Hver morgen hjemme er papiravisen en helt nødvendig del av frokosten. Hvis den ikke kommer, får jeg abstinens. Saksen ligger klar ved tekoppen. Det å bla og ev. sakse i avisen er et daglig ritual. Det gir ikke bare nyheter, men oversikt, ettertanke og en følelse i fingrene som ingen skjerm kan gi. Artikler spares for eventuell bruk. Noen vil kalle dette gammeldags, men for meg er det en vesentlig del av livet, for ikke å si et livsnødvendig element. Papiravisen er ikke bare et medium, den er en kjærlighetserklæring, et ankerfeste i det håndgripelige og langsomme. Skjermnyheter blar man ikke i, man skroller, klikker, og glemmer. Hvem lagrer en nettavis? Hvem setter seg med tekoppen og nyter fingrene mot tastaturet? Jeg finner lite næring i nettaviser, selv om de handler om samme saker som papirutgaven. Når jeg er på reise, hoper avisene seg opp hjemme. Men de leses i etterkant.

I Vasabladet i Österbotten beskrev Gunnar Högnäs hvordan et liv uten papiravisen ville se ut. Dette handler ikke bare om følelser og vaner, men om dypt menneskelige behov. Han frykter et samfunn som ikke lenger gir rom for refleksjon og ettertanke. Papiret gir en fingertuppfølelse og en bredere oversikt. Han hevder at en del av hans person vil gå i graven, dersom papiravisen skulle gjøre det. Jeg kjenner meg igjen.  Dette er ikke bare nostalgi. Det handler om dybde, sanselighet og oversikt.

I Norge har bl.a. kristenavisen Dagen skrumpet antallet dager med papiravis. Hva effekten vil bli, kan man foreløpig bare ane. I Svenska Dagbladet skriver Essy Klingberg at det skrevne ord er på vikende front, selv om det er overlegent. Hun hevder at vi ikke lenger lever i et tekstsamfunn: Når språket forflates, når lange tekster og dype tanker ikke leses, påvirker det hvordan vi tenker, føler og handler. Vi får et overflate-samfunn med raske nyheter, korte samtaler, flyktige impulser og intet å spare på.

Heldigvis er det håp. Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, påpeker at papiravisa fortsatt er bærebjelken i medieøkonomien. En rapport fra Medietilsynet i 2023 bekreftet at over halvparten av inntektene til norske aviser kom fra papirutgaven.

Men hva skjer når avisdistribusjonen står i fare? Allerede i dag er det mange abonnenter i bygde-Norge som ikke får avisen daglig. Og hva blir papiravisens skjebne dersom forslaget fra et offentlig utvalg om å nedlegge postombæringen blir fulgt opp? Og hvilke andre effekter vil det innebære? I distriktene kan postbudet for mange være det sosiale ankeret, den som kan se at døra ikke har vært åpnet siden sist, den som veksler noen ord med den som ellers møter få eller ingen? Effektiviseringens kalde logikk truer med å strupe ivaretakelsen av basale menneskelige behov.

Som leder av Protestfestivalen er jeg ansvarlig for det årlige programmagasinet på papir, som i disse dager er ute med årets jubileumsnummer. Jeg får ofte høre at vi bør begrense oss til nettpublisering, men opplever sterkt hvor viktig det fysiske elementet er. Det er det trykte programmet som setter spor, det er magasinet som legges på bordet, som tas fram til frokosten og peiler ut hvilke programposter man vil gå på. Magasinet er finansiert med annonser. De hadde jeg ikke fått solgt dersom de kun skulle publiseres på nettsiden. I en av årets festival-samtaler spør vi: «Må vi søke tilbake til fortiden for å finne hvile i en verden preget av enorme endringer på kort tid?» Det er et betimelig spørsmål.

Og så var det fotoalbumene. Jeg lager fortsatt mange bilder på papir, men de fleste av oss har dem kun digitalt, på telefoner og harddisker. Hva skjer når en person dør, og passord og maskiner forsvinner med den? Hva er det de fleste mennesker svarer når de blir spurt om hva de først ville redde dersom huset brenner? For mange er svaret fortsatt fotoalbumene. De ble sett på som mest dyrebart. Men jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som har papirbilder fra fortiden i album? Når det fysiske har mindre plass i livet vårt, blir fortidsminner skjøre, fordi glemsel og følelser endrer seg med tiden.

