Koronagåing: Rundt Kristiansand i pappas fotspor

ropstadknuten

Her er jeg på Ropstadknuten. På toppen av lista mi. På toppen av Agder, med utsikt over tjue kommuner.

«Det er mi egen skrift æ ser
Der står ditt navn
Adressen din og begge telefonan
Skrevet litt utydelig med penn
Kor rart å se igjen
Det er mi egen skrift æ ser
Gjort i hast og nesten uten tanke
Den gang du va
Nu e du ikkje mer»

Slik synger Kari Bremnes. Det er i dine spor jeg går, pappa.

Denne våren har vært annerledes enn andre vårer. Det hele begynte 12. mars, da Norge og verden bit for bit ble nedstengt som følge av korona-viruset. Skolene stengte, kulturarrangementer ble forbudt, treningssentre og frisørsalonger ble forbudt å ha åpne, og jeg måtte som så mange andre finne på noe annet å gjøre.

Det er også den første våren som foreldreløs etter at moren vår gikk bort før jul.

Søndag 22. mars gikk jeg med min finlandssvenske kone tur til «Gråmannen», en liten topp 207 meter over havet, rett ved Kjærrane utenfor byen. Min far snakket flere ganger om «Gråmannen» i sin tid, og jeg har i den senere tid vært der flere ganger.

Noen dager etter fant jeg min fars gamle turkart som fortsatt lå i den lille kartveska han bar rundt på da han gikk turer og drev turorientering på 70- og 80-tallet. Han forsøkte å få oss med, men når vi kom i tenåra lå ikke turer i skog og mark øverst på prioriteringslista. Jeg vet ikke hvor gammel den kartveska er, men turene i skogen og opp på høydene rundt byen var han i gang med like etter at han kom til byen fra Finnmark mot slutten av 50-tallet.

I dagboken skriver han om hvor alene han er her nede, men ikke ensom, for samtidig beskriver han hvor takknemlig han er for å ha «Jesus som frelser», som han skriver. Han er alene, men likevel ikke alene.

min fars skrift

Slik skrev min far i dagboken.

Dagbokskriveriene er fulle av takknemlighet, men viser også hvor stor betydning naturen har, helt siden oppveksten blant de enorme fuglefjellene i Loppa med midnattssol og bølgene som slo inn fra det ville, ustyrlige Lopphavet.

Jeg fant fram tre av kartene, over Kristiansand, Iveland og Høvåg, hvor det ene fra byen var utgitt i 1971. Disse turene må derfor ha blitt gått fra perioden tidlig 70-tall og frem til litt ut på 80-tallet. Han sirklet inn toppene han besøkte, nummerte dem i rekkefølge ettersom han besteg dem, men uten dato. Selv skulle jeg gjerne visst når han var der og hva han tenkte på da han var der, men det fikk bli opp til fantasien min som ble med meg på mine turer.

Med kartene foran meg bestemte jeg meg for å bruke koronapausen til å trø i min fars fotspor. Det var bare et problem. Min redsel for ormer hadde alltid satt en stopper for turer i skog og mark på denne tiden av året, så hva skulle jeg gjøre? Cowboyen i meg fant fram mine nye cowboystøvler, kjøpt på et øde sted i Alabama i september 2018.

bootsGlattetre

Dermed var jeg i gang i med å tråkke rundt i min fars fotspor. Jeg bestemte meg raskt for å holde på med dette frem til det som ville vært hans 92-årsdag 16. mai 2020.

Og for en opplevelse det ble. Snart oppdaget jeg at til tross for å ha bodd i denne byen store deler av livet ante jeg ingenting om naturopplevelsene rundt Kristiansand. Jeg husker jo ikke så mye av turene han tok oss med på, selv om noen av dem er på bilder, blant annet fra kanonmuseet i Voie, og fra et sted i skogen der han varmet Spagetti A La Capri til oss, en type boksemat jeg alltid vil ha et nostalgisk forhold til.

IMG_0005

Lille meg med min far i «stallen» i Kristian IVs gate 25

Min far Gunnar Olsen var født 16. mai 1928 i Loppa i Finnmark. Oppveksten var hard i denne værharde kystkommunen ved Lopphavet. Fiske var omtrent eneste måte å overleve på. Da moren «Sina» døde i barselseng med tvillinger da han var 4 år, ble han og 4 søsken i mer eller mindre grad overlatt til fremmede. Faren måtte ut å fiske for å forsørge familien. Flere av barna ble satt bort, men min far som eldste gutt ble værende da faren Ingvard giftet seg med den tjuefem år yngre husholdersken Anna og etter hvert fikk 11 barn til.

