Bob Dylans beste

Vel, det er subjektivt som alt annet. Men dette er mine Dylan-favorittlåter, som gjerne kan nytes til vorspielet foran Dylan-konsertene i Stavern og Kristiansand denne helgen.

Master Bob, here we come…

dylan-Express-Newspapers-Hu

 

  1. Not Dark Yet (Time Out Of Mine, 1997)
  2. Knockin On Heavens Door (Pat Garrett & Billy the Kid, 1973)
  3. Blowin In the Wind (The Freewheelin, 1963)
  4. Masters Of War (The Freewheelin, 1963)
  5. Gotta Serve Somebody (Slow Train Comin, 1978)
  6. I Feel A Change Comin On (Together Through Life, 2009)
  7. Things Have Changed (2000)
  8. Like A Rolling Stone (Self Portrait, 1970)
  9. With God On Our Side (Times They are A- Changing, 1964)
  10. Rainy Day Woman (Blonde On Blonde, 1966)
  11. Man in the Long Black Coat (Oh Mercy, 1989)
  12. What Was It You Wanted (Oh Mercy, 1989)
  13. Ain’t Talkin (Modern Times, 2006)
  14. Man Of Peace, (Infidels, 1983)
  15. Tangled Up In Blue (Blood On the Tracks, 1975)
  16. Lonesome Day Blues (Love And Theft, 2001)
  17. I’ll Be Your Baby Tonight (John Wesley Harding, 1967)
  18. Lay Lady Lay (Nashville Skyline, 1969)
  19. I Want You (Blonde On Blonde, 1966)
  20. Shelter From the Storm (Blood On the Tracks, 1975)

Hør lista på Wimp: http://wimp.no/playlist/31a5e67c-b70a-4853-ac66-986b9e854ea5

 

40 år med ABBA

imageEIMI noen magasiner utdeles faste spørsmål a la «Beatles eller ABBA?». For min del var det aldri noen tvil. Jeg var ABBA-fan siden gjennombruddet med Waterlooo 6. april 1974. Og så var jeg dødsforelska i Agnetha, som så mange andre. På min skreppetopp a la Det Nye i 1974 toppet Olivia Newton John med Agnetha på 2. plass. Slik var det gjennom store deler av 70-tallet. I går feiret jeg ABBA-jubileet med å presentere mine favoritter i RETRO, radioprogrammet mitt. Her er listen:

Aller best likte jeg albumet Arrival som kom ut i 1976. Jeg husker når jeg kjøpte det og hvordan jeg gledet meg til å komme hjem å høre på det. Beste ABBA-låt i mine ører er og har alltid vært Fernando, hentet fra Arrival.

  1. ABBA – Fernando (1)

Nr. 2 på lista mi er en sang hentet fra det siste studioalbumet de gav ut. Albumet The Visitors kom ut i 1981 og preges av skilsmisser og avstand. Men låtene er fantastiske. The Day Before You Came er en neste magisk låt, både tekstmessig og melodisk som preges av Benny Anderssons geniale musikalske evner. Tenk deg dama du gledet deg sånn til å møte at du i etterkant husker alt du gjorde dagen før du møtte henne……

  1. ABBA – The Day Before You Came (2)

Vel, vi skal til 3. plass. Og her ligger en annen favoritt, nå hentet fra ABBAs sjette studioalbum Voulez Vouz som kom ut i 1979. På det albumet var Chiquitita.

  1. ABBA – Chiquitita (3)

Nå til The Visitors igjen, det siste studioalbumet deres utgitt i 1981. Slippin Through My Fingers handler om barnet ditt som vokser og glipper ut av armene dine…… Joda, når man har passert 50 har man opplevd det, ja, ikke alle kanskje. Min bror fikk sitt første barn for noen dager siden noen dager før fylte 49, men min eldste er passert 20 og så og si ute av redet…. Slippin Through My Fingers er en nydelig låt.

