Humanistens bønn for de svakeste har stilnet, hvem tar over?

Da Kåre Willoch nylig gikk bort som 93-åring, fikk jeg en følelse av at noe revnet inni meg. Han var født samme år som min far, og det kjentes som jeg nå mistet en far for andre gang. Egentlig var dette en skrudd og underlig følelse, men like fullt var det slik jeg opplevde det. Willoch hadde vært den kloke mannen som var verd å lytte til, også når jeg var uenig med han.

Kåre Willoch med sin kone Anne Marie, nå 92 år

Jeg gav tidligere i år ut en bok med tittelen «Den siste av dei gamle». Den handler om en kjent personlighet i Setesdal. Uten sammenligning for øvrig: Willoch var den som framfor noen var «den siste av de gamle». Det var han vi lyttet til etter at samfunnsengasjerte personligheter som Erik Bye, Jon Michelet og Per Fugelli var gått bort.

Selv om han ikke kunne komme til Protestfestivalen de gangene jeg spurte, ba han om å få tilsendt «manuskripter eller annet materiale i forbindelse med arrangementet» og understreket at han ville sette stor pris på å motta det. Jeg kan bare erindre én eneste annen person som kunne gjort det samme: Erik Bye.

Hanne Skartveit i VG beskrev han på sine eldre dager som en bestefarsskikkelse. Da han ble eldre, gikk han inn i en ny rolle som samfunnsrefser. Først og fremst ble han barnas talsmann. Han var glødende opptatt av det gale ved at vi tok fra barna når barnetrygda ble stående på stedet hvil i mange år. Det skjønte han så inderlig vel. Før det var blitt virkelig ille, forutså han den barnefattigdommen vi nå sliter med, ikke minst her i Kristiansand. I svar på ett av brevene jeg skrev til han om fattige barn og økte forskjeller, forklarte han den fortvilte situasjonen med at den nyrike middelklassen ikke så andres nød. Og det gjorde han vondt.

Da jeg sendte han mitt blogginnlegg «Drøm for det nye året» for et par år siden, skrev han tilbake: «Beste takk for meget tankevekkende jule- og nyttårshilsen, som jeg har studert med stor interesse! Du peker på viktige behov for forbedringer i vårt samfunn». Han gav meg de beste ønsker for det nye året «og for all tid deretter». Mye av det jeg skrev om, handlet om barna som de svakeste og om å leve for hverandre. Et utsnitt har aldri vært mer aktuelt enn nå: «Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener.»

Det kommende året ser dystert ut. Pandemi-håndteringen rasler med nøklene for stenging av arbeidsplasser og økning av arbeidsledigheten. Risikoen for mye utenforskap er stor. Mange vil fortsatt ha veldig god råd, mange av dem bestemmer samfunnsutviklingen og prisnivået. Men alt for mange vil befinne seg i helt motsatt ende av levekårsskalaen. Skyhøye strømpriser, økte matpriser, høyere bensinpriser, økt rente og et ukjent antall bomringer vil gjøre hverdagen mildt sagt utrivelig for altfor mange. Det er barnefamiliene som er den store taperen, men også minstepensjonister, enslige, samt familier med større barn og små inntekter. Antallet fattige barn og fattige foreldre vil øke. Selv om det egentlig er vi voksne som er fattige, er det barna som rammes hardest.

Politikerne bedriver det jeg vil kalle skammelig stigmatisering. I stedet for å minske forskjellene, øker de ulikhetene. Noen vil «løse» problemet ved gaver i form av frikort o.l. Willoch ville ikke funnet seg i en slik stigmatisering. Kraftig økning i barnetrygda for alle var hans medisin, og det er en god medisin.

All honnør til Fædrelandsvennen som tok utfordringen og laget en juleaksjon slik at de svakeste av oss kan få en jul vi kan være bekjent av; med god mat og julegaver, og uten inkassovarsler på bordet. En slik juleaksjonen vil dog aldri kunne bli noe annet enn brannslukking. Det lange løpet i det kommende året er politikernes hovedansvar.