Krigen kom til Finnmark da han var tenåring, og i 1944 ble bygda brent av tyskerne og måtte bygges opp på nytt etter krigen. Rundt 1953 fikk han tuberkulose på fiske og ble ført til sykehus og etter hvert en omfattende operasjon for å overleve. På tuberkulosehjemmet i Salten gikk han gjennom rekonvalesens, svekket og med klar beskjed om å komme seg nedover til varmere strøk. Jeg antar han mistet en lunge, selv om han aldri fortalte oss hvorfor han hadde et hull i skulderen der det skulle vært et ribbein.

Her sør havnet han i Mandal og Kristiansand hvor han etter hvert traff min mor og giftet seg i Kristiansand domkirke, 30. Juni 1962. Bryllupet ble feiret på Grødals spiseri. Han lengtet aldri hjem igjen til nord etter at han kom til Sørlandet, og reiste bare et par ganger. Blant annet på bryllupsreise.

Den sterke troa på Gud bar han med seg fra barndommen, spesielt fra sin mor. Da han fikk tilbake tuberkulosen og alt håp var ute, sendte han bud etter en såkalt «bønneduk» fra den amerikanske evangelisten William Branham. Han sendte boka om Branham av Alfred Marøy til sin far og skrev som hilsen til sin far at han ble mirakuløst helbredet gjennom Branham. Bestefaren min Ingvard døde i 1974, 85 år gammel, samme året min mor valgte å skille seg fra min far.

Skogsturene, annen hver helg med to barn, kristne møter og bibellesning ble det som bar han gjennom de tunge stundene. Jobben på «Mekken» fikk ukedagene til å gå. I den tida skulle man ikke skille seg som kristen, derfor gikk det ekstra hardt inn på ham.

pappa

Pappa i båten. Han elsket havet og sjøen og skaffet seg raskt en liten båt. Men å svømme lærte han først da han var passert 50 år.

Vi barn var imidlertid heldige. Vi kunne ikke ha fått en snillere og mer omtenksom far enn han vi hadde. Han var stille og sjenert, men hjelpsom og glad i å prate med folk. Jeg klarer ikke å lese Bibelen slik han gjorde, til det er jeg for rastløs, men turene i skogen og på toppene kan jeg, ikke minst for å finne min egen ro i turbulente tider og med et rastløst og til tider plaget sinn. Toppturene ble min rekonvalesens i en urolig og uvirkelig tid der korona-viruset lammet hele verden.

Jeg trødde rundt byen med cowboystøvler, som oftest alene, med poesi og med varm kakao og har med det oppdaget helt nye sider av byen jeg ble født i palmesøndag 7. april 1963.

Dette er min liste over de ti toppturene som var mest verdt turen.

1. Ropstadknuten i Vennesla.
Kjør inn til Tjomsås, men vær klar over at om du kjører til Ropstad og ikke til Tjomsås og følger stien tilbake ender du med å gå et stykke på asfalt for å komme tilbake til bilen. På toppen er man 488 m over havet. Det hevdes at man kan se utover 20 kommuner fra utsiktstårnet. På veien fra Tjomsås passerer man en nedlagt gård hvor det er fint å ta seg en stopp.

2. Unndalsheia over Kulia.
Fantastisk sted og utsikt, men for å komme dit parkerer man på Kulia, like ved Aurebekk. Det er parkeringsplass like ved inngjerdinga til sauebeite og man følger bare tømmerveien oppover til man er på en kjerrevei og sti til man er på toppen. Her kan man kose seg lenge.

3. Veten i Voie
Antakelig den vakreste utsikten av alle turene. Rett ved havgapet, og omgitt av bunkers og ruiner fra 2. verdenskrig. Man går ut fra turløypa i Voie og følger skiltene ut mot Veten.

VetenVoie

Utsikt fra Veten i Voie

4. Ravneheia og innover til Bærvannet.
Ideelt sted for å slå seg til ro en stund, spesielt ved Bærvannet. Vi burde tatt med grill og pølser, men det hjelper godt med kakao og noe godt å bite i, når man sitter ved vannet. Når det er tillatt er det fint med bål på en av knausene.

