Husker ikke om det var Dag, Daumann eller hvem andre som sto bak disken, men øyeblikket ble hellig. Den første platesjappa jeg frekventerte lå innerst i Lillemarkens. Det ble begynnelsen på et avhengighetsforhold som skulle vare. Jeg kjøpte min aller første kassett. Coveret var gult, «Golden Hour Of Status Quo». En hel time med favorittbandet mitt skulle gjennomspilles i årevis fremover. Alt fra «Umleitung» til «Down the Dustpipe» og «Gerdundula». Jeg har faktisk restene av kassetten ennå, på hylla på det kombinerte nostalgiske TV-rommet og kontoret.

Siden den gang har jeg trødd stier til mang en platesjappe, ikke bare i byen men overalt hvor jeg har ferdes. I de senere årene var det aldri en Oslotur uten å måtte innom Platekompaniet på Oslo City. Før det var det en unik platesjappe i en av Oslos undergrunnsbaner. Der fant jeg flere godbiter. I Kristiansand satt jeg noen måneder bak disken på Pathetique øverst i Markens. Det var en drøm å se hva platekjøperne kjøpte, ja kanskje til og med påvirke dem til å skaffe seg ei eller annen singer-songwriter-plate. Den siste plata jeg tok med hjem derfra var Robbie Robertsons indianerplate «Contact From The Underworld Of Redboy», med stemmen til Leonard Peltier på et av sporene. Peltier som har sittet fengslet siden 1976, etter manges mening uskyldig. Etter dette var jeg avhengig av ukentlige turer, som oftest lørdagene, til Country Music Import, sjappa til countryidealisten Samuelsen. I det hele tatt fungerer platesjappene som veikart til livet man har levd og lever. Jeg kjøpte den siste med John Mellencamp på sjappa i Stavanger, da jeg slo ihjel tid for å vente på min siste ekskjæreste.

Jeg var selvfølgelig dømt til å drive med musikk uten å kunne hverken synge eller spille noen instrumenter. Min skjebne ble radioen, helt fra jeg hoppet av en vanlig jobb i 1984, for aldri mer å skulle vende tilbake. På Radio 1 kunne jeg luske rundt i de støvete platearkivene, først i den dystre kjelleren under tretrappa under Arbeideren og senere både inn den trange porten i Christian IVs gate og frem til det nye studioet hos Torleiv Øivand på helsekostbutikken Artisjokken. Vi fikk i oss både øl og helsekost i den tida, men først og fremst mye musikk.

Alt begynte i platesjappa i Lillemarkens. Vi spilte luftgitar til Status Quo i kjelleren hos Henrik. Senere danset vi oss klissvåte av svette til «Staying Alive» på først Baldevin og senere Silius. Til slutt innerst på Ernst. Men de forsvant en etter en. Den siste discoruta mi gikk til Smutthullet, til også den ble lagt ned. Jeg ble en evig vandrer i musikkens univers, og gir aldri opp. Finner stadig nye utveier selv om sjappene og rillene dør ut.

På mange måter har det staket ut min kurs i livet, som egentlig aldri kunne blitt annerledes. Jeg har laget lister, anmeldt plater i aviser og enhver kvinne som har tatt bolig i huset har måtte finne seg i at platehyllene var hellige. Musikken var en del av meg. Jeg var en del av musikken. Fra midten av 90-tallet når jeg satt og gråt i dyp kjærlighetssorg hadde jeg ikke overlevd uten kassettene med Kris Kristofferson, som ble spilt opp og ned og i mente. Han hadde vært der før meg, og de gangene jeg gikk ned mot sjøen for å hoppe, vendte jeg alltid tilbake til Kristofferson. Det reddet meg. Han reddet meg. Er det rart jeg endte opp med å skrive bok og lage skiver med sangene hans.

Jeg likte ikke overgangen fra LP og kassetter til CD-plata på slutten av 80-tallet, men omsider måtte også jeg gi tapt. Jeg tok overgangen greit, og har sporet opp mine første CD-kjøp til å være fra 1989, og da utelukkende honky tonk og den nye musikken fra countrymusikkens Mekka.  Gospelmusikken hadde inntatt hybelen på 80-tallet, men som nyfrelst fikk vi høre at «Purple Rain» med Prince var satans verk, så den nye plata jeg hadde kjøpt ble knust. Det er kanskje derfor jeg nesten bare finner Sheila Walsh og Jerusalem på LP-plater, for jeg mener å huske at jeg har hatt atskillig LP-plater i huset. Kassettetuiene ligger under gulvet, i en slags kiste. Hvor innholdet er aner jeg ikke.

