Gi meg heller en pille!

Eldre-og-pårorende

Aktiv dødshjelp er omstridt og ikke tillatt i Norge, men vi mennesker er inkonsekvente i all vår natur fordi livet selv iblant gir oss håpløse valgmuligheter. Derfor slo det meg at hvis jeg noensinne blir låst inne på et sykehjem håper jeg på en pille i stedet, selv om det er mot min vilje. For bare for å ha det nevnt, jeg er altså motstander av aktiv dødshjelp.

Nok en gang besøker jeg et norsk sykehjem jevnlig. Sist for å besøke faren min. Han var en naturens mann, oppvokst i havgapet ved Lopphavet langt mot nord med mektige fjell og vill natur som naboer. Da han kom sørover på 50-tallet gikk det ikke en dag uten at han måtte ut i skogen, eller i alle fall ha en stor dose frisk luft. Min far ble en mild og lett pasient, men det er klart, naturen lå i han, også etter at han fikk diagnosen vaskulær demens. Etter et par år låst inne på sykehjem sluttet han å spise. Han fikk lov til det, for i loven til norske sykehjem skal ingenting gjøres mot ens vilje. Selv om man altså har fått oppnevnt verge fordi man ikke er i stand til å ta vare på seg selv.

Nok en gang dukker dette litt underlige regelverket opp. Da min mor lå med uutholdelige smerter etter å ha ramlet, fikk hun ingen hjelp fordi hun satte seg imot. Verge gjelder visst først og fremst økonomi og ikke helse. Det er viktig at alle får pengene sine, egen helse, det får så være.

Dette er ikke verst. Livet på moderne sykehjem består stort sett av å sitte å stirre ut av vinduet, når man da ikke spiser – som regel til underlige tidspunkt – maten med et dårlig rykte, og det lite besnærende navnet; sykehjemsmat. Hvor kommer den fra? Nå lukter jeg ikke lenger, men det ryktes at sykehjemsmaten ikke lukter.

Men dette er heller ikke verst med å skifte bopel til sykehjem. For hvem som helst – og nå for vår mor – er det å måtte flytte fra trygg og hjemmekjær tilværelse til et identitetsløst hvitt rom med et hardt linoleumsgulv på et sykehjem noe tilnærmet en dramatisk omveltning, for å si det mildt. Hun klarte seg ikke alene, det er så, men det er noe med at man bør få det så bra som mulig når helsa svikter.

Vi besøker henne jevnlig, besøkene deles med min bror, hennes barnebarn, hennes søster og hennes nære venninne. Stort sett er det oss som besøker henne, for hvem orker å dra til et sånt sted hvis man ikke må?

For meg som lider av intens dødsangst er det antakelig annerledes å besøke henne fordi jeg ikke ser plastblomstene i vinduet like mye som jeg ser døden i korridorene. Min mor elsker blomster, men nå er det visst plastblomster som gjelder fordi ingen har tid til å vanne dem. Ut slipper dem ikke, om ikke vi pårørende tar dem med. Noe å gjøre er heller sjelden, og i så fall en sjelden gang en musiker stikker innom.

Sykehjem er korridorer, dessverre ikke de fineste korridorene, men med hvite vegger og harde linoleumsgulv, og med navneskilt på dørene som iblant byttes ut. Korridorene er lange og smale, og ender til sist ut i stengt dør. Alle ansatte går i hvite frakker. Man får henge opp begrenset med bilder, men de må henges i en tråd man får av betjeningen.

Sykehjem for demente er ikke et venterom for å bli ropt opp av legen, men et siste stoppested, et venterom før døden. Pasientene – jeg liker ikke uttrykket, men la gå – har overtatt rommet og senga fra andre pasienter som har flyttet ned i jorda.

Det skal være få møbler så de hvitkledde får vasket gulvene. Men vask, tja, vi tar ikke med barn lenger fordi gulvet er så skittent. Det er neppe de hvitkleddes feil, men skyldes nok mer budsjetter bestemt av politikere med millionlønn.

Det er umulig å forestille seg et verre sted å bo enn på et sykehjem. Hver gang jeg ruller bilen inn på parkeringsplassen håper jeg den svarte bilen ikke står ved hovedinngangen, for jeg tenker ofte på hva de utholder, hva de ser, hva de tåler og om de tenker på hvem som nestemann ut av rekka går. Men la gå, jeg er spesiell med min spesielle form for aversjon mot dette.

Men de hvite frakkene, de mange som har valgt dette som jobb på et sted som dette, de beundrer jeg, for de aller fleste er så hjelpsomme og empatiske at man blir rørt. De gjør en jobb jeg ikke hadde orket. Hvordan klarer de det?

I Os kommune har de sykehjem med tropehage. I Randesund venter man nå på den etterlengtede demenslandsbyen. Den kommer for sent til min mor. I Sandefjord åpner 5-stjerners sykehjem med vinkjeller, sjåførservice og helsehjelp, men du må betale 1.25 millioner for å få plass. De beste sykehjemmene er privat, som Villa Skaar i Oslo. Hvorfor er ikke katter obligatoriske på sykehjem? I Israel har en barnehage flyttet inn på et eldresenter. Ofte er det slik, at de som lever lengst fordi de har det best, også kan sikre seg det beste når de må på sykehjem. Noe er galt i dette velstandssamfunnet, for alt er tilrettelagt slik at de med mest også får det best, selv om de ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til det.

Jeg leste et sted at sykehjem i sin tid ble opprettet for å hindre fattigdom. I dag er de blitt symbolet på fattigdom i rike Norge. Ofte går det fort nedover når man er først er flyttet inn.

Regjeringen vil innføre kjøkken, men pleierne mener flere turer ut i frisk luft og mer aktiviteter innendørs er viktigere. Må man virkelig velge? Vi som er på besøk fristes til å spørre det betimelige spørsmålet; om norske sykehjem eksisterer for at de som flytter inn skal få et kortest mulig opphold?

Gi meg heller en pille, før det skjer.

