Før Leonard Cohen forlot bordet, rakk han å utgi albumet «You Want It Darker». I dag forstår vi at albumet har masse referanser til at hans tid snart var omme. Vakre «Leaving The Table» er en av sangene som gir frysninger nedover ryggraden.

November og vinter kan være mørk og dyster her nord i verden, ikke minst hvis man befinner seg nord i livet. Når det er mørkt ute, blir det så lett mørkere på innsida.

Det var januar og vinter da David Bowie helt overraskende på de fleste forlot verden. «Look up here, man, i’m in danger. I’ve got nothing left to lose», sang han i «Lazarus», utgitt ikke mange minuttene før han dro sitt siste åndedrag.

Både Cohen og Bowie må ha levd den siste tida på vent. Leonard gav en pekepinn på det allerede da hans gamle flamme Marianne Ihlen døde i sommer. «Vi er kommet til det stedet der kroppene ramler sammen, og jeg tror jeg følger etter veldig snart,» skrev han til henne på dødsleiet.

Begrepet «livet på vent» er mer enn en TV-serie på TV2. Begrepet gir oss assosiasjoner til at mennesket er like forgjengelig som alt annet her i verden. Når Hans Børli beskrev mennesket som en uhelbredelig sykdom der helbredelse er umulig og all vår streben består i å finne smertestillende middel, beskrev han på samme tid den totale overgivelse, men like mye den totale ydmykhet.

Du kommer ikke lenger ned enn døden.

Når overgivelsen kommer, da er det over. Men det må ikke bare være svart. Her på Sørlandet har overgivelse for mange troende et positivt anslag.

I kristen terminologi sier man gjerne at livet begynner når overgivelsen er et faktum. Det nye livet begynner. Mørket går fra mørke til lys.

Jeg skriver dette mens fiolinene fra Leonards siste album siver ut av høyttalerne. Jeg er dyster til sinns fordi det er dukket opp en ny ventetid. Albumet er som en dødsmesse. Leonards retrett fra planeten passer inn. Fiolinene lindrer slik de gjorde på en aldrende tipp tipp oldefar slåsskjempa Bjørgulv i 1865. Når han verket satte han seg på en stein utenfor huset på Gautestad i Evje. Felespilleren spilte. Fela hjalp.

Ingen vil ha det mørkt eller vondt, med mindre vi har et spesielt melankolsk sinn.

Jeg vet hva mørket er, for jeg har båret på mørket som om jeg gikk og bar på ei kiste på vei til en begravelse. Jeg har aldri trodd på livsløgnen.

Men jeg vil heller ikke vite. Derfor er jeg utro mot virkeligheten. Jeg er for feig til å vite, for redd til å ville vite. Mørket er sannheten. Sannheten er mørket.

«Jeg pleide å like regnbuen. Jeg pleide å elske utsikten. Jeg var så glad i den tidlige morgenen. Jeg lot som den var ny, men jeg fanget mørket, baby. Og jeg har det verre enn deg,» sang Leonard i «Darkness».

Nei, jeg har det verre enn deg, selv om jeg vet det er bare noe jeg tror.

Mørket handler ikke bare om at kroppene ramler fra hverandre. Nå venter jeg på politikerne, på om min oppgave i livet Protestfestivalen får leve eller må dø. Jeg venter på søknadsfrister og ber om bud om lysere tider. Du fikk meg til å synge, selv om jeg sang i skjul.  Du fikk meg til å synge, selv om de dårlige nyhetene ble enda dårligere. Du fikk meg til å synge den eneste sangen jeg kunne.

Jeg lener meg ikke lenger til håpet, slik jeg gjorde før.

Jeg venter hele tida på en opptur. Jeg venter på at toget skal gå så jeg kan ta med alle ideene om Kjempenes dal, ta med søknadsfrister og bud om å komme seg videre. Men alt har stanset opp. Alt står på vent, utenom livet, det må gå ufortrødent videre.

Jeg venter på et lysere sinn, på utopisk forutsigbarhet og endelig nok til å kunne ha det greit, i en verden der alt handler om kjøp og salg. I mellomtiden, mens jeg venter, har jeg klamret meg til rutinene og de små salige øyeblikk, for de har alltid vært livbøye. Jeg venter, men jeg eldes.

Jeg takler ikke at alt skal rakne. Jeg orker ikke tanken på at meningen med alt skal oppløses.