Countrymusikken var det beste man fikk på 80-tallet, i en tid da selv Johnny Cash knapt samlet en håndfull mennesker på konsertene sine. I alt støvet etter Stock, Aitken & Waterman endte jeg opp med Nashville Sound. Musikken fikk jeg på westernsjappa til Jacobsen. Jeg mener å huske den lå i Tordenskjoldsgate. Dette var før Samuelsen startet opp Country Music Import på Birkeland, og lenge før han flyttet sjappa til Sørlandsparken. Alt dette var før bomringens tid, men for å være ærlig hadde jeg gitt blaffen i bompengene.

For noen år siden meldte Country Music Import oppbud. Jeg sto på døra i sørgedrakt da oppbruddsalget startet og fikk med meg mange godbiter hjem. Men sorgen lå tjukt utenpå hos både Samuelsen og meg. Han hadde ikke noe valg. Det var slutt på at folk besøkte butikken hans. Det var bare meg og noen fåtall andre. Heldigvis hadde vi Trond på Rockline. Han ble redningen. Hvis han ikke hadde plata bestilte han den. Dessuten visste han om musikken min, eller bare likte det samme som meg. Jeg fant som regel det jeg lette etter hos Trond Hurvenes. Helt frem til ganske nylig har jeg måtte ned den trappa til kjelleren hans for å se om det var noe nytt. Plata hans var en etterlevning, et spøkelse fra svunne tider. Jeg forsto at ingen kjøpte CD-plater lenger, og det irriterte meg. Jeg merket det gradvis. På Platekompaniet på Sørlandssenteret var det først bare CD-plater, deretter litt DVD, og i dag er CD-platene en bitteliten del av sjappa, som om de har spart den delen for oss nostalgikere.

The Forester Sisters med «Greatest Hits» var den første CD-plata jeg kjøpte. Hvilken den siste blir vil jeg ikke fundere på.

Jeg får stadig høre at jeg lever i gamle dager, men det er helt greit. Jeg vil leve i gamle dager. Problemet er at de gamle dagene vil ikke leve med meg. Jeg har erkjent at man kan få musikken på Spotify og Wimp og at det går an å spille dette på en Iphone når man er ute på løpetur, men for meg høres det kronglete ut. Jeg liker den vesle Mp3-spilleren min, som er atskillig mindre enn Sonys gule Sportsmann Walkman som jeg har fra slutten av 70-tallet. For å få musikken inn på spilleren duger ikke Wimp-abonnementet. Jeg må ha CD-plater som lagres inn på dataen, for så å legges inn på spilleren. Jeg vet også at man kan stikke inn en ledning i et hull i dashbordet på bilen og spille all musikken derfra. Det er i dette virvaret platesjappene tapte kampen.

Jeg innser at jeg må gi tapt jeg også, for som Trond spurte meg om da jeg var nede på sjappa hans for siste gang; «Får man kjøpt mp3-spiller ennå?»

What! Her er det noe jeg ikke har fått med meg. Er mp3-spilleren også på vei ut?

Jeg forlater Rockline undrende og sørgende. Takk Trond, for at du holdt ut så lenge. Jeg har med meg den svarte posen som man alltid fikk med seg derfra. Den passer godt nå. Jeg har gjort et kupp til halv pris, men jeg er ikke like glad som de andre gangene jeg har gjort platekupp.

Rockline legger ned.

Minnene er så mange. I Hollywood var det uendelig mye å oppleve, men den dagen jeg brukte på en av verdens største platebutikker Amoeba var et høydepunkt. Eller den dagen jeg gikk opp bakken på Tinnheia med ABBAs «Arrival» under armen en vinterdag i 1976, i snøkaoset med jevnaldrende rundt meg bajende på biler som forsøkte å komme seg opp bakken. Jeg bare smilte. Hadde fått gull året før Jan Egil Storholt satte verdensrekord på 1500 m.