Tidligere statsministre som Odvar Nordli og Kåre Willoch advarte oss mot en slik samfunnsutvikling. Nå når begge er borte, er det vesentlig at noen tar over den livsviktige stafettpinnen.

«Nu går alt så meget bedre» fortalte Willoch oss i sin tid. Nå, når så mye blir verre, må vi utfordre regjering, storting og bystyre til mer handling enn prat. dersom de tar den utfordringen på alvor, kan vi kanskje håpe på bedre tider.

Fattigdom før og nå

Det skjærer meg i sjelen å lese forsiden av Fædrelandsvennen 23.11. om 3052 fattige barn i Kristiansand. Men finnes det egentlig fattige barn? Finnes det ikke bare fattige foreldre? Uansett, tallene overrasker meg ikke. Jeg tror heller mørketallene er store. For hvem vil være fattig? Hvor mange vil ikke fornekte det faktum at de sliter med å få hverdagen til å henge sammen?

Oversiktsbilde over Kobberveien på 70-tallet

Jeg har dog erfart at det ikke alltid er økonomien alene som skaper den verste fattigdommen. Det er like mye vår levemåte i dag som skaper det farlige utenforskapet. Med fare for å gjenta meg selv, dette er viktig. Da jeg vokste opp på Tinnheia på 1960- og 70-tallet i det som en stund var Norges tettest befolkede vei, var vi flere hundre barn og unge som grodde opp tett sammen. Gata vår lå på en fjelltopp med tre stjerneblokker omgitt av rekkehus som dannet en slags mur rundt oss. Fra lufta kunne det nesten se ut som en festning. I dag kan man tenke at fattigdommen var stor i den tiden da vi ikke eide så mye som i dag, og da det nesten bare var fedrene som gikk på jobb. Men når sant skal sies, husker jeg tilbake på denne perioden som den beste i mitt snart 60-årige liv. Det var fortsatt en god tid, også da vår lille familie i 1974 ble en minoritet i majoriteten. Da min mor skilte seg fra min far, fikk vi en hverdag der ingen i vårt hus gikk på jobb. Likevel klarte vi å bli boende der, og jeg kan aldri huske at vi ikke hadde mat på bordet eller led noen annen nød. Aktiviteter var stort sett gratis, kontingenten for å spille fotball som miniputt i Start betalte vel min far. Barn og unge var en sammensveiset gjeng, der jeg ikke kan huske at noen eide særlig mer enn andre. Vi sto sammen og lånte av hverandre. Feriene ble enten tilbrakt hjemme eller på landet hos besteforeldre. Noen hadde vært i Syden, men de var unntak.

Denne tiden gir meg kun gode assosiasjoner, til tross for at mobbing og andre dårlige sider ved samfunnet fantes også den gang. På 1990-tallet var forskjellene blitt større, og utgiftene flere. Som arbeidsledig var man automatisk fattig. Da jeg ble skilt i 2012 gikk jeg på ett døgn fra å tilhøre middelklassen med to inntekter til å være avhengig av sosialhjelp. En periode ble alle mentale ressurser – til tross for jobb – brukt til å tenke ut hvordan jeg skulle skaffe penger til mat og regninger. I dag kjenner jeg folk som bor trangt og smått og som ikke får seg en skikkelig bolig, fordi man kun har én vanlig inntekt å leve på. Har man ingen jobb, er det enda verre. Men jeg kjenner også mennesker som befinner seg i en helt annen sfære, der pengestrømmen er overveldende; der neste steg handler om å kjøpe millionhytte, Tesla eller investering i eiendom. Slike forskjeller opplevde jeg aldri som barn.

