Kategori Debatt

Tirsdag er byttedag

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

IMG_0002 (1)

Man skal holde fanen høyt. Man skal ta seg sammen. Holde hodet kaldt. Man må gjøre det man må. Man må holde ut. Man må finne på noe. Man må sosialisere seg. Man må arbeide. Man må ta seg sammen.

Ca. 50 prosent av de som gifter seg og får barn i dag skiller seg, eller blir ufrivillig skilt. Flest pappaer blir ufrivillig skilt. I flere generasjoner har pappaer levd store deler av tilværelsen uten det mest kjære de har i livet sitt. De er helgepappa og har barna annen hver helg. Resten av tida må de leve sitt eget liv. Jeg tror ikke noen som ikke har vært helgepappa kan forestille seg denne hverdagen. Man kjenner på friheten, men den er et tveegget sverd. Man kjenner på savnet. Man lar sokkene ligge der de lå, og bamsene ligge urørt.

I dag er heldigvis mye forandret. Flere og flere får delt omsorg. Mamma og pappa er sammen med barna like mye. Ventetiden er ikke så lang, og den er like lang for begge. Jeg har delt omsorg. Livet er meningsfullt og rikt. Jeg vil kalle meg lykkelig, i den grad det er mulig. Det er selvfølgelig slitsomt til tider. Man skal følge opp lekser, følge på aktiviteter, få med seg fotballtreninger og lage sunn mat. Samtidig skal man skjøtte sin egen jobb.

Les mer «Tirsdag er byttedag» →

Agder teater – En kulturarena for livsmestring!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det nærmer seg åpningen av Kilden. Mye er sagt og kritisert rundt dette nye enorme kulturhuset, men fakta er at med åpningen blir andre bygg i byen til overs. Jeg ønsker å slå et slag for Agder teater som et kunstnersenter for psykisk helse. I Oslo bygges det i disse dager et hus tilrettelagt for folk med psykiske lidelser. Huset i Oslo bygges helt sentralt der ting skjer og meningen er at det skal være åpent for omverdenen. Bygget skal ikke være en behandlende institusjon, men et møtested med kreativitet, nettverk og mestring. Det vil bli teaterforestillinger, konserter, kunst og kafeteria.
Mitt poeng er at mange med en eller annen form for kunstnerisk sjel sliter med en eller annen psykisk lidelse. I de mest tragiske tilfellene har flere av dem endt med å ta sitt eget liv. Eksempler på det siste er Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven og Tor Jonsson. Mange kunstnere sliter med en form for livsangst, mer enn dødsangst. Vi kan gjerne spørre oss om kreative mennesker har fått psykiske lidelser eller om det er mennesker som sliter med livet som blir kreative. Uansett hva vi måtte mene om det er kunstnere med et mørkt sinn overrepresentert blant de som er blitt store kunstnere. I sanger eller i bilder handler det ofte om savn, sorg, lidelse eller død. Edvard Munch og Johnny Cash er bare to eksempler på dette.
For omtrent ti år siden arrangerte jeg støttekonsert for nå avdøde Kenneth Sivertsen på Smuget i Oslo. Mange store kunstnere var til stede og noen delte av sine egne erfaringer, som visesangeren Stein Ove Berg som bare et år senere døde på tragisk vis. Han fortalte åpent om hvordan han slet med å takle livet. Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen sa noe veldig viktig da han holdt innledningstale på Smuget. Han snakket om fornemmelsesfinhet. Kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har, hevdet han. Kunstnerne blir mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad, mente han. Reiulf mente samfunnet hadde et ansvar overfor de som har denne finheten fordi ”de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss”. Derfor trenger vi kunstneren, sa Reiulf.
Hvis Agder teater blir et kunstnerisk senter for mental helse i stedet for å ende opp som et kommersielt boligbygg vil det kunne føre til en lang rekke positive effekter. Agder bunner levekårsundersøkelser hvor det blant annet er mer psykiske lidelser enn for øvrig i landet. Kunstnerne som ikke klarer eller ønsker å innrette seg i det mange vil kalle et normalt arbeidsliv vil få en arena der kunsten deres blir sett og hørt. Dette vil være nyttig for begge parter. Nylig skrev billedkunstner ”Gry” i Klassekampen om sin frustrasjon overfor NAV, som ikke er tilpasset frie yrker. ”Gry” kunne selvsagt tatt en ”vanlig” jobb men ikke alle vil det eller takler det. Reiulf Steen tar kunstneren og kunstnersjelen på alvor.
Hvis Agder teater skulle bli en slik arena vil publikum få et sted med lavere terskel og det jeg mener er et mer spenstig og friere kulturuttrykk, enten det handler om musikk, litteratur, teater eller kunst. Publikum vil kunne få en helt annerledes opplevelse enn i Kilden, men opplevelsene vil også ha likhetstrekk. Den største forskjellen er at i Kilden er det ledelsen som setter opp et program. I Agder teater vil kunstnersjelene selv sette premissene.
Huset bør ikke bare være et sted for kunstnere men også de som betegner seg kunstnersjel og dem finnes det mange av i byen. De faller ofte utenfor alt. Vi skal heller ikke se bort i fra at Agder teater i et sånt lys vil bety ekstra inntekter til en hardt arbeidende type mennesker som sliter med å klare seg, fordi de ikke passer inn i NAVs støpeskje.
Hvis Agder teater skulle bli et slikt hus er det utrolig viktig at det ikke flagges med sitt ”syke” utgangspunkt. Mental Helse og Rådet for Psykisk Helse bør naturlig nok være en del av prosjektet, men i mindre grad. Dette bør være kunstnernes hus først og fremst. Det som foregår i huset må i størst mulig grad normaliseres.
I løpet av livet får annenhver nordmann en psykisk lidelse. Derfor er det viktig at dette normaliseres. Huset bør være et kunstnerisk senter, et teaterhus og en konsertarena på linje med Kilden, Kick, Haandverkeren og Samsen. Forskjellen bør ligge i lavere billettpriser og en lavere terskel for å slippe til.