A Story i got to tell

Doug Seegers

Er du på bunnen i livet, og ser ingenting framfor deg? Er du der at du har mistet alt, og ikke lenger finner noen mening? Gi ikke opp! Ikke gjør noe du vil angre på. Livet har lært, det kan snu. Alt kan snu.

På dagen i går den 16. oktober 2010 ramlet bokstavelig talt hele livet fra hverandre. Jeg skal spare dere for de verste detaljene, men kort fortalt fikk jeg på morgenen beskjed om at skilsmisse var på gang, og jeg visste hva det betydde. Bare et par timer senere sto jeg uten jobb og som en kremtopp på dette lite lystige kinderegget; Protestfestivalen som var livsstilen min, og som jeg levde og åndet for utenom familien var konkurs. Det jeg kunne ha flyktet bort i var borte, rubbel og bit. Jeg så for meg scenariet: Jeg ville miste ungene (som jo fedre nesten alltid gjorde i et skilsmisseoppgjør, og som jeg jo hadde erfart gjennom mange år med engasjement for Fedres rettigheter), jeg ville stå uten sted å bo siden huset ble krevd tvangssolgt i oppgjøret, jeg hadde fått beskjed om at livsverket mitt var borte og jeg hadde ikke lenger inntekt. Jeg ble sosialklient over natten.

Jeg skrev dette på Facebook i går, og om ikke det var nok, hypokondere har et sterkere behov for kontroll enn andre, så da kan man forestille seg hvordan man vandrer rundt som en zombie mens kiloene bokstavelig talt rant ut av kroppen så det måtte lages nye hull i beltet så jeg ikke mistet buksa. Jeg så bilder av meg selv og tenkte, er jeg dødssyk?

Og bare for å ha nevnt det. Store deler av 90-tallet var enda mørkere enn den ene dagen i 2010.

MEN alt snudde. Jeg mistet ikke ungene, mistet ikke huset, kiloene kom tilbake, så også de vanlige problemene, jeg mistet ikke livsverket mitt, Protestfestivalen gikk ikke konkurs, jeg mistet ikke jobben og noen år senere fikk jeg lov til å gifte meg med den vidunderlige finske kvinnen jeg er gift med i dag.

Moralen er, alt kan snu. Ikke gjør noe du vil angre på. Ikke gjør noe du aldri vil kunne angre på. 16. oktober 2010 var min «dødsdag». Jeg brøt sammen på kontoret til investoren Kurt Mosvold som var i festivalens råd. Til stede var også Jan Oddvar Skisland, som blir ordfører for Nye Kristiansand fra 2020.

Jeg skal ikke si at jeg lever i beste velgående i dag, for hypokondere tar alt for mange forbehold til det, men jeg lever! Og jeg har fått et nytt liv, selv om nye utfordringer har dukket opp og alltid vil dukke opp.

Hvorfor nevner jeg denne historien igjen i et blogginnlegg? Jo fordi skjebnen ville ha det til at jeg i går kveld var på lille Vaktbua i Kristiansand på konsert med Doug Seegers. Jeg fikk følelsen av å befinne meg på Tally Ho Tavern eller en av de andre små barene downtown Nashville på 70-tallet.

20191016_220143

Countrystjernen Doug Seegers (67) har hatt et enda mer miserabelt liv enn mitt. Nylig kom han ut med et nytt album med tittelen «A Story I Got To Tell», et album som fikk terningkast 6 i Dagbladet. Doug hadde i mange år levd som alkoholiker og uteligger i Nashville da han bokstavelig talt ble plukket opp av den svenske countryartisten og programlederen Jill Johnson som gjennom sitt TV-program «Jills Veranda» oppsøkte countrymiljøet i countrymusikkens Mekka. Seegers var blitt kristen og hadde lagt rusmisbruket bak seg og var fast gjest på «suppekjøkkenet» Little Pantry That Could i Nashville, slik Dagbladets Øyvind Rønning beskrev det under sin anmeldelse. Seegers hadde bodd under ei bro i Nashville etter å ha vært bosatt i fødebyen New York en periode med jobb og familie.

Jill Johnsen ble grepet av Seegers musikk. Låta som reddet han var «Going Down To The River», en låt så hjerteskjærende og vakker at om du klarer å høre på den uten å føle den, er det ikke sangen det er noe galt med.

«I’m going down to the river to wash my soul again.
I’ve been runnin’ with the Devil and i know he’s not my friend.
I’ve been falling by my wayside, livin’ in this world of sin».

Sårere musikk finner du ikke enn det Doug Seegers presenterer. Blant de beste spora på den nye plata er «Angel From A Broken Home», som han også sang på Vaktbua. Den handler om jenta som ble forlatt av faren som 8-åring – og en far som angrer inderlig. Doug ber oss lære av teksten. Han legger heller ikke skjul på at det var Gud, og ikke Jill Johnsen som reiste han opp fra sitt miserable liv, og bokstavelig talt fikk han på beina. Men det var Jill som fikk han inn i et platestudio.

I dag er alt annerledes for 67-åringen, som turnerer store deler av året, mest i Sverige, men også i Europa og USA, der storheter som Emmylou Harris har deltatt i duett på ei av platene. Seegers fortalte på Vaktbua også om da Jackson Browne dukket opp og ble en venn.

Blant de beste spora på «A Story I Got To tell» er «Give it Away» med følgende budskap:

«If you really wanna keep it
You gotta give it away

If yoy really wanna help somebody
Get on your knees and pray»

doug i sverige 2018

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg oppdaget at Doug Seegers, som jeg traff i Sverige for et par år siden, og flere ganger har vært «i nærheten» av når jeg har befunnet meg hos «söta bror» aldri hadde konsert når jeg kunne få den med meg, plutselig skulle ha konsert på lille Vaktbua med plass til knapt 50 mennesker. Men så, etter å ha overhørt konserten på min «miserable» dag slo det meg at det var jo helt naturlig at han var akkurat der, hos folket, på en liten pub der vi sto så nær at vi kunne føle på stemningen på en helt annen måte enn på f.eks. Rockefeller.

