Hvor er det blitt av alle helter?

Visa til Jan Eggum kan man saktens nynne på i disse woke-tider med så øredøvende taushet fra de beste blant oss og så mye politisk korrekthet. «Stå opp igjen», sang Eggum, for «kem ska redde verden no?». Selv har jeg lenge dvelt med heltene. Hvorfor er det så vanskelig å finne noen nye, når de gamle er borte?  Jeg har ransaket mitt indre for å finne stemmer å lytte til i en forvirrende tid.

Erik Bye

For noen år siden skrev Håvard Nyhus i Vårt Land om «Nordens åndelige vismenn». De fleste var svenske, knapt noen norske. Nå avdøde sosialmedisiner Per Fugelli og tidligere biskop Per Arne Dahl var unntak. Dahl ble nylig møtt med både glede og skuffelse, da han hadde endret syn på homofile ekteskap. Ved at han nå følger flokken, har «vismannen» falmet for mange. Å skifte mening kan være sunt, men når det sammenfaller med det «politisk korrekte», kan man tenke at han har gitt etter for presset. Hvorfor skifte mening når alle andre gjør det? Når det er sagt, de fleste av heltene jeg savner, ville nok omfavnet Dahls nye standpunkt.

Hva har gjort en person til en helt? Den danske professoren Nils Gunder Hansen mener heltene våre eide en «uforknytt radius» som gjorde at de ble beundret. Hansen mener videre at i en verden som ligner et jernbur mer enn en østers, må nye helter ha litt av uforknyttheten til de gamle. Hvem tør ha det i dag? Det handler om å stå støtt, også når det blåser.

Er man nødvendigvis nostalgisk, når man ikke finner heltene noe sted? Den danske forfatteren Merete Pryds Helle skrev på Facebook at hun hadde lagt vekt på å finne yngre forbilder, yngre enn henne selv. Men fant hun dem? Jeg for min del kan ikke si at jeg har funnet mange, men statsviter Asle Toje og journalist og politiker Mimir Kristjansson har potensiale til posisjonen.

Martin Luther King var mitt aller fremste forbilde med sitt mot, sin drøm og sin vilje til å gjennomføre noe for en bedre verden, uansett kostnad. Han veide ikke tap mot vinning, men var kompromissløs, befriende klar og uredd. Det ble et tidsskille, da han ble drept 4. april 1968. Vi i Norge har faktisk «vår King», hun har viet sitt liv mot urett, krig og undertrykkelse; men jobber i det stille. Elizabeth Hoff har blant mye annet vært leder av WHO i Syria og er omtalt som «verdens modigste kvinne». Uselvisk, elskverdig og varm. I den grad hun påvirkes av andre, påvirkes hun nedenfra.

Martin Luther King Jr.

Forfatteren Jon Michelet ble hyllet etter sin død. Han var politisk aktiv på venstresida og sentral i ml-bevegelsen. Han var ikke noe naturlig forbilde, men han ble det faktisk. Bjørgulv Braanen omtalte han som «raus og omtenksom for alle som kom i hans vei». Michelet var en av folket. Fredrik Wandrup beskrev han i Dagbladet slik: «I likhet med Erik Bye kunne han snakke med hvem som helst, høyt og lavt i samfunnet. Han var en av disse som sa ifra klart og tydelig, uten å skjelve i stemmen». Samme ord brukte Erik Bye om en av de få gjenlevende personene jeg har som forbilde, Kris Kristofferson, som nå i en alder av 85 år har trukket seg tilbake og er preget av alderen. Og så er pensjonert fylkeslege Kristian Hagestad en jeg alltid lytter til, med sin klokskap, sin tydelighet, sin evne til å se utover og sin raushet. En ekte Helt!

Jahn Teigen skrev i den siste sangen han utgav, at han var «Ikke som alle andre». Det er ofte tilfellet for dem som inspirerer oss. Per Fugelli ble kåret til Norges beste meningsytrer på Protestfestivalen. «Velferdsstatens grunnverdier er omtanke, rettferdighet og barmhjertighet», sa han. Fugelli hadde Jesus som forbilde, uten å være kristen: «Han er den sterkeste budbæreren verden har sett når det gjelder de sosialmedisinske vitaminene som heter rettferdighet, romslighet, raushet og tilgivelse».