Noen ganger var følelsen av det man fant bare så sterkt at man fikk hjertebank, eller kjente på at hånda var blitt lett skjelvende når man dro ut plata fra stativet.

Når jeg går opp trappene fra kjelleren og ut i lyset fra januardagen i hjertet av Kristiansand i 2015 tenker jeg at dette livet her er ikke noe for meg. Men vi mennesker er født stayere. Vi finner alltid nye veier, noen noe utveier for å holde ut, for å leve.

For platesjappene er lyset brent ned. Jeg forsøker å tenke som hypokonderen i meg tenker på sykdom, skyver vekk tankene. Før alt er slutt, fester jeg min lit til Presthus og Platekompaniet, selv om jeg må passere to bomringer på veien ut dit.

I går snakket jeg med en fyr om savnet. Han fortalte at han hadde vært på førjulshandel på Sørlandssenteret. Det var fullt av folk overalt.

Unntatt på Platekompaniet.

Jeg kan velge å si med Leonard Cohen; «there’s a crack in everything. That’s how the light gets in».

Eller med Bob Dylan; «it’s not dark yet, but it’s getting there».

 

 

Legendarisk platesjappe: http://xn--musikkpnett-38a.no/

Jeg har lyst å blogge om musikk denne førjulskvelden. Musikk er en vesentlig del av livet for mange av oss. For en del år siden kjørte jeg mange mil for å høre tre sanger. Det var en gang en festival som het Down On The Farm utenfor Halden. Sist gang jeg var der var den datoen som har brent seg fast i de fleste nordmenn i dag. 22. juli 2011 var også siste gang festivalen ble arrangert. Bootsa mine som drukna i regnjorda står fortsatt hos skomakeren. De var kjøpt i Kansas på slutten av 90-tallet, men gikk fra hverandre den grusomme dagen i juli.

Down On The Farm var en av mange festivaler som de siste årene har ridd inn i solnedgangen. Den jeg har savnet mest. Men primus motor Tom Skjeklesæther er en seig skrue. Han kan gjerne finne på å blåse liv i den igjen.

Men tilbake til det jeg begynte med. Etter en kjapp runde i skapet og samlingen med t-skjorter finner jeg den og ser at årstallet var 2008. Navnet vi skal frem til sto ikke overraskende nederst på plakaten.

Når sangeren avslutter sekvensen sin om løgneren har vi som var til stede vært vitne til noe helt spesielt. Eller som vokalisten i det norske bandet Onkel Tuka sa det, da jeg traff han litt tidligere den kvelden. «Mange vet ikke hvem som tusler rundt her på farmen, men jeg begynte å skjelve da jeg snakket med han».

Hvis man er opptatt av musikkhistorie (eller det som er igjen av den) burde mange flere slått følge med meg, men jeg dro alene den lange veien. Bob Neuwirth er nemlig ukjent for de fleste, tydeligvis også på farmen den varme sommerdagen, der gamlingen tuslet uforstyrret rundt. Skulle du komme til å nevne navnet til Bob Dylan, Kris Kristofferson eller for den saks skyld sjela til Janis Joplin ville de sannsynligvis humre, grine eller begynne på en strofe de kan utenat. Bob og Bob hang sammen i tykt og tynt, i tørt og fuktig lag. Janis og Bob var bestevenner og det skal ha vært Bob som introduserte henne for «Me and Bobby McGee». Det kan jo nevnes sånn helt forsiktig at det var han som skrev «Mercedes Benz». Bob og Kris har skrevet sanger sammen og nesten vært livsledsagere, men det er ikke alt de husker. Fylla har alltid skylda.

Fakta er at Bob Dylan hermet etter faktene til den andre Bob, så opp til han som en guddom og den andre Bob endte naturlig opp som Dylans turnemanager. La deg ikke lure av at du ikke har hørt navnet hans før. Betydelige navn i musikkhistorien karakteriserer han som den hippeste mannen de kjenner. Og noen av de som har klart å følge Neuwirths spennende liv vil kunne fortelle ting som får musikkelskere til å sperre øynene opp i dyp nysgjerrighet og respekt, ofte med tårer i øynene. En slik mann som kjente alle de store gutta sa det slik: «Hvordan kan Bobby Neuwirth være blant de største du kjenner? Kjenner du ikke Dylan? Kjenner du ikke Beatles? Kjente du ikke Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassidy? De lurer på hvem i svarteste skauen Bobby Neuwirth er. Svaret han gir er at Bobby er en av 60-åras best bevarte hemmeligheter. Magasinet Esquire beskriver han som stjernenes superstjerne. Det er en bra betegnelse. Han er en av musikkhistoriens største, sett fra innsida.