Huset vil bli en sentral og antakelig livsnødvendig kulturarena og et friskt tilskudd til kulturlivet i Kristiansand.
Professor Ingvard Wilhelmsen på Hypokonderklinikken i Bergen sa en gang at det finnes to typer mennesker. De som stort sett lever uten de store bekymringer, og de som stadig fylles opp med dem. Kjennetegnet på første kategori er at de legger problemer bak seg.
La oss få et sted i Kristiansand for de som ikke klarer å legge bekymringer bak seg. Da vil de som klarer å legge bekymringer bak seg lettere makte å gjøre det, for som Hans Børli sa det i et av sine dikt: Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel.

Når man møter seg selv i døra

Svein Inge Olsen 1 kommentar

Man kan jo spørre seg om det er ekspertene innen kosthold, livsstil, helse og trening som gjør oss syke i dag. Hver dag kan vi lese i en bråte aviser eller se på TV2s morgensending, hvordan vi bør leve for i beste fall for å få leve lenge i landet. I disse dager er palmeolje et hett begrep. Det er mettet fett, som ikke bare ødelegger regnskogene, men det gir oss kreft, fedme og depresjon. Det skal være svært helseskadelig skal vi tro avisene og spesielt Dagbladet. Palmeolje finnes i «nesten alt», fra smør til kjeks, til smågodt og sjokolade. I det siste har enkelte smørprodukter markedsført seg som «fri for palmeolje», bare for å fortelle oss hvor sjeldent det er. I tillegg har vi fått vite at all potetgull og pommes frites produserer det kreftfremkallende stoffet akrylamid. I tillegg inneholder det mye salt.  Vårt eget Sørlandschips er intet unntak. Tidligere har vi lest at kunstige søtningsstoffer som aspartam er skadelig. Det kan også gi oss kreft. Det siste er forståelig, fordi det som er kunstig neppe er sunt. I mandagens VG kunne vi lese at bearbeidet kjøtt øker sjansen for en tidlig død. «Spiser du mye bearbeidet kjøtt som bacon, pølser og salami? Kanskje ikke etter å ha lest denne saken», skremmer avisen oss med. Fra før vet vi at nitritt som finnes i pølser, og også i salami, kan gi oss kreft. I følge ernæringsprofessor Birger Svihus er hovedproblemet at vi får i oss for mye salt. Salt også? Men salt finnes jo i alt? Vel, i alle fall der det ikke er sukker. Men la oss se nærmere på dette. Nesten alt vi spiser i dag er bearbeidet, fra fiskekaker til kjøttdeig til nevnte pølser. Vi har kanskje noen minutter på vei hjem fra jobb for å handle noe mat, som er raskt å lage. Vi som har små barn har mer enn nok å ta oss til på ettermiddagen. Den ene skal på fotball, den andre på dans og den tredje på karate.  Minstejenta mi på 5 år fikk vite at «lørdagsgodtet» kunne bestå av knuste insekter. Jeg skal love at en mer effektiv måte å få barn til å slutte å spise godteri på tror jeg ikke finnes. Spørsmålet som umiddelbart ligger på tunga er; hva skal vi spise? Hvis vi skal tro de samme ekspertene er rent sukker svært skadelig, og kan føre til både kreft og andre dødbringende sykdommer. Vi kan ikke spise middag fra matvarekjedene, ikke kose oss med snop i helgene og så må vi lete med