Papiravisen, postbudet og fotoalbumet er ikke gammeldagse symboler. De er bærere av hukommelse, historie, menneskelig nærhet og ro. Mister vi dem, mister vi mer enn vi nå forstår. Kanskje er dette tidens største svakhet. Og vi ser ikke konsekvensene før de allerede er historie.

Dr. Philos i historie, Finn Olstad – som kommer til Protestfestivalen i år – tar i boka «Hvordan havnet vi her?» for seg sentrale trekk ved norsk historie. Selv om vi ikke tenker på dette til daglig, er vårt samfunn og våre liv i stor grad preget av det nære og av dem som gikk foran oss. Protestfestivalen ønsker å bygge på verdier som har grunnleggende betydning, selv om de ikke er i tråd med tidsånden.

Narrativet vi ser ut til å leve etter, er at vi hele tiden må se framover. Men den digitale utviklingen har gjort oss blinde og avhengige. Ropet på framtiden gir oss ikke det vi trenger. Den vet vi ingenting om. Menneskelig sett er det bare døden som venter der. Forfatteren Tomas Espedal har sagt: «Det finnes ingen fremtid i et samfunn som ikke har fortid.» Vi bør lytte til ham. Det er ikke gammeldags å bevare. Det er fremtidsrettet. Vil vi skape noe som varer, må vi ha kontakt med det vi har vært.

Er Sørlandet egentlig et godt sted å bo? Har vi det «så greit» som vi liker å tro? De spørsmålene dukket opp i meg etter en uke i Österbotten, det svensktalende «bibelbeltet» i Finland, landet som for åttende år på rad er kåret til verdens lykkeligste. Det er likheter mellom oss sørlendinger og finlandssvenskene: Et lavmælt lynne, vern om tradisjoner og kristenarv. Vi her sør i Norge har til og med begynt å adoptere den finske badstutradisjonen. Likevel kjenner jeg meg mer rotløs i egolandet Norge enn noen gang før.

I Norge skal alle karre til seg. Vi evner i liten grad å bry oss om hverandre, i alle fall ikke uten først å regne på om det lønner seg. Her vokser bomringene som ugras. På kjøreturen gjennom Sverige og Finland passerte vi én eneste bomring: 45 kroner for å kjøre inn i Stockholm. Det er pinlig når jeg får besøk fra den kanten og må si: «Kom gjerne på besøk, men husk å betale bomregningen». Jeg kan ikke se for meg at finner kunne bygget bomringer. Der har man den holdningen at har vi ikke råd til et prosjekt, så lar vi det være.

I Österbotten, nærmere bestemt i Vörå, ble vi møtt av et skilt med teksten Kajland – en humoristisk henvisning til trioen Kaj, som sjarmerte hele Norden med låta Bara bada bastu. Under overflaten ligger en dypere filosofi med nøkternhet, fellesskap og livsglede uten store ord og med lite tanker om økonomisk vekst. Vi besøkte bygda Maxmo med sin gamle kirke, én butikk, én sommeråpen restaurant, samt en herregård hvor både jeg og Jean Sibelius har hatt bryllupsmiddag. Sammenlignet med for eksempel Bygland på Sørlandet, som jeg kjenner godt, er forskjellene slående.

I nabobygda Nykarleby møtte jeg et ektepar som hadde pusset opp og gjenopplivet en falleferdig eiendom; ikke for å tjene penger, men for gratis å gi husrom til mennesker med rus- og psykiske problemer. Atmosfæren der preges av vennlighet og sinnsro. En slik form for barmhjertighet ser jeg sjelden i Norge, og den rører meg. I Maxmo er det nå vedtatt at gamlehjemmet skal legges ned. Det skjer stille uten de helt store protestene. Hjemmet fungerer til de siste beboerne er borte. Man har god tid i Finland, man haster ikke.

Det må innrømmes at ikke alt er idyll i Finland. Landet sliter med rusproblemer og selvmord. Kanskje er årsaken at kontrastene mellom de som har indre fred og de som ikke har det, er så store? Dette kjenner jeg igjen fra Sørlandet, hvor mange går på antidepressiva og er sykemeldte, samtidig som fasaden må preges av vellykkethet.