Doug Seegers livshistorie viser med enda sterkere klartekst enn min egen at det gjelder å holde ut, og aldri gi opp, eller for sitere Billy Joe Shaver som deltok på Protestfestivalen i 2008;

«If at first you don’t succeed
Try, and Try again»

Jeg tenkte på Billy Joe Shaver da jeg sto og hørte Seegers på Vaktbua i går kveld. Shaver hadde mistet sin eneste sønn i en overdose nyttårsaften 2000/2001, mistet kona han var gift med flere ganger i kreft, og så tok skattemyndighetene fra han alt han eide. Han fant Gud i amfetaminrus på 70-tallet, og har siden den gang sagt det samme som Doug. I august fylte Billy Joe Shaver 80 år.

Da jeg hørte røsten til Doug Seegers i går kveld var det som å gjenoppleve alle de vonde stundene i livet, men samtidig vite at det alltid finnes et håp der ute.

Det gjør godt, for det forsterker livet. Kanskje sto Doug Seegers på Vaktbua i går 16. Oktober 2019 som en påminnelse om å aldri gi opp livet.

De 10 moderne Bud

maxresdefault

  1. Du skal ikke være annerledes.
  2. Du skal ikke røre privilegiene til de rike og mektige.
  3. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».
  4. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og framgang, alltid vite at du er råvare, produkt og konsument og du skal alltid være tro mot arbeidslinja.
  5. Du skal aldri tråkke liberalistene på tærne.
  6. Tenk alltid positivt, selv om du rammes av alvorlig sykdom eller dør.
  7. Du skal tro på det sekulære samfunn, aldri på en annen Gud enn den gud flertallet har bestemt, og om du hører ord som omvendelse og syndenes forlatelse skal du melde fra til mediene og de som håndhever loven.
  8. Du skal alltid jage i flokk, og alltid melde fra om noen har avvikende meninger.
  9. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.
  10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

«Udyret» Sørlandsnyhetene – et etterord

sn«Jeg sliter med utrolig dårlig samvittighet for å ha vært med på å skape dette udyret,» sier Sørlandsnyhetenes første redaktør Tronn Hansen til Dagens Næringsliv. «Udyret» Sørlandsnyhetene har fått massiv kritikk etter at Einar Øgrey Brandsdal startet opp nettsiden tidlig i fjor. Mye av kritikken har handlet om at den var anonym, at det ikke kom frem hvem som sto bak den; og at mye av det som ble delt, var personangrep og langvarig mobbing av navngitte personer.

Mye tyder på at nettsiden nå legges død. Et mål er nådd. Regimeskiftet i Kristiansand er et faktum. Dessuten har Nils Nilsen, den mest aktive skribenten, trukket seg tilbake. Han skal bidra for Demokratene i det nye bystyret. I tillegg har gründeren Øgrey Brandsdal for en stund siden gått helt ut. Men tilfellet Sørlandsnyhetene blir ikke lagt dødt sånn uten videre. Steinar Olsen vil nå gå til sak mot dem, hvem de nå er. Med seg har han en rekke kjente folk som har blitt mobbet av nettstedet. Og mobbingen har vært fæl, det kan og skal det ikke legges skjul på.

Min innfallsvinkel til denne artikkelen er litt annerledes, litt skummel, men – etter mitt syn – er den et nødvendig supplement. Var det bare galt alt det «udyret» førte med seg? Skal vi uten forbehold nikke til uttalelsen fra en av dets skarpeste kritikere, Hans-Christian Vadseth: «De fusket og løy, hetset og mobbet – og de er stolte av det. Sørlandsnyhetene er en skamflekk»?

Nettsiden har fått skylda for en politisk revolusjon i Kristiansand. Jan Oddvar Skisland har blitt første Ap-ordfører siden 1947. Den nye Folkelista, som ble født ut av Sørlandsnyhetene, fikk fire representanter i bystyret og kapret varaordfører-vervet. Demokratene med Vidar Kleppe i spissen, som brukte Sørlandsnyhetene som reklamekanal, fikk ti representanter og ble tredje største parti; – inntil det sprakk. Man kan med god grunn snakke om en utrenskning av det gamle styret i Kristiansand etter valget 9. september.

Jeg vil hevde at Sørlandsnyhetene først og fremst bør defineres som et opprør. Opprøret var rettet mot en tankegang der de rike og mektige og de som var enige med dem, skulle få igjennom sine saker i bystyret. På sosiale medier hadde frustrasjonen vart lenge. Den kunne man lese på nettsidene til helt vanlige folk. Når det gjelder Sørlandsnyhetene, er det ingen som vet hvor mange av de 25 000 følgerne som helhjertet støttet dem. Men det er liten tvil om at dette nettmediet trakk til seg og kanaliserte en oppsamlet frustrasjon, som endte opp med å feie det borgerlige styret ut av byen.

Omtrent samtidig som Jan Oddvar Skisland ble ordfører, ble det i Oslo lansert en bok, ført i pennen av journalist og skribent Linn Stalsberg med tittelen «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur». Temaet for boka mener jeg kan knyttes sammen med det som har skjedd i Kristiansand. Linn beskriver hvordan nyliberalismen er en villet ideologi, som representerer noen få og svært velstående menneskers interesser. «Ikke bare har nyliberalismen endret måten vi organiserer økonomien og livsgrunnlaget på. Den endret noe i oss, i kropp og sinn, på en slik måte at det ikke er så lett å forestille seg alternativer, selv når det er det vi vil mest av alt,» skriver hun. «For å forstå nyliberalismen,» fortsetter forfatteren, «trenger du bare å forstå et ord: «Vekst». Vi må produsere flere varer og enda flere tjenester, stadig raskere, stadig mer effektivt, for å lage et enda større overskudd til et lite, overprivilegert mindretall.»

