Bra damer

«Mener festivalen at det ikke finnes kvinner som kan inspirere festivalen?»

Dette skrev fem feminister i Fædrelandsvennen og Klassekampen før årets Protestfestival 13. september. Anført av kjente feminister som Kari Henriksen, Ann-Kristin Olsen og Birgitte Kleivset klarte i alle fall kvinner mer enn det jeg som mann har klart i år, nemlig å få en grundig pressedekning rundt årets festival. Bakgrunnen for «feministprotesten» var at Protestfestivalen i mange år har hatt fem inspiratorer som tilfeldigvis alle var menn.

I sin anmeldelse av boken «Et varsel om uro – Rapport om fenomenet Protestfestivalen» skriver Magne Lerø på KulturPlot at jeg ikke er typen som later som om en kvinne har vært inspirator for å fremstå som mer politisk korrekt.

Det stemmer.

Men selvsagt finnes det kvinner som kan inspirere, man må bare grave dypere i bunken for å finne dem og det er ikke så rart. Inn til for noen tiår siden var det som regel menn som var ute og skaffet seg et navn, mens kvinnen holdt seg hjemme. Uansett hvor man leter i lister over personer som har fått medaljer, vunnet priser eller blitt hedret på noe vis, er det en stor overvekt av menn. Nobels fredspris er bare et eksempel. Det er jo nettopp derfor at det fortsatt finnes feminister som kjemper for likeverd og likestilling mellom kjønnene. Det var likestillingskampen på 70-tallet som for alvor tok tak i tematikken og ikke minst det faktum at kvinner vel så mye som menn kan være forbilder. Et kjent ordtak sier at bak enhver sterk mann, står en enda sterkere kvinne. Det skal ikke stå på meg å få dem frem i lyset.

Jeg bestemte meg derfor å grave dypt i bunken og gikk grundig til verks. Deriblant søkte jeg på alle som har fått Kongens fortjenestemedalje de siste femti årene.

Protestfestivalen har nå hatt en gjennomgang av sitt galleri av inspirasjonspersoner. Sammensetningen skal avspeile de verdier som festivalen vil legge til grunn for virksomhet og programinnhold.

Søren Kierkegaard, Rosa Parks og Elizabeth Hoff er kommet inn som nye; mens Axel Jensen nå er permittert som mindre aktuell for denne posisjonen.

Kierkegaards tenkning har etter vår oppfatning fått fornyet aktualitet; inkludert at han passer også inn i vår intensjon om å være Nordens verdifestival.

Elizabeth Hoff har påvirket oss dypt etter at vi ble kjent med henne som vinner av Erik Byes minnepris i 2018. Hun er – med god grunn – blitt omtalt både som «verdens modigste person» og som «Nordens Mor Teresa».

Vi vurderte å ta inn Martin Luther King, men valgte i stedet å gå et steg lengre tilbake i historien til Kings egen inspirator, Rosa Parks. Hun var en sentral pioner for borgerrettsbevegelsen i USA; særlig kjent etter at hun 1. desember 1955 nektet å følge kommunale regler om rase-segregering på bussen til Montgomery i Alabama.

Høsten 2018 besøkte jeg King Center i Atlanta og byen Selma der den kjente protestmarsjen fra Selma til Montgomery fant sted delvis til Rosas ære i 1965 og fikk historien om afroamerikanernes kamp den gang. Ved å velge Parks har festivalen – på høy tid – også fått en farget person med i galleriet.

Når jeg først var i gang med å finne bra damer, valgte jeg også å se til musikken. Helt fra jeg var 4-5 år gammel har musikk vært helt sentral del av livet. Jeg sang som barn, og kjøpte min første kassett allerede som 10-åring i 1973. Kassetten het «Down the Dustpipe» og var med boogie-bandet Status Quo som raskt ble en favoritt. Etter hvert oppdaget jeg at det fantes mange bra damer i musikken; Suzi Quatro, Blondie, Nina Simone, Etta James, Nina Hagen, Sammi Smith, Madonna og ABBA. Sistnevnte var veldig likestilt med to fra hvert kjønn.

På 80-tallet sa jeg opp jobben for å jobbe frivillig på nærradio, så gal kan man bli når man går inn for noe med hud og hår. Senere ble det en periode jobben min til nærradioene i overgangen 80-tallet til 90-tallet gikk konkurs i tur og orden.

Det ble mye musikk, sport, religiøse program og nattsendinger, men musikken lå alltid i bunnen. Lengstlevende var nok programmet «Nytt og Godt» hvor min kompis Jon Arne Sandrib og jeg i mer enn et tiår boltret oss i det siste innen countrymusikken. Etter hvert ble det en stor platesamling, ikke minst etter at CD-plata kom i 1987. På 90-tallet, som var et mørkt tiår på mange måter, i alle fall siste del av det, ble musikalske favoritter fra tiårene før til stor livreddende trøst. Også her mange bra damer.