Jeg ventet dag ut og dag inn på kvinnen i mitt liv, på at kabalen skulle gå opp, på at også jeg skulle få bevege meg fritt uten å bekymre meg. Nå som jeg har funnet henne, funnet det som er blitt mitt kall i livet, det som har blitt min fase der jeg kan puste fritt, «falla fritt» som Melissa Horn synger, «ska jag falla då ska det finnas tid att falla fritt».

Jeg venter på at lottokupongen skal slå inn på sju rette, på at politikere jeg ikke kjenner skal skrive inn de riktige tallene, på at den innbilt syke skal få slippe å bekymre seg, på at verden ikke går under når Donald har overtatt nøkkelen.

Vi befinner oss alle på Titanic. Jeg venter, fordi det er sånn for oss alle.

Jeg har synset om politikk, om menneskerettigheter, om lokale forhold, om tro og tvil og om ulike samfunnsspørsmål. I all denne synsingen har jeg oppdaget at det eneste jeg kan uttale meg om er mitt eget liv, kun det. Hver eneste dag leser jeg meninger fra rikssynsere, kommentatorer og andre godt betalte eksperter. Men det er bare bortkastet tid, for de vet ikke noe, de heller. De vet ikke mer enn det livet de selv har erfart. De bommet på Donald, de bommer stadig, men vi elsker å mene noe og så lenge det finnes lønningsdager vil det fortsatt finnes synsere.

Og mens vi venter gjør vi hele tiden noe annet for å glemme at vi venter. Derfor løper vi, derfor reiser vi, derfor bygger vi høyere eller bredere. Derfor engasjerer vi oss.

Livet er så forgjengelig, likevel så evig, fordi livet kun eksisterer i den tida det eksisterer.

Men nå er ventetiden over for Leonard, han som gav oss håpet med ordene om at det er hull i alt, det er der lyset slipper inn.

Jeg fikk se Tida her forleden, i lyset Leonard snakket om, i glimtet av en eldre mann som betydde noe for meg i tenårene. I alle år har jeg tenkt på hvordan han hadde det.

Jeg så han komme gående mens jeg kom kjørende, vel vitende om at han måtte være i 80-årene, der Leonard befant seg da han fant på å gå ut av tida. Jeg så han sist en gang på 70-tallet, eller tidlig 80-tallet. I mange år gikk jeg inn og ut av huset, slik vi gjorde hos mange av våre barndomsvenner.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har tenkt på akkurat han, men det fantes en vennlighet som satte spor. I mange år forsøkte jeg å forestille meg hvordan alle tiårene hadde satt spor, om livet hadde vært godt.

Så dukket han altså opp for noen dager siden. Han så meg ikke, men midt i all ventingen var det godt å se at tida fortsatt bærer denne vennlige mannen med seg.

På en gammel platespiller hører jeg stemmene blande seg sammen til et kor. Leonard leder an:

Som en fugl på en snor
som en full i et skrikende kor
har jeg forsøkt å være fri

Og mens jeg venter må jeg lære meg å leve i nuet.

Du ville ha det mørkere.
Jeg vil ha det lysere.

Jeg satt på en kafé dagen derpå for å lese dagens aviser. Ingen av dem hadde fanget opp det som var i ferd med å skje. Ut av høyttalerne på kafeen hørte vi Bob Dylan synge «Times They Are A– Changing«og påminnet oss dermed om hva som hadde hendt.

Noen timer tidligere, til tonene av Rolling Stones «You Can’t Always Get What You Want» avsluttet Donald Trump sin seierstale på republikanernes valgvake, vel vitende om at det er han og ikke Hillary Clinton som blir USAs neste president.
USA fikk kanskje ikke den de ønsket seg, men amerikanerne fikk den de ville ha.

Ingen av presidentkandidatene var populære. Mange betegnet valget som et valg mellom pest og kolera. Forretningsmannen Donald Trump har utvilsomt vært den mest omdiskuterte presidentkandidaten siden Ronald Reagan. Men, der Reagan tross alt nøt en viss respekt har Trump i stor grad blitt sett på som en farlig, uforutsigbar og latterlig mann.

Man kan undre seg hva som førte til den overraskende vendingen av valgkampen i natt, der de fleste regnet med at Hillary Clinton ville befeste ledelsen hun har hatt i det siste.

Noen av oss er ikke overrasket, for dette har blitt et protestvalg, i et land der mistrivselen har økt nesten for hver måned de siste årene.

