Jeg fikk nylig dette spørsmålet. Svaret trengte jeg ikke lete lenge etter, for det andre mennesket i huset vårt er finsk. Hos henne finnes det ingenting hun «må». Og nettopp i det ligger de store forskjellene mellom Norge og Finland. Hennes livsstil beskriver det finske samfunnet godt.

Finnene – eller finlendere – er nøkterne i alt de foretar seg. De bruker ikke penger unødvendig. Jeg vil kanskje si: helst ikke i det hele tatt. Allerede der ligger en viktig forskjell. De er fornøyde, mens vi nordmenn ofte er misfornøyde. Og dette skjer til tross for at inntektsnivået i Finland er lavere enn i Norge.

Boligprisene er lavere, mange leier bolig og mange som eier, har bygget husene selv. I Norge er boligmarkedet blitt en tvangstrøye. I mange husholdninger er det en forutsetning med to inntekter for å betjene boliglån.

Men det handler ikke bare om penger. Det handler også om prioriteringer og politiske valg. Finland har i mange år hatt gratis eller sterkt subsidiert barnehage, skolemat, helsevesen og høyere utdanning. Da jeg første gang besøkte Åland, viste hun meg kantinen i barnehagen der hun jobbet: varm mat og egen kokk hver dag. Barna var mette, og foreldrene slapp matpakker og ekstrakostnader.

Foreldrepermisjon og barnetrygd er ordninger som gjør det lettere å være hjemme uten å tape mye inntekt. Og alle vordende foreldre får den såkalte «baby box» – en kartong med det meste man trenger det første halvåret, inkludert seng.

Finlands historie preget av krig, knapphet og nærhet til Russland har kanskje lært folket å leve enklere. Å være nøysom er sosialt akseptert. I Norge handler politikken ofte om å øke forbruket for å sikre vekst og arbeidsplasser. I Finland er verdier som ro, stillhet, sauna og selvforsyning viktigere. Og resultatet? Lav ulikhet, lav korrupsjon og verdens høyeste tillit til myndighetene.

Lykkemålingen fra FN topper Finland – for åttende år på rad. Rapporten handler ikke om rikdom, men om trygghet og tillit. Det er lett å forstå.

I Norge har vi gjeld, prestasjonsjag, kommersialisert barndom og krav om to inntekter for å henge med. I Finland kjører folk 17 år gamle biler og tar livet med ro. Kanskje er det på tide å spørre: Hva slags samfunn vil vi egentlig ha?

Dette vil ikke norske partiledere snakke høyt om. Kanskje med unntak av MDG, men da handler det om å bruke like mye – bare på noe annet.

Men kanskje burde vi lytte mer til det stille nabolandet i øst. Det kan hende vi har noe å lære.

«Er jeg sterk nok til å gå ned på kne og be?» spør Kris Kristofferson i sangen The Pilgrim’s Progress – en sang som like gjerne kunne vært en salme. Teksten har kvernet i meg i helgen. Den handler om ydmykhet og ansvar, om tro og kampvilje. Det kunne også handlet om det kommende valget. Eller rettere sagt – fraværet av håp i møte med det.

I år arrangerer vi Protestfestivalen uka etter stortingsvalget, som en bevisst markering. Årets åpningsdebatt har tittelen: «Stortingsvalget 2025 – signal om noe nytt, eller mer av det samme?» Svaret gir seg selv. Det er vanskelig å tro at noe virkelig skal endres. Likevel tviholder jeg på håpet, fordi jeg ikke orker tanken på å resignere. Og nettopp der gir Kristoffersons sanger meg styrke og visdom.

Han hjalp oss til å se hykleri og sosial urettferdighet, men minnet oss samtidig på at det nytter å bry seg. Han tok ikke på seg en moralsk maske. Han skrev sanger fra utsiden og innsiden – ærlige, selvkritiske og fulle av nåde. «Jeg ønsker rettferdighet, men nøyer meg med litt barmhjertighet», synger han et annet sted. Det avslører vår egen sløvhet.

I dag fylles sosiale medier med små, trygge valgløfter: noen kroner til pensjonister her, litt strømstøtte der, noen tusenlapper til kommunene. Men de store spørsmålene – de som handler om sosial rettferdighet, økende forskjeller og verdighet for dem som står utenfor – de snakker vi lite om. Kanskje fordi de ikke lar seg løse med et pennestrøk. Kanskje fordi viljen mangler.

