Elendig norsk sjølvforsyning? Har pandemien og krigen opna auga våre?

Pandemien førte til brei diskusjon om kvifor Noreg ikkje er sjølvforsynt med medisinar og mat. Krigen i Ukraina har intensivert debatten. Mykje av auken i matprisar og straumutgifter heng saman med krigen. Ukraina er Europas kornkammer, og kva skjer når omverda ikkje lenger har tilgang til kjelda? Hans Bårdsgård i Nationen skriv om dette: «Svartjorda ved Svartehavet er ekstremt fruktbar, det er våronntid. Dessverre er det ekstremt lite fristende for bonden å sitte på traktoren under beskytning av jagerfly».

Oldefar Bjørgulv måtte dra helt til Telemark for å hente høy i blant

Noreg seiest å vere det landet i verda som har minst sjølvforsyning. Det er urovekkande.  Har vi vore for godtruande og tenkt at vi kunne kjøpe all den maten vi treng? Det er berre to år sidan Solberg-regjeringa avviste Stortingets krav om attreising av beredskapslager for korn. Etter ein pandemi og ein russisk invasjon i eit europeisk land ser vi at det uventa kan skje så raskt at regjeringa ikkje rekk å sette i verk nødvendige beredskapstiltak.

Finland har derimot alltid vore føre var. Da Noreg og Sverige etter slutten av den kalde krigen kutta i forsvarsutgiftene, heldt finnane fast på sitt invasjonsforsvar. Landet har også store beredskapslager for korn, brensel, medisinar, kjemikaliar og andre nødvendige råvarer. Og dei har fleire tilfluktsrom enn oss. Axel Hagelstam, direktør for planlegging og analyse i Försörjingsberedskapscentralen, seier til Aftenposten at erfaringane frå vinterkrigen 1939-1940 sit att i den finske mentaliteten. Lærdommen var at landet må kunne klare seg sjølv. Magnus Håkenstad, som er forskar ved Institutt for forsvarsstudier seier at finnane har ein tankegang som er nøktern, hardkokt og målretta.

Kornbonde og tidlegare administrerande direktør i Norske Felleskjøp Lars Fredrik Stuve har argumentert for beredskapslager for korn i mange år. Og han har møtt mykje motstand. Til Nationen seier han at «et beredskapslager er en forsikring for fellesskapet». Kari Gåsvatn i same avis skriv at «millioner i Egypt og Afrika blir fratatt sitt daglige brød, fordi en diktator over natta kan diktere kornmarkedet. Det avslører hvor sårbar maten er». Vekeavisa Dag og Tid har på trykk ei stor sak om korn i krisetid: «Klimaendringar. Pandemi. Krig. Priseksplosjon. Er det no Noreg skal lagre matkorn med tanke på matkrise?» spør avisa. Saka i Dag og Tid handlar til stor del om nokre siloar i Stavanger som Stortinget vedtok å bygge i 1962. Her lagra staten korn i beredskap for tøffe tider. Siloreisinga må ha stått fram som eit symbol på ansvar og tryggleik.

Det er også noko symbolsk over måten vi har tenkt dei siste åra, ikkje minst her i Kristiansand. Det har skjedd samtidig som politikarar og andre kjendisar i byen har krangla og snakka ufint om kvarandre, også i bystyret. Kunstsiloen på Odderøya, som var den mest omtalte politiske saka i byen for få år sidan, står om eit par år ferdig til både glede og irritasjon, og den skal marknadsførast som Nord-Europas mest nyskapande kraftsenter for kunst- og kulturopplevingar. Kunstsilo-prosjektet blir bygd rundt ein prislønt og verneverdig kornsilo frå 1935, som var teikna av arkitektane Arne Korsmo og Sverre Aasland. Kanskje – om krisa utviklar seg – vil det ferdige bygget minne oss på at vi burde hatt fleire kornsiloar enn kunstsiloar?

Nå som mat, bensin- og straumprisar er skyhøge, vil nok færre ha råd til å gå på noko som helst. Det som nå gjeld, er om vi har nok mat og pengar til straumrekninga; at pandemien ikkje returnerer, og at krigen i Ukraina tar slutt på fredeleg vis.  Men vi kan jo sjølvsagt på «sørlandsk vis» tenke at både freden og dei betre tidene kjem tilbake før hausten. Vi er jo meir «lettbeinte» og blide enn finnane her i Kristiansand, her som alt er så «greitt».

