Den urbane sørlendingen – finns han?

2435_Flyfoto__9525

For en stund siden hørte jeg en østlending fortelle om et møte mellom to sørlendinger. Disse to sørlendingene møttes i Oslo, tror jeg det var, og de hadde ikke sett hverandre på mange år.

Se det, sier den ene.

Se det ja, svarte den andre.

Ikke lenge etter gikk de hver sin vei. Østlendingen ble stående og fundere på dette fenomenet. Han visste, for det hadde han hørt fortalt, at i de to små ordene lå det veldig møøøe.

Det er blitt sagt at kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Det er også sagt at selv om man ikke er fra byen, er det fullt mulig å føre en lengre samtale med kristiansanderen, bare man passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med at jeg synes det er greit her i byen. For «Greit» er jo det sterkeste og mest brukte ordet vi har, i motsetning til nordlendingen som like ofte sier faen eller jævla.

Når man hører slike historier om et folkeslag som sier «se det», «ja vel» eller «greit», og så er det meste sagt, er det vanskelig å se for seg dette folkeslaget som urbant. Men hva forbinder man med urban? Ifølge Wikipedia er kafeliv og shopping nært knyttet til det å være urban. Den såkalte typiske sørlendingen er vel ikke den vi forbinder mest med shopping og pulserende uteliv. Det er vanskelig å forestille seg at sørlendingen med hele sin natur kan være urban.

Dessuten sies det at nesten alle her nede er kristne, men det stemmer jo ikke lenger. Vi tilhører riktignok bibelbeltet, og det skiller oss mest fra andre landsdeler, utenom Vestlandet. Da finske Lisbeth Mikaelsson for ti år siden skrev om det finske bibelbeltet i Svenskfinland, sammenlignet hun det med to regioner i Norge. Hun påpekte det interessante fenomenet at de områdene som regnes som spesielt religiøse, ikke befinner seg i landets geografiske sentrum, men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Konservativt og umoderne? Skrekk og gru! Kanskje de to verste ord man kan bli heftet ved i dagens moderne og sekulære samfunn.

Er det en sammenheng mellom den vennlige fremtoningen, tilhørigheten til periferien og det at vi ikke oppfattes som urbane? Jeg tror det. Men dette kan naturligvis skyldes at det kristne Sørlandet har vært her i mange generasjoner. Man kan vel nesten si at det har vært befolkningens sjel, og at Kristiansand er hovedstaden i bibelbeltet?

De siste tjue åra, og vel så det, har vi imidlertid gjort alt for å feie troa ut av landsdelen. Tro skal være privat og ikke en del av bybildet heter det. Men er ikke nøytralitet også er en form for ideologi?

Den kristne, engelske 1700-tallsmystikeren og poeten William Blake ble forbilde for hippiebevegelsen. Han sa at det Gode er passivt, og det Onde aktivt. Han hevdet at Godt er Gud, Ondt er Satan. Kristiansanderen som går i Filla, eller rett på sida i Frikirka er med andre ord mild og dermed passiv, ifølge Blake, fordi han tror på Gud. Passivitet er et fy, når man vil ha forandring, men man vil jo ikke bli forbundet med å være ond heller.

Ikke-kristne mennesker som har vokst opp i bibelbelte-miljøet, ser ut til å kunne reagere på ett av to vis: Enten blir de opprørske; eller de preges av landsdelens mildhet og trekker seg tilbake for å unngå bråk.

Det urbane er fremoverlent aktivt, vil finne på noe, skape noe og tenke nytt. De urbane vil sitte på kafe, ta seg et glass vin og diskutere. De urbane vil ha en moderne og nyskapende by og er åpne for det kontroversielle. I en by skal jo livet gå fremover, ikke bakover.

Den amerikanske professoren Richard Florida er en bestselgende forfatter og har vært rådgiver for byer som vil fornye seg og bli moderne. Han snakket om den kreative klassen, da han utga «The Rise of the Creative Class. And How It’s Transforming Work, Leisure and Everyday Life». Han traff tidsånden, for å si det mildt. Budskapet var og er at det er de kreative menneskene som utgjør råvaren. Blant disse inkluderte han ikke bare forfattere, musikere og kunstnere, men også designere, moteskapere, andre mer kommersielle; og ikke minst de med høyere utdannelse innen helse, finans, jus og næringsliv.

Initiert av Cultiva ble Floridas tanker for noen år siden introdusert her i landsdelen. Da skulle den trauste sørlendingen skrotes eller legges lokk på. Han var for tilbakelent og så seg bare tilbake. Han var lite nyskapende og progressiv. Kristendommen med pietismen på slep ble sett på som destruerende for regionen.

I årene som fulgte ble det snakket om kulturakse, om kulturby, og om å gjøre byen og Norge både kjønnsnøytralt og religionsnøytralt. De trauste og trege sørlendinger, som på sommeren helst vil sitte på svaberget og pille reker, skulle forvandles til moderne, urbane borgere og folkevandre til kafeer, konserter, moderne samlingssteder og livsnøytrale møtesteder. Og ikke bare det, byen skulle tilpasses denne nye stilen.

Motsvaret til Floridas tenkning kom kjapt. Olav Bringa og Knut O. Mygland gav ut boken Kolonistene. De brukte sitater fra kjente sørlendinger for å beskrive angrepene på sin egen rase: «Sørlandet er i dag en vandrende genfeil – etterkommerne av dem som ikke utvandret» (nå avdøde Kåre Valebrokk). «Sørlendingen har satsa på det smålåtne og beskjedne – på koseligheta» (Andreas Hompland). Mygland og Bringa advarte mot kolonistene: De var besserwissere, som ville vekke de innfødte og endre deres tenkning og praksis. Blant verstingene så de avisen Fædrelandsvennen med daværende redaktør Finn Holmer Hoven.