Nyliberalismen har pågått i økende grad siden Ronald Reagan var president i verdens mektigste land, og Margareth Thatcher styrte Storbritannia på 80-tallet. Nyliberalismen har også infisert lokalsamfunn, og den bruker demokratiet som argument.

 Linn Stalsberg skriver i sin bok: «Et politisk demokrati er basert på kollektive løsninger, og det har alltid vært slik endringer til det beste for menneskene har skjedd. Men vi må lære mer om hva slags villet politikk det er vi kjemper mot, hva slags ideologi vi lever under i vår tid, som ikke bare handler om politikk og økonomiske modeller, men også griper inn i våre tanker, våre følelser og vår sjel».

Herbert Marcuse beskrev i boken «Om toleranse» i 1965 hvordan «samfunnet syntes å praktisere allmenn toleranse. Men den liberalistiske teori hadde allerede stilt en viktig betingelse for toleransen: Den skulle «bare gjelde mennesker med sine evners fulle modenhet. — Poenget er at det liberale samfunnet nøytraliserer og følgelig undertrykker opposisjonelle ytringer, fordi disse ytringene må fremsettes innenfor rammer som er definert av det liberale samfunnet selv».

Det er her jeg mener vi er inne på stridens kjerne. «Udyret» Sørlandsnyhetene klarte å få den «lille mann» opp av sofaen, selv om mediet var et hodeløst troll. Engasjement er alltid bra, når det står opp mot avmakt, som aldri er positivt. Kunstsilo var bare en av mange saker, men den hadde utløsende sprengkraft.

I det oppgjøret mot Sørlandsnyhetene som nå kommer, bør man kunne lese deres siste ord med åpent sinn: «Full seier til folket. Pampeveldet styrtet. Nederlag for fiffen».

 

Takk Gud, for det frie valget!

vidar

Vidar Kleppe og Demokratene kuppet valget i Kristiansand, slik de på forhånd sa de ville. Nå mener riktignok motstanderne at 13.4 prosent til Demokratene, pluss 5.5 prosent til Folkelista, ikke er å kuppe et valg, men sett ut fra «normaltilstanden» skjedde det et reelt kupp. Fortsatt vet vi ikke hvem som blir ordfører 9. oktober. Det bestemmer Kleppe.

 

Vi som har kjent Vidar Kleppe i mange år, vet at dette har han drømt om. Han får ikke bestemme i byen, men han får bestemme hvem som skal bestemme. Det er nestbest. Ironisk nok er det Vidars kontroversielle og frekke måte å ordlegge seg på som har sikret valgskredet. Jeg har kjent Vidar siden jeg var redaktør i Radio 1 på 80-tallet, og han fersk og fremadstormende i Fremskrittspartiet. Han kan være irriterende, til tider «ufyselig», men du verden så folkelig og trivelig!

 

Hver gang det kan være aktuelt å invitere Kleppe til debatt på Protestfestivalen, må vi ta en ekstrarunde før vi bestemmer oss. Vi vet han lett vil «ta over» debatten, og vi vet at vi må ha debattledere a la Hans-Christian Vadseth eller Sylfest Lomheim for å mestre situasjonen.

 

Det de færreste vet, er at den «uspiselige» Kleppe er helt bevisst sin rolle. Som underdog må man etablere seg utenfor komfortsonen og diplomatiet for å bli hørt. Når de fleste vil ignorere det han sier, eller «snakke han ned», må han heve seg over dette og kjøre sitt løp. Da nytter det ikke med «pene ord». Han forsto tidlig hva som skulle til. Han var for kontroversiell for det kontroversielle Fremskrittspartiet, og da måtte han finne sin linje utenfor de andre partiene. Han ble den som enkeltindivider og «kasteballer» i systemet kunne henvende seg; han lyttet og tok opp enkeltsakene i bystyret. Han ble «ombudsmannen», folkets «hjelper» mot de store og mektige som ikke lyttet til enkeltskjebnene. Han lovet å ta opp sakene, og han gjorde det. Jeg har selv anbefalt fortvilte folk, som ikke nådde fram i det offentlige systemet, å kontakte Kleppe.

 

Vidar Kleppe er en drivende god politiker og strateg, som har ligget «på været» til anledningen bød seg. Da det først begynte å brenne, brant det skikkelig. Det som utløste brannen, var at KrF og høyresida – som styrte byen – banket igjennom kunstsilo, bompenger og andre saker som ikke akkurat var slikt som de svakeste i byen opplevde at de trengte. Vidar fikk uventet drahjelp fra Sørlandsnyhetene, driftet av forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal, som gikk mot det som «makta» og hans egen øvre middelklasse drømte om å få til i byen.

 

Raseriet mot ledende politikere skjøt ytterligere fart da styringspartiene kjørte gjennom økte lønninger til seg selv og millionlønn til ledere. Det var som en gavepakke til Kleppe, som gikk inn for kutt i politikerlønninger. For hvordan kan politikere som hever millionlønn, se nøden i andres øyne? Kleppe traff en nerve hos folket og «vant» valget på den måten at han får bestemme hvem som blir byens neste ordfører. De fleste av dem som har stemt fram ti representanter for Demokratene til bystyret, er ikke rasister; men vanlige mennesker som sliter med å få endene til å møtes.

 

I Kristiansand er det 2 500 fattige barn. Bak fattige barn står fattige foreldre; og så har vi enslige, pensjonister og andre svake grupper som ikke klarer å henge med i kappløpet den knallharde arbeidslinja har lagt opp til. De er et resultat av samfunnets manglende empati for de svakeste. Vi vil alle gjerne være empatiske, men i praksis ikke mot alle. Vidar Kleppe har fått såpass mange henvendelser at han har merket uroen og urettferdigheten i byen. Demokratene og hans gamle parti FrP er på to forskjellige planeter i denne sammenhengen. Kanskje kan Kleppe nesten gå inn under kategorien sosialdemokrat på områder som fordeling og rettferdighet?