lys og lykt for å finne noe å ha på brødskivene, som ikke er skadelig. Brødet er det kanskje like lurt å ikke komme inn på, for noe mat må vi jo ha i oss. Brød og vann som de fikk i fengsel i gamle dager, er kanskje løsningen. Det å ikke spise noe som helst, medfører som kjent til sist døden. I følge treningsekspertene må vi trimme minimum 30 minutter hver dag, men skal vi tro de som er mest innom spaltene bør vi bedrive spinning eller annen trening minimum en time hver dag. Tar du en tur på Markens treffer du som regel på minst et treningsstudio daglig, som vil selge årskort. «Vi spiser mer og mer ferdigmat og skjønner ikke hvorfor vi får et folk herjet med bl.a. kreft. Vi syns maten er for dyr, samtidig kaster vi mer mat enn noensinne. Vi har aldri brukt mindre av inntekten vår på mat, likevel vil vi ha billigere mat. Vi vil bare spise fileter. Samtidig klager vi over høye kjøttpriser,» skriver kokk Charlotte Mohn i en kronikk på NRK Ytring. Mohn satt og ventet på hestekjøtt-skandalen, og mener vi må våkne av dvalen. Dagligvarekjedene tenker bare på å tjene penger. I følge Dag og Tid er det likevel vi forbrukere som har skylda, fordi vi jakter billig mat. I Dag og Tid, skriver elev ved Sogn Jord- og hagebruksskole Siri Halle om hvordan produksjonen av Findus Lasagne har startet før den ender i vår mage. Det er skremmende lesning. Aktører fra 13 land og 28 selskap var innom produksjonen. Men hva gjør vi så? Hvis vi skal følge oppskriften fra ekspertene må vi ha minimum to voksne personer i husholdningen, der den ene må bruke «en stilling» på å lage hjemmelaget mat, samt handle inn ingrediensene. Deretter, når denne personen har hatt sin daglige trim må den passe barn slik at den som har vært på arbeid kan få sin daglige dose mosjon. Men stopp en halv! Koalisjonsregjeringen har i årevis vært enige om «arbeidslinjen». Alle mann i arbeid, og barna i fulltidsbarnehager er det overordnede mål. Dette har ført til mer inntekter, høyere levestandard og ikke minst, de som tjener penger kan sette opp prisene på det meste. Deriblant boliger, hvor prisene styres av etterspørsel (som alt annet). Hvis vi koker ekspertenes råd og regjeringens krav sammen i ei gryte med hjemmelaget suppe får vi vel det svaret at alle familier med barn må importere hushjelp fra Østen? Eller er det meningen at mor skal kjøre seg utbrent eller far skal dø av hjerteinfarkt? Noen som ikke er opptatt av profitt eller tenker på vegne av seg selv bør fortelle oss hvordan vi skal leve sunt samtidig som vi skal få betalt alle regningene. Alt med måte er ofte blitt brukt som løsning, men med dagens fokus på nytelse blir det ofte det ene eller det andre, avhengig av hvor man er i livet. De færreste med småbarn har råd til å gå på restaurant hver dag. I praksis må vi vel sørge for at matvarekjedene lager mat fra bunnen av for oss, selv om det koster oss noe ekstra. Men er det sannsynlig? Det jeg savner aller mest er noen som kan fortelle oss hva som er sannheten, men hvem tror på julenissen når det nærmer seg påske?