Nylig gikk vi til innkjøp av robotstøvsuger. Det har vært en diskusjon lenge, de koster jo noen tusenlapper. Nå som Mumrik, som den heter, har fått kravle litt rundt i huset kan vi alle slå fast en av de beste investeringer vi noensinne har gjort. En evig diskusjon om hvem som skal støvsuge og gjøre rent er over og freden har senket seg i huset. Tid er frigjort til andre oppgaver.

Men hvorfor har det blitt slik? Arbeidslinja er et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment. Det er ikke for mennesket ment at i en familie skal alle de voksne gå ut i full jobb. Ikke bare går livet forsvinnende fort, men arbeidslinja har tråkka på alle de arbeidsoppgavene som finnes i en familie og i et hjem. Det å høre Arbeiderpartiet og Høyre fortsatt snakke seg varm om arbeidslinja mens stadig flere mennesker står i matkø gjør bare irritasjonen over dette misfosteret verre. Jeg husker min første jobb som «innesperret» i en kjeller hele dagen, mens livet fløy forbi. Hver ettermiddag når jeg kom opp fra det kunstige lyset og møtte sol eller regn for første gang den dagen var ikke øynene helt forberedt. Gjennom årene har jeg ofte tenkt; er det dette som er meningen med livet? I dag er kontorlandskap kanskje den vanligste arbeidsformen, men det er ikke hakket bedre. Etter årene på lageret oppdaget jeg at man må finne en mening med arbeidet. Det holder ikke å tjene penger. Man må like det man gjør og trives med det.

Den svenske forfatteren Bodil Jönsson skrev om lønnsarbeid og mening i boken «Tio tankar om arbete» og mener vi bør spørre oss selv disse spørsmålene: «Hvorfor skal alle stå opp tidlig på morgenen?» «Hvorfor aksepterer vi ikke at visse mennesker arbeider mer/mindre enn andre? Eller: «hvorfor respekterer vi ikke menneskelige funksjonsvariasjoner?» Svaret er enkelt: «Normen dikterer hvordan det skal være». Normen ble en gang bestemt av mennesker denne formen for liv passet for, men burde for lengst vært utdatert. Ifølge Jönsson kommer denne normen fra en tid da individualismen var i startfasen. Utgangspunktet var arbeidsgiverens perspektiv i kombinasjon med at det skulle være likt for alle (og på den måten innbilt rettferdig). Det skulle også være lettest mulig å administrere. Jeg er enig med forfatteren i at i dag ville vi hatt mye mer å vinne på å tenke at vi er forskjellige og at det trolig ville blitt bedre både arbeidsresultat og livskvalitet gjennom å innføre en ny norm.

Problemet i dag er at det er kun arbeid som gir inntekt som teller, mens arbeid som er «gratis» som å være et medmenneske og gjøre frivillig arbeid har mistet mer og mer verdi. Derfor ser vi også at mange organisasjoner (og også festivaler som jeg driver) sliter med å få frivillige. Nå er det blitt så ille at selv menigheter som tross alt har et felles mål om å spre evangeliet og komme til himmelen nå er blitt store arbeidsplasser hvor de fleste går på lønn. Lønn er blitt viktigere enn Gud, fordi levekostnadene har skutt til himmels. Men levekostnadene er som alt annet drevet fram av etterspørsel. To fulle stillinger har gitt oss bedre råd, men mindre tid til livet.

Jönsson inviterer til diskusjon om et annet aspekt med dagens jobbsystem. Hvordan kan det å gå på arbeid kombineres med små barn eller langtidssyke foreldre, eller med studier og frivillig arbeid. Hvordan vi er forskjellige, der noen er A-mennesker og arbeider best om morgenen og andre som B-mennesker best om kvelden tas heller ikke hensyn til.

Vi lever ikke lenger i industriarbeiderens tidsalder, men det ser vi ut til å ha glemt. Pandemien ble en øyeåpner for hvordan det var å være hjemme på dagtid, og ikke minst at hjemmearbeid kan fungere like godt som en 7 til 4 jobb. Andre igjen fikk smaken av at livet er mer enn jobb.