I de siste to årene har jeg lest meg gjennom hva som har foregått bak fasadene og de store feite overskriftene. Både i fjor og i år satte vi økende forskjeller på dagsorden på Protestfestivalen. Norske aviser som Dagens Næringsliv, Klassekampen. Nationen, Dagen, Vårt Land, aviser som går i dybden mer enn i overfladiske overskrifter, har sett varsellampene lyse. Men jeg har erfart dem selv også, da jeg ble skilt for noen år siden og så hvor utrolig kort avstand det var fra middelklassen til underklassen.

I USA har alt det som har skjedd i Norden og Europa vært mange hakk verre. Mange har snakket om at budskapet i Elvis Presleys sang «In The Ghetto» har blitt en realitet for stadig flere.

Thomas Seltzer besøkte familien sin i USA gjennom programmet «Trygdekontoret». Det vi så på TV dagen før valget gav oss noen klare indikasjoner på hva som var i ferd med å skje. Når Wallmart, den største arbeidsgiveren i landet, har plakater i butikkene om å donere mat til sine ansatte forstår man at selv ikke jobb er nok for å holde seg unna fattigdommen.

Når Dagens Næringsliv i disse dager har skrevet mer enn Klassekampen om det faktum med økende forskjeller, så skyldes det nok at de rike også ser alvorlig på det som skjer. For de rike vil ha med seg flest mulig på kjøpefesten.

Mest ille har det vært med de unge uutdannede som ikke kommer seg inn i jobbmarkedet, med mer og mer påkrevd utdanning. Disse unge kommer av samme grunn ikke inn på boligmarkedet. Næringslivsleder Jens Ulltveit-Moe tror arbeidsledigheten vil stige til 8 prosent i Norge de neste årene.

Men dette er Norge. I USA har middelklassen blitt delt i to, der flere er blitt rikere og flere ramlet ned i underklassen.

I tidligere tider var det folk fra fattigere kår som klarte å etablere seg i middelklassen med eget hus, bil og god økonomi. Amerikanere i middelklassen har sunket med 11 prosent, siden 1971.

Når flere fra middelklassen mister jobben blir det kortere vei ned til underklassen, dermed flere som forstår hva som er i ferd med å skje med vårt velstandssamfunn.

I dette finner vi den overraskende vendingen på valget i natt. De rike har fått sin kandidat, men også de fattige har fått vist at de kan si ifra at nok er nok.

Donald Trump og republikanernes seier er først og fremst en protest fra de fattige hvite. Men også mange av de millioner av konservative kristne har sett på Trump som et bedre alternativ enn Hillary. Overraskende nok tyder valget også på at mange kvinner, til tross for Trumps kvinnesyn, har valgt å stemme på han.

I valget av Trump finner vi også en protest mot de mektige elitene.

Spørsmålet er om vi nå får et Armageddon som mange frykter, med en president som kan business, men ikke har snøring på politikk. Talen han holdt i natt tyder på at Trump har lagt alle de slemme ordene i valgkampen bak seg, at han ser forsonende fremover og at han har dyktige folk rundt seg. Ikke minst visepresident Mike Pence virker å være en klok og dyktig mann for Trump å ha med seg fremover.

I dag er hele verden rystet av at vi får president Donald Trump, men om vi skal se det positive viser valget at demokratiet lever i beste velgående.

Politikere, også i Europa, skal ikke kimse av økende forskjeller.

Derfor bør både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg ha fått seg en tankevekker i natt.

Når det blåser opp mot orkan og det tilsynelatende er vindstille innafor, er det selvfølgelig snakk om en sannhet med visse modifikasjoner.

«Orkanens øye blunker som om det fantes en hemmelighet,» skriver Ylva Eggehorn i diktet som heter «Orkanens øye».

Jeg har nesten alltid klart å holde masken, selv i livskriser. Men jeg er dårlig på å late som. Derfor svarer jeg alltid ikke så bra, hvis det er sånn når jeg får det typiske spørsmålet på Sørlandet, «åssen går det?». Ofte begynner den andre å flakke med blikket, for her skal man svare som seg hør og bør, jo takk det går bare bra.

Men dette er min blogg og jeg står fritt til å dele det jeg ønsker. Mye handler om samfunnsspørsmål, politikk og andre spørsmål som opptar meg. Men i dette innlegget skal det handle om angst, både fordi det kan hjelpe andre og fordi det er en god terapi å være åpen om det.

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg vil være så åpen. Oppveksten var preget av få ord, lite åpenhet. Mitt svar må være at jeg frykter bare døden. Jeg ser ingen hensikt i å gjemme tanker fra omverdenen, fordi vi er alle i samme båt.