5. Skråstadvarden over Oddersjå og Den Omvendte Båt. Fra Jegersberg.
Kanskje mest kjente turområde i byen. Dette var en av de lengste turene jeg tok og tok noen timer. Men opp til Skråstadvarden kan man gå fra mange kanter, blant annet fra Sødal. Jeg gikk fra Jegersberg og måtte dermed også tilbake dit. Mange flotte steder å slå seg ned, med formidabel utsikt flere steder.

6. Åmlinuten på Dalane.
Vi startet fra Dalane, en stikkvei på industriområdet like ved kommunens tekniske etat. Man følger veien og stien oppover til topps. Godt skiltet. Dette er en kortere tur og overkommelig for de fleste.

amlinuten2

Til Åmlinuten går man inn fra Dalane.

7. Bukksteinen ved Farvannet. 205 m.
Jeg fikk med ungene opp hit, selv om det var noen protester. Veien opp er bratt, man går stort sett oppover fra bunnen av farvannsbakken, i starten av den gamle postveien. Men for en utsikt på toppen, ut mot industriområde på Mjåvann riktignok, men verdt turen.

8. Gråmannen.
Kanskje den turen jeg mest forbinder med faren min. Han snakket om Gråmannen og var der nok ofte på søndager etter andakten på Kjærrane. Vi gikk opp derfra og kom ned et stykke unna på den gamle postveien. Formidabel utsikt, lett å bli glad i dette stedet.

gramannen

Utsikt fra Gråmannen

oksla1

9. Oksla i Vennesla.
Kjørte til Bringsvær leirskole der jeg ikke hadde vært siden vinteren 1978, da vi var på leirskole. Fulgte stien innover og oppover til Venneslas høyeste punkt, 458 m over havet. Utsikt på alle punkter, men ikke like formidabel som på Ropstadknuten et lite stykke unna. Men man er på landet her, og freden har senket seg på toppen. Fint for diktlesing.

10. Øyliheia i Vågsbygd.
Nærområdet vårt. Hadde vært der mange ganger, men aldri gått inn fra Auglandstjønn barnehage. Spektakulært enkelte steder og formidabelt på toppen. Fra samme barnehage kan man både gå opp til Askedalsheia (som jeg også var på en annen dag), Bjørkeliheia og «Den lille prekestolen» og ikke minst Bruliheia med Busteinen, som jeg var innom en annen dag i mai. Øyliheia har best utsikt.

oyliheiaVagsbygd

Vakkert på vei opp mot Øyliheia

Nærmest kom Roksheia / Ruben + Nygård. Ruben ligger bak sørlandsparken. Parkeringsplass på Barstølveien. Min far hadde satt ring rundt Nygård, som ikke var en topp, men en oase med et vann innerst på turveien etter at jeg hadde tatt turen opp til Ruben og Roksheia, 127 m over havet.

busteinen

Busteinen i Vågsbygd er verdt et besøk

Andre steder som er verdt å nevne er turen til Glattetre der man går opp en dal og forbi gamle gårder med historiske steder der man så restene etter gamle vannhjul i gamle Oddernes.

Lindalsheia via Monte Rosso er også verdt et besøk og så nevner jeg Bjorstemheia i Høvåg hvor jeg lette forgjeves etter utsikt.

Bjorstemheia

På vei mot Bjorstemheia i Høvåg passerte jeg dette skiltet

Jeg fant ingen vei opp til noen topp, men fulgte stien inni i skogen ganske lenge før jeg gav opp og drakk kakaoen på et brukket tre langt inn i skogen. Jeg møtte ikke et eneste menneske på denne turen, men på vei tilbake ble jeg nysgjerrig på en stikkvei opp til «Kjerkebakken», og der oppe fant jeg utsikten jeg lengtet etter.

bringsvar

På Bringsvær der turen til Oksla startet, måtte jeg passere sauer på beite.

Til sist nevner jeg Kjevikheia og Borgeheia, to topper i nærheten av hverandre, der man kan se flytrafikken på nært hold, når koronaen en gang er over. Det mest bortgjemte sted var Gyråsen i Torridal, der jeg trivdes godt når jeg omsider fant stien opp til toppen.

Jeg dro stort sett alene, men hadde med madammen på et par av turene og de minste barna var med på et par turer. Min eldste sønn Christoffer var med meg på Kjevikheia.