  1. ABBA – Slipping Through My Fingers (4)

og på samme album The Visitors finner vi også One Of Us, som har vært en mine absolutte favoritter siden albumet kom ut i 81. Det er masse vemod i det, og bærer preg av oppbrudd, noe som passer melankolikere. One of Us er skrevet og preget av skilsmissen til Agnetha og Bjørn. Og igjen, geniale Benny Andersson helt sentral i oppbyggingen av låta, også han i en begynnende skilsmisse

  1. ABBA – One Of Us (5)

Vi skal til 6. plassen, som er hentet fra Voulez Vous som kom ut i 1979. «I have a dream» Frida ledet an sangen på denne, men fortsatt med Benny og Bjørn som låtskrivere. Den kom ut som singel i desember 1979 og ble enormt populær og på listene langt inn i året 1980……

  1. ABBA – I Have A Dream (6)

Nå til en låt hentet fra et album utgitt i desember 1977. Albumet het rett og slett The Album, og låta som ble en allsangslåt over hele Europa het Thank You for the Music. I denne er det The girl with the golden hair som leder allsangen. Agnetha Fältskog fronter Thank You For The Music, og det gjorde hun utover alle radiostasjoner over hele Europa fra jula 1977 og langt inn i 1978.

  1. ABBA – Thank You For the Music (7)

Så endelig kommer vi til en låt hentet fra Waterloo, fra 1974. Hasta Manana Skulle faktisk vært låta til Melodi Grand Prix, men i siste liten fant Bjørn og Benny ut at de burde ta en låt hvor begge jentene sang. På Hasta Manana er det først og fremst Agnetha…. Denne har i alle fall allltid vært en av mine favoritter

  1. ABBA – Hasta Manana (8)

Så til den siste vi får plass til i denne ABBA-hyllesten. Den er også hentet fra Waterloo, og tittelen er Honey Honey. Og den kjære dere, den ble utgitt som singel i april 1974, altså for nøyaktig 40 år siden. En glimrende nesten-avslutning av ABBA-hyllesten. Vi må nemlig få plass til en til.

  1. ABBA – Honey Honey (9)

Vi måtte bare ha med denne. En nydelig låt.

  1. ABBA – Like An Angel Passing Through My Room

Intervju om programmet

http://www.radiosor.no/artikkel.php?pid=5&aid=4060

The year of dreams (To the memory of Arne Næss 1912-2009)

cropped-veientilwoodstock1.jpgThe funny thing about life is that we can do it. Or better: How we can hold the mask. We are all of us in the same boat. That means we are born because our parents wanted it, and we will die against our will. Between these two points we are going to make what’s worse, to be rational, reasonable persons holding the fort. We’ll get a pile of bills every month, and they had to be paid before settlement date. We have to behave our self in front of other people, family and our self. Nervous breakdowns, pills and alcohol are not recommended by anyone. Some of us use culture as stimulation, because the artist has always gone longer than any hard working man or family man. The artist can freak out, with both alcohol and nervous breakdowns and it is accepted. Because of this I allow myself to mention 3 lyrics from the world of music, written by artists who satisfy the claim of the artist. One of them is still alive. I feel this important to write about, that’s why I doing it.