Vi forelsket oss i Olivia Newton-John, Agnetha Fältskog, Suzi Quatro og Inger Lise Rypdal.

Min første musikalske favoritt var Linda Ronstadt.

Og siden har jeg vært avhengig av musikk. Jeg skrev en stund også om musikk i aviser og ble oppringt for kommentarer om musikk.

I forbindelse med ur-innføringen av to damer som inspiratorer til Protestfestivalen satte jeg meg ned og plukket ut 50 bra damer med 50 bra låter som i sin helhet kan høres på Tidal-gruppa jeg lagde under mappa «Girl Power».

Her er 21 av de nålevende: (Rekkefølgen er tilfeldig):

  • Loretta Lynn – Everybody’s Wants To Go To Heaven (2016/1965)./ + «Don»t Come Home A Drinkin (With Lovin on Your Mind (1967)
  • Dolly Parton – Coat Of Many Colors (1971)
  • Joan Baez – Diamonds And Rust (1974)
  • Marianne Faithfull – The Ballad Of Lucy Jordan (1974)
  • Patti Smith – My Blakean Year (2004)
  • Carole King – You’ve Got A Friend (1971)
  • Emmylou Harris – Wayfaring Stranger (1980)
  • Linda Ronstadt – Blue Bayou (1977)
  • Jessi Colter – Storms Never Last (1975)
  • Rosanne Cash – Crawl Into the Promised Land (2020)
  • Gillian Welch – You Only Have Your Soul (2020)
  • Mary Gauthier – Mercy Now (2005)
  • Lucinda Williams – Man Without A Soul (2020)
  • Margo Price – Hands Of Time (2016)
  • Rhiannon Giddens – At the Purchaser’s Option (2017)
  • Brennen Leigh – Outside the Jurisdiction of Man (2020)
  • Dawn Landes – My Church (2018)
  • Lori McKenna – Old Men Young Women (2016)
  • Sheryl Crow – Redemption Day (1996)
  • Lauren Mascitti – God Made A Woman (2020)
  • Brandi Carlile – The Joke (2017)

Er Gud blitt snillere?

Pål Repstad har forsket på religiøse trender, og funnet ut at Gud er blitt snillere. Det har han helt rett i, men det betyr ikke at Gud er blitt «snillere». Repstad nevner bl.a. at «forkynnelse om helvete og fortapelse er praktisk talt borte over hele linja i kristen sammenheng». Han sier videre i intervju med Fædrelandsvennen at der det før ble sagt at vi mennesker var syndige og trengte frelse er Gud i dag «først og fremst en Gud preget av kjærlighet».

William Blakes bilde av Gud skaper

I fortsettelsen kommer han med en interessant teori om hvorfor det er blitt slik. «I vår tid er det blitt en markedsinnretning av samfunnet der markedstenkning preger mye av vår hverdag. Kanskje er vi også blitt forbrukere på det religiøse markedet der vi kjøper de religiøse tilbud som vi synes er underholdende og behagelige».

Den engelske presten John Stott (1921-2011) hadde sin forklaring på hvordan samfunnet og kristendommen har endret seg de senere årene. Først handler det om nonkonformisme som er avvik fra en gjengs retning, det vil si at vi f.eks. legger fra oss den mer strenge barnelæren.

Stott beskriver hvordan kristne «ikke skulle være som alle andre» og siterer fra 1. Peters brev; dere skal være hellige, for jeg er hellig». I stedet for dette prinsippet, har vi gått motsatt vei og tilpasset oss de sosiale normer og det rådende verdslige og sekulære flertallet.

Stott nevner deretter materialisme, slik Pål Repstad gjør. Knapt noe er mer advart mot i Bibelen, enn materialisme. Kjærlighet til penger er roten til alt ondt. Materielle ting kan slukke det åndelige livet, for kristendommen advarer mot å samle skatter på jorden og advarer mot gjerrighet.

Presten Trond Bakkevig og forfatter og journalist Tomm Kristiansen har i mange år stått på antimaterialismens side – innenfor kirken. I boken de skrev sammen, «Da Gud skiftet mening» kom de til en konklusjon at kirken ikke har tilpasset seg, men erfart at hvis den ikke lærer av andre, skygger læringsuviljen for evangeliet. Forfatterne mener kirken skal endres, for å holde fast i det uforanderlige. Men hvem er i så fall de «andre» de mener vi skal lære av?

John Stotts tredje forklaring er moralrelativisme. Det moralske kompasset vi har dratt med oss siden barndommen har vi mistet når det ikke lenger finnes noen absolutt verden igjen. Stott mener relativismen startet i kulturen og fortsatte inn i kirken. I relativismen er alt relativt, her hevder man at en dommer (i dette tilfelle Gud) alltid er sann eller usann i forhold til noe. Man har altså ikke lenger noen absolutter.

