En høstdag i 2010 ble mitt liv snudd på hodet. Jeg var nylig separert, sto midt i en livskrise, og ble innkalt til møte i banken. Der fikk vi beskjed: Huset måtte selges. Ikke fordi vi hadde misligholdt lånet, men fordi vi ikke lenger var to inntekter. Jeg gikk fra å være en del av middelklassen til sosialklient – til tross for at jeg hadde jobb. Det var ikke bare et økonomisk fall, det var et verdighetsbrudd. Et traume.

Dette til tross for startlån av kommunens økonomiske rådgivere som anbefalte å beholde huset framfor salg og leie. Kommunens anbefaling hjalp ikke når bankene sa nei.

Denne personlige erfaringen har siden fulgt meg som et åpent sår. Den har også preget arbeidet mitt med Protestfestivalen, der temaer som ulikhet, utenforskap og fattigdom ofte har stått sentralt. For det jeg opplevde, er ikke enestående. Det skjer i dag – hele tiden – og det skjer oftere enn vi liker å tro.

Nylig skrev Dag Erik Johnsen et innlegg i Fædrelandsvennen med overskriften: «Hvorfor snakker ikke venstresiden om oss?» Spørsmålet hans traff meg rett i hjertet. Han beskriver hvordan mer enn én million nordmenn bor i leid bolig – mange alene, uten noen å dele utgiftene med – og betaler 12–15.000 kroner i måneden, ofte mer. Boligstøtte får man ikke dersom man tjener over 320.000 kroner, til tross for at SSB viser at 1,4 millioner nordmenn tjener under 400.000.

Han har rett: hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Da jeg vokste opp, bodde jeg med min uføre fraskilte mor som ble alene med barn midt på 1970-tallet. Hun beholdt rekkehuset. Banken tillot henne å fortsette å bo der med oss og senere uten oss, så lenge hun betalte renter. Min far fikk kjøpt ny leilighet selv om han var alene. I dag er det utenkelig. Nå handler ikke boligeierskap om tillit og tilpasning, men om tall i et regneark og rigide forskrifter.

Endringen har ikke skjedd over natten. Etter finanskrisen i 2008 strammet norske myndigheter inn lånepraksisen. Boliglånsforskriften fra 2017 ble spikeren i kista for mange. Du kan ikke låne mer enn fem ganger inntekten. Du må stille med 15 prosent egenkapital. Og du må tåle fem prosent renteøkning på toppen.

På papiret virker det fornuftig. I praksis er det sosialt brutalt.

De som rammes hardest, er de unge, de enslige, og de som rammes av livskriser – skilsmisse, sykdom og dødsfall. Det paradoksale er at mange som mister boligen, faktisk har betalt lånet sitt punktlig i mange år. De har røtter i nabolaget, barn i skole og barnehage, venner og liv rundt seg. Men når inntekten halveres, står de plutselig på bar bakke. Ikke fordi de nødvendigvis ikke kan betale, men fordi reglene sier at de ikke får lov til å prøve. Bankens ord går med andre ord foran hva hver enkelt vil prioritere.

Og folk er forskjellige, for noen vil kunne håndtere en slik «nedgradering» av livet greit, mens for andre igjen er boligen selve limet når livet ellers har ramlet sammen. Alt det man har tillært seg av rutiner og trygghet innenfor de vante veggene kan utgjøre forskjellen som gjør at man ikke havner i psykisk uhelse og i verste fall mot selvmordets rand. Ironisk nok kan det å beholde hjemmet sitt når man har mistet sin partner være avgjørende for at man ikke havner utenfor den arbeidslinja politikerne favner så sterkt om.

Systemet i dag er ikke et boligmarked. Det er et klassesystem.

Foreldre som kan, stiller som kausjonister. Gaver og arv blir nødvendig. Og den som står alene – uten arv, nettverk eller ekstra inntekt – har få eller ingen muligheter. Boligen, som en gang var et hjem, et anker i livet, er blitt en investeringsvare. Og bankenes makt til å frata deg den er i praksis større enn både statens og din egen.

Hva slags samfunn ønsker vi?

Vi trenger en ny boligpolitikk – en som setter mennesket først. Hvorfor skal banker kunne tvinge mennesker ut av hjemmene sine, når alternativet er en leiemarkedssituasjon som er dyrere og mer utrygg? Dessuten tjener dette bare boligspekulanter.