In 2007 I said yes to be one of 3 in a TV2 documentary called “Hypochondrians”. The big question I ask myself is how human being can live their lives as if they live forever. To live as a hypochondrian with a fear of doctors is a challenge for anyone it concerns, but also for the surroundings. Society is built on common sense, not on emotions. Johnny Cash, with a voice stamped of sickness, sang on his latest album; «You can run on for a long time, run on for a long time. But sooner or later God’ll cut you down”. If you believe in God or not our destiny is steadfast and merciless. You are going to die, but you don’t know the day and the hour. Johnny Cash was close to dying when he did that song, and he had an extra reason to sing it but he did sing about this subject many times over the years, also in his younger days. Of course this song got an extra depth and gravity when he did it on his last album, released after his death. You can see it every day, people you know passing through in the street or someone you say hello to at the bus in the morning. Some days later you can read their obituary. Still you go on with your life, with routines, calmness and common sense. You pay your bills, go to work, eat your dinner and looking for new furniture at the January sale. Most of us don’t ask for more, and some don’t do anything more the rest of their life. In the time of establishment days are impetuous and punctual. Everything has to be exactly or else things will be delayed. Later, when kids are growing up and move away, many of us use time to the same things, routines, calmness and common sense. Some in this age, travel and experience, but also travel experiences can be a rational thing. At last, in old age, routines take over totally. When that happens it’s no way back. My impression is that no one is so punctual, reason and tidy like old people finish with working. But this article is not going to be about routines because I think some routines are necessary to hold out. In this next song “Killing Time” one line is like this; ”Slowly marchin’ by the numbers to the freedom of the grave. Killing time ain’t it slow» In the end you can hear this: «They’re not haunted by the visions that they never dared to see. And they’ll never miss the dreams they’ve never had.» Kris Kristofferson has a master degree on the English poet William Blake. You can hear it in this lyric. It is strange I don’t have heard him sing this song live, but you’ll find it on the album “Surreal Thing” from 1976. This album continued in a way his way down after the successful years in the early seventies. (Later he had success again.) Another place in this song he sings “And their good times ain’t no better than their bad. Cause they think they need a signal light to tell them they can go”. When you are fear of death or have been close to death you need to live here and now, and fulfill all of your dreams immediately. Time doesn’t stand still, sorrow and pain is walking hand in hand and the dreams and the visions live, they don’t lie fallow. What give you the kick in your ass is the fact Johnny Cash is singing about, you don’t know when it happen, and you know it will happen. In the head of an hypochondrians you don’t have any choice, neither in the head of a man or woman who’s been close- to- death – experience You change your life. In the land turned the wrong way the perfect society is the one you live in. In this society you have to be rational, reason and keep down your emotions. If you don’t do you end up a little strange, and in worst case a deviant. Philosopher, professor and mountaineer Arne Næss, who died when he was 96. He always said you should do the opposite, to live out the emotions. He also lived his life to the fullest.

In the third song I listen to a national icon and a man who certainly not was seen as a little strange or a deviant, but he might have uses “a little strange” about himself. Erik Bye wrote his last song short before he died. He wrote it when he knew he was going to die, and he recorded it deadly ill in the hospital. “Dream” is about following the dream before it’s too late. Lyric is short, but strong, and it’s stronger because we know when he wrote it and recorded it. It’s in Norwegian, but the lines may be translated like this: “Do you carry an old dream? Maybe a drizzle, unruly dream /From behind when you was a kid / and no dream was too big / Give it wings, don’t wait / Soon it will be too late. / Ride on the wide back of the wind, / where eagles and ravens live.” This 3 songs is a good start on a new year. Late poet Hans Børli, who was a friend of Bye, said something like “life is rich enough to forget time and the bread and death”. I absolutely do not sit in with an answer, but fear gets me to ask this eternal question these songs help me out with. How is it possible to so many human beings to live life so rational and correctly. Life is rich enough to live it. And to quote Børli again: “because nothing last, nothing last in a world where peace is snow in the footprint of a beast of prey”.

Topp 200 album

8e74a-kristofferson
1.Kris Kristofferson – Kristofferson (reutgivelse m/ 4 tidl uutgitte) (1970/1999)
Ironisk nok var Kristofferson vaktmester ved CBS studio da Dylan spilte inn «Blonde On Blonde» og var en av svært få som fikk lytte da innspillingen var lukket og svært hemmelighetsfull. Vakter voktet studioet. Den fem år eldre Kris hadde en ganske annerledes bakgrunn med masse skolegang og gikk ut av studiene som både professor i litteratur, militær kaptein og helikopter pilot. Men så hoppet han av, ble forlatt av kona og spilte inn debutalbumet Kristofferson som Rolling Stone i etterkant har kalt en «godt bevart hippie skatt». Her er de mest kjente slagerne, Kristoffersons sandpapir røst som prater mellom sangene, den originale «Me And Bobby McGee» og i tillegg fire kutt på 1999 utgivelsen som ikke har vært utgitt tidligere. Man kan godt si at Kristofferson fikk med seg litt av hvert av sitt forbilde Bob Dylan, men snart lyttet Dylan like mye til Kristofferson

d28ba-dylan

2.Bob Dylan – Blonde On Blonde (1966)
Inneholder ALT. «Blonde On Blonde» er en eksplosjon av variasjon i blues, country og rock’n roll, med fabelaktige tekster og ingen ringere enn Charlie McCoy på munnspill. Året er 1966. Av alle Dylan-år var dette Året. «I Want You», «Rainy Day Woman» og «Just Like A Woman» finnes alle her. Rett og slett et perfekt album du aldri blir trøtt av.

