Holseter i Søgne er ildsjel og leder av utsattmann, en organisasjon for menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. I 2009 var han sentral da 20 menn som hadde opplevd overgrep møttes i prosjektet Gradert Info. Målet var å gi råd til myndighetene om hva som må gjøres for at flere skal våge å si ifra at de har vært utsatt for seksuelle overgrep og hva slags hjelp som fungerer. Resultatet ble det nasjonale nettstedet utsattmann.no. Nettstedet skal hjelpeapparatet kunne henvise klienter til, og er et sted fagfolk kan hente mer kunnskap for å bedre sin forståelse for utsatte gutter og menn.

I 2007 fikk Elin Sverdrup Thygeson Tabuprisen for mangeårig kamp mot tabuer og arbeid for de svakeste. Hun er stifter og driver av Galebevegelsen. Rådet for psykisk helse gav ut prisen, der styreleder Ansgar Gabrielsen fikk et uventet svar av prisvinner da hun kvitterte med å si at «dette passet jo bra, siden Oslo kommune har skåret ned støtten til Galebevegelsen med samme beløp». Mer interessant; hennes engasjement startet da hun allerede som 30-årig og mislykket mor sluttet å oppføre seg som det var forventet av en ung dame i hennes kretser. Dermed ble hun tvangsinnlagt.

Disse navn er bare noen av de jeg kommer på, tilfeldig valgt. Det de har felles er at de har brukt sin egen historie til å gjøre noe for andre.

Men det finnes ildsjeler og engasjerte mennesker overalt. Også ressurssterke personer kan kalles ildsjeler og samfunnsengasjerte. Mandag 21. november fyller investoren Kurt Mosvold 50 år. Han alene har bidratt med enorme beløp til kulturlivet i Kristiansand, men også til en rekke andre viktige prosjekter. Han står bl.a. bak den Internasjonale Kulturfestivalen sammen med Cynthia Trydal. Protestfestivalen, som jeg startet sammen med Kai Erland i 2000, hadde ikke eksistert i dag uten Kurt.

Jeg henter inn enda et navn fra min verden, musikkens verden. Jeg kunne nevnt Tommy Tee, men siden hiphop ikke er min greie og jeg knapt vet hvem fyren er nevner jeg i stedet Tom Skjeklesæther.

I mange år arrangerte musikkjournalisten Skjeklesæther festivalen Down On the Farm utenfor Halden. Skjeklesæther, som fylte 60 år 30. august, har i en mannsalder vært ildsjel og lidenskapelig forkjemper for country, låtskrivere og den nyere musikkstilen Americana her i Norge. Han tilhørte musikkmiljøet avdøde Tor Milde var en del av, derfor ikke spesielt overraskende at jeg møtte de to sammen i Nashville for mange år siden. Tom er mangeårig skribent, arrangør og musikkjournalist og har sin base i Halden. I dag er han bl.a. fast skribent i Klassekampen Musikkmagasinet. I 17 år laget han festivalen på et gård utenfor Halden, der han hentet artistene han hadde forkjærlighet for fra USA til Norge.

Jeg var selv publikum det siste året den ble arrangert, den svarte dagen 22. juli 2011.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Historiene er så mange om hvordan mennesker har brukt sin egen erfaring og egen livshistorie til noe godt. For mange av dem er dette attpåtil blitt et levebrød. For andre, som Kurt, er engasjementet basert på egne verdier og de ressurser han selv besitter. I Oslo finner vi landets tredje rikeste Johan A. Andresen som gjennom sitt selskap Ferd har gjort det samme.

Tom Skjeklesæther har holdt seg unna Facebook, selv om han sikkert vet det hadde vært en perfekt boltreplass å spre sitt engasjementet utfra. Andresen bruker twitter.

I 2000 etablerte Kai Erland og jeg Protestfestivalen for å sette søkelys på apati og likegyldighet. De fleste av de jeg har nevnt har deltatt, enkelte opptil flere ganger.

Når man over så lang tid har tatt opp til dels kontroversielle og upopulære tema opparbeider man seg både venner og uvenner. Ingen vil være uenig i at det Ada Sofie, Natasha, Arild og Jarle har fått til er veldig viktig og faktisk nødvendig.  De hjelper mennesker som lider, på hver sin måte. Men det er ingen selvfølge at det vonde de har opplevd skulle kanalisere så mye godt.