Midt i alt dette stiftet Kai Erland og jeg Protestfestivalen, som skulle være en pådriver for toleranse; mot ensretting, avmakt og likegyldighet. Alle skulle få slippe til på Protestfestivalen. I år arrangeres festivalen for 20. gang, mot alle odds. Gjennom disse turbulente tider har den vært død og gjenoppstått flere ganger. Det er kanskje derfor den har fått et skapkristelig rykte.

I påsken besøkte jeg igjen den svenskspråklige byen Vasa i Finland, en by litt mindre enn Kristiansand. Noen mil unna ligger Jakobstad med en befolkning på størrelse med Mandal. Mandal kalles jo gjerne den lille byen med de store kunstnerne. Jakobstad er et fenomen fordi det finnes så mange kunstnere i den lille byen. Akademirektor på Åbo Akademi Barbro Schauman var hoderystende til at man skulle legge kunst og kulturcampus til lille Jakobstad, som dessuten – helt forferdelig – var hovedsenter i bibelbeltet i Österbotten. Man kunne ikke finne et mindre passende sted for et kunst- og kultursenter enn i Jakobstad, mente hun. Ordlyden lyder kjent for oss på Sørlandet.

Da jeg giftet meg i bygda Maxmo mellom Vasa og Jakobstad i 2016, ville jeg ha vin til gjestene under middagen på Tottesund herregård, der komponisten Sibelius også hadde giftet seg i sin tid. Da bryllupsmiddagen kom og alle gjestene var på plass, sto det en enslig flaske vin og lyste mot oss. Det var liten tvil om det at vin og alkohol var et fremmedelement der i strøket.

Mitt poeng er følgende: Du kan ikke tvinge en folkegruppe til å bli noe annet enn det den er. Du kan ikke tvinge mennesker til å forandre seg. Forfatteren Karl Ove Knausgård, som jeg husker fra den mørke kjelleren på Arbeideren, der jeg drev Radio 1 på 80-tallet, har sagt at vi mennesker er uforanderlige, at den vesentlige delen av vår karakter står fast til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer for å kunne fungere bedre i det sosiale, ut fra hensynet til andre. Knausgård har utvilsomt et poeng. Vi har sett det hos de vi omgås og merker det på oss selv. Med stigende alder er det mer tydelig, vi formes av våre vaner, og forandringer, blir mer og mer forbundet med ubehag. Derfor unngår vi gjerne store forandringer. Vi innlemmes i et mønster «og sånn går nu dagan», som de sier i Nord-Norge.

Ut fra det jeg nå har sagt, skulle man tro sørlendingen aldri kan bli urban; at han – vi – er håpløse, tafatte og trege. Fryktelig trege, og antakelig mindre enn gjennomsnittet interessert i kultur. Vi sliter med trosspørsmål og er så snusfornuftige, og fornuft er som kjent lite skapende og altfor passiviserende. Vi er nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi ikler oss ikke gule vester eller lenker oss. Og vi gjør ikke som bergensere eller folk fra Stavanger-kanten når de har fått nok av bompenger.

Jeg har imidlertid finske og nordnorske røtter. Så jeg kan blir så sint så sint, like sint som Streken; selv om jeg bodde mitt første år i en stall i Kristian IVs gate 25. Jeg blir mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg blir like sint som Martin Schanke ble i sine yngre dager. Jeg vet jeg er usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk. Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe!

Det er jo blitt sagt så mye om byen vår, og det meste er sagt av våre egne. «Kristiansand er halvparten så stor, og dobbelt så dau som en middels amerikansk kirkegård», sa gamle politimester Rynning-Tønnessen. «Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sa daværende fylkesmann Ann-Kristin Olsen til Aftenposten.

Man kan spørre seg, er vi i det hele tatt i stand til å bo i by? Vi har mange uføre, mange på AAP, mye psykiske lidelser, høy kriminalitet osv. Vi vet ikke hvorfor det er sånn, man kanskje har det å gjøre med at vi ikke trives ved å være urbane, at det blir for stressende for oss, og at vi ikke er laget av samme grunnstoff som f.eks. østlendinger? Det jeg er helt sikker på, er at dette har null og niks med religion å gjøre. Noen av dem som skaper mest i byen, er kristne.

Når vi lever i den villfarelsen at alt er så greit her nede, da blir vi overfladiske. Da tør vi ikke stå fram og si ifra, men finner oss i det meste. Da trives vi best der det er tryggest: Hjemme. Og man skal ikke kødde med trygghet! Nils Arne Eggen ble spurt hvordan han tenkte som leder. Han besvarte spørsmålet med å spørre om journalisten hadde hørt om Maslow? Joda, han hadde hørt om behovspyramiden. Eggen forklarte at etter mat og drikke trenger vi trygghet. Er det så at sørlendingen trenger ekstra mye trygghet?

Da vi startet opp Protestfestivalen, sa nå avdøde Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge en Protestfestival til Kristiansand, der alt er så greit. Og hva var det Knut Olav Åmås sa da vi slet økonomisk?: «Uheldigvis holder dere til i Kristiansand!»

For få år siden hoppet store artister bukk over Kristiansand, og når vi selv inviterte dem og betalte for det, gikk vi konk, som Quart og Live gjorde. Karpe gav opp, og Live Nation sier det er mer risikabelt her enn andre steder.

MEN: Noe er i ferd med å skje. Trolig er lokalvalget i år ett av de mer spennende kommunevalg i historien. Det handler om mer enn et valg; det gjelder opprør mot etablissementet og elitene; og det er blitt tilspisset, delvis takket være de omdiskuterte Sørlandsnyhetene og en frittalende kristen forretningsmann.

Det har blitt temperament i byen – og action. Kafeene reiser seg fra asken. Det går an å ha konserter her, bare de ikke er for store. Eliten lyttes til, i tråd med Floridas tankegang. Men nå er det også bevegelse i oss andre; vi som kan bli så sinte at vi ikke bare nesten sier noe. Vi begynner å si noe. Vi rensker stemmene! «Se det» – sørlendingen sier ifra nå. Han har fått nok. Han som var for mild og tilbakeholden og passiv, slik Blake beskrev «de gode» menneskene. Han som ikke stilte seg til rådighet som verken listetopp eller listefyll. Han som ikke ville ha bråk og bare ville være i fred. Han som overlot jobben til de fremoverlente.