river

3.Bruce Springsteen – The River (1980)
Kultalbum produsert i 1979, før 80-åra skamferte rocken. «The River» var albumet Alle nynnet på og det er lett å skjønne hvorfor. Selv vi som bare var litt eldre enn fjortiser hadde skiva, selv om punken, rock’n roll og heavy metal burde ligget nærmere. «The River» forklarer hvorfor Bruce er The Boss. Han er poet, musiker og kunstner i ordets videste forstand. «The River» er bare et av mange album, men det beste.

4.Marvin Gaye – The Very Best Of (1994)
Litt enkelt kanskje, å putte inn et «best Of» album på lista mi, men «What’s Going On» fra 1971 er det naturlige utgangspunktet her. Et helstøpt album som var en aldri så liten revolusjon da det kom ut. Men hvis man vil ha både i pose og sekk som jeg ofte vil. Ja takk begge deler. Da er samlealbumet fra 1994, ti år etter at han ble skutt av sin egen far helt perfekt. Ikke minst fordi at en sang som «Sexual Healing» må være med på lista, sammen med kutt som «Mercy, Mercy Me» og «What’s Going On». Dessuten er hele albumet spekket med slagere. Personlig favoritt er likevel gospel, «Abraham».

5.ABBA – Arrival (1976)
Agnetha, Bjørn, Benny og Anni Frid er er skandinavisk fenomen. De er i særklasse på hva skandinavisk musikk har klart utenfor Skandinavia. Egentlig kunne jeg listet opp en haug ABBA album på denne lista, men man skal jo ikke overdrive heller. «Arrival» er uten tvil det beste. Kan til og med huske den snøværsdagen i 1976 da jeg labbet opp den brattebakken til huset jeg bodde i med LP’n i en pose, nykjøpt. Gledet meg som en unge til å høre den. Siden den gang har sanger som «Dancing Queen», «Money Money» (var faktisk min første ringetone) og ikke minst «Fernando» gåttt verden over millioner av ganger. Sistnevnte har alltid vært min personlige favoritt, slik er det bare. I dag blir vi spurt i intervjuer «Abba eller Beatles?». Mitt svar er entydig. ABBA, ABBA ABBA.

6.Johnny Cash – The Man Comes Around (2002)
Selv om JC kun har skrevet noen få av sangene på dette albumet snakker vi her om et musikalsk testamente som alle bør ha i sin private samling. Skjebnen er den samme for alle mennesker, men JC var en vis mann, en Moses som var hentet ut fra Gamle Testamentet og plassert inn i vår tid. Når så den gamle skal gjøre opp status setter han seg ned med gitaren, plukker ut sanger om død… og så frelse, og fremfører dem med en ydmykhet og nakenhet så det går frysninger nedover ryggraden. Du skal være rimelig kald fisk, om du ikke blir berørt av dette. Videoen «Hurt» der han sitter ved pianoet og ser livet sitt passere revy, før han legger på «lokket» står fjellstøtt, og som han sier det. «Every one i know, goes away in the end». Den gamle syke mannen hadde fått det for seg at akkurat «Hurt» skulle bli video. Så legger kona ned vandringstaven, og tre måneder etter følger Johnny etter. Trenger jeg å si mer? Utvalgte kutt: «Hurt», «I Hung My Head», «Sam Hall» og «First Time I Ever Saw Your Face». Men en liten advarsel. Ikke spill plata om du er virkelig langt nede. Eller, kanskje det er det du skal.