Ellers, best utsikt over kvadraturen får man fra Duekniben, hvor jeg vokste opp. Vi hadde alltid byens beste utsikt på Nyttårsaften.

Til sist pappas bønn, som jeg fant da jeg tømte barndomshjemmet i Kobberveien i fjor. Det er hans egen skrift jeg ser. Han hadde ikke bodd der siden 1974 og de fleste spor etter han var for lengst rensket fra dette huset. Men så dukker denne lappen opp, nærmest som et tegn fra oven. Det må ha vært meningen at jeg skulle finne den.

God bursdag pappa, der oppe i himmelen! Nå har jeg gått i spora dine her nede, og blitt enda bedre kjent med deg. Bønnen din står på hylla i glass og ramme.

farsbonn

Koronagåing

Faktisk tenkte jeg ikke på korona da vi gikk til «Gråmannen» i begynnelsen av april. Men min far likte å dra opp dit, og så var det jo plutselig blitt masse ledig tid. Pussig nok har skogsturer blitt et begrep i år, på samme måte som hengekøyer i skogen er blitt en trend. Gå tur i skogen er et særnorsk fenomen mi finlandssvenske kone syntes var en raritet da hun flyttet hit, men nå har hun vært med på noen turer, selv om jeg går mest alene.

Min koronagåing begynte for alvor etter at jeg kom over min fars gamle kart over Kristiansand. Han var finnmarking som endte opp på Sørlandet på slutten av 50-tallet etter å så vidt ha overlevd tuberkulose-pandemien. Umiddelbart begynte han å peile seg inn på toppene rundt byen. På kartet fra 1971 hadde han sirklet inn alle toppene han hadde vært på og nummerert dem i rekkefølge etter hvert som han besteg dem.

Dermed var jeg i gang, og hver gang kom jeg til å spørre meg selv det samme spørsmålet jeg aldri får svar på; om når han var der og hva han tenkte på. Men jeg hadde først et problem jeg måtte løse. Min frykt for ormer hadde holdt meg på den «brede vei» i mange år, så hvordan skulle jeg få dette til alene? Jeg var så redd for huggorm at jeg ofte så for meg slangen (Djevelen?) bite meg i leggen og gi meg et så kraftig allergisk sjokk jeg aldri ville våknet igjen.

I september 1999 kjøpte jeg cowboyboots i Dodge City, der kompisen min og jeg dro for å finne levninger etter «Krutrøyk», TV-serien alle så på tidlig på 70-tallet. Men skoa hadde endt sine dager i en regntung åker utenfor Halden den redselsfulle dagen 22. juli 2011, og har siden den gang ligget på Lit de Parade hos en av byens skomakere. Siden jeg er overbevist om at cowboyboots har sjel er jeg sikker på at de revnet i sorg over alle som døde den tragiske dagen.

I september 2018 var jeg igjen i USA og kom hjem med et par nye sko, kjøpt på et øde sted i Alabama. Derfor, i ekte westernstil fra de støvete prærier fra lenge før korona, begynte jeg vandringen min rundt byen med det slitte kartet, med poesi i sekken og kakao på termosen. Jeg har møtt mange hyggelige mennesker på vandringen. Noen av dem tok bilder av skoa. På kveldene så vi Netflix eller gamle westernfilmer med James Stewart eller Randolph Scott.

Etter «Gråmannen» spiste jeg meg mil etter mil rundt byen til Ravneheia med Bærvannet til Askedalsheia, Lindalsheia, Hesteheia i Songdalen, videre til Unndalsheia, Solheia, Øyliheia, Kulia, nedre Gill, Ropstadknuten, Ruben (Roksheia) og Nygård bak Sørlandsparken, til Bukksteinen, Skråstadvarden og Den Omvendte Båt, og så videre til Borgeheia og Kjevikheia, til Veten i Voie, til Glattetre og så til Bruliheia og Busteinen og kommer til å fortsette fram til 16. mai, dagen før nasjonaldagen, som ville vært min fars 92-årsdag.