Den siste forklaringen er narsissisme. Velstand og vellykkethet, kombinert med egenkjærlighet driver oss til å bli uslåelige besserwissere. Det har vi fått opplæring på igjennom nyliberalismen og positivitetslitteraturen, fra selvutvikling til overdose med skryt for å nå frem i verden. Det er langt igjen fra Namsos til Royal Albert Hall, sang Åge Aleksandersen på 80-tallet. Det er enda lengre er fra Erik Byes TV-program med gjestene i fokus, til dagens kjendiser og programleder selv i sentrum.

Da Protestfestivalen i år omformet Jens Bjørneboes 10 bud til en ung mann som vil fram i verden, til 10 bud av i dag lød et av dem: Du skal alltid tenke positivt, også om du rammes av alvorlig sykdom og risikerer å dø. Et annet lød: Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri vise svakhet.

Protestfestivalen ble startet omtrent da samfunnet i vår tid for alvor var i ferd med å endre seg, blant annet preget av pengejag og individualisme. Men også av en form for intolerant toleranse, der vi gradvis har radbrekket gamle verdier og opplært moral. I stedet fikk vi ikke lenger lov å mene eller tro på det vi var vokst opp med, om det ikke var i overenstemmelse med flertallet.

I danske Leif Andersens «ateistiske andagtsbog» forklarer forfatteren hvordan toleranse ikke lenger betyr å anerkjenne medmenneskers rett til å ta feil, for ingen tar feil! Alt er på en eller annen måte like godt eller like gyldig. «Når denne sympatiske relativisme blir absolutt, så slutter den å gi mening», forklarer Andersen.

Men det verste er, ifølge Andersen, at da toleransen ble til absolutt relativisme, innførte den ødeleggende overlegenhet over sannhetsbegrepet.

Hvis mennesker blir likegyldig til sannheten, tror jeg ikke det går lang tid før man er likeglad med kjærligheten. «Fake news» trenger ikke bare å handle om Donald Trump eller falske nyheter, det kan like gjerne handle om at vi produserer vår egen sannhet, velberget som vi er, og lar Gud og det vi en gang trodde på, gå i glemmeboka.

Er Gud blitt snillere? Eller er det vi som har produsert en snillere utgave? På et julebord forleden forklarte en av de som tilhører overklassen hvorfor de i hans klasse ikke bryr seg om tema vi tar opp på Protestfestivalen. De har gedigne villaer, hytte på Hovden, flere biler, friske barn og mer enn de trenger, så hvorfor skulle de gå ut av den komfortsonen?

I dag befinner vi oss langt innenfor komfortsonen. Åge kom til slutt fram til Royal Albert hall. Helvetet ble lagt på is, synd gikk ut av ordforrådet. På samme tid ble vi frigjort fra motstand mot rikdom, og har laget oss egne regler for fortsatt å kunne leve på solsiden.

Men jeg vil anta Gud – om han finnes – fortsatt er den samme, enten vi vil godta det eller ikke

Billy Joe Shavers liv var som tatt ut av en countrysang.

Kan man sippe over en amerikansk artists bortgang?Ja, selvsagt kan man det. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle gjøre like vondt som da Johnny Cash, eller Erik Bye gikk av på siste stasjon.  

Billy Joe Shaver omgitt av skribenten og Kai Erland i 2008

Onsdag døde sanger og låtskriver Billy Joe Shaver, 81 år gammel. Kris Kristofferson har veldig rett når han hevdet at Billy Joe burde vært mye mer kjent, og sammenlignet han med Hemingway. Han er blitt kalt låtskrivernes låtskriver, en slags amerikansk utgave av Stein Ove Berg. De to hadde troa felles, men også et nådeløst hardt liv og en ærlighet og ydmykhet i forhold til livet man opplever hos folk man møter bare en sjelden gang. Da jeg i 2008 fikk Shaver og bandet til Protestfestivalen var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det ble et av de mest underlige og fantastiske besøk i løpet av festivalens tjueårige historie. Jeg hentet selv Billy Joe og følget hans på jernbanestasjonen etter det som må ha vært en formidabel reise gjennom Norge. Følget kom fra Bergen og togreisen skyldtes uvitenhet om at det gikk fly.  «Sirkus Shaver», som jeg i etterkant har kalt «fantefølget» fortonet seg en merkelig historie, som jeg skulle ofret mye for å oppleve igjen.

Hvor vanskelig han var å sette i bås var publikum på denne konserten et godt eksempel på. Black Metal fans og Harley Davidson-motorsyklister kom bort etter konserten med tårer i øynene. Det gjorde også det edruelige kristenfolket, mens countryfrelste var uvanlig oppgira.