 

maxresdefault

I helgen besøkte jeg bokmessa i Göteborg, hvor jeg fikk høre dokumentaristen, filosofen og forfatteren Raoul Martinez, mannen bak boken «Frihet: Makt, kontroll och kampen för vår framtid» fra 2015, som kom ut på svensk i år. Han spør: «Hvorfor har vi empati med noen grupper, men ikke andre?» Han beskriver hvordan empati fungerer best der man har minst, og dårligst der man har mest: «Ett fritt marked, frie valg, frie media, ytringsfrihet, den frie vilje – disse linjer om frihet sier vi utgjør grunnen for vårt samfunn. Likevel brukes de mest for å rettferdiggjøre motsatsen til frihet; økende ulikhet, demokratiets oppløsning, et irrasjonelt straffesystem og global urettferdighet. Verden går mot kapitalisme for de fattige, sosialisme for de rike.» Martinez mener graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Den økende konsentrasjonen av ufortjente rikdommer er et naturlig resultat av maktdynamikken i et markedssystem.

 

Vidar Kleppe vant ikke valget fordi han var mot kunstsilo, men fordi han er for en mer rettferdig fordeling av kommunale midler. Med seg på laget har han fått en salig blanding av mennesker; derunder folk preget av arbeidsledighet, konkurs, sykdom og nød.

 

Jeg stemte ikke på Demokratene. Men jeg takker Gud for at vi har frie valg, og at vi er i stand til å velge forandring. Det er ingen selvfølge.

Den urbane sørlendingen – finns han?

2435_Flyfoto__9525

For en stund siden hørte jeg en østlending fortelle om et møte mellom to sørlendinger. Disse to sørlendingene møttes i Oslo, tror jeg det var, og de hadde ikke sett hverandre på mange år.

Se det, sier den ene.

Se det ja, svarte den andre.

Ikke lenge etter gikk de hver sin vei. Østlendingen ble stående og fundere på dette fenomenet. Han visste, for det hadde han hørt fortalt, at i de to små ordene lå det veldig møøøe.

Det er blitt sagt at kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Det er også sagt at selv om man ikke er fra byen, er det fullt mulig å føre en lengre samtale med kristiansanderen, bare man passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med at jeg synes det er greit her i byen. For «Greit» er jo det sterkeste og mest brukte ordet vi har, i motsetning til nordlendingen som like ofte sier faen eller jævla.

Når man hører slike historier om et folkeslag som sier «se det», «ja vel» eller «greit», og så er det meste sagt, er det vanskelig å se for seg dette folkeslaget som urbant. Men hva forbinder man med urban? Ifølge Wikipedia er kafeliv og shopping nært knyttet til det å være urban. Den såkalte typiske sørlendingen er vel ikke den vi forbinder mest med shopping og pulserende uteliv. Det er vanskelig å forestille seg at sørlendingen med hele sin natur kan være urban.

Dessuten sies det at nesten alle her nede er kristne, men det stemmer jo ikke lenger. Vi tilhører riktignok bibelbeltet, og det skiller oss mest fra andre landsdeler, utenom Vestlandet. Da finske Lisbeth Mikaelsson for ti år siden skrev om det finske bibelbeltet i Svenskfinland, sammenlignet hun det med to regioner i Norge. Hun påpekte det interessante fenomenet at de områdene som regnes som spesielt religiøse, ikke befinner seg i landets geografiske sentrum, men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Konservativt og umoderne? Skrekk og gru! Kanskje de to verste ord man kan bli heftet ved i dagens moderne og sekulære samfunn.

Er det en sammenheng mellom den vennlige fremtoningen, tilhørigheten til periferien og det at vi ikke oppfattes som urbane? Jeg tror det. Men dette kan naturligvis skyldes at det kristne Sørlandet har vært her i mange generasjoner. Man kan vel nesten si at det har vært befolkningens sjel, og at Kristiansand er hovedstaden i bibelbeltet?

De siste tjue åra, og vel så det, har vi imidlertid gjort alt for å feie troa ut av landsdelen. Tro skal være privat og ikke en del av bybildet heter det. Men er ikke nøytralitet også er en form for ideologi?

Den kristne, engelske 1700-tallsmystikeren og poeten William Blake ble forbilde for hippiebevegelsen. Han sa at det Gode er passivt, og det Onde aktivt. Han hevdet at Godt er Gud, Ondt er Satan. Kristiansanderen som går i Filla, eller rett på sida i Frikirka er med andre ord mild og dermed passiv, ifølge Blake, fordi han tror på Gud. Passivitet er et fy, når man vil ha forandring, men man vil jo ikke bli forbundet med å være ond heller.

Ikke-kristne mennesker som har vokst opp i bibelbelte-miljøet, ser ut til å kunne reagere på ett av to vis: Enten blir de opprørske; eller de preges av landsdelens mildhet og trekker seg tilbake for å unngå bråk.

Det urbane er fremoverlent aktivt, vil finne på noe, skape noe og tenke nytt. De urbane vil sitte på kafe, ta seg et glass vin og diskutere. De urbane vil ha en moderne og nyskapende by og er åpne for det kontroversielle. I en by skal jo livet gå fremover, ikke bakover.

Den amerikanske professoren Richard Florida er en bestselgende forfatter og har vært rådgiver for byer som vil fornye seg og bli moderne. Han snakket om den kreative klassen, da han utga «The Rise of the Creative Class. And How It’s Transforming Work, Leisure and Everyday Life». Han traff tidsånden, for å si det mildt. Budskapet var og er at det er de kreative menneskene som utgjør råvaren. Blant disse inkluderte han ikke bare forfattere, musikere og kunstnere, men også designere, moteskapere, andre mer kommersielle; og ikke minst de med høyere utdannelse innen helse, finans, jus og næringsliv.

Initiert av Cultiva ble Floridas tanker for noen år siden introdusert her i landsdelen. Da skulle den trauste sørlendingen skrotes eller legges lokk på. Han var for tilbakelent og så seg bare tilbake. Han var lite nyskapende og progressiv. Kristendommen med pietismen på slep ble sett på som destruerende for regionen.