Hvorfor stilles det ingen spørsmål ved bankenes rolle i sosial utstøting? Hvorfor kan ikke husbanken ha en større rolle, ikke bare for de aller fattigste, men også for dem som faller mellom alle stoler?

Jeg vil utfordre spesielt Ap og H som de styrende partier de ønsker å være til å be bankene å reversere eller myke opp boliglånforskriften. Fjern kravet om maks fem ganger inntekt for alle, eller innfør unntak for aleneboende og mennesker i livskrise. Gjenreis Husbankens rolle. Utvid ordningen med statslån, gi bedre rentevilkår og lenger betalingstid.

Selv har jeg skrevet brev til både Trygve Slagsvold Vedum og Mímir Kristjánsson. Jeg har ikke fått svar. Det er overraskende at nettopp disse to ikke svarer, som jeg faktisk hadde forventet svarte ut fra deres egen politikk og uttalelser. For dette handler ikke bare om bolig. Det handler om psykisk helse, om barn som flytter rundt, om trygghet, tilhørighet og verdighet. Når bolig blir et lotteri, og vi tillater at folk i livskrise må starte på null, bidrar vi til å øke forskjellene som ødelegger fellesskapet.

I dag er jeg tilbake i middelklassen, fordi jeg ikke er alene. Men angsten ligger der daglig – den lumske tanken om at dersom én av oss mister jobben, blir syk, eller dør, kan vi miste alt. Vi lever ikke i et samfunn med sikkerhetsnett for alle. Vi lever i et system der tryggheten er forbeholdt de som allerede har.

Det er på tide å snakke høyt om boligpolitikken igjen. Og det er på tide at også venstresiden løfter dette opp på dagsorden. For forskjellene vi ser nå, er ikke bare økonomiske – de er eksistensielle.

Jeg fikk nylig dette spørsmålet. Svaret trengte jeg ikke lete lenge etter, for det andre mennesket i huset vårt er finsk. Hos henne finnes det ingenting hun «må». Og nettopp i det ligger de store forskjellene mellom Norge og Finland. Hennes livsstil beskriver det finske samfunnet godt.

Finnene – eller finlendere – er nøkterne i alt de foretar seg. De bruker ikke penger unødvendig. Jeg vil kanskje si: helst ikke i det hele tatt. Allerede der ligger en viktig forskjell. De er fornøyde, mens vi nordmenn ofte er misfornøyde. Og dette skjer til tross for at inntektsnivået i Finland er lavere enn i Norge.

Boligprisene er lavere, mange leier bolig og mange som eier, har bygget husene selv. I Norge er boligmarkedet blitt en tvangstrøye. I mange husholdninger er det en forutsetning med to inntekter for å betjene boliglån.

Men det handler ikke bare om penger. Det handler også om prioriteringer og politiske valg. Finland har i mange år hatt gratis eller sterkt subsidiert barnehage, skolemat, helsevesen og høyere utdanning. Da jeg første gang besøkte Åland, viste hun meg kantinen i barnehagen der hun jobbet: varm mat og egen kokk hver dag. Barna var mette, og foreldrene slapp matpakker og ekstrakostnader.

Foreldrepermisjon og barnetrygd er ordninger som gjør det lettere å være hjemme uten å tape mye inntekt. Og alle vordende foreldre får den såkalte «baby box» – en kartong med det meste man trenger det første halvåret, inkludert seng.

Finlands historie preget av krig, knapphet og nærhet til Russland har kanskje lært folket å leve enklere. Å være nøysom er sosialt akseptert. I Norge handler politikken ofte om å øke forbruket for å sikre vekst og arbeidsplasser. I Finland er verdier som ro, stillhet, sauna og selvforsyning viktigere. Og resultatet? Lav ulikhet, lav korrupsjon og verdens høyeste tillit til myndighetene.

Lykkemålingen fra FN topper Finland – for åttende år på rad. Rapporten handler ikke om rikdom, men om trygghet og tillit. Det er lett å forstå.

I Norge har vi gjeld, prestasjonsjag, kommersialisert barndom og krav om to inntekter for å henge med. I Finland kjører folk 17 år gamle biler og tar livet med ro. Kanskje er det på tide å spørre: Hva slags samfunn vil vi egentlig ha?

Dette vil ikke norske partiledere snakke høyt om. Kanskje med unntak av MDG, men da handler det om å bruke like mye – bare på noe annet.

Men kanskje burde vi lytte mer til det stille nabolandet i øst. Det kan hende vi har noe å lære.