Et annet spørsmål vi bør stille oss er hvor mye vi skal arbeide. Vi bør overlate dette til hver enkelt fordi vi har forskjellige personligheter og ikke minst omstendigheter i livet. Og hvorfor glemmer vi ofte at tankearbeidet som ofte er på sitt beste og mest kreative i skogen, må skje i et hektisk kontorlandskap innenfor en 7 til 4 tilværelse?

Et annet eksempel Bodil Jönsson nevner er at vi forflytter oss mer hver dag. Samtidig bruker vi færre muskler. Vi er altså kommet langt i å bli et stillesittende folkeslag med både barn, voksne og gamle.  Vi vet at vi må bevege oss mer og har løst det ved å installere oss på kunstige treningssentre, men den treningen og andre former for mosjon må også skje innenfor den snevre tidsrammen som fritiden er. Egenarbeid er blitt en belastning. Det være seg husarbeid, mosjon og matlaging. Mange blir utbrent og faller helt utenfor arbeidsmarkedet og ironisk nok er disse med på å holde oppe fattigdommen fordi Arbeiderpartiet og Høyre er låst på at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan påvirker lønnsarbeidet vår tid med familien, vennene og oss selv? Svaret finner vi i statistikkene, hvor man kan se en eksplosjon i skilsmisser og smertefulle familieoppløsninger siden husmoren ble feid ut av huset og inn på vanlig lønnsarbeid.

I Protestfestivalen har vi flere ganger tatt diskusjonen om borgerlønn, og det med god grunn. På et tidspunkt om ikke så lenge er vi tvunget å ta den diskusjonen på et bredere plan fordi robotene har tatt over jobbene, om da ikke regjeringens klokketro på markedet fører til at strømregningen sender flesteparten av arbeidsplassene til skifteretten først.

For en stund siden var jeg med på befaring til det gamle sykehuset i Kristiansand, en bygning med arkitektonisk verdi. Sykehuset ble i sin tid tegnet av Norges mest progressive sykehusarkitekt Ole Øvergaard (1893-1972) og oppført for snart hundre år siden, med en utvidelse tjue år senere. Det var en gang regnet som Europas fineste sykehus. Historien den bærer i veggene er i seg selv verdt å ta innover seg.

Jeg ble dårlig av tanken på at utbyggere nå ønsker å rive bygningen og sette opp et nytt følelsesløst monster av et boligkompleks for å tekkes sine egne økonomiske interesser. Men det er langt fra det eneste grelle eksemplet på hva som har skjedd i byen og andre byer de senere årene. Grå, svart og brun bygningsmasse av tre eller mur, helt uten følelser og uten verdi er poppet opp overalt i og rundt byen fordi slepphendte politikere har latt seg lure til å tilfredsstille utbyggere under dekke av å være et udekket behov.

Oscar Wilde sa en gang at «bare de overfladiske ignorerer verdien av det estetiske». Farge- og interiøreksperten Dagny Thurmann-Moe beskriver moderne arkitektur som ofte rettlinjet, enkel, fargeløs og uten ornamenter. Tidligere var man opptatt av spesiell utsmykning av de etasjene som var på bakkeplan, hvor det var ting å feste blikket på, detaljer og god fargebruk, mens i dag er gjerne de interessante arkitektoniske trekkene høyt oppe på bygget, sånn at de synes på flyfoto, mens på bakkeplan er det store, glatte fasader, uten detaljer. Når man setter opp et moderne bygg, skiller det seg som regel kraftig fra de nærliggende bygningene.

Jeg har lenge sett med sorg og frustrasjon på omveltningene i min fødeby hvor jeg fortsatt bor, men hvor færre og færre bygninger og detaljer fester seg til følelsene. Nesten alt som var er revet og det som er kommet opp i stedet er følelsesløst. I stedet skaper byen en ensomhet, som bare fyller ytterligere ut den store ensomheten som preger dagens tidsånd.

Bystyrene for tiden virker å bestå av bevisstløse mennesker som har mistet ikke bare stedssansen, men forståelsen for hva som gjør en by til trivsel. Når man er ute og reiser er det byer med historisk bygningsmasse eller estetiske innretninger som tiltrekker oss, slik som f.eks. den italienske byen Lucca som vi var innom på vår bryllupsreise sommeren 2016. Lucca er på størrelse med Kristiansand, og er en av de rikeste og best bevarte byer i Nord-Italia, grunnlagt av etruskerne og ble romersk koloni i 160 f.  Kr. Nå kan så klart Kristiansand aldri komme i nærheten av å sammenligne seg med denne byen som omtrent har stått intakt i tusen år. Men det jeg forsøker å si er at selv om man ikke kan vise til en tusenårig historie på samme måte, kan man skape sin egen historie, med egne detaljer, som kan gi en følelse av at det er her vi tilhører. Det blir for puslete å kun argumentere med Posebyen.