Alle trenger vi en visjon for livet, men så er det opp til hver av oss å finne de verdiene vi anser som viktige. Psykiateren Viktor Frankl beskrev viktigheten av å ha en visjon for livet, etter å ha sittet i konsentrasjonsleir under krigen. Han hevdet at de med størst sjanse for å overleve var de med en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var best fysisk utrustet.

Det å ha en visjon er vesentlig for å leve. Da vi startet Protestfestivalen, var det delvis på grunn av oppblomstringen av intolerant toleranse; at noen mennesker ville frata andre deres livssyn, meninger og levemåter. Vi startet opp i ånden til Henrik Wergeland, til Jens Bjørneboe og senere Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson: Oppviglere alle sammen! Det er en farlig utvikling, dersom vi får et samfunn der bare én mening teller, der andre meninger må feies under teppet. Alle skal ha rett til å bli hørt. Vi må kunne lytte, også til de vi ikke er enige med.

Sørlandet er antakelig, som KrF i disse dager, delt på midten. Jeg tror ikke noe på at vi kan forandre den trauste sørlendingen, og jeg tror heller ikke på at vi skal forandre han.

Han som sitter på brygga med skipperlua og spytter skråen i sjøen, er riktignok mer eller mindre utdødd, men genene, sjela og personligheten finnes fortsatt. For at Kristiansand skal bli en by for alle, må vi utvise toleranse og forståelse for historien, fordi røtter og identitet er avgjørende for at mennesker skal kunne trives.

Det motsatte av urban er rural. Mange kristiansandere kunne nok like gjerne bodd i en bygd i Setesdal, om de hadde hatt en jobb å gå til. Mange her er kanskje uenige, men flertallet av oss sitter ikke her, de sitter hjemme. De luker i hagen, gjør frivillighet i fotballklubben eller i menigheten, eller de ser å TV. For den rurale kristiansanderen teller kjernefamilien, klubben, menigheten eller foreningen og jobben – i den rekkefølgen. Han kan beskrives som den amerikanske forfatteren Nick Tosches beskrev cowboyen: Han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han.

For den urbane kristiansanderen er pulsen i byen avgjørende. Det må skje noe. Han kan ikke fordra det Vilhelm Krag kalte «denne tålmodigheta, denne forbandede sørlandske tålmodigheta». Nettopp derfor hastet det med parkeringshus, og det haster med kunstsilo, det haster med containerhavn og forandring i Gartnerløkka; nær sagt, koste hva det koste vil.

Men vi trenger hverandre, fornyeren og bevareren, den utålmodige og den tålmodige; til tross for at fornyeren ofte blir sett på som den slemme. Forandringer krever mot, for vi er vanemennesker og trygghetssøkende. Men det kreves også mot å stå i det tradisjonelle. Når kolonisten Finn Holmer Hoven i dag står frem som de tålmodiges forsvarer i saken om kunstsilo, står han frem som representant for den forbannede fornuften.

Vi rurale kristiansandere trenger å utfordres mer enn vi liker, for livet byr alltid på forandringer og overraskelser. Vi må lære å tåle. Urbane kristiansandere må tåle at de ikke alltid har rett, at tålmodighet og bevaring kan være bra, det var jo sånn vi reddet Teateret. Vi kan ikke hive historien på bålet, men kan heller ikke melde oss ut av samfunnet.

Noen av de byene jeg har trivdes best i på reiser, og som jeg vil tilbake til, er de som har en egen identitet. I San Antonio i Texas lever den gamle bevarte bydelen med Alamo side om side med skyskrapere og det moderne. Det er Alamo som gjør byen uforglemmelig. I Lucca ble vi henført tatt tilbake til det byen faktisk er, en av de rikeste og best bevarte byene i Italia. I Göteborg trekkes jeg mot den gamle bydelen Haga med kafeer som «Hebbe lille» og små nisjebutikker i gamle hus. Men jeg elsker også det pulserende livet i storbyer som Nashville, som var blitt helt forandret da jeg kom dit igjen i september i fjor.

I Kristiansand er det flott med Kilden og Q42 i samme by, men jeg savner småkårsfolket og historien til dem som byen har tilhørt i generasjoner.

Kristiansand fremstår mest attraktiv om den står for sitt eget og ikke skal herme etter alle andre. Byen står best ved å være seg selv, ikke ved å fjerne det de urbane ikke liker. Memphis er kjent for Elvis og drapet på Martin Luther King. Når byen borer et Civil Rights Museum inn i fjellet like ved der drapet skjedde, vil det nødvendigvis være et sted turister vil valfarte til for å se historien. Hvorfor har vi ikke et senter eller museum for bibelbeltet – eller for sjøfartshistorien – til landsdelen? Hva er vi så redde for? Var det egentlig så inderlig galt om vi hadde fått en Jesusstatue ved inngangen til Sørlandets hovedstad?

Er det ikke for andre vi bygger museer, ikke for oss selv? Jeg tror et senter for sjøfart og trosliv vil samlet flere mennesker enn en nymoderne kunstsilo, men begge deler bør være mulig.

Ett annet eksempel: I tjue år har jeg drømt å lage et opplevelsessenter for setesdalskjempene i Setesdal. Her bestemte neverettens tidsalder helt fram til vår tid. Dalen kunne markedsføres som Kjempenes dal. Ut fra egen historie som barn og barns begeistring for kjemper og sjørøvere tror jeg historien om setesdalskjempene kunne reddet en bygd fra å dø ut. Men et flertall gikk for tjue år siden mot, de anså det som usunt å hedre slåsskjemper. Historien med dens muligheter er dermed foreløpig arkivert på skraphaugen.