Bobby kjente alle som betydde noe, og alle som betydde noe var Bob Neuwirth-fans. Det finnes bare en person til som Bobby, og det er cowboy-legenden Ramblin Jack Elliott, en mann Jan Vincents Johannessen kaller kompis. Du kan spørre Jan om Jack, og han kan holde på en stund med historier. Spør du Kris Kristofferson kan han antakelig fortelle en uke i strekk. Både Jack og Bobby var betydelige for folk som Dylan og Kristofferson.

Bob Neuwirth er Elliotts høyre hånd. Dylans skygge. Se på «Don’t Look Back», filmen som tok for seg Dylans turne i England i 1965 og som er utgitt på DVD. Skjult bak svarte solbriller ser man de to, Bob og Bob som et speilbilde av hverandre. Du ville ikke klart å skille dem fra hverandre. Bob var Bobs medstjerne før og etter teppefall. Det sies sågar at de som kjenner dem begge ikke kan se om Dylan kopierte Neuwirths stil eller motsatt. Neuwirth var selvsagt til stede på den berømte Rolling Thunder-turneen mange år senere. Joan Baez beskrev den uskyldige fylliken som en samaritan som ikke stikker hodet frem sjøl, men sørger for at andre får suksess. Bob var i likhet med Ramblin’ Jack sterkt delaktig i Kerouacs «On the Road» som en figur som lå bak selve historien. Neuwirth er antakelig den personen Kerouac snakker om her:

«The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow Roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘awww!»

Janis Joplin og Kris Kristofferson var knyttet til Neuwirth gjennom sprit, sanger og den endeløse landeveien. Bobby var Joplins svirebror og betydde mye for The Doors. Jim Morrison var en av kompisene. Det var selvfølgelig Bob som satt og trøstet en sørgende Eric Clapton, da han nettopp hadde mistet sønnen sin. Patti Smith har skrevet dikt om ham. Respekten er enorm. Hun har fortalt at han bygget opp selvtilliten hennes steg for steg og lærte henne å drikke tequila.

Og så har vi den berømte historien jeg har med i min bok «Kris Kristofferson – Dikter Drømmer Lærer Løgner» om trioen Neuwirth, Joplin og Kristofferson som drakk tom hver eneste bar i Marin County, og at det var alltid en masse mennesker rundt dem. Disse tre alkoholikerne ble kjent som The Great Tequila Boogie.

Mine tre sanger med Bob Neuwirth fant sted inne i skogen like ved svenskegrensa, rundt et leirbål, sammen med kanskje hundre medsammensvorne. Datoen var 16. august, ingen hvilken som helst dato i musikkhistorien. Elvis Presley døde på denne datoen i 1977. Billy Joe Shaver ble født på den datoen samme året som Neuwirth. Til og med Madonna er født 16. august.

Fra den mystiske skogen utenfor Halden dro nok Bob Neuwirth hjem til New York for å male bilder, for det er som billedkunstner han har livnært seg de senere årene.

Mine sju timer i bil for tre sanger og en kort prat, de kan ingen ta fra meg. De står stemplet, så lenge det er pust i meg.

Sist Jack Elliott skulle ha konsert i Norge var jeg selvfølgelig på pletten for å sikre meg billett. Typisk nok fant han på å få hjerteinfarkt like før, så konserten ble avlyst.

I dag er Jack 83, Bob er 75, og så kan vi jo i samme slengen nevne at han andre Bob er 73, Kris 77, Billy Joe 75 og Guy Clark, som aldri var langt unna, 73.

Jahn Teigen kunne gjerne stukket innom.

Alle kan de synge med i det nærmeste Bob laget en julesang, en merkelig sang om jula i Las Vegas:

The Devil’s had my body, now may the Good Lord take my soul
So do not try to find me, for I will not be found

Ps. På Tidal finner du fem plater med han. Det er alt.