Noe av det jeg oppdaget på denne koronagåingen rundt byen, var hvor besatte vanemennesker vi mennesker er. F.eks. bor jeg i Åsane i Vågsbygd hvor turløypene ligger som røde løpere utenfor døra, men likevel går vi alltid den samme runden som om vi ikke visste at det fantes flere. Alltid har vi det samme pålegget på brødskiva, vi ser de samme programmene på de samme kanalene, selv om utvalget er enormt, og vi lager de samme middagene til samme tid hver dag, går de samme søndagsturene, løper i de samme løypene, handler på de samme butikkene, leser de samme avisene, ja vi gjør de samme tingene om og om igjen dag etter dag til vi ikke lenger kan trekkes opp om morgenen. For noen år siden fant jeg ut det var derfor livet gikk så fort når vi ble eldre. Jeg hadde alltid trodd tida gikk fortest som barn når så mye skjer, men det er når vi trør i vante spor livet flyr.

Hans Børli skrev i et av sine dikt at «jeg vet at du sitter fast i din verden. Vil du løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg.»
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner,» skrev legen og psykologen William James i 1892.

Koronagåingen har blitt en renselse for min del, for ikke bare har jeg fått utvidet horisonten og fått brutt noen vaner, men jeg har glemt at mange dør av korona eller blir veldig syke. Jeg har glemt at jeg ville kjedet meg i hjel om jeg bare skulle sitte å vente på få jobbe igjen med det jeg brenner for, eller sittet her i angst for få dette flaggermus-viruset. Fuglekvitter og bekkesus er vakkert. Jeg har funnet mer sjelefred i naturen fordi jeg har hatt mer tid til å ta vare på øyeblikkene enn det jeg hadde på turene før karantenen. Men det jeg har satt aller mest pris på er at jeg har blitt enda bedre kjent med faren min selv om han ikke finnes mer. Og om ikke det er nok har jeg blitt mindre redd for slanger. Og så kan jeg si like bråkjekk som Henrik Ibsen: «her oppe på vidden er frihet og Gud,
der nede famler de andre.»

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Samme dag jeg avslutter dette prosjektet arrangerer vi nettdebatten «Er Gud ond?» der vi tar utgangspunkt i et dikt av Erik Bye.«Er Gud ond!» sa den gamle kvinnen. «Han gir oss ikke regn». For noen dager siden sa Johan Golden i Nytt på Nytt at de som tror på Gud burde være litt mer forbanna. Hvorfor lagde du covid-19-viruset og stelte i stand dette kaoset, lurte han på. Ingeborg Heldal som også var gjest parerte med at Gud gjør det i så fall for å prøve oss, slik at vi kan vise at vi er gode mennesker.

Min konklusjon er at vi kan få mer tid til refleksjon og et dypere innblikk i skaperverket, før vi alle en dag rir inn i solnedgangen, som i de gode gamle westernfilmene.

En flaggermus fra helvete

flaggermus1

Er vi på vei inn i ragnarokk? Bare så det er sagt, jeg stiller kun spørsmålet basert på hva helsetoppen Preben Aavitsland erkjenner som Norges vei å gå for å bekjempe viruset.

Vi mennesker er veldig dårlige til å ha to tanker i hodet samtidig. Det erfarer vi hele tiden, ikke minst etter at sosiale medier ble en del av hverdagen til de fleste av oss. Vi gjør ting i flokk og vi jager i flokk. Akkurat nå har vi ikke to tanker i hodet samtidig.

Aavitslands kurs for Coronaviruset som landet nå styrer etter er at det vil bli en gradvis økning av smittede med en topp i juli, før det vil bli bedre. Hvis jeg ikke har misforstått helt feil vil det altså bli gradvis verre frem mot juli, altså til sommeren går mot slutten.

Hvis dette skjer kan vi vel bare slå fast at lærere og barnehageansatte har hatt sin siste jobbdag dette skoleåret. Man sender jo ikke elever tilbake til skolen mens vi får flere smittede? Skoleelever og studenter kan dermed forberede seg på at sommerferien allerede er begynt. Det kan nok bli stor jubel for en del av dem, men virkeligheten er at det betegner et sammenbrudd for Norge og Europa, og for store deler av verden. Men la oss holde oss til Norge.

Det Aavitsland ikke sier er det som betyr mest og bekymrer mest. Det er ikke hans skyld. Han fokuserer på sitt. I løpet av kort tid rammer konkursene flere og flere bransjer. Kun dagligvarer, apotek og en del livsnødvendige bransjer vil ha gode vilkår. De får også ha oppe. Og dessverre vil kyniske inkassobyråer ha gode dager. Flyselskap og busselskap vil bli reddet av staten, men siden de ikke får «kunder» vil de kun overleve, men med tusenvis av permitterte ansatte.