Erik Byes bortgang var nok det største tapet nasjonen har hatt de siste femti årene, kanskje med unntak av Kong Olav. Andreas Skartveit skrev at «mange millioner nordmenn, gjennom mange tiår, vil nok mene at Erik Bye er et av de største menneskene de har kjent, også alle de, de fleste, som aldri møtte han ansikt til ansikt. Vi mente vi kjente han, alle sammen. Skartveit sammenlignet han med Bjørnstjerne Bjørnson. «Vi er overlatt til oss selv nå,» skrev Levi Henriksen ved Byes død og fortsatte: «Hvem skal vi lytte til nå?»

«Hvem skal vi lytte til nå?» er en nøkkelsetning. Den siste var Kåre Willoch. Med sin klokskap og nøkternhet, ble han lyttet til. Han var kompromissløs og sa det han mente, selv om han talte partiet imot. En annen helt for mange, miljøkjempen Erik Dammann, skrev i sin biografi at Willoch uttrykte en usedvanlig skarp kritikk av den rådende ekstremliberalismen og politikernes kapitulasjon overfor kapitalkreftene.

På TV2 og NRK sitter i dag TV-kjendiser i hver sine underholdningsprogram og inviterer hverandre som gjester. Kan det bli mer fordummende? Er det rart vi savner Erik Bye og Harald Tusberg?

Det snakkes høyt og ofte om mangfold og toleranse, men det har aldri før vært lavere under taket. Hvor er de «uknyttede» sjelene som ikke lar seg påvirke, som står støtt, som har slik klokskap og verdighet over seg at man lytter til dem? Nå har verden fått en ny Helt i den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskyy. Ikke minst på grunn av sitt mot. Martin Luther King forklarte at «vi må bygge diker av mot, for å holde tilbake floden av frykt». Hvor er de unge heltene som i en tid uten noen guddom over oss kan vise oss veien videre?

Hva foregår i Putins hode?

«Ingen vet hvordan Putin fungerer,» skrev Erna Solberg. Alle har stilt det samme spørsmålet, ifra statsledere verden over til middelklassen i hans eget land som nå tømmer bankkontoene. De fleste av oss misliker å tape, men aller mest Putin. Han har svart belte i judo og bildene av machomannen har figurert på sosiale medier så lenge sosiale medier har eksistert. Like lenge har han vært Russlands ubestridte leder og hatt tid til å bygge opp sitt eget imperium.

Vi har knapt fått trukket pusten etter en trøttende pandemi som har stengt verden mer eller mindre ned de siste to årene, så har Putin satt i gang den farligste krigen siden 2. verdenskrig, en krig ingen av oss aner hvordan ender.

Men denne krigen kunne kanskje ha blitt unngått om vi ikke hadde tirret på oss den russiske bjørnen. I en begrunnelse for krigen ligger nemlig en gammel påstand om at NATO ikke skulle bevege seg østover. Sovjetunionens siste leder, fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov, skal ha inngått en muntlig avtale med USAs daværende utenriksminister om dette for tretti år siden. Det var blitt så trivelig mellom stormaktene at Gorbatsjovs etterfølger Boris Jeltsin snakket om å melde Russland inn i NATO. Men vennskapeligheten skulle ikke vare lenge. Jo Andenæs som var Øst-Europa-korrespondent for Aftenposten på den tida la nylig ut en alvorstynget melding på Facebook som innledes med hvordan Jeltsin noen år senere «som en truet bjørn slynget ut fra talerstolen sine fordømmende ord om NATOs utvidelse mot øst, som i mellomtiden var satt på dagsorden».  Andenæs skriver at USA presset på for å få Ukraina inn i NATO. Ifølge Andenæs var Gorbatsjovs feilgrep den gang at han ikke insisterte på en skriftlig avtale.

Så sent som i januar i år sa Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær at «vi vil hjelpe Ukraina fram mot NATO-medlemskap». Selv de som ikke følger med forstår hvilken provokasjon det vil være mot den russiske presidenten.  Men hva sier den nå 90-årige Gorbatsjov i dag, når krigen er et faktum?

«De ble arrogante og selvsikre,» sa han nylig om Vesten og USA. «Vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse østover. I avisa Vårt Land skriver Turid Sylte at «Russland var ikke lenger noen supermakt, og ingen å regne med». Disse provokasjonene har nok terget Putin en god stund. Sylte siterer også New York Times-kommentator Thomas L. Friedman: Dette er Putins krig. Men Amerika og NATO er ikke uskyldige tilskuere.

