Denne lørdagen skal vi yngle rundt igjen og lage støy vi bittesmå mennesker i et bittelite øyeblikk av evigheten i et bittelite land og på en bitteliten klode. Vi må huske på å lage masse leven siden vi bare er innom. Det meste av tiden ligger vi i jorda og blir til jord. Det meste av livet gjør vi ingen verdens ting. Og så har vi på forunderlig vis alle våre ærend.

Vi sirkler om vårt og bryr oss lite om andres såfremt det ikke er noe som irriterer oss. Vi er som maur i ei maurtue.
Tida finns ikke før vi er i den. Derfor heter det at de døde er gått ut av tida.
I denne lille lørdagen blir vi oppfordret til å lufte oss fordi det er varmt og fint men skal bli kaldere til uka.
Jeg skal lufte meg værviser. Jeg skal ut i skogen i dag og på byen i kveld. Jeg skal tenke på henne, og jeg skal vente forandring.

I disse dager er jeg som vanlig opptatt av alt som må løses i Protestfestivalen. Det suger helg. Jeg tenker også at når noen gir millioner til kommersielle prosjekter kunne kanskje noen gi en promille av sånne beløp til Nordens frie filosofiske pustehull fordi vi mennesker trenger det.

• Vi trenger å snakke om de store spørsmålene så vi holder ut.
• Vi trenger å diskutere urett og ufred.
• Vi trenger kanalen som ikke lar seg styre i en eller annen korrekt retning.
• Vi trenger flere som Kurt Mosvold i denne vesle byen i dette vesle øyeblikket av evigheten så vi kan som Høvdingen sa før han ble borte; ikke tie stille men overvåke maktmenneskene.
• Vi trenger å snakke om hvem vi er og hvor vi skal. Vi har det nemlig ikke så greit på denne prikken som enkelte hevder.
• Jeg sier som Rolf Jacobsen. Det er håpløst, og vi gir oss ikke. Jeg gir meg aldri. Det må være mine finske gener blandet med hypokonderen i meg..
• Vi trenger å snakke om livet uansett hva Cornelius mener.

Noen ganger. Ikke så få ganger heller tenker jeg på alle de spennende jordvesen vi kunne hentet inn til den lille plassen vår i september med bare bare én promille av det som gis bort i verdens rikeste land.
Det er en stund til ennå men gambler vi på flere som kommer forventer jeg nesten at minst 10 prosent av byens borgere kommer. Pluss mange utenfra.
Kaos er utgangspunkt for tilblivelse. Vi er bare på gjennomreise alle sammen.

Det trenger vi å snakke om.

Thorvald Steen, forfatteren, sier det så bra i et dikt:

Jeg står på to bein.
Det ene sier:
I dag er ikke i morgen.
Vi kan ikke to ganger stige ned
i en og samme elv.
Det andre sier:
Motstridene krefter
er alle tings far
Jeg er ikke en tanke
innesluttet i en stein.
Jeg lever.
Er bevegelsen.
I spenningen mellom treet
og kullet lever jeg.
i ett og alt:
en del kjærlighet,
en del hat.
Vegen jeg går på er merket:
Så lenge det er liv, si ikke aldri.
I horisonten ruver
en god erfaring:
De som er slått i dag
reiser seg i morgen

God lørdag med eller uten avkom!