Protestfestivalen og det Kai Erland og jeg startet handler om å sammenfatte mye av dette engasjementet, for å tydeliggjøre viktigheten av å engasjere seg. Viktigheten av å kunne ytre seg.

Jeg får stadig kommentarer på det jeg skriver på sosiale medier. Mye er positivt, men en del kommentarer er så vonde og så usaklige at jeg mange ganger har vurdert å koble meg fra alt, slutte å involvere meg. Det skjærer langt inntil beinet. Jeg må tåle det, men jeg kan velge å holde kjeft.

Protestfestivalen skiller seg med andre ord ut.

Kontroversielle og til dels upopulære tema lever dårlig i sosiale medier fordi friheten til å ytre seg også har en god del negative sider. Kritikerne er ofte de som uttaler seg, ikke de som inspirerer til å fortsette. Den engelske mystiker William Blake var opptatt av at det onde er full av viljestyrke og kraft, mens det gode er passiviserende. Det gjelder nesten alltid, men ikke alltid.

De første åra bestemte vi oss for at vi som arrangører ikke skulle mene noe som helst, men da fikk vi spørsmålet om hvordan vi som liksom skal bekjempe likegyldighet og apati kunne være så likegyldige selv. Da vi skrev et brev i 2008 for å skape engasjement endret vi kurs, men det førte også til en storm av hat som kostet oss dyrt.

I 2009 sluttet Kai og jeg sto alene igjen på dekk.

I de siste åra har jeg ytret meninger om mangt, kanskje særlig om økte forskjeller og at vi er på vei mot en ny underklasse, såkalt prekariatet. Jeg har ytret meg fordi jeg har sett og erfart og derfor mener jeg er i stand til og har plikt til å si ifra.

Jeg opplevde for noen år siden selv å på et øyeblikk å gå fra å være en del av middelklassen med to lønninger, til å kjempe en overlevelseskamp med to barn langt nede i prekariatet, slik lyrikeren i filmen Yarden som har premiere i disse dager gjorde.

Den mest effektive måten å stoppe ytringer på er å fortelle at den som ytrer seg sutrer, er misunnelig eller enda verre, blander inn private anliggender.

Vi kan ikke leve i en verden der andre skal teipe igjen retten til å si ifra. Vi kan ikke akseptere å bli tiet i hjel fordi sosiale medier har mobbere eller synsere som forsøker å bryte deg ned som menneske.

Etter mitt syn er vi på vei mot avgrunnen hvis vi aksepterer det.

Skal våre erfaringer gjøre oss diskvalifisert til å engasjere oss? Eller gjelder det bare noen.

Jeg tror på det frie Norge, det som var så sterkt til stede i de opprørske 70-årene. Jeg har vært i mange stormer og overlevd dem men når jeg ser hvor mye stygt som kan komme ut av sosiale medier blir jeg skremt. Det finnes mange skjøre planter, mange sårede sjeler og det finnes de som blir helt brutt ned av slibrige kommentarer. Jeg håper vi blir bedre til å ta hensyn og maner til saklighet.

I et godt samfunn bør man kunne si, jeg er kanskje gal, men jeg er fri. «Frihet finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet,» sa lyrikeren Gunvor Hofmo. Frihet vil alltid si frihet for de annerledes-tenkende, er også blitt sagt om friheten.

«Freedom of speech» er et av vestens viktigste levevilkår. Protestfestivalen arrangeres i ånden til Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson som alle mente mye og brukte sin posisjon i samfunnet til å si ifra. 80-årige Kristofferson som i år fikk Erik Byes minnepris har sagt at å leve sitt liv slik man mener er rett er en plikt. Frihet er å kunne ha muligheten til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet.

Påminner gjerne om Henrik Wergelands ord i diktet «For trykkefriheden».

Hvor trives noget godt og skjønt
og stort i tvang?
Kvel engen – gresset blir ei grønt;
bind ørnen, dør den på sin pynt;
stans kilden, som med sang begynt
har raskt sin gang,
og den en giftig sump vil bli!
Naturen hater, sterk og fri,
all tvang.