Alle var de på samme sted for å høre en mann som kanskje var den mest lovende av alle, men som drakk og festet bort mulighetene til å lykkes. Samtidig hadde han uflaks, og var forfulgt av uhell. Historien om Billy Joe er så trist at det er nesten ikke til å holde ut. Så sent som rett før han besøkte Kristiansand for tolv år siden ble han arrestert for å ha skutt en person på en bar i Texas. Fyren overlevde, i rettsalen satt kompisene Willie Nelson og Robert Duvall og klappet over frikjenningen. Med årene har han måtte leve med tapet av 3 fingre, brukket nakke, firedoblet-bypass hjerteoperasjon, en stålplate i nakken og 136 stifter i hodet. Men hele tiden skrevet hjerteskjærende sanger om livet sitt.

Jeg møtte Billy Joe første gang i Norge i 2002. Gretten etter en lang flytur og nylig hjerteoperert lyste han opp og ble verdens hyggeligste fyr når han forsto jeg kom fra ei kristen avis. «Alle trodde det var jeg som skulle forlate verden først,» fortalte han den gang, men da hadde han allerede mistet alle rundt seg. Hans eneste barn, sønnen Eddy, tok overdose 31. desember 2000 mens hans store kjærlighet Brenda som han giftet seg med flere ganger da var død av kreft. I tillegg tok skattemyndighetene fra han alt han eide.

I 1966 kom han til Nashville, men det skulle gå flere år før Bobby Bare gav han en slags lønn og lov til å sove på kontoret hans. Det var Kris Kristofferson som fikk meg til å ikke gi opp, forklarte han meg i 2002. Alle hadde respekt for Kris, som var råtøff bokser og akademiker. Han lånte penger og produserte første plata mi «Old Five And Dimers Like Me» i 1973. – Men det var Jesus som reddet livet mitt den natten på klippen, fortalte han.  Historien om Billy Joes møte med kristendommen står som en påle i amerikansk musikkhistorie. Jeg bodde i Nashville, tok dop, røykte sigaretter og jaktet på kvinner. Jeg var nesten død. Hadde mistet taket på skrivingen, kona forlot meg og jeg fortjente ikke å leve. Men jeg våknet en natt av at Jesus satt på sengekanten. Det var midt på natta, og jeg kledde på meg og kjørte opp til et sted kalt Narrows of the Harper, sønnen min mente det var en spesiell atmosfære der oppe. Det er en stor klippe der, så jeg løp mot den. Ved klippen var det et slags alter, og jeg sto ved et veiskille. Det var enten å hoppe i døden, eller gå ned på kne og gi seg over til Jesus. Jeg hadde min prat med Gud der oppe. Da jeg kom ned fra klippen begynte jeg å skrive på «I’m Just An Old Chunk Of Coal». Senere skrev han også «If I Give My Soul» som det Halden-baserte bandet Onkel Tuka har spilt inn på norsk.

Billy Joe Shaver har skrevet sanger som er fremført av Elvis Presley, Bob Dylan, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis for å nevne noen få. Kris Kristofferson skrev sangen «The Fighter» om Billy Joe. Waylon Jennings gjorde et helt album med sangene hans. «Honky Tonk Heroes» (1973) er regnet for å være et av countryhistoriens viktigste album. Albumet satte også standard for «outlaw»-begrepet i Nashville, der Shaver var en av pionerene. Han avsluttet ofte konsertene sine med en rockeversjon av «You Can’t Beat Jesus Christ», en sang han også har spilt inn som duett med Johnny Cash.

Jeg døde den natta på klippen, og den nye Billy Joe ble født til liv, fortalte han meg i 2002 og innrømmet at han så frem til å møte familien igjen i himmelen. Men han var også usikker på om han kom dit, fordi farens «onde blod rant gjennom årene».

På gospel- og duettalbumet «Everybody’s Brother» (2007) har han med låtvalg som «Get Thee Behind Me Satan» og «If You Don’t Love Jesus, Go To Hell». Sistnevnte en sang plateselskapet mente kunne være for kontroversiell, men som Billy Joe insisterte på å ha med.

Billy Joe hadde møtt mye motgang, ofte er det de med mest bører som hjelper andre. Slik var det med Billy Joe Shaver.

«If at first you don’t succed, try and try again» er en sang som passer som soundtracket til livet hans. Den sangen har jeg stadig måtte vende tilbake til. Når man forstår hva den handler om og setter det sammen med låtskriveren gir det håp om at det ofte kommer nye muligheter, alt handler om å holde ut. Selv forklarte han at han trodde Gud ville han skulle leve, for at han skulle fortelle sin historie.

Nå har han steget av på siste stasjon, men vil garantert fortsette å synge sangen han skrev for kompisene i supergruppa The Highwayman;

I’m gonna live forever
I’m gonna cross that river
I’m gonna catch tomorrow now