For å få til et levende Kvadraturen må vi ta hensyn til at alle er forskjellige. Nå får byen en rekke nye kafeer fremover, men hvordan skal driverne få oss til å sitte der, dersom vi blir sittende hjemme, og turistene vil se Posebyen?

Årets lokalvalg blir spennende. Parkeringsavgifter og bompenger har vært politikernes måte å få penger til forandring på, men de har ikke spurt byens befolkning om hvordan vi vil ha det. Vi trives dårligere og mister trygghet når forskjellene øker, og det skaper frustrasjon når vi hver uke må telle antall ganger vi har råd til å passere bomringen.

Æ for min del vil gjerne ha tebage Christianssand med Ch og to s-er. Æ vil gjerne ha tebage byen min!

Men jeg har ikke noen konklusjon på dette. Vi uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Men vi kan gjøre som de gjorde på Titanic, danse hele veien.

Protestfestivalen jubilerer

_ol_1452I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».

 

Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.

 

Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».

 

Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».

 

For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.

 

Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.

 

«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.

Jeg fant, jeg fant, KrFs sjel – i Finland

kart

Ofte snakkes det om «Bibelbeltet», her på Sørlandet. Og ofte i disse dager, er det forbundet med noe negativt. Nå vel, vel vitende om at min egen stigende alder kan gi grobunn for trangsynthet og lite vidsyn, påstår jeg med hele min komplekse natur at det stemmer ikke. Vi lever i en utrivelig tid, slik jeg erfarer det. Egoisme, materialisme, sekularisme – et samfunn uten tro og håp og uten medmennesker, men med oss selv og vårt i sentrum. Jeg har lenge undret meg på hvordan vi kunne ende opp slik.

Helt i starten av påsken – i den ene uken i året der hele kristendommen utspiller seg – fra lidelse og død, til oppstandelse, glede og evig liv – befant jeg meg i det finske svenskspråklige Österbotten. Begrunnelsen for den lange bilturen var begravelsen til en 98 år gammel dame som i sine siste ord uttrykte glede over å komme hjem til himmelen. Under minnesamværet i menighetshuset oppdaget jeg en verden jeg bare husker som barn. Korte konsise prekener, med tro, nei visshet, om at døden er livet og himmelen fremtiden. Uten at man visste hvem disse menneskene var forsto man umiddelbart at dette var ekte saker. Det sto ingen Tesla parkert utenfor kirken, og disse menneskene var ikke med i noen fancy menighet med millionomsetning, og heller ikke i en kirke der man må gjette seg frem til hva de tror på. Ja faktisk tviler jeg på at noen av dem eier en hytte på fjellet de kunne valfartet til i påsken, og det skyldes ikke at de er fattige.

I Norge ville man antakelig sagt at dette var KrFs grunnfjell, som er i ferd med å dø ut. Men jeg er ikke så sikker på det.

Blant de som delte noen ord var ei 85 år gammel misjonsdame som har brukt store deler av livet til å hjelpe andre, enten i form av bønn eller praktisk hjelp.

Dette folket tilhører en minoritet på så mange måter, et finlandssvensk småkårsfolk, folk som har valgt bort et moderne nordisk (overklasse) middelklasseliv, men som lever og ånder i troa på det neste. Jeg med min konstante uro kjente meg både trygg og omsluttet i dette miljøet, selv om jeg antakeligvis ville passet bedre inn i den moderne utgaven den amerikanske pastoren Craig Groeschel skrev om i «kristne ateister – vi som tror på Gud men lever som om han ikke finnes».

«Då den første etterkrigsgenerasjonen nådde skils år og alder, blei vekkingspredikantane ståande som taparar i konkurransen mot ein meir sekularisert og kommersialisert ungdomskultur,» skrev akademikerne Bjørg Seland og Olaf Aagedal i boka «Vekkelsesvind». Jeg er ikke i tvil om at det er tapte verdier i dagens Norge, mer enn tilårskomment liv som er avgjørende for at det kjentes godt ut å være i dette miljøet.

I minnesamværet var det misjonærer og predikanter fra den finske indremisjonen, hvor av en av dem – Ingmar Rönn – skrev i sin bok; «den som vill vara stor anvisas tjänarplatsen».

Disse menneskene er så ydmyke av hjertet at selv på wikipedia var de glemt og ikke nevnt som en del av Nordens bibelbelte.

I boken «Föreställda Finlandssvenskheter» kan vi lese om programleder Eva Kela som setter likhetstegn mellom Österbotten og bibelbeltet. Området knyttes til skyld, skam og fortrengning, ifølge Kela. Lyder det kjent? Mistolkingen mellom det gudfryktige folket og «de andre» er neppe annerledes der, enn her.

I en reportasje med overskriften «Resa till bibelbältet» i det finskspråklige kirkelige magasinet Kotimaa, forteller skribenten om hvordan hun har fått i oppdrag å skrive om det åndelige livet i svenske Österbotten og at hun har lært seg noe nytt:

«Jeg vet at det i Finland finnes et bibelbelte, Bibelbeltet, et område der forretningsliv, politikk og kristendom ikke er fremmede for hverandre. Og at der under den høye himmelen finnes frykt for Herren, men ikke for herrene. Og at i Finland finnes en bit av himmelen.»

Lisbeth Mikaelsson skrev for ti år siden om det finske bibelbeltet, og om sammenhengen mellom religion og region, der hun sammenlignet med Norge der to regioner konstrueres som særlig religiøse, både utenfra og innenfra. Hun tenker selvsagt på Sørlandet og Vestlandet. Mikaelsson skriver at det interessante med dette fenomenet er at de områdene som regnes som spesielt religiøse ikke befinner seg i landets geografiske sentrum men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Dette er ord vi har hørt før på Sørlandet, ikke sant? Panikken for å være annerledes. Akademiske miljøer og gjerne også media eller en bedrevitende kulturelite har jo gjort det til en vane å fortelle landsdelen hvor skapet skal stå. Sant nok var det en flik av det gamle pietistiske Sørlandet jeg fant igjen der oppe i Mummidalen, men alt for gudfryktige til å sette i en konservativ bås. Jeg kan f.eks. ikke se for meg at noen av disse er for dødsstraff eller synes Donald Trump er grei. Riktignok skal man nok lete lenge etter å finne ei flaske Koskenkorva i dette miljøet, et mer vanlig syn er at flyktninger frekventerer bedehusene. Hjelpsomheten er stor, vidsynet er stort og det henger sammen med et kritisk syn på rikdom, noe som også har gitt dem rykte som fattige.