Det er ikke uten grunn at Protestfestivalen har satt ulikhet og fattigdom på dagsorden hvert eneste år de siste årene. Mantraet til skiftende regjeringer har vært arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja; uten at man har villet se konsekvensene av denne politikken. Veien kan være kort fra middelklassen med to fete lønninger til en situasjon der fattigdommen tar kvelertak på livet. 1.4 millioner nordmenn lever alene i dag. Det er lett å resonnere seg fram til at mange av dem ikke har ei inntekt som tilsvarer «to inntekter», og at mange av dem har små barn eller tenåringer som koster mye. Tannregulering alene hadde jeg aldri klart å finansiere med kun én inntekt. Det jeg fant ut da jeg ble skilt, før jeg ble gift på nytt, var at utgiftene er stort sett de samme, om man er én eller to voksne i husholdningen. Arbeidslinja har i sum ført til at økonomien for de vellykkede familier har beveget seg fra å ha det bra til å ha det overveldende bra. Og mange glemmer fort at de en gang ikke hadde god råd. De kan leve og velte seg i dagens nye luksustilværelse og tro andre gjør det samme.

Den nye regjeringen har snakket mye om at nå er det «vanlige» folks tur. Man kan forundre seg over hvem som regnes som vanlige folk. I avisa Nationen spør Eva Nordlund om ikke uføre er «vanlige» folk. Bakgrunnen er at Ap/Sp-regjeringa «tyner uføretrygdede for å spare skarve 250 millioner kroner i statsbudsjettet». Nordlund kaller det både uverdig og usmakelig. Men slik har det vært lenge. Det skal lønne seg å jobbe, det skal ikke lønne seg å bli ufør eller gammel. Det skal heller ikke lønne seg å være skilt eller singel.

Grådighet er en av menneskets dødssynder, som vi har en hang til å tiltrekkes mot. Det burde være en kjerneoppgave for demokratiet å for balanse ut effektene av grådigheten. Når ordfører Jan Oddvar Skisland – som gikk til valg for å lette hverdagen for de fattige – går i bresjen for flere bommer, er det nok et eksempel på at de fleste kun ser sin egen virkelighet. Bilen er viktig for mange, også blant de fattige, ikke minst for å hindre utenforskap.

Jeg kan ikke for det. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan vi klarte oss på 1970-tallet, selv som skilsmissebarn i en tid da «ingen» skilte seg. Utenforskap var et fremmedord. Den finske forfatteren Maria Österaker har skrevet ei bok som heter «Jobba mindre. Lev mer.» Kanskje bør vi lytte til hennes budskap?

Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss

Jeg har for lengst sluttet å bry meg med at man ikke skal skrive fordelaktig om konservative kristne. Vi må slutte å kalle bibeltro kristne for fundamentalister, det sømmer seg ikke, selv i et sekulært samfunn.

I en ny bok tar den danske sognepresten Katrine Winkel Holm til orde for at prester som står for klassisk teologi må bli mer tydelige. Hun er en av redaktørene i en bok som også tar for seg arvesynden, dom og fysisk oppstandelse. Holm mener alt dette er blitt så fremmed i dag at vi trenger å bli minnet på det.

Hun mener kirken lider av berøringsangst når det gjelder noen av kristendommens kjernebegreper. Oppstandelsen er blitt en symbolsk abstraksjon mer enn en fysisk virkelighet, mener hun. Det mest oppsiktsvekkende er at mange i kirken ikke lenger mener at Gud er allmektig. Men hvis Gud ikke har makten, hvem har den da, undrer den danske sognepresten.

Det ligger noe logisk i dette, jo mindre man gir seg hen til noe, jo mindre bryr man seg om det, eller tror på det, og jo mer utvannet blir det. Holm kaller det «fortynningsteologi». Likevel har vi fått en debatt her i landet rundt den store kristne samlingen «The Send» som finner sted på Telenor arena i juni neste år, og der arrangørene har oppfordret alle de unge til å gå «all in». «The Send» erklærer kamp mot likegyldighet og passivitet. Protestene og motstanden – også fra kristne – har vært overraskende og det er hevdet det både er usunt og farlig å gå «all in».