I Finland kjøper man ikke ny bil før den gamle er utslitt. Ifølge min svoger er gjennomsnittsalderen på bilparken 17 år; ikke fordi folk er fattige, men fordi man har måtehold. Man bruker opp ting før man skaffer seg noe nytt. El-biler så jeg knapt, ikke fordi man er mot teknologi, men man kaster ikke noe som virker. I Tammerfors ble vi vinket vekk fra å ha parkert ulovlig av en vennlig ung kvinne. Hun kunne bare kjørt videre, slik mange i Norge ville gjort. I Finland hjelper man hverandre. Man sier kanskje lite, men viser vennlighet og respekt. Finland har sammen med Danmark minst korrupsjon i verden.

I Kajland takker man for freden, selv om en mektig nabo i øst alltid har vært en trussel, i dag mer enn noen gang. Nøkternheten har dype historiske røtter, og det preger tanker om framtiden. «Nå ja», sier de i Kajland, slik trioen Kajs sang om å bade badstu, kanskje en finsksvensk utgave av vårt eget «javel»?

Hver morgen før frokost leser 88 år gamle Svante høyt fra Bibelen, før svigermor avslutter med en kort bønn, et rituale som gir dagen retning og sjelen fred. Når vi er der, er vi innom kirkegården. Svigermor har ansvar for åtte graver. De er alle velstelte, pyntet med omtanke. Dette er uttrykk for orden og respekt. Det slår meg at det er godt å være død her, men enda bedre å være levende.

Vi lever i en urolig og omskiftelig verden, mer uoversiktlig enn noen gang i min levetid. USA har Trump-land, Danmark har Legoland, Norge er blitt egoland. Og Finland? De har Kajland. For en urolig sjel som meg gir Kajland fred. Det «landet» kan sikkert bli kjedelig for noen, men kanskje er det en slik levemåte vi trenger? En erkjennelse av at det finnes noe mer enn vekst, bompenger og effektivisering. En av de store heltene mine, Erik Dammann, som nylig gikk bort, forsøkte hele livet å si nettopp dette.

Jeg mener vi har mye å lære av finnene, spesielt av den vesle finlandssvenske minoriteten på under 300 000 mennesker, mange av dem i Österbotten. De bygger ikke murer, men åpner dører. De lager ikke skiller, men viser respekt.  De lever enkelt. De har rettferdighetssans, fellesskap og en form for ydmyk livsro. Folk i dette området lever lengst i hele Norden, med unntak av dem som bor på Åland. Er det kristendommen som bærer finlandssvenskene, eller har hver og en et genetisk fredssenter innebygd i seg?

Under Protestfestivalens jubileumskveld i år skal sju mennesker snakke om HÅP. Én av dem er Leena Forsén, kommunikasjon– og markedsdirektør i Vasa, «hovedstaden» i Österbotten. Vasa har satt seg som mål å bli verdens lykkeligste by i verdens lykkeligste land. Hva tenker hun? Er det mulig å snakke om håp og lykke i vår tid?

Tove Jansson, finlandssvensken bak mummifigurene, en av Finland største eksportindustrier, sa det slik: «Allt är så mycket osäkert, och det är just det som lugnar mig.»

Første gang jeg leste om det fenomenet som er nevnt i overskriften, var digitalt i den svenske avisen Dagen. Deretter fikk jeg lese det på trykk i Vårt Land. Papiravisa gir mer dybde, man forstår mer. For første gang fikk jeg et spesifikt navn på et tema som har opptatt meg de siste tjuefem årene, som har gitt gnagende uro og angst for at den Gud jeg vokste opp med, ikke finnes.

Tro og livssyn står sentralt i mange menneskers liv, ofte har de båret det med seg fra oppveksten. Jeg lærte f.eks. av vår kjødelige og gudfryktige far at dersom vi holder vi oss nær til Guds ord, vil det bli som i sangen vi sang på søndagsskolen: «Når han styrer båten, da går det så bra».

Gudstro har for mange vært avgjørende gjennom skiftende tider med armod, kriger, pandemier og naturkatastrofer; fordi den har gitt mening til tilværelsen. Gudstro støttet mange gjennom den kalde krigen og det økonomiske sammenbruddet på 1980-tallet. Det er nesten besynderlig at min far forsvant ut av livet omtrent samtidig som dekonstruksjon av kristendommen skjøt fart og smadret det vi vokste opp med, det som skulle gi håp og krefter til å holde ut.