I en overfladisk tid der livet stort sett leves på sosiale medier, med Mammon som denne verdens Herre, og med utenforskap og ulikhet som en del av hverdagen, er det kanskje dette ekte flere av oss lengter etter, på samme måte som at det i dag er en gryende trend for stillhet og retreatbevegelser.

Frihetens pris

muren

«Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å miste,» lyder ett av verdens mest berømte sitater. Det er hentet fra sangen «Me And Bobby McGee», skrevet av Kris Kristofferson og nylig avdøde Fred Foster. Først når du ikke har noen du må ta hensyn til eller har ansvar for, er du fritatt fra plikter – og dermed fri. Uten ansvar for andre, har vi kun ansvar for egen person, men også det medfører ansvar.

Frihet er et nøkkelord, særlig i den vestlige verden. I Norge har vi siden 16. oktober 2013 vært styrt av et regjeringsparti som sier det er særlig opptatt av frihet, ikke minst den enkeltes frihet til å velge. «Personlig frihet» er et begrep som brukes i partiets formålsparagraf. Høyre vil f.eks. ha valgfrihet i omsorgen. Man skal kunne velge om man vil benytte offentlige omsorgstjenester eller vil benytte private tilbud. Samarbeidspartneren FrP prøver å profilere seg som enda mer frihetsfokusert enn storebror Høyre.

Et annet område som omhandler frihet er kvinnens selvsagte rett til å bestemme over egen kropp. Dette fikk vi nylig erfare, da aborttema ble avgjørende i det politiske retningsvalget for Kristelig Folkeparti. Vi har også, særlig de ti siste årene, fulgt utviklingen omkring retten til å elske hvem man vil, uavhengig av partnerens kjønn. Bedrifter er flagget ut fordi bedriftene selv, også de statlige, skal ha frihet til å velge sine eiere. Det førte bl.a. til at Freia ble amerikansk, og at Sørlandsbanen fikk britiske eiere. Og snakker vi først om frihet, kommer vi ikke utenom ytringsfrihet, det kanskje mest betydningsfulle ordet i Vesten i dag.

Henrik Wergeland (1808-1845) er blitt personifisert som et symbol for frihet i Norge. Han skrev tidlig om ytringsfrihet: «Naturen hader, stærk og fri, al Tvang. Nei Presse, løft din stærke Arm! Befri Alverden i din Harm fra Tvang». Han stilte selv spørsmålet: «Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?».

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi jeg plutselig har oppdaget gleden ved frihet, men fordi jeg lenge har grublet på et fenomen som også var omtalt i Aftenposten for en stund siden: Kan man få for mye frihet? Har frihet sider som ikke bare er et gode? Den saken jeg leste, handlet om det gamle Øst-Tyskland. DDR-nostalgi er et kjent begrep i Tyskland. Det handler om den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i DDR, spesielt blant tidligere østtyske borgere. «Det var enkle tider; du ble fortalt hva du skulle gjøre, du visste hvor grensene gikk, og folk hadde arbeid. Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting,» forklarte Trabant-utleier Daniel Wojahn om DDR-tiden.

DDR ble grunnlagt for 70 år siden – den 7. oktober 1949 – i den delen av Tyskland som Sovjet annekterte etter 2. verdenskrig. DDR var en totalitær stat. Berlin-muren ble reist i 1961 og ble i den kalde krigen et symbol for skillet mellom øst og vest. I år er det tretti år siden muren falt, og like etter falt de andre kommunistiske regimene i Europa. Murens fall ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Best husker noen av oss at Roger Waters fremførte Pink Floyds album «The Wall» på Postdamer Platz 21. juli 1990.

I dag har det underlige skjedd at varer fra DDR-perioden er blitt etterspurte. Sandmännchen (Jon Blund) er blitt et symbol for «det fine» med den tida. Han selges nå som figur på turistkontorene og går unna som varmt hvetebrød. For noen år siden så jeg dokumentaren «Jon Blund – en sosialistisk supermann» av Jannicke Systad Jacobsen. Den har jeg siden aldri klart å glemme på grunn av den spesielle stemningen rundt historien.

Den serbiske satirikeren og journalisten Vlada Bulatovic-Vib sa en gang at «absolutt frihet er det samme som meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av sine tallrike avhengighetsforhold». Kris Kristofferson – som jeg siterte i starten – har flere sanger om frihet. En av dem, som er skrevet for cirka femti år siden, har et refreng som begynner slik: «Gud, hjelp meg å bære frihetens byrde. Og gi meg kraft til å være den jeg er.»

Før gikk vi på barrikadene for frihetens skyld, i dag gjør vi det for fritidas skyld. Frihet har blitt en selvfølge, med alle dens valgmuligheter og utfordringer. Har vi tatt for mye Møllers tran og bevilget oss for mye frihet? Kan det forklare både nostalgien i DDR og at det tidligere marxist-leninistiske partiet her i landet – Rødt – seiler på en medvindbølge før valget i september?

Kris Kristoffersen skrev «Me And Bobby McGee» i en vond periode i livet. Han var fri; ja, men var også bakbundet.  Friheten har sin pris. Psykologistudent Ingrid Tande Ditlefsen skrev for noen år siden en kronikk om at dagens unge antakelig har mer frihet enn noen tidligere generasjoner. Er dette et ubetinget gode, eller kan friheten være en byrde, undret hun. I sin oppsummering kom hun til at med valgmulighetene er det lett å gjøre feil, og at det er en av frihetens fallgruver. Har økende frihet en bakside; der faktorer som ulikhet, urett, grådighet og intoleranse får friere spillerom? Man kan si mye om det gamle DDR, men de sosiale og økonomiske forskjellene mellom folk flest var beskjedne.