I årene som fulgte ble det snakket om kulturakse, om kulturby, og om å gjøre byen og Norge både kjønnsnøytralt og religionsnøytralt. De trauste og trege sørlendinger, som på sommeren helst vil sitte på svaberget og pille reker, skulle forvandles til moderne, urbane borgere og folkevandre til kafeer, konserter, moderne samlingssteder og livsnøytrale møtesteder. Og ikke bare det, byen skulle tilpasses denne nye stilen.

Motsvaret til Floridas tenkning kom kjapt. Olav Bringa og Knut O. Mygland gav ut boken Kolonistene. De brukte sitater fra kjente sørlendinger for å beskrive angrepene på sin egen rase: «Sørlandet er i dag en vandrende genfeil – etterkommerne av dem som ikke utvandret» (nå avdøde Kåre Valebrokk). «Sørlendingen har satsa på det smålåtne og beskjedne – på koseligheta» (Andreas Hompland). Mygland og Bringa advarte mot kolonistene: De var besserwissere, som ville vekke de innfødte og endre deres tenkning og praksis. Blant verstingene så de avisen Fædrelandsvennen med daværende redaktør Finn Holmer Hoven.

Midt i alt dette stiftet Kai Erland og jeg Protestfestivalen, som skulle være en pådriver for toleranse; mot ensretting, avmakt og likegyldighet. Alle skulle få slippe til på Protestfestivalen. I år arrangeres festivalen for 20. gang, mot alle odds. Gjennom disse turbulente tider har den vært død og gjenoppstått flere ganger. Det er kanskje derfor den har fått et skapkristelig rykte.

I påsken besøkte jeg igjen den svenskspråklige byen Vasa i Finland, en by litt mindre enn Kristiansand. Noen mil unna ligger Jakobstad med en befolkning på størrelse med Mandal. Mandal kalles jo gjerne den lille byen med de store kunstnerne. Jakobstad er et fenomen fordi det finnes så mange kunstnere i den lille byen. Akademirektor på Åbo Akademi Barbro Schauman var hoderystende til at man skulle legge kunst og kulturcampus til lille Jakobstad, som dessuten – helt forferdelig – var hovedsenter i bibelbeltet i Österbotten. Man kunne ikke finne et mindre passende sted for et kunst- og kultursenter enn i Jakobstad, mente hun. Ordlyden lyder kjent for oss på Sørlandet.

Da jeg giftet meg i bygda Maxmo mellom Vasa og Jakobstad i 2016, ville jeg ha vin til gjestene under middagen på Tottesund herregård, der komponisten Sibelius også hadde giftet seg i sin tid. Da bryllupsmiddagen kom og alle gjestene var på plass, sto det en enslig flaske vin og lyste mot oss. Det var liten tvil om det at vin og alkohol var et fremmedelement der i strøket.

Mitt poeng er følgende: Du kan ikke tvinge en folkegruppe til å bli noe annet enn det den er. Du kan ikke tvinge mennesker til å forandre seg. Forfatteren Karl Ove Knausgård, som jeg husker fra den mørke kjelleren på Arbeideren, der jeg drev Radio 1 på 80-tallet, har sagt at vi mennesker er uforanderlige, at den vesentlige delen av vår karakter står fast til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer for å kunne fungere bedre i det sosiale, ut fra hensynet til andre. Knausgård har utvilsomt et poeng. Vi har sett det hos de vi omgås og merker det på oss selv. Med stigende alder er det mer tydelig, vi formes av våre vaner, og forandringer, blir mer og mer forbundet med ubehag. Derfor unngår vi gjerne store forandringer. Vi innlemmes i et mønster «og sånn går nu dagan», som de sier i Nord-Norge.

Ut fra det jeg nå har sagt, skulle man tro sørlendingen aldri kan bli urban; at han – vi – er håpløse, tafatte og trege. Fryktelig trege, og antakelig mindre enn gjennomsnittet interessert i kultur. Vi sliter med trosspørsmål og er så snusfornuftige, og fornuft er som kjent lite skapende og altfor passiviserende. Vi er nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi ikler oss ikke gule vester eller lenker oss. Og vi gjør ikke som bergensere eller folk fra Stavanger-kanten når de har fått nok av bompenger.

Jeg har imidlertid finske og nordnorske røtter. Så jeg kan blir så sint så sint, like sint som Streken; selv om jeg bodde mitt første år i en stall i Kristian IVs gate 25. Jeg blir mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg blir like sint som Martin Schanke ble i sine yngre dager. Jeg vet jeg er usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk. Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe!

Det er jo blitt sagt så mye om byen vår, og det meste er sagt av våre egne. «Kristiansand er halvparten så stor, og dobbelt så dau som en middels amerikansk kirkegård», sa gamle politimester Rynning-Tønnessen. «Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sa daværende fylkesmann Ann-Kristin Olsen til Aftenposten.

Man kan spørre seg, er vi i det hele tatt i stand til å bo i by? Vi har mange uføre, mange på AAP, mye psykiske lidelser, høy kriminalitet osv. Vi vet ikke hvorfor det er sånn, man kanskje har det å gjøre med at vi ikke trives ved å være urbane, at det blir for stressende for oss, og at vi ikke er laget av samme grunnstoff som f.eks. østlendinger? Det jeg er helt sikker på, er at dette har null og niks med religion å gjøre. Noen av dem som skaper mest i byen, er kristne.

Når vi lever i den villfarelsen at alt er så greit her nede, da blir vi overfladiske. Da tør vi ikke stå fram og si ifra, men finner oss i det meste. Da trives vi best der det er tryggest: Hjemme. Og man skal ikke kødde med trygghet! Nils Arne Eggen ble spurt hvordan han tenkte som leder. Han besvarte spørsmålet med å spørre om journalisten hadde hørt om Maslow? Joda, han hadde hørt om behovspyramiden. Eggen forklarte at etter mat og drikke trenger vi trygghet. Er det så at sørlendingen trenger ekstra mye trygghet?

