Tirsdag er byttedag

IMG_0002 (1)

Man skal holde fanen høyt. Man skal ta seg sammen. Holde hodet kaldt. Man må gjøre det man må. Man må holde ut. Man må finne på noe. Man må sosialisere seg. Man må arbeide. Man må ta seg sammen.

Ca. 50 prosent av de som gifter seg og får barn i dag skiller seg, eller blir ufrivillig skilt. Flest pappaer blir ufrivillig skilt. I flere generasjoner har pappaer levd store deler av tilværelsen uten det mest kjære de har i livet sitt. De er helgepappa og har barna annen hver helg. Resten av tida må de leve sitt eget liv. Jeg tror ikke noen som ikke har vært helgepappa kan forestille seg denne hverdagen. Man kjenner på friheten, men den er et tveegget sverd. Man kjenner på savnet. Man lar sokkene ligge der de lå, og bamsene ligge urørt.

I dag er heldigvis mye forandret. Flere og flere får delt omsorg. Mamma og pappa er sammen med barna like mye. Ventetiden er ikke så lang, og den er like lang for begge. Jeg har delt omsorg. Livet er meningsfullt og rikt. Jeg vil kalle meg lykkelig, i den grad det er mulig. Det er selvfølgelig slitsomt til tider. Man skal følge opp lekser, følge på aktiviteter, få med seg fotballtreninger og lage sunn mat. Samtidig skal man skjøtte sin egen jobb.

Tirsdag er byttedag. Tirsdag skal barna til pappa. Barna mine er 6 og 8 år. De er det største som har hendt meg. Jeg forguder de små, og uansett hvordan jeg ville beskrive forholdet til moren i dag, så vil jeg alltid være evig takknemlig for at hun var den som gjorde meg til pappa til de to nydeligste menneskene i hele verden.

Men det har ikke alltid vært sånn. Før i tida ble pappaer helgepappaer. Det var ikke mammaenes feil. Det var tida og samfunnet som ville det sånn. Jeg har en voksen sønn. Jeg har kjent på det å være helgepappa. Jeg hadde et tungt liv. Livet var meningsløst. Det var tøft. Man måtte holde ut og man måtte ta seg sammen. Hverdagene handlet mye om venting. Når gutten min kom for helgen begynte jeg allerede å grue meg fordi han snart skulle dra igjen. Når han var dratt tilbake tilbrakte jeg hele uken med å savne han, med å tenke på han. Jeg gikk lange turer. Jeg skrev dikt. Jeg gråt mine tårer. Jeg fikk problemer med å holde på en jobb. Jeg var deprimert. Jeg savnet gutten min. Jeg samlet på sanger der andre savnet. Kris Kristoffersons «Daddys Song». Ole Paus «Jeg reiser alene». Stonewall Jackson «Recess Time». Jeg lagde meg system for å overleve. Dagen han dro pakket jeg vekk alle lekene fra gulvet, men de måtte være synlige. Jeg måtte vite at han kom tilbake. Det ble min måte å overleve på fra dag til dag gjennom femten lange år.

I dag er gutten min voksen.

I alle de årene engasjerte jeg meg for å få forandret samfunnet. Jeg demonstrerte utenfor Stortinget, med pappfedre. Jeg deltok på møter og deltok i samfunnsdebatten. jeg gjorde det for å finne mening, for å holde ut. Det var hendelse som gjorde noe med meg. Vi må langt tilbake i tid, til 1976. Min pappa hadde vært helgepappa i to år.

I år er det førti år siden jeg ble skilsmissebarn. Jeg var 11 år den gang og levde i min boble slik mange 11-åringer gjør. I min boble handlet det om venner, lek og fotball. Jeg tenkte ikke så mye på pappaen min når jeg var hjemme. Jeg hadde nok med vennene mine, skolen og livet mitt. Jeg savnet selvfølgelig pappaen min. Han var den beste pappaen jeg kunne ha fått. Men jeg ble vant til at han ikke var der i hverdagene, bortsett fra noen timer på onsdager.

Påsken 1978 lager Kristian «Kikki» Kristiansen en reportasje i avisen Sørlandet. Han fulgte en mann på vei for å finne snø med kameraet sitt. Så laget han tekst under bildene og spredde det utover hele baksiden av avisen, som en slags tegneserie fra virkeligheten. Mannen på bilde hadde topplue og ski over skuldrene. Han gikk nedover fra Vågsbygd til Kolsdalen der det var stoppested for bussene. Men det kom ingen buss. Det var påske. Det var ikke et snøfnugg i byen. Mannen måtte tusle hjem igjen. Og bak han gikk «kikki», og mannen var intetanende om at han skulle havne på trykk spredt utover en helside når påsken var over.

Mannen var pappaen min. Når jeg som 11-åring så det utklippet forsto jeg for alvor hvordan en pappa som savner barna sine har det. Han trengte ikke si et ord. Han kunne gjerne sagt; Vær hos mammaen din, det er best. Det spilte ingen rolle. Jeg ble kjent med innsida av pappaen min. I årene som fulgte forfulgte den bildeserien meg. Den gjorde noe med meg. Jeg så en ensomhet jeg ikke klarte å beskrive, og uten at han sa et eneste ord. Jeg så savn og forsøk på å stable på beina en påske uten barn.

Bildeserien forandret livet mitt. Jeg innså at det savnet vil også prege et barn, og det vil prege en forelder for resten av livet. Uansett hva man sier til et barn vil det før eller senere forstå at pappa har savnet barnet sitt. Vi er laget sånn. Barnet savner pappa. Klart pappa savner barnet. Det er helt naturlig. Og uansett vil det barnet føle en slags skyld for at den forelderen som ser barnet minst er alene. Barn har en større rettferdighetssans enn oss voksne. Barn har faktisk en veldig sterk rettferdighetssans. Jeg er overbevist om at i alle tilfeller der mamma og pappa er gode omsorgspersoner vil det beste for barnet – og det beste for foreldrene – være at de tilbringer like mye tid med barnet.

Dette er ikke ment for å såre de som av en eller annen grunn ikke kan leve med delt omsorg. Den er bare min historie, og historien til mannen i filmen.

Sjekk denne sterke videoen om en pappa som savnet barnet sitt. Den vil gjøre vondt. Men av og til trenger vi å røske i det som gjør vondt sånn at det som blir igjen er noe godt.

Mens du ser på videoen er jeg glad. Tirsdag er byttedag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s