I forskjellige livskriser har angst gitt fysiske reaksjoner. Men jeg er nådeløs mot meg selv og godtar ikke en gang livskrisen som unnskyldning, selv om frykten antakelig har en god del med det å gjøre.

Jeg har erfart et syltynt skille mellom det psykiske og det fysiske, men midt i orkanen forsøker jeg å ta til meg Ingvard Wilhelmsens ord om å slutte å kjenne etter. Wilhelmsen er grunnlegger av Hypokonderklinikken i Bergen. Ikke bare har jeg vært pasient men også deltatt i en TV2-dokumentar som en av tre hypokondere. Du må ikke stole på tankene. Det meste er tull. Ikke lytt til kroppens signaler, for da kommer du til å høre mye rart, sier Wilhelmsen som selv er lege.

For en god del år siden gikk jeg til det som heter psykomotorisk behandling, en type behandling som handlet nettopp om dette syltynne skillet mellom kropp og sinn. Noen av oss er så følsomme at vi opplever at det fysiske og psykiske går langt inn i hverandre. Det merket jeg når vi flyttet fra et sted til et annet og jeg våknet dyvåt av svette over lang tid. Jeg var så svett at jeg måtte skifte dyne og dusje før jeg kunne sove videre. Det merket jeg da jeg leste om flere forskjellige kreftformer og fikk alle symptomene fysisk på kroppen.

Helt siden jeg var 12 år har jeg levd med angst og dødsangst. Det siste er bakgrunnen for det første. For en del år siden så jeg et TV-program om sangerinnen Eva Cassidy som fikk kreft i hoften og døde. Jeg forsto i etterkant at jeg ikke burde sett dette programmet, men så gjorde jeg det likevel. Ofte kommer de fysiske symptomene en god stund etter «opplevelsen», men de kommer. Det tok en måneds tid før jeg fikk store smerter i hoften. Jeg hadde kontor i byen på den tiden, men jeg vred meg i kontorstolen for å få bukt med smertene. Umiddelbart kom angsten og tanken på det som ble Eva Cassidys skjebne. Dette ble så ille at jeg fikk problemer med å sitte i det hele tatt. Angsten tiltok og siden jeg ikke går til legen for å ta prøver måtte jeg ta tida til hjelp. Slik har det vært med alle symptomer. Man forbinder hypokondri med innbilt syke, men i mitt tilfelle har jeg fått fysiske symptomer mange ganger. Bare tida leger, tida kan gå fort men også veldig sent.

Jeg kan ikke bestemme dette selv. Jeg kan tilsynelatende jage bort tankene, eller forsøke å overse dem, men når de kroppslige symptomene kommer går jeg inn i en tid der jeg har mest lyst til å isolere meg, gjemme meg bort så ikke andre skal se meg. I denne tida lever jeg faktisk helt normalt hjemme, der kun kjæresten min får ta del i det jeg sliter med. Men innvendig er det er kaos av nerver og angst. Da jeg for noen år siden leste i ei avis om symptomer på prostatakreft og diabetes begynte jeg å gå på do hele tiden. Hvis du tenker på at du må på do, så må du og snart styrer det hele tilværelsen. En annen gang leste jeg om tarmkreft og fikk problemer med magen.

I mange år måtte jeg kjenne min egen puls for å kontrollere at alt var greit. Jeg holdt hånda på brystet og lyttet som en tvangstanke det er umulig å bli kvitt. Dette startet fordi jeg alltid gikk med tett nese. Hva skjer når du går på den måten? Alt av muskler spenner seg, nakken spenner seg og til slutt kortpuster du stakkato.

Hva som til enhver tid er problemet handler om symptomene.

Hvordan oppstår det? Det har jeg hatt mange teorier om, men livskriser er en faktor som skaper angst. Nå er det ikke alle som har livskrisen sklidd utover helsider i lokalavisen, det gjør det selvsagt ikke bedre. Men det motsatte kan også skje. Jeg har vært opphengt i «skjebnen» og har opplevd at skjebnen finnes, selv om Wilhelmsen hardnakket forteller at den ikke finnes.

Når jeg gifter meg kan jeg tenke at kanskje blir jeg syk siden jeg nå ikke er alene lenger. På samme måte er jeg sikker på at hun jeg var sammen med da jeg mistet faren min dukket opp fordi jeg ikke skulle gå alene gjennom en livskrise.

Denne tankegangen er destruerende. Uansett hva som skjer, så skaper det angst.