Årets første utgave av magasinet Samtiden beskriver et dystert bilde av det som kunne vært en by som Kristiansand, uten å nevne byen med en eneste linje. Men når man leser denne første utgaven i år med arkitektur som tema, er det mye å ære, for vi kan øære noe om fornemmelsesfinhet, om hva vi er avhengige av som mennesker for kunne eksistere og trives. Det å selge byen til utbyggere, handler ikke nødvendigvis om å selge sjela til djevelen, men politikere som bestemmer burde alltid ha en historiker, eller en form for kritiker som er uavhengig av det kommersielle å lene seg på, før de river bygg.

Det kommende Marvika torv på bildet over.

Det første man nå møter på vei inn i byen fra vest er Quadrum, et skryteprosjekt fra Bane Nor som bare følger i sporene til alt det andre som popper opp. «Arkitektonisk vil Quatrum representere noe nytt, friskt og spektakulært, men likevel fremstå balansert i forhold til Kristiansands struktur og skala,» som det står på bygningsmassens hjemmeside. Jeg finner ingenting motiverende med det bygget og det å ha arbeidsplassen sin i dette monsteret må fortone seg som et mareritt. Jeg trenger ikke å gå langt for finne igjen noe av det samme. Like ved hvor jeg bor i drabantbyen Vågsbygd, like ved det lokale kjøpesenteret er det i ferd med å reise seg opp en ny fargeløs bygningsmasse som presenterer seg som «Vågsbygd i sentrum – Det gode liv i sentrum». Hver gang jeg jogger den samme ruten jeg har gjort i flere år, legger det seg bokstavelig talt en mørk skygge over meg hver gang jeg passerer dette monsteret. Min far som bodde i området i mange år, men ikke lever lenger ville ikke kjent seg igjen. Det er et ord som går igjen i hodet mitt når jeg tenker på denne moderne kommersielle bygningsmassen og det er ensomhet.

Hilde Østbys bok «Kart over ensomheten» viser at ensomhet er helsefarlig. I flere land erkjenner myndighetene at å bekjempe ensomhet er en viktig oppgave i årene framover. Folk lever lenger, men livene blir ikke nødvendigvis gode av den grunn. Mange får fysiske og psykiske plager. Antall demente øker, men uten at samfunnet tar grep og bygger demenslandsbyer og utdanner spesialister til å håndtere de syke. Pårørende blir pleiere og omsorgspersoner. Mange knekker sammen. Dagens 40- og 50-åringer må innse at mange av dem, deres venner, familie og deres nærmeste vil rammes av demens. Dette skriver Harald N. Røstvik om i dette nummeret av Samtiden. Han mener vi gjør lite for å forberede oss på denne utviklingen.

I stedet går han til poesien og litteraturen for å beskrive denne moderne formen for ensomhet. «Pink Floyd beskriver samfunnsutviklingens mekaniske gjentakelser av rutiner på bekostning av følelser i «The Wall». Jeg kan gjenkjenne den i Bob Dylans «It’s not dark yet, but it’s getting there».

Jeg forstår godt hva Røstvik sier, for en tid siden, før denne tid, da alt var bedre, men i ferd med å forvitres, sugde jeg til meg alt som var gitt ut av dikt på 70- og 80-tallet. Mange av dem beskrev ensomheten og flere av de som skrev diktene var selv flyttet inn til de store byene og skrev ned det de følte var i gjære. Det var den siste tid før kommers, før Reagan og Thatcher overtok og en ny djevel overtok menneskerasen. En av de jeg leste var Rolf Jacobsen, som beskrev denne nye tid i en tidlig fase på denne måten:

«Ko-ko sier gjøken i kassaapparatet
lystelig er våren i butikkenes skoger
duftende av lær bær såpefarver og kretong
mens fuglekvidder kjøres på lydbånd fra 9 til 16
og svin og pelsdyr felles uten stand med dempende skudd.
Speil deg i vår lille
sjø av silke. Smil til alt.»