Woodrow Wilson, som var amerikansk president i årene 1913 til 1921, hevdet at frihetens historie er motsigelsens historie. Høstens kommunevalg kan tegne til å bli et «frihetsvalg». Men vil resultatet bli som frihetselskerne forventer?

 

 

Det regjeringen aldri vil snakke om

maxresdefault

 Regjeringen mener den økte innvandringen er hovedårsak til de økte forskjellene. Opposisjonen mener det handler om dårlig integrering, og at det største problemet er at rike blir rikere. Fædrelandsvennen oppsummerte hvor fast diskusjonen står i lederen lørdag 2. mars.

Når finansministeren skylder på innvandrere, forsøker hun i realiteten å legge lokk på det reelle problemet. Derfor snakker hun ikke om at i bl.a. Agder er det flertall av etnisk norske blant dem som går under betegnelsen fattige. Hun snakker heller ikke om det leder av EL- og IT-forbundet Jan Olav Andersen skrev om i VG nylig; at i Europa har det oppstått en ny gruppe arbeidere. Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. I USA kalles de «working poor». Andersen frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Og jeg legger til: Ikke minst gjelder dette familier med kun en inntekt.

I et manifest av en bok for oss som har trodd vi lever i et demokrati, river den britiske filosofen Raoul Martinez i stykker illusjonene. Han går systematisk til verks for å løse opp trådene i «Frihet. Makt, kontroll och kampen för vår framtid», slik tittelen er på den svenske utgaven.

Martinez beskriver hvordan vi alle er en del av det store fødselslotteriet. Vi er uskyldige tilskuere til vår tilstedeværelse i verden helt fra fødselen av. Vi velger ikke å bli født, heller ikke hvilket miljø vi blir født i, ikke religion, ikke om vi blir født i et fredfullt villaområde eller i et krigsområde. Vi kan heller ikke velge om vi er glade eller ulykkelige, friske eller syke. Det meste handler om vår biologiske arv og det miljøet vi utsettes for, mener Martinez.

Om vi tror at hvert menneske selv har ansvaret for sitt lodd i livet, er det nettopp det samfunnet vil at vi skal tro. Det er nemlig mye lettere å rettferdiggjøre forskjeller i makt, rikdom og muligheter på den måten. Om de rike fortjener sine privilegier og de fattige sin armod, da er jo alt i orden!

Men slik er det ikke. Martinez beskriver situasjonen slik: Den primære funksjonen for et juridisk system er å gagne dem som former det. Rettssystemet bestemmer spillereglene som alle må følge. Ulike regler følger ulike tjenester. Slaver skriver ikke de lovene som undertrykker dem. Kolonier stifter ikke de lover som utnytter dem. Fagforeninger formulerer ikke de lover som kriminaliserer dem. De lover som under større deler av vestens historie har definert ekteskapet, og som i praksis gjorde hustruen til mannens eiendom, ble ikke formulert av kvinner.

De som kjempet for å få slutt på slavehandelen, for å forbedre arbeidsforholdene, motarbeide kolonialismen, utvide stemmeretten, oppnå likeverd mellom kjønn og folkegrupper, stoppe krigen og beskytte miljøet; de var stadig nødt til å sette seg opp mot loven og ble med det utsatt for både politivold og fengsel.  I alle disse tilfellene tok loven stilling for de mektiges privilegier og fordommer, mot de maktesløses rettigheter og interesser.

Straff handler om makt, hevder Martinez. Når utformingen av lovene gjenspeiler den store ulikheten i spørsmålet om makt, blir lovverket ikke nøytralt. Lovgivningen blir en partisk handling, basert på de fordeler en viss gruppes interesse har fremfor andres. Martin Luther King viste til problemets kjerne, da han i sitt «brev fra fengslet» ba oss aldri å glemme at alt Hitler gjorde i Tyskland, var lovlig. King ble i likhet med Gandhi og Mandela fengslet for å ha brutt loven.

Selv i Norge, hvor ulikhet til nå har vært et mindre problem enn i resten av vesten, er det i ferd med å bryte ut stor misnøye og frustrasjon. Det har ført til et opprør mot regjeringen, som gir seg utslag på meningsmålinger, der mindre partier som Sp, SV og Rødt har fått et kraftig oppsving. Det avspeiles også i debatter på sosiale medier. Her i byen har diskusjonen om makt og kunstsilo vart lenge, og den er knallhard. Alternative medier både lokalt og nasjonalt har gått imot de etablerte medier, som de mener styres av makta; og de har mange sinte lesere med seg.

De store partiene H og Ap får motstand. Begge er svorne tilhengere av arbeidslinja, kanskje den verste synderen når det gjelder økte forskjeller. Arbeidslinja er et resultat av kapitalismen, som gjør at vekst og fremgang hele tiden skal styre utviklingen.

Kapitalismens svake ledd er ifølge Martinez gjerrighet, egoisme og materialisme. Kapitalismen handler om maktkamp. Denne kan ta to uttrykk: Kampen om å lykkes ved å følge spillereglene i et visst spill og kampen om å bestemme hvilket spill som skal spilles. Hvis vi fortsatt tror kapitalismen har noe for seg, bør vi se på resultatene: Utnyttede arbeidere, ulykkelige konsumenter, massearbeidsløshet, uthulet demokrati og klimakrise. Påstanden om at det frie markedet er fritt, er falskt, sier Martinez. Han hevder at det er i næringslivets interesse å holde deler av samfunnet i nede i fattigdom og maktesløshet. For når arbeiderne er svake kan de utnyttes.