Uffe Ellemann Jensen som var utenriksminister i Danmark i 1982 har han en annen versjon om hvorfor Putin har gått til krig mot Ukraina. 80-åringen sier i et intervju i danske medier at «Putin går til krig fordi han betrakter Sovjetunionens oppløsning som den største geopolitiske katastrofe i det 20. århundre. Han har en drøm om å gjenskape fortidens sovjetiske, tsariske rike med et stort Russland, som har en rekke lydriker omkring seg.» Vi må innrette oss på en ny virkelighet, mener han.

Er det dit vi er kommet? For nå rasler også Putin med nøklene til atomknappen. For han er det ingen vei tilbake nå som hele verden har gått imot ham. Men atomvåpen har kun tapere, så en ny kald krig er det mest sannsynlige scenariet om krigen som pågår ikke sper seg til våre naboland Finland og Sverige som også vurderer NATO-medlemskap og som har forsynt Ukraina med våpen. Nå stiller også Norge opp med våpen.

Det som nå skjer, har aldri skjedd før. Ifølge folkerettsekspert Cecilie Hellestveit kan Russland nå angripe mål i Norge fordi våpenleveransen gjør oss til «medskyldige». Finland har likevel mest grunn til uro som nærmeste nabo og som vet hva det handler om som et land med flere kriger mot Russland. Nå vurderer den finske presidenten Sauli Niinistö å knytte seg enda nærmere NATO.

De av oss som husker den kalde krigen med gru, levde med trusselen om atomkrig opp gjennom hele vår oppvekst og håpet inderlig at det aldri ville skje igjen.

Den gang var det Leonid Bresjnev vi fryktet, en aldrende iskald kommunist som styrte et lukket Sovjetunionen med jernhånd.

Den fremstående finlandssvenske Russland-eksperten og korrespondent i Moskva Anna-Lena Lauren mener invasjonen av Ukraina er begynnelsen på slutten for Putin, men er det realistisk?

Jeg har et bilde som for alltid knytter sammen oppveksten på Tinnheia med den kalde krigen, selv om det ikke var noen sammenheng. Fotballøkka der vi levde livet lå rett overfor Kolsdalspipa som spydde ut forurensning og vond lukt det meste av døgnet. Alt av skog var dødt, og på en måte vokste vi opp nesten som på bildene fra Tsjernobyl noen år senere. Smogen fra pipa hang noen ganger så svart over banen at vi måtte avslutte treningen. Mange år senere grodde det igjen rundt fotballøkka. Kolsdalspipa var erstattet med strenge miljøtiltak og den kalde krigen var over.

«Nei til atomvåpen» leverte 1. juni 1982 nesten 400 000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden. I dag ville underskrifter være fånyttes, for Putin har allerede satt i gang en krig han aldri vil komme ut av med æren i behold. En krig som dette vil ha ingen vinnere. Her må man bruke vett, ikke retorikk. Ingen vet hva som foregår i Putins hode

Bør Norden stå tettere sammen og høyne sin status som «union»?

Det er flere tiår siden sist vi kjente på gufset fra «den kalde krigen», men nå har vi igjen en internasjonal situasjon med preg av «kald krig». Selv om bakgrunnen er relasjonen mellom Ukraina og Russland, har også de nordiske land fått kjenne en mer kjølig vind fra øst. Burde vi da i Norden snakke mer sammen, stå tettere sammen og ikke minst øke verdien av oss som enhet?

Et samlet Norden

«Det er ingen som vet hva som rører seg i Putins hode», er det blitt sagt. Det er heller ingen som aner hva utfallet blir i Ukraina. Det vi vet litt om, er hvilke krav Putin stiller til resten av verden: Ukraina må aldri bli medlem av Nato. Alle tanker om utvidelse av Nato østover må droppes. Det rammer også relasjonen mellom Nato og våre naboland Sverige og Finland.

Finlands president Sauli Niinistö sa i sin nyttårstale at hans land vil stå fritt til å søke medlemskap i Nato, om det vil. Sveriges statsminister fulgte opp med lignende budskap. Det gjør situasjonen ytterligere uforutsigbar. Akkurat nå er Sverige og Finland nærmere Nato-medlemskap enn de noensinne har vært. Men disse to landene er uansett Natos bestevenner, selv uten medlemskap.