Da vi startet opp Protestfestivalen, sa nå avdøde Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge en Protestfestival til Kristiansand, der alt er så greit. Og hva var det Knut Olav Åmås sa da vi slet økonomisk?: «Uheldigvis holder dere til i Kristiansand!»

For få år siden hoppet store artister bukk over Kristiansand, og når vi selv inviterte dem og betalte for det, gikk vi konk, som Quart og Live gjorde. Karpe gav opp, og Live Nation sier det er mer risikabelt her enn andre steder.

MEN: Noe er i ferd med å skje. Trolig er lokalvalget i år ett av de mer spennende kommunevalg i historien. Det handler om mer enn et valg; det gjelder opprør mot etablissementet og elitene; og det er blitt tilspisset, delvis takket være de omdiskuterte Sørlandsnyhetene og en frittalende kristen forretningsmann.

Det har blitt temperament i byen – og action. Kafeene reiser seg fra asken. Det går an å ha konserter her, bare de ikke er for store. Eliten lyttes til, i tråd med Floridas tankegang. Men nå er det også bevegelse i oss andre; vi som kan bli så sinte at vi ikke bare nesten sier noe. Vi begynner å si noe. Vi rensker stemmene! «Se det» – sørlendingen sier ifra nå. Han har fått nok. Han som var for mild og tilbakeholden og passiv, slik Blake beskrev «de gode» menneskene. Han som ikke stilte seg til rådighet som verken listetopp eller listefyll. Han som ikke ville ha bråk og bare ville være i fred. Han som overlot jobben til de fremoverlente.

Alle trenger vi en visjon for livet, men så er det opp til hver av oss å finne de verdiene vi anser som viktige. Psykiateren Viktor Frankl beskrev viktigheten av å ha en visjon for livet, etter å ha sittet i konsentrasjonsleir under krigen. Han hevdet at de med størst sjanse for å overleve var de med en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var best fysisk utrustet.

Det å ha en visjon er vesentlig for å leve. Da vi startet Protestfestivalen, var det delvis på grunn av oppblomstringen av intolerant toleranse; at noen mennesker ville frata andre deres livssyn, meninger og levemåter. Vi startet opp i ånden til Henrik Wergeland, til Jens Bjørneboe og senere Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson: Oppviglere alle sammen! Det er en farlig utvikling, dersom vi får et samfunn der bare én mening teller, der andre meninger må feies under teppet. Alle skal ha rett til å bli hørt. Vi må kunne lytte, også til de vi ikke er enige med.

Sørlandet er antakelig, som KrF i disse dager, delt på midten. Jeg tror ikke noe på at vi kan forandre den trauste sørlendingen, og jeg tror heller ikke på at vi skal forandre han.

Han som sitter på brygga med skipperlua og spytter skråen i sjøen, er riktignok mer eller mindre utdødd, men genene, sjela og personligheten finnes fortsatt. For at Kristiansand skal bli en by for alle, må vi utvise toleranse og forståelse for historien, fordi røtter og identitet er avgjørende for at mennesker skal kunne trives.

Det motsatte av urban er rural. Mange kristiansandere kunne nok like gjerne bodd i en bygd i Setesdal, om de hadde hatt en jobb å gå til. Mange her er kanskje uenige, men flertallet av oss sitter ikke her, de sitter hjemme. De luker i hagen, gjør frivillighet i fotballklubben eller i menigheten, eller de ser å TV. For den rurale kristiansanderen teller kjernefamilien, klubben, menigheten eller foreningen og jobben – i den rekkefølgen. Han kan beskrives som den amerikanske forfatteren Nick Tosches beskrev cowboyen: Han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han.

For den urbane kristiansanderen er pulsen i byen avgjørende. Det må skje noe. Han kan ikke fordra det Vilhelm Krag kalte «denne tålmodigheta, denne forbandede sørlandske tålmodigheta». Nettopp derfor hastet det med parkeringshus, og det haster med kunstsilo, det haster med containerhavn og forandring i Gartnerløkka; nær sagt, koste hva det koste vil.

Men vi trenger hverandre, fornyeren og bevareren, den utålmodige og den tålmodige; til tross for at fornyeren ofte blir sett på som den slemme. Forandringer krever mot, for vi er vanemennesker og trygghetssøkende. Men det kreves også mot å stå i det tradisjonelle. Når kolonisten Finn Holmer Hoven i dag står frem som de tålmodiges forsvarer i saken om kunstsilo, står han frem som representant for den forbannede fornuften.

Vi rurale kristiansandere trenger å utfordres mer enn vi liker, for livet byr alltid på forandringer og overraskelser. Vi må lære å tåle. Urbane kristiansandere må tåle at de ikke alltid har rett, at tålmodighet og bevaring kan være bra, det var jo sånn vi reddet Teateret. Vi kan ikke hive historien på bålet, men kan heller ikke melde oss ut av samfunnet.

Noen av de byene jeg har trivdes best i på reiser, og som jeg vil tilbake til, er de som har en egen identitet. I San Antonio i Texas lever den gamle bevarte bydelen med Alamo side om side med skyskrapere og det moderne. Det er Alamo som gjør byen uforglemmelig. I Lucca ble vi henført tatt tilbake til det byen faktisk er, en av de rikeste og best bevarte byene i Italia. I Göteborg trekkes jeg mot den gamle bydelen Haga med kafeer som «Hebbe lille» og små nisjebutikker i gamle hus. Men jeg elsker også det pulserende livet i storbyer som Nashville, som var blitt helt forandret da jeg kom dit igjen i september i fjor.

I Kristiansand er det flott med Kilden og Q42 i samme by, men jeg savner småkårsfolket og historien til dem som byen har tilhørt i generasjoner.