«For det er ikke andre paradiser enn denne», som han skriver i fortsettelsen. Det er det i mye mindre grad i dag, mer enn femti år senere.  

Harald N. Røstvik beskriver hvordan mennesker leter etter mening i byene. «Folk søker arbeid og sosiale nettverk. Mange leter etter mening og antar den finnes der folk flest ferdes. Andre søker ut i naturen. Etter hvert har byplanleggingen, på grunn av klimaendringer, forsøkt å bringe naturen inn i byen for å absorbere klimagasser ved implementering av vann – og grøntområder. Dessverre vandrer mange rundt med lyd i ørene, eller fordyper seg i en pc eller smarttelefon. De stenger seg ute fra omverdenen og sender sterke signaler om at de ikke vil kommunisere. I byplanleggingen er disse signalene lite beskrevet.»

Hvordan vi bygger byer i dag er en stor tragedie, styrt av den hensynsløse markedstenkningen, uten tanke på følelser. I kunsten derimot møter vi ofte byer beskrevet som kalde og fremmedgjørende steder. Til tross for dette fortsetter flyttingen til byene.

«Byplanlegging handler til syvende og sist om mennesker,» skriver Nøstvik, «men byplanleggere får det alt for ofte til å handle om noe annet, om løsninger, som haster, om infrastruktur, objekter, bygg, transport, gater, fortau, trær – om ting. Det er derfor et paradoks at mange byplanleggere som legger vekt på atferdsendringer i byene, primært legger opp til at det skal skje gjennom hvor ting er plassert i forhold til hverandre – som gåavstand fra hjem / jobb til bussen – og mindre om vennlighet på turen,» skriver Røstvik. «Byplanleggere er ikke gode «følere». De er opptatt av å løse tekniske utfordringer, selv når de bruker «nudge» (dulting) for å få folk til å endre vaner, som for eksempel ikke å bruke privatbil, men heller gå, sykle eller kjøre kollektivt.»

I Kristiansand har vi fått eller får Bystranda Blå, Marvika Torv, Baneheia Park, Kongsgård Park, Tangen Torv og Kanalbyen og andre «blokkprosjekter» som er bygget med samme formål. At sammen poppet opp i løpet av få år.

Byen må jo være i ferd med å tømme husene rundt byen til fordel for disse moderne «brakkene» hvor kunstig natur er en del av helheten, kombinert med nærhet til kjøpesenter og hvor flere av dem har eget treningssenter og sentralbord for bestilling av middag, om arbeidsdagen skulle bli ekstra lang. Velkommen til det nye prosesserte bysamfunnet!

Denne ensomheten beskrives godt i Kris Kristoffersons «Casey’s Last Ride» som omhandler en fyr som går forbi nede i undergrunnen i neon-mørke korridorer fulle av desperasjon og uten sjel, og der hvor han møter henne som en gang var en kjæreste. Samtalen mellom dem bærer bud om en ensomhet hos dem begge, selv om han for lengst har kommet seg ut av mørket og har fått nytt liv og familie utenfor. Jeg tror ikke på at kunstig koselighet bygget med markedstenkning og effektivitet for at vi skal bli mer late noen gang vil kunne erstatte det naturlige og historien. Ensomheten i disse byggene uten sjel og uten arbeidsoppgaver, må fortone seg som en demontering av sjelen.