Spørsmålet er om regjeringen bare kan trykke opp penger? Helt ubegrenset?

Kafeer, frisører, utesteder, reiseselskaper, treningssentre, hoteller, kulturarrangementer, idrettsklubber, private barnehager, private skoler og et ukjent antall bedrifter vil gå konkurs.

Leder i Kvadraturforeningen i Kristiansand Heidi Sørvig sa for noen dager siden at «bylivet vi har kjent til nå kan forsvinne». Bortfall av flere tusen arbeidsplasser er sannsynlig.

Arbeidsledigheten vil øke til ufattelige høyder. Bare på 5 dager har den økt med 128 prosent på grunn av permitteringer. Men dette er ingenting imot hva som vil komme. Når vi i tillegg blir «innelåst» over så lang tid kan vi regne med at kapasiteten på psykiatriske sykehus vil bli sprengt, at behovet for antidepressiva og andre «lykkepiller» vil eksplodere. Antallet selvmord vil eskalere. Alkoholkonsumet vil gå opp, med de negative følger det får. Kriminaliteten vil øke fordi helt vanlige mennesker blir desperate. Personlige tragedier vil øke i omfang og antall skilsmisser vil få en kraftig økning, slik de vanligvis gjør etter lengre ferier der vi må leve tett på hverandre. Vi får heller ikke omgås andre enn de nærmeste gjennom denne tiden, det kunne man faktisk under 2. verdenskrig – og man kan kanskje si at det ble redningen for mange under den vanskelige tiden. Ensomme som allerede sliter med ensomhet vil bli enda mer ensomme.

Den svenske psykiateren Anna Bennich skriver i sin bok «Att Övervinna Ensamheten» at «ufrivillig ensomhet er like farlig som å røyke 20 sigaretter om dagen. Det er farligere å være sosialt isolert enn stillesittende eller lide av usunn overvekt». Og alt dette er bare toppen av isfjellet. Her er vi i en situasjon der vi blir pålagt ensomhet av staten.

I Österbotten i Finland står det såkalte «fattiggubber» som treskulpturer utenfor alle kirkene for å minne oss på svunnen tid. Nå kan vi oppleve den fattigdommen vi bare har lest om på nytt.

Det landet vi finner igjen til høsten vil være helt ugjenkjennelig. Jeg har i tjue år drevet Protestfestivalen, som skulle hatt jubileum i år. Aldri har jeg noensinne vært borti noe lignende. Arrangementer og festivaler utover sommeren vil rase som dominobrikker. Vi vet ingenting og må leve dag for dag uten å vite noe som helst. «Uforutsigbarhet» er den farligste tilstanden sa en lege jeg kjenner en gang.

Vi kan skrive inn en ny tidsregning i historiebøkene. Det landet vi finner igjen kan ta i bruk mange av de ordene vi finner igjen som synonym til katastrofe i ordboken: oppløsning, underskudd, krakk, lidelse, tragedie, bankerott, breakdown, ruin og død, samt utslettelse av en del tradisjonsrike bedrifter og organisasjoner. Kun et ord fra synonym til katastrofe vil vi kunne betegne som positivt; systemskifte.

Da jeg for ti år siden satt i en privat middag med miljø- og solidaritetsforkjemperen Erik Dammann, som da hadde mottatt Erik Byes minnepris, profeterte han dystert for fremtiden. Vekstsamfunnet tar livet av oss og siden det er utopi å tro at vi vil begynne på nytt med en helt annen måte å styre samfunnet på er menneskets – og jordas fremtid fortapt. Dammann som mente alt hadde blitt forverret med nyliberalisme og New Public Management kan nå få oppleve at når vi kommer ut på den andre siden, etter Coronaviruset, vil det som sannsynligvis startet det hele – en flaggermus på et matmarked i Kina – ha ført til en helt ny tidsregning med helt andre verdier. De rikeste mennesker i verden har mistet enorme pengesummer.

Men det var ikke på denne måten vi ville ha systemskifte, til det vil kostnadene og tragediene antakelig til og med overdøve Coronaviruset.

Derfor ville jeg heller hørt på legene Mads Gilbert og Gunhild Alvik Nyborg og innført portforbud i 14 dager.

Det er i alle fall en begynnelse.