Kristiansand fremstår mest attraktiv om den står for sitt eget og ikke skal herme etter alle andre. Byen står best ved å være seg selv, ikke ved å fjerne det de urbane ikke liker. Memphis er kjent for Elvis og drapet på Martin Luther King. Når byen borer et Civil Rights Museum inn i fjellet like ved der drapet skjedde, vil det nødvendigvis være et sted turister vil valfarte til for å se historien. Hvorfor har vi ikke et senter eller museum for bibelbeltet – eller for sjøfartshistorien – til landsdelen? Hva er vi så redde for? Var det egentlig så inderlig galt om vi hadde fått en Jesusstatue ved inngangen til Sørlandets hovedstad?

Er det ikke for andre vi bygger museer, ikke for oss selv? Jeg tror et senter for sjøfart og trosliv vil samlet flere mennesker enn en nymoderne kunstsilo, men begge deler bør være mulig.

Ett annet eksempel: I tjue år har jeg drømt å lage et opplevelsessenter for setesdalskjempene i Setesdal. Her bestemte neverettens tidsalder helt fram til vår tid. Dalen kunne markedsføres som Kjempenes dal. Ut fra egen historie som barn og barns begeistring for kjemper og sjørøvere tror jeg historien om setesdalskjempene kunne reddet en bygd fra å dø ut. Men et flertall gikk for tjue år siden mot, de anså det som usunt å hedre slåsskjemper. Historien med dens muligheter er dermed foreløpig arkivert på skraphaugen.

For å få til et levende Kvadraturen må vi ta hensyn til at alle er forskjellige. Nå får byen en rekke nye kafeer fremover, men hvordan skal driverne få oss til å sitte der, dersom vi blir sittende hjemme, og turistene vil se Posebyen?

Årets lokalvalg blir spennende. Parkeringsavgifter og bompenger har vært politikernes måte å få penger til forandring på, men de har ikke spurt byens befolkning om hvordan vi vil ha det. Vi trives dårligere og mister trygghet når forskjellene øker, og det skaper frustrasjon når vi hver uke må telle antall ganger vi har råd til å passere bomringen.

Æ for min del vil gjerne ha tebage Christianssand med Ch og to s-er. Æ vil gjerne ha tebage byen min!

Men jeg har ikke noen konklusjon på dette. Vi uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Men vi kan gjøre som de gjorde på Titanic, danse hele veien.

Protestfestivalen jubilerer

_ol_1452I år arrangeres Protestfestivalen for 20. gang. Den startet i 2000 under motto «Toleranse som dovenskap». Pur galskap og vilje gjorde at Kai Erland, jeg og nå avdøde Oddlaug Johansen formulerte visjoner og verdier for et nytt tusenår. Vi hadde erfart at utviklingen gikk mot et mer intolerant samfunn, der kun flertallets meninger var akseptert. To år etter kom Erik Bye på banen. «Vi har en stor taushet i dag,» sa han; derfor så han Protestfestivalen som viktig. To år etter det igjen stilte Kris Kristofferson opp for festivalen, fordi «kampen mot apati er en kamp som må bekjempes overalt».

 

Det er egentlig helt vilt å ha en protestfestival i Kristiansand, hovedstaden i en landsdel der alt skal være så «greit», samtidig som den forsøker å riste seg løs fra stereotyper om den trege sørlendingen og det kristenmørke fastlandet. Da faller det mange tungt for brystet at Protestfestivalen går mot strømmen ved å inkludere kristne stemmer og ha en egen «kristendag» med religiøse tema.

 

Motstanden lokalt kom allerede første året. I 2008 ble den – slik jeg personlig erfarte det – forvandlet til hatretorikk. Erland og jeg oppfordret kristenfolket til å delta i pågående debatt om ny ekteskapslov. Vi opplevde at de ikke slapp til eller våget å delta. Det så vi som et problem, når samfunnet hyller ytringsfrihet og toleranse. Plutselig gikk vi fra å være «anarkistisk raddiskaos» til å bli «kristenkonservativ suppe». Vi fikk beskjed om at festivalens debatter ikke lenger ville få lokal pressedekning. Vi mistet publikum og fikk redusert offentlig støtte. Men samtidig plasserte Norges største avis VG Protestfestivalen øverst på en liste med anbefalte festivaler, under overskriften «Seks forrykende festivaler som kan gi deg et løft».

 

Protestfestivalen har i Kristiansand sannsynligvis trangere kår enn hva som ville vært tilfelle flere andre steder. Kulturdirektøren i Kristiansand ser ut til ønske utnulling av økonomisk støtte. Nedtrappingen startet i fjor og fortsatte i år. Med mine finske og nordnorske røtter har jeg blitt farlig sint over denne utviklingen; like sint som Streken, tegnefiguren som dukket opp mellom TV-program på 90-tallet. Den sørlandske delen av mitt ego frykter jeg skal bli så sint at jeg «kommer til å si noe».

 

For et par år siden ytret Fritt Ord-direktøren tvil om Kristiansand fortjener å huse festivalen, når byen ikke har tatt bedre vare på det unike prosjektet. En tid tenkte jeg på å flytte festivalen til Oslo. Én av dem som reagerte negativt på den tanken, var forsker og nå Nobelkomite-medlem Asle Toje, som hvisket meg i øret at det er jo nettopp her nede Protestfestivalen trengs.

 

Ja, det er her den trengs! I år markerer Protestfestivalen i Kristiansand 20 år. Vi begynner feiringen med jubileumsfest for 100 gjester i hovedstaden, der de fleste meningsleverandørene bor, og der festivalen har høyere status. Gjestelista er voldsom for beskjedne sørlendinger: Tidligere statsminister, tidligere statsråder, ledende pressefolk, tidligere rusmisbrukere, redaktører, skuespillere, sangere, leger, generalsekretær i Røde Kors, aktivister, prester og prelater; folk som i tjue år har satt farger på Protestfestivalen, nær sagt – i alle regnbuens farger.

 

«Jag längtar till landet som icke er, ty allting som är, är jag trött att begära», skrev den finlandssvenske forfatteren Edith Södergran, som vi får høre mer om under årets festival. «Landet som icke är», er det landet hun ble født i. For min del er det Kristiansand. Her er jeg født og her skal Protestfestivalen fortsette som et urovarsel.