Filosof, skribent og lektor Dag August Schmedling Dramer skriver i det samme nummeret av Samtiden om tidsånden. Her trekker han fram postmoderne tenkere, som kritikeren Charles Jencks og den konservative Roger Scruton som begge er enige i at tidsånden kan hevde å bli manifestert i måten vi bygger på, både direkte og indirekte. Og hva slags tidsånd er det vi ser og leser rundt oss med dagens arkitektur, og hva kan vi gjøre med det? «Noe av det mest slående ved moderne og postmoderne arkitektur, er at den som oftest ikke symboliserer noe, at den ikke viser noe utover seg selv. Ofte ser den ikke ut til å representere annet enn den funksjonen den fyller. Et kontorlandskap skal være åpent, luftig, og klart i uttrykk, med skarpe, rette linjer og anledning for god lysfordeling. Det skal være rullestoltilgjengelig og besøksvennlig, innenfor effektivitetens rammer, naturligvis. En annen type bygninger er kjøpesentre, flyplasser, offentlige bygninger og kommersielle rom som butikker. Du skal kun være der for å handle eller fly. Flyplassen er et dødt sted mellom verdener som besøkes gjennom lufta og kjøpesentre er tomme konteinere hvis innhold skal knabbes fra hyllene på lynraskt og hypereffektivt vis. Offentlige steder er redusert til steder man kan sitte, eller bevege seg gjennom, og kun det. vi lever i den sene markedskapitalismens tidsånd, der formen følger funksjonen, og funksjonen er en del av konsum. Vi er alle redusert til konsumenter, og det viktigste – det mest tydelige, vår kontemporære modus perandi – er nå vår modus vivendi. Vi er konsumenter» Så hvor er ånden blitt av?» spør Dramer.  

Dramer trekker fram historikeren Eugene McCarrahers bok «The Enchantment of Mammon» der historikeren tar et oppgjør med ideen om at verden er «avfortryllet». Ideen om at verden ikke lenger er magisk, handler om at vi i moderne tid har kastet ut åndene, gudene og kreftene, og med dem ikke bare overtro, men etter hvert også vanlig tro. Der de fleste tenkere mener at dette skjedde på bekostning av religion, mener McCarraher at vi rett og slett byttet ut tro med markedskrefter og etter hvert kommers. Han mener kapitalismen er like religiøs som andre trossystemer. Han hevder kapitalismen er vår religion, og ikke bare i overført betydning.

Jeg er fristet å spørre; kan den samtiden som her beskrives i magasinet Samtiden bli mer sørgelig enn dette? For det er jo slik det er, slik Dramer og Røstvik beskriver, enten vi vil eller ikke. Det ser ikke ut til å finnes et lys i andre enden av tunnelen, bare mer mørke som i Leonard Cohens «You Want It Darker». Vi har ingen grunn til å se lyst på det, hvis da ikke dyrtida og postpandemi er i ferd med å endre noe i våre sinn, og ikke minst i politikernes tenkemåte. I mellomtida kan vi knapt gjøre annet enn å høre på Rolf Jacobsen:

-Snu dere bort. Tenk på noe annet.

Tenk på alt dere kan kjøpe. Tenk på bilen din.
Alt det som står i annonsene. Lekre saker.
Ikke stå der og se hitover hele tiden. Snu dere.
Tenk på noe annet, har vi sagt

«Influensere som ser på seg selv som alfahanner, og skryter av sin mandighet, er ikke et nytt fenomen. Trenden har imidlertid blitt mer ekstrem,» skriver Martin Lie Jakobsen i nettavisen Subjekt. Det handler selvfølgelig om Andrew Tate, influenseren og den tidligere verdensmesteren i kickboksing som idoliseres av spesielt unge menn. Videoer av Tate er sett 14 milliarder ganger og han er blitt søkkrik, noe han skryter av hele tiden, der han lik en arrogant besserwisser strør om seg med påstander som aldri har vært så feil som i dagens liberale samfunn. Han er blitt omtalt som internetts farligste mann, men er han bare smart fyr som har luktet seg fram til hvor unge gutter er mest sårbare i dag? Er han et bare et motsvar til alt som er galt med tidsånden?

Han beskrives som «Kongen av giftige menn,» av sosiologen og journalisten Linn Stalsberg, som var først ute med å advare mot Tate her i landet. Hun siterer noen av påstandene hans: «Kvinner er elendige bilførere. Arrangerte ekteskap burde gjeninnføres. Donald Trump er den største av dem alle. Hvis du ikke snakker om penger er det fordi du ikke har dem. Kvinner har deler av ansvaret for en voldtekt. Voksne menn spiser ikke sushi». Motstanden mot hans tilstedeværelse på plattformer som You Tube, som var hans hovedarena, ble så sterk at han nå er utestengt fra samtlige. Med en 17-åring i huset er jeg en av de mange fedre som har blitt matet med videoene hans. Spørsmålet er om det løser noe å stenge han ute, men også om vi bør ta det han sier mer på alvor? Tate mener moderne vestlige samfunn feminiserer menn. 17-åringen i huset mener påstandene han lirer av seg er ment ironisk, at han vet hvor skoen trykker for dagens unge menn, og vet å utnytte det. Han mener også at det han sier bare blir enda mer populært ved å bli kansellert.