Kristoffersons sanger minner oss om hva slags samfunn vi burde kjempe for. Et samfunn der uføre ikke må tigge etter mat. Der strømregningene er rettferdige. Der pensjonene gir verdig liv, og matkjedenes profittjag holdes i sjakk. Et samfunn der bolig ikke er et investeringsobjekt, men et hjem – også for dem som rammes av sykdom, skilsmisse eller død. I Norge har vi til og med fått «working poor», fattige i full jobb.

Likegyldighet preger oss mer enn noen gang. I tillegg er meningsmangfoldet i ferd med å forvitre. Det er de harde ordenes tid. Vi er alle småguder. Jeg blir iblant minnet om vår plass når jeg hører Johnny Cash synge «God’s Gonna Cut You Down» – vi er ikke guder.

«Jeg blir lat, og glemmer mine forpliktelser», synger han i samme salme. Det handler ikke bare om politikere. Det handler om oss. Vi som bor i trygge hjem, med velfungerende nettverk og fulle kjøleskap, har en tendens til å lene oss tilbake og tro vi har fortjent det. Men ingen av oss valgte å bli født. Vi er alle utrustet forskjellig. Noen starter med sølvskje, andre med tomme hender.

Kristoffersons sang To Beat the Devil formulerer det rått og enkelt:
«If you waste your time a-talkin’ to the people who don’t listen, who do you think’s gonna care?»
Det er slik mange har det nå. De som rammes hardest av fattigdom og utenforskap, føler seg ikke sett, ikke hørt, ikke ønsket.

Likevel er jeg overbevist om at en løsning uten kynisme eller passivitet er mulig. Vi trenger å gjenreise ideen om fellesskap – og vi trenger nye politiske ledere som faktisk vil forandre, ikke bare forvalte.

For å si det med ei linje fra Kristoffersons sang igjen: «Er jeg ung nok til å tro på revolusjon?»
Nei, jeg er ikke ung, men tror likevel på revolusjon. Men ikke en revolusjon av vold og slagord. En revolusjon av ansvar, av ydmykhet. En tro på at én person faktisk kan gjøre en forskjell.

Dikteren Kjell Landmark skrev:
«En / alene / kan / ingenting gjøre. / Det / sier / hundretusener.»
Men det er jo ikke sant. Det er bare noe vi sier for å slippe unna. Han mente det på alvor, men vi tar det ikke til oss.

Vi kan forandre samfunnet. Vi kan kreve en ny politikk. Vi kan – og vi bør – være sterke nok til å gå ned på kne og be. Om ikke i kirken, så i alle fall i vårt eget indre. Be om mot, medfølelse og vilje til å stå sammen med dem som faller utenfor.

Det er faktisk den viktigste livsoppgaven vi har, vi som er landet her på jorda. Og vi kan gjøre det vel vitende om at verken jeg eller du er bedre enn andre.

Hver morgen hjemme er papiravisen en helt nødvendig del av frokosten. Hvis den ikke kommer, får jeg abstinens. Saksen ligger klar ved tekoppen. Det å bla og ev. sakse i avisen er et daglig ritual. Det gir ikke bare nyheter, men oversikt, ettertanke og en følelse i fingrene som ingen skjerm kan gi. Artikler spares for eventuell bruk. Noen vil kalle dette gammeldags, men for meg er det en vesentlig del av livet, for ikke å si et livsnødvendig element. Papiravisen er ikke bare et medium, den er en kjærlighetserklæring, et ankerfeste i det håndgripelige og langsomme. Skjermnyheter blar man ikke i, man skroller, klikker, og glemmer. Hvem lagrer en nettavis? Hvem setter seg med tekoppen og nyter fingrene mot tastaturet? Jeg finner lite næring i nettaviser, selv om de handler om samme saker som papirutgaven. Når jeg er på reise, hoper avisene seg opp hjemme. Men de leses i etterkant.

I Vasabladet i Österbotten beskrev Gunnar Högnäs hvordan et liv uten papiravisen ville se ut. Dette handler ikke bare om følelser og vaner, men om dypt menneskelige behov. Han frykter et samfunn som ikke lenger gir rom for refleksjon og ettertanke. Papiret gir en fingertuppfølelse og en bredere oversikt. Han hevder at en del av hans person vil gå i graven, dersom papiravisen skulle gjøre det. Jeg kjenner meg igjen.  Dette er ikke bare nostalgi. Det handler om dybde, sanselighet og oversikt.