Dekonstruksjon og rekonstruksjon av kristendommen var ett av mange elementer i samfunnsutviklingen rundt årtusenskiftet som gjorde at Protestfestivalen ble stiftet for tjuefem år siden. Misforstå ikke! Festivalen var og er politisk og religiøst uavhengig. Men nettopp derfor kan den fordomsfritt og frimodig ta opp verdispørsmål og samfunnstrender over et spekter i full skala.

Tidligere pastor Josefin Lennartsson forteller at hun i dag ikke regner seg som kristen, men likevel som Jesus-etterfølger. Mange ateister har Jesus som forbilde, så det er ikke unikt. Forvirret? Følg med på fortsettelsen!

Victoria Vasquez, som er stipendiat i nytestamentlig eksegese, hevder at dekonstruksjon ikke er noen trussel mot kirken, snarere tvert imot. Hun mener vi trenger å gå gjennom perioder av dekonstruksjon og rekonstruksjon, at det er en del av menneskelig og religiøs modning.

Skotten Phil Drysdale driver et nettverk for mennesker som dekonstruerer troen sin. Han forklarer fenomenet med tre fellesnevnere. Den første er at de stiller spørsmål ved grunnleggende verdier i sin trostradisjon. Den andre er at de trenger å endre noen av disse verdiene. Den tredje er at de som følge av dette blir mindre bastante i spørsmål som berører tro og åndelighet.

I følge Drysdale er den typiske dekonstruerer en person med konservativt bibelsyn, en som har vært vant med å ha klare svar, som har tatt troen på alvor og vært blant de mest engasjerte i kirken. Endring i syn på LHBT-spørsmål er ofte starten på reisen, deretter følger skam og fryktkultur. Mange av dem får ikke de tradisjonelle kategoriske svarene til å stemme med Jesu ord og undervisning; han som tok seg av de syke, fattige og utstøtte.

De dekonstruerte ser hykleriet som utspiller seg hos mange kristne. De har kanskje oppdaget det samme som ateisten Leo Ajkic, at kristne oppdaterer Gud som en app, og de innser latterligheten i dette. De framhever at Jesu liv stimulerer til omsorg for dem som er annerledes, de som i alle år har vært fordømt og latterliggjort. Troen på at livet etter døden har to utganger, blir erstattet av den oppfatningen at alle mennesker kommer til himmelen.

De bibeltro – de ikke-dekonstruerte – kristne kan nyte sin velstand, trygghet og de goder verden har gitt dem. Nøden for dem som ikke tror, synes å ha kommet i bakgrunnen. Hvorfor stormer ikke alle kristne ut i gatene for å redde fortapte sjeler, men barrikaderer seg i stedet i sine menigheter? Verden er jo styrt av «fienden» og uten Gud går man fortapt. Grunnleggende elementer i deres trosfundament synes å vakle. Jeg fikk selv nylig en tanke om dette etter å ha oversatt et hefte for Frank Mangs-stiftelsen med tittelen «Frelsens vei» fra svensk til norsk. I etterkant tenkte jeg at dette blir jo bare liggende. Hvorfor vil de seg selv så vondt? Det er jo få kristne som evangeliserer i Norge i dag. 

Så kan man spørre: Hvis man dekonstruerer kristendommen, dekonstruerer man da også Gud? Gjør ensidig fokusering på Jesus sitt sosiale engasjement at man konstruerer en ny og mer tidsriktig guddom?

Forvirring kan iblant være bra, fordi den tvinger oss til å tenke framfor å bli marionetter, men den kan også skape trygghetstap, psykiske vansker og livskrise. Når tilstrekkelig mange latterliggjør og klipper fra hverandre tenkemåter og livssyn, skapes det nye maktstrukturer. Vidsyn kan erstattes med nye absolutte sannheter, som ikke nødvendigvis er sanne. Da skal man være sterk i sinn og skinn for å kunne stå imot.

I et fotballag som går gjennom generasjonsskifte og raser nedover divisjonene, kan man bli tvunget å rekonstruere seg. Og selv om mange av tilhengerne faller av lasset på den tunge veien nedover, betyr ikke det at laget har sluttet å eksistere.

Pride-flaggene som vil vaie i hele juni kan stå som flagrende eksempler på situasjonen. Mange kristne står sammen med ikke-kristne om markeringene. Det flagges for mangfold. Det er vakkert. Men kan man i mangfoldets navn også akseptere at noen ser dette som en dekonstruksjon av den tro de vokste opp med om at Gud først skapte Adam og så Eva og ikke flere eller noe annet enn det?