Både Kristiansand som potensiell «lykkeby» og norsk sjølvforsyning vil stå på programmet når Protestfestivalen blir arrangert att i september. Så kan det vere verd å minne om at Maslows behovspyramide framleis gjeld i verda, der mat og tryggleik er det lågaste trinnet. Denne veka blei det klart at sjølvforsyningslandet Finland for femte år på rad toppar lista over land det er lykkeleg for innbyggarane å bu i. Nå har dei dratt ytterlegare frå Danmark på andre plass. Noreg søkk på lista og er dårlegast i Norden. Kriteria for «lykkebarometeret» er baserte på omsorg, fridom, generøsitet, ærlegdom, helse, inntekt og godt styresett. Har vi noko å lære av landet med dei tusen sjøane? Nå skal vi visst få badstuer i Kristiansand, kanskje vil det hjelpe?

Kan sjølvforsyninga og tryggleiken ha medverka til at finnane er så mykje lykkelegare enn oss? Eit nærliggande spørsmål vi bør stille oss i Kristiansand når det gjeld «sjølvforsyning», er korleis vi har kunna stelle oss slik at CB – vårt eige bryggeri – utan vidare kan forsvinne mellom fingrane våre etter å ha vore ein del av den lokale byrgskapen i 162 år? Øl er rett nok ikkje like livsviktig som korn og medisinar, men merkevara er faktisk ein viktig del av identiteten vår.

Hvor er det blitt av alle helter?

Visa til Jan Eggum kan man saktens nynne på i disse woke-tider med så øredøvende taushet fra de beste blant oss og så mye politisk korrekthet. «Stå opp igjen», sang Eggum, for «kem ska redde verden no?». Selv har jeg lenge dvelt med heltene. Hvorfor er det så vanskelig å finne noen nye, når de gamle er borte?  Jeg har ransaket mitt indre for å finne stemmer å lytte til i en forvirrende tid.

Erik Bye

For noen år siden skrev Håvard Nyhus i Vårt Land om «Nordens åndelige vismenn». De fleste var svenske, knapt noen norske. Nå avdøde sosialmedisiner Per Fugelli og tidligere biskop Per Arne Dahl var unntak. Dahl ble nylig møtt med både glede og skuffelse, da han hadde endret syn på homofile ekteskap. Ved at han nå følger flokken, har «vismannen» falmet for mange. Å skifte mening kan være sunt, men når det sammenfaller med det «politisk korrekte», kan man tenke at han har gitt etter for presset. Hvorfor skifte mening når alle andre gjør det? Når det er sagt, de fleste av heltene jeg savner, ville nok omfavnet Dahls nye standpunkt.

Hva har gjort en person til en helt? Den danske professoren Nils Gunder Hansen mener heltene våre eide en «uforknytt radius» som gjorde at de ble beundret. Hansen mener videre at i en verden som ligner et jernbur mer enn en østers, må nye helter ha litt av uforknyttheten til de gamle. Hvem tør ha det i dag? Det handler om å stå støtt, også når det blåser.

Er man nødvendigvis nostalgisk, når man ikke finner heltene noe sted? Den danske forfatteren Merete Pryds Helle skrev på Facebook at hun hadde lagt vekt på å finne yngre forbilder, yngre enn henne selv. Men fant hun dem? Jeg for min del kan ikke si at jeg har funnet mange, men statsviter Asle Toje og journalist og politiker Mimir Kristjansson har potensiale til posisjonen.

Martin Luther King var mitt aller fremste forbilde med sitt mot, sin drøm og sin vilje til å gjennomføre noe for en bedre verden, uansett kostnad. Han veide ikke tap mot vinning, men var kompromissløs, befriende klar og uredd. Det ble et tidsskille, da han ble drept 4. april 1968. Vi i Norge har faktisk «vår King», hun har viet sitt liv mot urett, krig og undertrykkelse; men jobber i det stille. Elizabeth Hoff har blant mye annet vært leder av WHO i Syria og er omtalt som «verdens modigste kvinne». Uselvisk, elskverdig og varm. I den grad hun påvirkes av andre, påvirkes hun nedenfra.

Martin Luther King Jr.