Martinez mener ulikheten utenfor en rettssals område uthuler likheten inne. Stjel en bil, og du havner i fengsel. Forstyrr verdensøkonomien, og du får en belønning på flere milliarder kroner. Med det mener han at lovene er laget for dem som har mulighet til å følge dem, altså de som til enhver tid sitter med makten. Selv om alle i teorien er like for loven, er likheten i praksis ikke så stor. Visse lover retter seg spesifikt mot de utsatte. Forbud mot å sove under broer påvirker ikke millionæren, men kan for den hjemløse vandreren innebære nedkjøling og død.

Nylig leste jeg om en mor som må overlate babyen til barnevernet, mens hun soner for en bot hun ikke kan betale. «Slikt rammer bare dem med dårlig råd, og er egentlig gjeldsfengsel», sa advokat John Christian Elden i en twitter-melding. «De fattigste må i fengsel for det som koster oss andre noen tusenlapper,» hevdet jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen.

Graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Finansministeren må slutte å skylde på innvandrere. Heller ikke opposisjonen har rett, når den bare klandrer de rikeste. Det foreligger en grunnleggende systemfeil. Menneskeheten har de ressurser som kreves for å utrydde sult, analfabetisme, ekstrem fattigdom og noen av verdens mest dødelige sykdommer. Når den har de redskap som behøves, hvorfor eksisterer da fortsatt ulikhetene? Den store ubalansen i rikdom avspeiler helt enkelt den store ubalansen i makt, mener Martinez.

Da min kone leste dette tenkte hun umiddelbart på kommunisme, men jeg er langt fra kommunist og ikke en gang sosialdemokrat. Det handler om urettferdighet og om å bry seg, derfor er det viktig.

Et fritt samfunn skaper frie mennesker, men det kreves frie mennesker for å skape et fritt samfunn, skriver Martinez. Martin Luther King poengterte det slik: Hvor der er urettferdighet, kan det ikke bli rettferdighet.

 

 

 

 

 

 

Toleranse for drittsekker

billy joe 7

«Toleranse for drittsekker er blitt mindre», skriver Marie Simonsen i Dagbladet. Det handlet selvsagt om politikeren Trond Giske. Hun er kommentator i avisa og beskriver med disse ordene dagens virkelighet. Det får meg til å spørre: Hva slags samfunn får vi når ledende kommentatorer, mennesker med makt og posisjon, fritt kan uttrykke seg slik i media?

Det jeg skriver her, skal imidlertid ikke handle om Trond Giske spesielt, men om toleranse mer generelt. Ordet «toleranse» er nemlig i ferd med å miste sin mening. Og den ferden har pågått lenge.

Allerede i 1965 skrev den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse et essay om toleranse, der han fremhever at «toleransen er bare et mål i seg selv når den i sannhet er universell, og praktiseres av herskerne så vel som av de beherskede, av godseierne så vel som av bøndene, av politimenn så vel som av deres ofre, og en slik toleranse er bare mulig når ingen virkelig eller angivelig fiende i nasjonal interesse gjør det nødvendig å opplære eller trene opp folk til militær vold og ødeleggelse. Så lenge disse betingelsene ikke finnes, har betingelsene for toleranse «slagside»; de blir bestemt og definert av den institusjonaliserte ulikheten, det vil si av klassestrukturen i samfunnet.»

Da Protestfestivalen ble etablert for tjue år siden, var hensikten å motvirke intoleranse og apati. I programerklæringen den gang – undertegnet av meg selv, Kai Erland og nå avdøde Oddlaug Johansen – het det: «Er toleranse i ferd med å bli et negativt ord, fordi man rett og slett tolererer hverandre i hjel i dag? Blir personer med meninger som for ti år siden var fullt ut akseptable, i dag regnet for å være avvikere på grunn av toleransens styrke? Hva vil i så fall dette bringe oss i fremtiden?»

Her er vi inne på nok et aspekt ved toleranse, som i dag har blitt feil. Trond Giskes handlinger for flere år siden førte til at han fikk parkert sin karriere i Arbeiderpartiet. Nå nylig dukket det opp en ny video som gjorde det enda verre. Selv om videoen viste seg å være ingenting, kunne den brukes som middel i maktkampen i partiet.

Daværende biskop Olav Skjevesland skrev i det første festivalprogrammet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer av ren dovenskap». Har verden blitt bedre på tjue år? Neppe. Antakelig verre.

For noen år siden sa Thor Bjarne Bore dette om temaet i en artikkel i Aftenposten: «Det påfallende som skjer, er at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Mange av oss har brukt stygge ord mot hverandre i «kampens hete» eller i ren frustrasjon. Vi er jo «bare mennesker». Men skal man offentlig kunne stigmatisere personer som «uhyrer» og «drittsekker», burde man ha langt sterkere belegg for ordene enn hva som ofte er tilfellet i dag. Slike merkelapper er farlige og burde heller utryddes, i alle fall i uttalelser fra ledende kommentatorer i ledende aviser og fra andre folk i maktposisjon.

Det er fristende å trekke inn «mobbing» som begrep i denne sammenhengen, men det ordet er blitt brukt så mye, både riktig og uriktig, at det er i ferd med å miste sin mening. Nedsettende uttrykk er blitt rettet mot ledende politikere i Kristiansand via Sørlandsnyhetene, men også mot enkeltmennesker av kommentatorer i Fædrelandsvennen.

Ordet «toleranse» stammer fra det latinske tolerantia som betyr «å tåle» eller «holde ut noe». Det forbindes gjerne med romslighet. Når man kaller noen for drittsekker eller kleber andre ukvemsord på dem, er man ikke lenger romslig. Har man i tankeløshet gjort et mistak, presentert dårlige verdier eller sagt et eller annet som ikke skulle vært sagt, risikerer man å bli merket for livet.

«Toleranse er et mål i seg selv. Forutsetningene for at det kan skapes et menneskelig samfunn, er at vold blir utryddet, og at undertrykkelsen blir begrenset til de områder der den er nødvendig for å beskytte mennesker og dyr mot grusomhet og aggresjon», skrev Herbert Macuse i «Om toleranse».