I Norge har bl.a. kristenavisen Dagen skrumpet antallet dager med papiravis. Hva effekten vil bli, kan man foreløpig bare ane. I Svenska Dagbladet skriver Essy Klingberg at det skrevne ord er på vikende front, selv om det er overlegent. Hun hevder at vi ikke lenger lever i et tekstsamfunn: Når språket forflates, når lange tekster og dype tanker ikke leses, påvirker det hvordan vi tenker, føler og handler. Vi får et overflate-samfunn med raske nyheter, korte samtaler, flyktige impulser og intet å spare på.

Heldigvis er det håp. Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, påpeker at papiravisa fortsatt er bærebjelken i medieøkonomien. En rapport fra Medietilsynet i 2023 bekreftet at over halvparten av inntektene til norske aviser kom fra papirutgaven.

Men hva skjer når avisdistribusjonen står i fare? Allerede i dag er det mange abonnenter i bygde-Norge som ikke får avisen daglig. Og hva blir papiravisens skjebne dersom forslaget fra et offentlig utvalg om å nedlegge postombæringen blir fulgt opp? Og hvilke andre effekter vil det innebære? I distriktene kan postbudet for mange være det sosiale ankeret, den som kan se at døra ikke har vært åpnet siden sist, den som veksler noen ord med den som ellers møter få eller ingen? Effektiviseringens kalde logikk truer med å strupe ivaretakelsen av basale menneskelige behov.

Som leder av Protestfestivalen er jeg ansvarlig for det årlige programmagasinet på papir, som i disse dager er ute med årets jubileumsnummer. Jeg får ofte høre at vi bør begrense oss til nettpublisering, men opplever sterkt hvor viktig det fysiske elementet er. Det er det trykte programmet som setter spor, det er magasinet som legges på bordet, som tas fram til frokosten og peiler ut hvilke programposter man vil gå på. Magasinet er finansiert med annonser. De hadde jeg ikke fått solgt dersom de kun skulle publiseres på nettsiden. I en av årets festival-samtaler spør vi: «Må vi søke tilbake til fortiden for å finne hvile i en verden preget av enorme endringer på kort tid?» Det er et betimelig spørsmål.

Og så var det fotoalbumene. Jeg lager fortsatt mange bilder på papir, men de fleste av oss har dem kun digitalt, på telefoner og harddisker. Hva skjer når en person dør, og passord og maskiner forsvinner med den? Hva er det de fleste mennesker svarer når de blir spurt om hva de først ville redde dersom huset brenner? For mange er svaret fortsatt fotoalbumene. De ble sett på som mest dyrebart. Men jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som har papirbilder fra fortiden i album? Når det fysiske har mindre plass i livet vårt, blir fortidsminner skjøre, fordi glemsel og følelser endrer seg med tiden.

Papiravisen, postbudet og fotoalbumet er ikke gammeldagse symboler. De er bærere av hukommelse, historie, menneskelig nærhet og ro. Mister vi dem, mister vi mer enn vi nå forstår. Kanskje er dette tidens største svakhet. Og vi ser ikke konsekvensene før de allerede er historie.

Dr. Philos i historie, Finn Olstad – som kommer til Protestfestivalen i år – tar i boka «Hvordan havnet vi her?» for seg sentrale trekk ved norsk historie. Selv om vi ikke tenker på dette til daglig, er vårt samfunn og våre liv i stor grad preget av det nære og av dem som gikk foran oss. Protestfestivalen ønsker å bygge på verdier som har grunnleggende betydning, selv om de ikke er i tråd med tidsånden.

Narrativet vi ser ut til å leve etter, er at vi hele tiden må se framover. Men den digitale utviklingen har gjort oss blinde og avhengige. Ropet på framtiden gir oss ikke det vi trenger. Den vet vi ingenting om. Menneskelig sett er det bare døden som venter der. Forfatteren Tomas Espedal har sagt: «Det finnes ingen fremtid i et samfunn som ikke har fortid.» Vi bør lytte til ham. Det er ikke gammeldags å bevare. Det er fremtidsrettet. Vil vi skape noe som varer, må vi ha kontakt med det vi har vært.