Kristiansand har fått kjørt seg i media de siste dagene. Spørsmålet er om politikerne og de som råder byen herper Kong Christian IVs by, slik man kan få inntrykk av. I Dagens Næringsliv går Erling Dokk Holm kraftig ut med overskriften «De tapte muligheters by». «Når vi tenker oss Kristiansand, alle vi som ikke kommer derfra, så tenker vi på det vakre sentrumet. Vi blir narret. Vi tenker på Kvadraturen. Det stramme og regelmessige som Christian IV grunnla i 1641,» skriver Dokk Holm. Han kaller det som skjer i byen for en «veritabel avurbanisering». «Prosessen er politisk villet og en storstilt demonstrasjon av hva man ikke må gjøre hvis man ønsker en levedyktig by,» skriver han. På grunn av store utbygginger i Sørlandsparken, på Støodden og på Hamrevann mener han byens politikere langt på vei ødelegger byen. «Denne typen utbygginger uten bypreg har noen store mangler. Det har ikke vært bygget torg, samlingsplasser eller noe annet som kunne skape sted og stedskarakter. Det er ikke en by, det er heller ikke landsbygd, det er monofunksjonelle områder. Bolig for seg. Næring for seg. Handel for seg. Kristiansand har vært plaget lenge,» hevder han. Helt til slutt i artikkelen skriver han at «Kristiansand er på vei til å bli en kraftfull demonstrasjon av alt som bryter med de rikspolitiske retningslinjene: Byen vokser gjennom å bli stadig mer bilavhengig, mer fragmentert og mindre fremtidsrettet». Erling Dokk Holm er ingen hvem som helst innenfor arkitektur og byplanlegging. Han arbeider ved markedshøyskolen i Oslo og kommenterer arkitektur og byutvikling i Dagens Næringsliv. Dokk Holm er også blant de utenfor byen som har engasjert seg mot riving av Agder teater. Nesten 4000 har signert oppropet mot riving på Facebook, uten at det ser ut til å rokke på de rådende politikeres valg. En av byens egne forfattere Pål Gitmark Eriksen skriver i en kronikk i Fædrelandsvennen at «byen mangler en felles kulturbevissthet». Han kaller kulturpolitikken i Kristiansand for retningsløs. Drar man disse linjene over til Dokk Holms analyse om bygging rundt byen handler det også om retningsløshet. I Klassekampen 19. februar skriver forfatterne av «Bykamp» Ståle Økland og Nicolai Strøm-Olsen at «kultur redder ikke byene». De mener at byer som Larvik og Kristiansand har en strategi som ikke fungerer. Inntjeningen i kultursektoren er for dårlig. Det er det viktigste argumentet til Økland og Strøm-Olsen. «Går næringslivet dårlig, kan byen ha så mange parker, museer og barnehager den bare vil uten at det hjelper. Uten økonomisk vekst, flytter folk. Det skjer i Detroit, Torino og Göteborg, i Larvik og Fredrikstad,» hevder de. De spør hva byer som Kristiansand skal bli best på, og hva de skal eksportere. Nå vil mange være uenig om at satsning på kultur i realiteten er en dødsdans. Men felles for alle disse innleggene er at byen er retningsløst. Man skal satse på kultur, men river kulturbygg. Man vil satse på Kvadraturen, men bygger ut i Sørlandsparken, som nå har landets største kjøpesenter. Man bygger store boligfelt ei mil utenfor byen, og fyller opp sentrum med parkometre. Kong Christian IV må ha vært en systematisk konge, da han ville bygge en by som Kristiansand, hvor gatene ligger vinkelrett mot hverandre. Han gjorde det samme i andre byer han grunnla, som Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo) og Kongsberg. Hva som skjer i byen hans i dag ville han neppe vært bekjent av. Vi endret navnet fra Christianssand til Kristiansand, men det som har skjedd bare siden tusenårsskiftet er mye verre. Forfatteren Kaj Skagen skrev for en stund siden at det eneste som har gått fremover etter krigen er teknologien og økonomien. Bare noen få hadde mot til å gjøre opprør. De ble sett på som avvikere, og fikk tilnavn som bohemer, beatbohemer og hippier. Nå er det ikke så mange av disse «avvikerne» igjen i samfunnet vårt, men vi har kunstnerne, og noen gamle politikere som Harald Sødal (og til dels Dag Vige og Cecilie Nissen i Venstre), som fremdeles er opptatt av å bremse utviklingen og bevare det som bør bevares. Utrolig nok kan det virke som disse to elementer teknologi og økonomi, er det som lammer all form for dialog og refleksjon. Begge disse begrepene kan kalles nye i historisk sammenheng. Hele kommuneplanen (2012-2022) bør revurderes, plukkes fra hverandre og i stedet tenke nytt. Vi er glad i byen vår og vil den skal leve. Når en by som har vært regnet som en av perlene i landet, møter så mye kritikk utenfra og innenfra bør politikerne være ydmyke nok til å lytte. Jeg tror ikke løsningen til Dokk Holm om å lage byer i Sørlandsparken og Vågsbygd er løsningen på problemet. Kristiansand som en liten havneby vil i alle fall sakke akterut i utviklingen som skjer over hele landet. Jeg tror heller på helhetlig tenkning og langsiktig kultursatsning, ikke bare rundt Kilden. Riktig retning er å bevare først, og tenke nytt etterpå, ikke motsatt.