Forfatteren Jon Michelet ble hyllet etter sin død. Han var politisk aktiv på venstresida og sentral i ml-bevegelsen. Han var ikke noe naturlig forbilde, men han ble det faktisk. Bjørgulv Braanen omtalte han som «raus og omtenksom for alle som kom i hans vei». Michelet var en av folket. Fredrik Wandrup beskrev han i Dagbladet slik: «I likhet med Erik Bye kunne han snakke med hvem som helst, høyt og lavt i samfunnet. Han var en av disse som sa ifra klart og tydelig, uten å skjelve i stemmen». Samme ord brukte Erik Bye om en av de få gjenlevende personene jeg har som forbilde, Kris Kristofferson, som nå i en alder av 85 år har trukket seg tilbake og er preget av alderen. Og så er pensjonert fylkeslege Kristian Hagestad en jeg alltid lytter til, med sin klokskap, sin tydelighet, sin evne til å se utover og sin raushet. En ekte Helt!

Jahn Teigen skrev i den siste sangen han utgav, at han var «Ikke som alle andre». Det er ofte tilfellet for dem som inspirerer oss. Per Fugelli ble kåret til Norges beste meningsytrer på Protestfestivalen. «Velferdsstatens grunnverdier er omtanke, rettferdighet og barmhjertighet», sa han. Fugelli hadde Jesus som forbilde, uten å være kristen: «Han er den sterkeste budbæreren verden har sett når det gjelder de sosialmedisinske vitaminene som heter rettferdighet, romslighet, raushet og tilgivelse».

Erik Byes bortgang var nok det største tapet nasjonen har hatt de siste femti årene, kanskje med unntak av Kong Olav. Andreas Skartveit skrev at «mange millioner nordmenn, gjennom mange tiår, vil nok mene at Erik Bye er et av de største menneskene de har kjent, også alle de, de fleste, som aldri møtte han ansikt til ansikt. Vi mente vi kjente han, alle sammen. Skartveit sammenlignet han med Bjørnstjerne Bjørnson. «Vi er overlatt til oss selv nå,» skrev Levi Henriksen ved Byes død og fortsatte: «Hvem skal vi lytte til nå?»

«Hvem skal vi lytte til nå?» er en nøkkelsetning. Den siste var Kåre Willoch. Med sin klokskap og nøkternhet, ble han lyttet til. Han var kompromissløs og sa det han mente, selv om han talte partiet imot. En annen helt for mange, miljøkjempen Erik Dammann, skrev i sin biografi at Willoch uttrykte en usedvanlig skarp kritikk av den rådende ekstremliberalismen og politikernes kapitulasjon overfor kapitalkreftene.

På TV2 og NRK sitter i dag TV-kjendiser i hver sine underholdningsprogram og inviterer hverandre som gjester. Kan det bli mer fordummende? Er det rart vi savner Erik Bye og Harald Tusberg?

Det snakkes høyt og ofte om mangfold og toleranse, men det har aldri før vært lavere under taket. Hvor er de «uknyttede» sjelene som ikke lar seg påvirke, som står støtt, som har slik klokskap og verdighet over seg at man lytter til dem? Nå har verden fått en ny Helt i den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskyy. Ikke minst på grunn av sitt mot. Martin Luther King forklarte at «vi må bygge diker av mot, for å holde tilbake floden av frykt». Hvor er de unge heltene som i en tid uten noen guddom over oss kan vise oss veien videre?

Hva foregår i Putins hode?

«Ingen vet hvordan Putin fungerer,» skrev Erna Solberg. Alle har stilt det samme spørsmålet, ifra statsledere verden over til middelklassen i hans eget land som nå tømmer bankkontoene. De fleste av oss misliker å tape, men aller mest Putin. Han har svart belte i judo og bildene av machomannen har figurert på sosiale medier så lenge sosiale medier har eksistert. Like lenge har han vært Russlands ubestridte leder og hatt tid til å bygge opp sitt eget imperium.

Vi har knapt fått trukket pusten etter en trøttende pandemi som har stengt verden mer eller mindre ned de siste to årene, så har Putin satt i gang den farligste krigen siden 2. verdenskrig, en krig ingen av oss aner hvordan ender.