«Er jeg sterk nok til å gå ned på kne og be?» spør Kris Kristofferson i sangen The Pilgrim’s Progress – en sang som like gjerne kunne vært en salme. Teksten har kvernet i meg i helgen. Den handler om ydmykhet og ansvar, om tro og kampvilje. Det kunne også handlet om det kommende valget. Eller rettere sagt – fraværet av håp i møte med det.

I år arrangerer vi Protestfestivalen uka etter stortingsvalget, som en bevisst markering. Årets åpningsdebatt har tittelen: «Stortingsvalget 2025 – signal om noe nytt, eller mer av det samme?» Svaret gir seg selv. Det er vanskelig å tro at noe virkelig skal endres. Likevel tviholder jeg på håpet, fordi jeg ikke orker tanken på å resignere. Og nettopp der gir Kristoffersons sanger meg styrke og visdom.

Han hjalp oss til å se hykleri og sosial urettferdighet, men minnet oss samtidig på at det nytter å bry seg. Han tok ikke på seg en moralsk maske. Han skrev sanger fra utsiden og innsiden – ærlige, selvkritiske og fulle av nåde. «Jeg ønsker rettferdighet, men nøyer meg med litt barmhjertighet», synger han et annet sted. Det avslører vår egen sløvhet.

I dag fylles sosiale medier med små, trygge valgløfter: noen kroner til pensjonister her, litt strømstøtte der, noen tusenlapper til kommunene. Men de store spørsmålene – de som handler om sosial rettferdighet, økende forskjeller og verdighet for dem som står utenfor – de snakker vi lite om. Kanskje fordi de ikke lar seg løse med et pennestrøk. Kanskje fordi viljen mangler.

Kristoffersons sanger minner oss om hva slags samfunn vi burde kjempe for. Et samfunn der uføre ikke må tigge etter mat. Der strømregningene er rettferdige. Der pensjonene gir verdig liv, og matkjedenes profittjag holdes i sjakk. Et samfunn der bolig ikke er et investeringsobjekt, men et hjem – også for dem som rammes av sykdom, skilsmisse eller død. I Norge har vi til og med fått «working poor», fattige i full jobb.

Likegyldighet preger oss mer enn noen gang. I tillegg er meningsmangfoldet i ferd med å forvitre. Det er de harde ordenes tid. Vi er alle småguder. Jeg blir iblant minnet om vår plass når jeg hører Johnny Cash synge «God’s Gonna Cut You Down» – vi er ikke guder.

«Jeg blir lat, og glemmer mine forpliktelser», synger han i samme salme. Det handler ikke bare om politikere. Det handler om oss. Vi som bor i trygge hjem, med velfungerende nettverk og fulle kjøleskap, har en tendens til å lene oss tilbake og tro vi har fortjent det. Men ingen av oss valgte å bli født. Vi er alle utrustet forskjellig. Noen starter med sølvskje, andre med tomme hender.

Kristoffersons sang To Beat the Devil formulerer det rått og enkelt:
«If you waste your time a-talkin’ to the people who don’t listen, who do you think’s gonna care?»
Det er slik mange har det nå. De som rammes hardest av fattigdom og utenforskap, føler seg ikke sett, ikke hørt, ikke ønsket.

Likevel er jeg overbevist om at en løsning uten kynisme eller passivitet er mulig. Vi trenger å gjenreise ideen om fellesskap – og vi trenger nye politiske ledere som faktisk vil forandre, ikke bare forvalte.

For å si det med ei linje fra Kristoffersons sang igjen: «Er jeg ung nok til å tro på revolusjon?»
Nei, jeg er ikke ung, men tror likevel på revolusjon. Men ikke en revolusjon av vold og slagord. En revolusjon av ansvar, av ydmykhet. En tro på at én person faktisk kan gjøre en forskjell.

Dikteren Kjell Landmark skrev:
«En / alene / kan / ingenting gjøre. / Det / sier / hundretusener.»
Men det er jo ikke sant. Det er bare noe vi sier for å slippe unna. Han mente det på alvor, men vi tar det ikke til oss.

Vi kan forandre samfunnet. Vi kan kreve en ny politikk. Vi kan – og vi bør – være sterke nok til å gå ned på kne og be. Om ikke i kirken, så i alle fall i vårt eget indre. Be om mot, medfølelse og vilje til å stå sammen med dem som faller utenfor.

Det er faktisk den viktigste livsoppgaven vi har, vi som er landet her på jorda. Og vi kan gjøre det vel vitende om at verken jeg eller du er bedre enn andre.