Oda Oline Omdal skriver i Nettavisen at «kanselleringskulturen har gått for langt når man kaster mennesker ut av debatten, fremfor å ta et oppgjør med holdningene». 19-åringen Jack Chen skriver i Aftenposten at «man blir ikke så populær som Andrew Tate uten å ha noen gode poenger». Også Chen mener holdningene hans vil florere uansett.

Hvorfor i all verden har denne fyren blitt et forbilde for millioner av tenåringer i den vestlige verden? Man kan spørre seg. Jeg tror svaret er sammensatt. Ser man på treningstrenden i dag der tenåringsgutter fyller opp treningsstudioene for å bygge muskler, forstår man at en verdensmester i kickboksing vekker oppmerksomhet.

Det er mye som tyder på at det er en motbevegelse på gang blant unge gutter, mot feminiseringen av samfunnet og mot den massive hyllesten av LHBTQ-bevegelsen mange av dem mener er blitt for ekstrem. Også jeg advarte 17-åringen mot å spise alt det Tate sier, men han var tydelig i sitt svar på at han «tuller». Det er det at han tør som fascinerer. Han sier det han sier, fordi han kan.

Min 17-åring er enig med Jack Chen i Aftenposten: «Jeg tror Tate er et forbilde fordi han tør å si det han mener, og fordi han har vært i en posisjon der han kan gjøre det uten at det går særlig utover privatlivet hans». Tate er oppvokst i USA og Storbritannia, men er i dag bosatt i Romania der han har røtter.

Er det virkelig så at i dagens feminiserte samfunn har gutter i mindre grad enn før fått være gutter? Vi vet at gutter og menn i dag sliter, og derfor har regjeringen også opprettet et nytt mannsutvalg. Bakgrunnen for det er at gutter sliter på skolen, at fedre må kjempe for å bli anerkjent som fullverdige omsorgspersoner for sine barn, at gutter og menn får ansvaret for å passe på sine søstre og familiens ære og dessverre er selvmordstallene hos menn høyere enn hos kvinner. Vi må finne ut hvorfor det er slik og hva vi kan gjøre med det, sier kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Formålet er edelt, men sammensetningen burde man stille spørsmål ved. I utvalget sitter representanter for det omdiskuterte universitetsmiljøet, som har fått kritikk for å være alt for politisk korrekte, og til og med for å ha bedrevet kansellering.  I utvalget sitter direktører, leger, gårdbrukere og prosjektledere. Der sitter representanter for minoriteter som de skeive og samene, men ingen unge gutter, ingen fra «treningsstudioet» og ingen fra «sidelinjen» – menn som har erfart og som kanskje i større grad forstått hvorfor fenomen som Andrew Tate har oppstått.

Om noen dager åpner årets Protestfestival, som bl.a. retter søkelys mot mannen i debatten «Mannen – et ensomt dyr», der man vil diskutere menn og ensomhet. Festivalen har fått kritikk for å problematisere tilstanden til norske menn, men kanskje var vi bare tidlig ute?

Kultur- og likestillingsministeren mener «dagens kjønnsroller er trangere for menn enn for kvinner». Det må vi ta på alvor. Ensomhet er ofte et større problem for menn enn for kvinner. Undersøkelser viser at mange menn kun har deres partner som den nærmeste fortrolige. I mange parforhold får kvinnen ansvaret for kontakten til de sosiale relasjonene, forteller den danske psykologen Svend Aage Madsen. Menn som er alene etter et brudd, lever kortere enn menn i forhold. Hele 45 prosent av alle menn lever alene i Danmark, og opp mot en fjerdedel av dem, får aldri barn. Situasjonen er neppe veldig mye annerledes i Norge.

Hvilken framtid skal 17-åringen og de unge guttene som vokser opp i dag ha? Skal de få lov til å være frie gutter på gutters premisser? Populariteten til Andrew Tate er et signal om at de vil bli hørt og treningstrenden er et tydelig signal på at noe er i gjære.