Heldigvis har jeg i dag en kone som ikke har snev av sånne bekymringer. Hun er like rolig og tilsynelatende like ubekymret som før, det burde roet meg. Men jeg kan fortsatt tenke at hun er så rolig nettopp for å kunne takle det som skjer med meg.

I denne tida med negativ fokus i media og usikkerhet rundt Protestfestivalen hadde jeg ikke klart meg uten henne.

Nå for tida er jeg overmannet av angst på ny, noe fornuften i meg setter i sammenheng med livskrisen jeg nå går igjennom. Det verker i ledd, hele tiden på forskjellige steder. I det jeg begynte å fokusere på det ble det verre, mye verre. Når jeg glemmer det merker jeg ikke noe.

Til tross for at jeg kan vri tankene over på at dette er et kjent mønster, så kommer jeg hele tiden til kort mot demonen som visker inn i øret mitt, «tenk om det er noe farlig?»

Nei, jeg går ikke til legen og tar prøver. Der er jeg like låst som jeg alltid har vært i et badebasseng når det kommer til å trekke opp beina fra bunngulvet.

Jeg har funnet ut at pietismen på Sørlandet på 60- og 70-tallet antakelig har hatt en betydning, spesielt det som omhandler skjebnen. I mange år tok jeg avstand fra kristendom fordi jeg ikke ville bli «tatt hjem» eller bli utsatt for at «det var nok meningen». I hjemmet vårt fantes ikke disse tankene, men de fantes overalt i samfunnet. Jeg fant det tryggest å holde meg langt unna kristendom. Det endret seg da jeg på 80-tallet støtte på trosbevegelsen der læren var det motsatte.

I dag lever jeg to forskjellige liv. Utad når jeg er i media eller snakker med folk kan man få inntrykk av en person som kan snakke for seg, er selvsikker og sterk.  Jeg klarer å holde fasaden. Når jeg rammes av akutt angst er jeg veldig glad for at jeg kan trekke meg tilbake, gå en tur i skogen eller snakke om det med kjæresten min. Det har jeg kunnet fordi jeg bestemmer over min egen tid.

Jeg har hatt enorm hjelp av engasjementet mitt i Protestfestivalen som har vært så meningsfylt at det har drevet meg fremover, ikke bakover.

Her forleden tenkte jeg på alle de som alltid har hatt et trygt og godt liv, med helse, god jobb, sikker inntekt og familie uten de store hverdagsbekymringer. Jeg tenkte på at de må jo være sikret et langt og godt liv, men så vet jeg at Wilhelmsen har rett i noe annet. Det meste som skjer er tilfeldigheter.

Jeg vet at mange av oss har våre demoner. Jeg er ikke alene.

Når man går fra livskrise til livskrise, fra angst til angst, kan man stille spørsmål med meningen med livet. Det spørsmålet stiller jeg meg hele tiden.

Ylva Eggehorn beskriver angsten i diktet «orkanens øye»:

«Det er livsfarlig
absolutt livsfarlig
å bøye seg ut.
Maleriene holder på å trenge ut
av sine rammer:
Kartene stemmer ikke: Elvene
synes alltid å renne i feil retning
grenser flyttes.
Ingenting hviler,
din elskedes ansikt eldes
mens du ennå kysser henne for første gang.
Skogene vokser, mumlende
og tynnes ut, omgrupperer seg
Viker til side for de nye veiene.
Veiene er stadig på vandring
uten å røre seg av flekken.
Orkanens øye blunker
sakte som om det fantes en hemmelighet»

Diktet minner meg om noe jeg selv skrev da jeg mistet faren min. Jeg har innsett at livet aldri kommer til å bli noen dans på roser, men har lært meg kunsten å nyte dagene.

Jeg tror det handler om å ta vare på øyeblikket, om kjærlighet, om å drives fremover av en mening der du er, for meg ikke minst i arbeidet med å lage Protestfestivalen. Jeg tror på åpenhet, ærlighet og at ethvert menneske får lov til å være seg selv, ikke bli tvunget inn i noe eller noens. Jeg tror på livet, på den gode tåren i øyekroken når datteren min ser på meg med de store blå øynene, eller på gleden når sønnen min har vunnet en fotballkamp.  Jeg tror på den lune vinden om våren, alt livet som våkner når vinteren har ryddet seg bort. Jeg har tvilt meg til at Gud finnes, at livet ikke er meningsløst, at de gamle som er borte skal få treffe de unge som lever i dag.

Ja, jeg tror det finnes en hemmelighet i orkanens øye.