Nordisk samarbeid var tema på Protestfestivalen i fjor, i forbindelse med at de fem landene hadde fått større avstand til hverandre under koronapandemien. Spesielt hadde «storebror» Sverige gått egne veier. Helsedirektør Bjørn Guldvog sa: «Det har vært vanskelig at vi har valgt så ulike modeller i Norden. Vi er vant til å tenke på Norden som et åpent område, og vært stolte av det, men nå har vi ikke brukt dette fellesskapet på en god måte». Må de nordiske landene erkjenne at samarbeidet i utgangspunktet var for dårlig fundert? Har vi rett og slett for dårlig selvtillit til effektivt å stå sammen?

Norden-entusiast og inntil nylig nestleder i Foreningen Norden, Hilde Sandvik, uttalte i avisa Dagen at vi er tettere knyttet til våre skandinaviske og nordiske naboer enn vi tror. I radioserien «Norsken, svensken og dansken» har hun satt søkelys på tema vi står sammen om. Korona, innvandring og metoo er eksempler på emner som er tatt opp. De nordiske land har tradisjonelt stått sammen kulturelt, religiøst og samfunnspolitisk. Er den tida forbi? Eller kan vi hente oss inn igjen? Og ikke minst, må vi høyne statusen til Norden som enhet?

Foreningen Norden ble stiftet allerede i 1919 for å styrke det nordiske samarbeidet. Samarbeidet i regi av Nordisk råd kom  i gang i 1952. Siden 1971 har vi også hatt Nordisk ministerråd. Målet for dem alle er at man skal lære av hverandre, få de beste erfaringer fra hvert land.

Professor i statskunnskap ved Københavns Universitet Peder Nedergaard skriver i Kristeligt Dagblad at det nordiske samarbeidet ikke er særlig profilert: «I media hører man stadig om EU-møter, NATO-møter og FN-møter. Møter mellom de nordiske land foregår nesten helt usynlig og bortgjemt og har atskillig lavere status.» Han beskriver nordisk samarbeid som «noe hverdagslig, nesten som en dagligstue, mens de andre former for møter finner sted i statens stuer med store biler, røde løpere og utsendte korrespondenter.» Hans poeng er at møtene mellom oss i Norden ikke er mindre viktige enn de som foregår andre steder.

Om statusen på de nordiske møtene oppgraderes, kan Norden kanskje få større gjennomslag overfor større land. Selv Putin kan måtte forholde seg til oss som en egen «stormakt». Pandemien har utfordret «søskenforholdet», men krisen i Ukraina kan binde oss sammen igjen og gi oss en høyere status, om vi vil. Det betinger at de nordiske møtene utvides til å handle om mer enn det som skjer i Norden.

Ifølge den danske professoren er det i dag tross alt stor internasjonal interesse for de nordiske land. Det skyldes «en særegen samfunnsmodell for å få samfunnet til å fungere, hvor man kombinerer betydelig økonomisk vekst med en høy grad av sosial likhet og velferdspolitikk». Det gjør at de nordiske land blir lyttet til. Og det vil skje i enda sterkere grad dersom vi står tettere sammen.

På Åland – som er en selvstendig øy under Finland – spør de seg nå hva som skjer om det blir krig. Åland har valgt demilitarisering. «Men den burde ikke forhindre at man diskuterer at det finnes en agenda for situasjoner når fred ikke råder», sier Gøran Djupsund, professor emeritus i statsvitenskap til Hufvudstadsbladet. For Åland vil et sterkt samlet Norden være en betryggelse.

En nordisk «union» – inkludert Åland – kan utøve diplomatisk virke ute i den store verden. «Dagens Europa behøver første klasses diplomater, men hvor finnes de?» spør journalist og sikkerhetsekspert Elisabeth Braw i den svenske avisa Sändaren. Christian Tybring-Gjedde, som er utenrikspolitisk talsmann i FrP, understreker at man må løse opp i Ukraina-konflikten gjennom diplomatiske kanaler.

Kanskje er det nå på tide at de nordiske land skaper seg litt større selvtillit og intensiverer sine møter, gjerne med pressekorps og røde løpere. Kanskje er det nødvendig både for vår egen del og aller mest for å fortelle all verden at vi har noe å tilføre med vår felles klokskap, vår rikdom og vår infrastruktur.