I sin bok «Respekt» skriver Sturla Stålsett om det han kaller respekt for levd liv: «Jeg mener verdien av respekt utfordrer oss til å anerkjenne ulike former for livserfaringer, også slike som er heslige, ubehagelige og smertefulle».

For hundre år siden – i 1919 – beskrev den irske poeten William Butler Yeats på mange måter menneskets dilemma: «Da jeg ikke hadde mine egne tankers mot, forutså jeg ikke verdens grusomhet». Og han fortsatte: «De beste mangler all overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet». Det siste ser man til stadighet på Facebook og Twitter, der de stillferdige som tenker to ganger før de skriver, ofte ikke skriver noe i det hele tatt. Dermed blir det lett slik at intoleransen og «styggordene» får dominere.

Enkelt sagt bør man vende tilbake til den gylne regel som finnes i mange religioner. I Bibelen er den formulert på denne måten: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere skal også dere gjøre mot dem». Snur man det rundt, treffer det kanskje bedre: Hva du ikke vil at noen skal gjøre mot deg, det skal du ikke gjøre mot andre.

Når livet ikke er til å holde ut

402be-samlivsbrudd_mann_s_689314q«Svakheten bærer på en stor hemmelighet, kunnskapen om hva som egentlig er varig og verdifullt i livet», skriver den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten i en av sine bøker.

Når vi plutselig utfordres av sykdom hos oss selv eller hos de nærmeste, av kriser i økonomi eller annen nød, oppdager vi gjerne at vi står nærmere livet enn ellers. Selv om man skulle tro det var motsatt. Vi utfordres på to måter, ved å stå sammen og bruke mest mulig energi på den som er syk eller sliter, og ved å ikke glemme de andre. Vi må gjøre begge deler, men det er ikke det mennesker er flinkest til. Skilsmisse f.eks. forekommer oftere etter kriser.

1700-talls-poeten William Blake var opptatt av motsetninger. «Du vil ha den sprø kombinasjonen mellom plikt bundet opp mot din egen frihetstrang», sa han. Den kampen fører vi alle hele livet. Blake snakket om å bestemme over sitt liv, eller la andre bestemme. I kriser føler vi en plikt til å være med den som lider, mens friheten er å glemme. Ikke alt kan glemmes, for er det nært nok involveres vi så sterkt at man ønsker det var en selv som ble rammet. Da blir man lammet.

I tilfeller der fortvilelsen ikke går over handler det mer om en tredje vei, en farlig vei som er vanskelig å balansere på. Balansering er kunst, og få av oss er kunstnere. Vi gir etter for sorgen og lidelsen, lar tårene strømme og galskapen råde. Noen går helt tom og må la andre overta styringen.

Jeg ble nylig fortalt om en som lot postkassa fylles opp med regninger, til inkassoselskapene overtok. Vi bør minne hverandre om at det er lov å resignere, selv om samfunnet for øvrig ikke har ordnet det slik. Da må noen andre overta en periode.

Svakhet eller fortvilelse forbindes som regel med noe negativt. Man skal være sterk, «tåle det», «ta seg sammen» og «stå på». Tone Schwarzott skrev i et av sine vakre dikt, at man kan ta seg sammen så mye at man tar seg ut. Noen husker kanskje journalisten Lene Wikander som fikk mange anbefalinger om å tenke positivt og stå på, da hun fikk brystkreft. Man blir ikke lykkelig av brystkreft, og man blir ikke kurert av å tenke positivt, slo hun tilbake.

Vi tillater ikke svakhet, men så skyller den likevel innover oss som en bølge, uventet inn fra havet. Jeg tror svakhet er bra. Livet er jo så skjørt og sårbart. I Bibelen står det at det om sorgen; Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Jeg tror at hvis vi tør å være svak, tåler vi motgang bedre. Og sannsynligvis blir vi klokere.

Dessverre kan det vonde gi rom for destruktive krefter, som gjør at vi vi velger å ruse oss. Balansegangen mellom fornuft og galskap er forsvinnende liten.

Når krisen rammer, infekterer den ofte også det som er godt, som samliv, arbeid og trosliv.

Den franske poeten Jaques Prevert skrev et dikt som på norsk ble oversatt til «Fortvilelsen sitter på en benk». I starten lyder det så her; På en benk i parken sitter en mann som roper på deg når du går forbi. Poetens mening med diktet er at du aldri må høre på ham, aldri sette deg ned ved siden av ham eller se på ham, for hvis du gjør det blir livet ditt aldri det samme igjen.

Owe Wikström, den svenske teologen og psykoterapeuten har besøkt Protestfestivalen flere ganger. Han skriver i sin bok «Leve Langsomheten» at «selve fortvilelsen blir, ved at den faktisk finnes, ved at det er mulig her i verden, en veiviser som peker utover verden». Selve usikkerheten er en virkelighet i seg selv, hevder han. Det finnes ingen av-knapp. I et livsløp kommer det perioder og anledninger der normaliteten og det selvfølgelige opphører slik at man tvinges til å omformulere sine mål i livet.

Noen ganger tvinges vi til å omformulere livet, til å slippe taket og kanskje til og med starte helt på nytt. Andre ganger trenger vi bare å sette på pause-knappen.

Livet gir og tar og gir av og til nye erfaringer så man må lære seg å gå på nytt. Håpet blir det vi har, og der klamrer vi oss til.

De beste sjelesørgerne er som regel de som har vært ute noen vinternetter.

Det sies at kriser går over, men ikke alle. Sykdom som ikke kan bli bra går ikke over. Heller ikke å være barn der foreldre går fra hverandre går over. Man bare venner seg til det.

Lyrikeren Edith Södergran døde av tuberkulose i 1923, bare 31 år gammel. For nøyaktig hundre år siden skrev hun i «Brokiga Iakttagelser» (1919) at «fare og usikkerhet er sorgløshetens rette element, det siviliserte livet er tungt å bære».

Jeg vet ikke om det fungerer som trøst, men det er da noe