Men danskene tør, der andre tier. I en annen ny dansk bok med den finurlige tittelen «Gud kysser uden samtykke», tar presten Poul Joachim Stender et kraftig oppgjør med feighet og politisk korrekthet i det han kaller «politisk ukorrekte opprop». Det handler om kirken, der han mener vi har temmet Gud og gjort han om til en harmløs skikkelse, formet etter vårt eget ønske. «Hvis man sammenligner prekener for årtier siden med prekener i dag, vil man se et stort fall i, hvor mange ganger Guds navn, Jesus, nevnes. Til gjengjeld er det blomstret opp ord som kjærlighet, nestekjærlighet, grønn kirke og toleranse,» skriver han. «Vi lager snille, underholdende, reflekterende essays om vår samtid, og alt sammen fordi vi er redde for at folk blir støtt av ord som Gud, Sønn og Helligånd.» Her i Norge er det er ikke så lenge siden radioandakten – som nylig fikk Petter Dass-prisen – fikk fortjent kritikk for å ha alt for mange morgenandakter uten at Gud eller Jesus blir nevnt.

Nå som vi er i adventstiden, vet vi at protestene mot julegudstjeneste kommer, for det er alltid noen som blir krenket. Da mine barn skulle konfirmere seg kristelig var det plutselig et diskusjonstema, fordi knapt noen av deres venner skulle det. Mange tenåringer av i dag har knapt hørt om Jesus, og vet ikke hvem de ikke tror på.

Poul Joachim Stender skriver at Bibelen og salmeboken vrimler av militante ord, så hvorfor ruller vi oss da inn i en usann virkelighet om at det ikke er en kamp å være kristen?

«Kristendommen har to sider,» skriver Stender. «Ja, den bløte evangeliske side. Guds kjærlighet strømmer ned i oss, og så slipper kjærligheten løs til de vi møter. Vi blir gode og kjærlige mennesker, fordi vi er gode og har en god Gud. Vi elsker hverandre, fordi Gud elsker oss. Men kristendommen er også å følge hans vilje og derfor sier han også, omvend dere. Vi må oppføre oss som kristne, be og omvende oss.

Av alt som er tabu, politisk ukorrekt eller ufordelaktig å snakke om i dag skiller den konservative kristne troa seg fra det meste, fordi det ellers ofte handler om konsekvenser det får i dette livet. I dette tilfellet er det om etterlivet, der man kan gå fortapt for et liv i himmelen, når man tror på den. Det forunderlige er at der flere og flere kristne tier, både innenfor kirka og i frimenigheter, er det ofte ateister og homofile som tar kampen for dem.

I dag har det blitt like umulig å stå fram som konservativ kristen som det var å stå fram som homofil på 70-tallet. Kim Friele som døde nylig, fortalte for en del år siden på Protestfestivalen om det å være homofil i en tid da homofili var forbudt.  Neste år er det 50 år siden forbudet ble opphevet. I dag har den historien mange likhetstrekk med hva konservative kristne opplever i dag.

For snart ti år siden skrev spaltisten og ateisten Bjørn Stærk i Aftenposten et essay med overskriften «Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge». En annen ateist, Lars Gule, har også vært en forkjemper for det han kaller «vid toleranse».

Jens Kihl, nylig tilsatt som redaktør i Bergens Tidende uttalte til avisa da han fikk jobben at han ville kjempe for nynorsk og konservative kristne. «Eg har ikkje tenkt å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», sa han til avisa.  

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, også han homofil, har vært en varm forkjemper for de konservative kristnes rett til å ytre seg. Bl.a. har Åmås vært bekymret for at arbeidsgivere unngår religiøse søkere, og er en tilhenger av å få fram kristne i debattene, både de liberale og de konservative.

Men fra kirke og menigheter er det forholdsvis stille, de snakker ikke lenger om synd eller fortapelse.

Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss, skrev dikteren Hans Børli. Mon tro om de konservative kristne er enig i det, i dette tilfellet?