Men denne krigen kunne kanskje ha blitt unngått om vi ikke hadde tirret på oss den russiske bjørnen. I en begrunnelse for krigen ligger nemlig en gammel påstand om at NATO ikke skulle bevege seg østover. Sovjetunionens siste leder, fredsprisvinner Mikhail Gorbatsjov, skal ha inngått en muntlig avtale med USAs daværende utenriksminister om dette for tretti år siden. Det var blitt så trivelig mellom stormaktene at Gorbatsjovs etterfølger Boris Jeltsin snakket om å melde Russland inn i NATO. Men vennskapeligheten skulle ikke vare lenge. Jo Andenæs som var Øst-Europa-korrespondent for Aftenposten på den tida la nylig ut en alvorstynget melding på Facebook som innledes med hvordan Jeltsin noen år senere «som en truet bjørn slynget ut fra talerstolen sine fordømmende ord om NATOs utvidelse mot øst, som i mellomtiden var satt på dagsorden».  Andenæs skriver at USA presset på for å få Ukraina inn i NATO. Ifølge Andenæs var Gorbatsjovs feilgrep den gang at han ikke insisterte på en skriftlig avtale.

Så sent som i januar i år sa Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær at «vi vil hjelpe Ukraina fram mot NATO-medlemskap». Selv de som ikke følger med forstår hvilken provokasjon det vil være mot den russiske presidenten.  Men hva sier den nå 90-årige Gorbatsjov i dag, når krigen er et faktum?

«De ble arrogante og selvsikre,» sa han nylig om Vesten og USA. «Vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse østover. I avisa Vårt Land skriver Turid Sylte at «Russland var ikke lenger noen supermakt, og ingen å regne med». Disse provokasjonene har nok terget Putin en god stund. Sylte siterer også New York Times-kommentator Thomas L. Friedman: Dette er Putins krig. Men Amerika og NATO er ikke uskyldige tilskuere.

Uffe Ellemann Jensen som var utenriksminister i Danmark i 1982 har han en annen versjon om hvorfor Putin har gått til krig mot Ukraina. 80-åringen sier i et intervju i danske medier at «Putin går til krig fordi han betrakter Sovjetunionens oppløsning som den største geopolitiske katastrofe i det 20. århundre. Han har en drøm om å gjenskape fortidens sovjetiske, tsariske rike med et stort Russland, som har en rekke lydriker omkring seg.» Vi må innrette oss på en ny virkelighet, mener han.

Er det dit vi er kommet? For nå rasler også Putin med nøklene til atomknappen. For han er det ingen vei tilbake nå som hele verden har gått imot ham. Men atomvåpen har kun tapere, så en ny kald krig er det mest sannsynlige scenariet om krigen som pågår ikke sper seg til våre naboland Finland og Sverige som også vurderer NATO-medlemskap og som har forsynt Ukraina med våpen. Nå stiller også Norge opp med våpen.

Det som nå skjer, har aldri skjedd før. Ifølge folkerettsekspert Cecilie Hellestveit kan Russland nå angripe mål i Norge fordi våpenleveransen gjør oss til «medskyldige». Finland har likevel mest grunn til uro som nærmeste nabo og som vet hva det handler om som et land med flere kriger mot Russland. Nå vurderer den finske presidenten Sauli Niinistö å knytte seg enda nærmere NATO.

De av oss som husker den kalde krigen med gru, levde med trusselen om atomkrig opp gjennom hele vår oppvekst og håpet inderlig at det aldri ville skje igjen.

Den gang var det Leonid Bresjnev vi fryktet, en aldrende iskald kommunist som styrte et lukket Sovjetunionen med jernhånd.

Den fremstående finlandssvenske Russland-eksperten og korrespondent i Moskva Anna-Lena Lauren mener invasjonen av Ukraina er begynnelsen på slutten for Putin, men er det realistisk?

Jeg har et bilde som for alltid knytter sammen oppveksten på Tinnheia med den kalde krigen, selv om det ikke var noen sammenheng. Fotballøkka der vi levde livet lå rett overfor Kolsdalspipa som spydde ut forurensning og vond lukt det meste av døgnet. Alt av skog var dødt, og på en måte vokste vi opp nesten som på bildene fra Tsjernobyl noen år senere. Smogen fra pipa hang noen ganger så svart over banen at vi måtte avslutte treningen. Mange år senere grodde det igjen rundt fotballøkka. Kolsdalspipa var erstattet med strenge miljøtiltak og den kalde krigen var over.

«Nei til atomvåpen» leverte 1. juni 1982 nesten 400 000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden. I dag ville underskrifter være fånyttes, for Putin har allerede satt i gang en krig han aldri vil komme ut av med æren i behold. En krig som dette vil ha ingen vinnere. Her må man bruke vett, ikke retorikk. Ingen vet hva som foregår i Putins hode