7.The Doors – The Doors (1967)
Jim Morrisons tragiske død i 1971 vil for alltid stå som «the end» på dette legendariske bandet, selv om de gjenlevende har forsøkt å fortsette. Han var ikke bare forgrunnsfiguten men poeten som skrev noe av det mest kunstneriske som er skrevet i populær musikk. Sanger som «Light My Fire», «Riders On the Storm» og «Break On Through» er rett og slett udødelige. Også nettopp «the End» som bla.a var filmmusikk til Apocalypse Now er en dyster men råsterk sang vi aldri blir lei av. The Doors vil for alltid stå der i historiebøkene som et av historiens beste rockeband. Jim ble bare 27 men dette samlealbumet lever ennå, det til tross for at det 37 år siden det kom ut. Rått, nakent og det perfekte soundtracket til en rus vil albumet også stå som symbolet på livets destruksjon og menneskenes nådeløse skjebne.

8.Pink Floyd – Dark Side Of the Moon (1973)
Apropos soundtrack til rus. Det ble sagt om «Dark Side Of the Moon» at det var det perfekte sondtracket til en lsd trip, men det var den gang i de surrealistiske 70-årene. Nå derimot, er det vokst med alderen og er blitt et sånt kultalbum vi bare må høre på iblant. I motsetning til The Doors, der det ikke minst var tekstene til Jim Morrison som sto sentralt er det musikken som gjør denne plata udødelig. Jeg erindrer høsten 1980 på et studentrom der akkurat «Time» ble guffet opp av den steinrike romkameraten min som hadde det anlegget. Man kan bli henført til en annen tilstand når man spiller denne plata, en tilstand der verdens problemer ikke er så nøye lenger. Heller ikke de personlige for den saks skyld. Prøv «Dark Side Of the Moon» på øret hos tannlegen, da trenger du ikke bedøvelse. hele albumet er en genistrek og jeg har en følelse av at Gilmour og Waters og gutta er stolt av verket sitt.

9.The Beatles – Revolver (1966)
Her skal jeg være ærlig, det er ikke alle som lager slike lister. Jeg har ikke noe forhold til Beatles overhodet. Tragisk, vil vel noen si men jeg koste meg med Abba og Status Quo og alle de andre. Men jeg har innsett at Beatles var pionerer og at Lennon/McCartney var fremragende låtskrivere, ja blant de største etter 2. verdenskrig. Derfor er mange Beatles album med på min Topp 200 liste.. At «Revolver» er best av dem har sin naturlige forklaring, men det er ingen selvfølge. Jeg overlater til noen andre å snakke i det vide og brede om Beatles. Jahn Teigen for eksempel, han vokste opp med dem:)

10.John Lee Hooker – Boom Boom (1992)
«Boom Boom» er som en sår gnagende uro som røsker tak i deg fra alle kanter. Rytmene. Stemmen. Tekstene, ja hele pakka. «I’m Bad, I’m Bad, I’m Bad….Like Jesse James» visker John Lee Hooker som egentlig skulle vært en vanlig pensjonist da han spilte inn plata på begynnelsen av 90-tallet. Og det kommer mer. Personlig favoritt og en mare jeg pleide å ri hver gang jeg var deppa til langt inn i beinmargen. » Ain’t Gonna Suffer No More, I’m Gonna Find Me A Woman…….» og akkurat det gjorde jeg.. Roy Rogers har produsert plata og den gamle, mett av dage sovnet først inn da han var 83 år gammel. Yes, han støtte stadig på flaska, stadig på kvinnene, stadig på…..ja… La dette verket stå som øverste representant for bluesen….vi trenger den her i denne nådeløse virkeligheten, eller som Obstfelder sa: Her er så underlig? eller Erik Bye eller John Lee Hooker, skal vi ta en øl?

11.Dave Alvin – Eleven Eleven (2012)
Eneste nyere album på lista. Helt fenomenalt. Topplåter: Johnny Ace is dead, Gary, Indiana 1959

12..Hank Williams – 40 Greatest Hits (1978)
12.Johnny Cash – In Folsom Prison / San Quentin (1968/1969)
13.Bob Dylan – The Freewheelin (1963)
14.Creedence Clearwater Revival – Cronicle, the 20 Greatest Hits
15.Johnny Cash – American Recordings (1994)
16.ABBA – The Definitive Collection (2001)
17.Bob Dylan – Slow Train Coming (1978)
18.Janis Joplin – Pearl (1971)
19.Blondie – Parallell Lines (1978)
20.Status Quo – Dog Of Two Head (1971)
21.Waylon Jennings – The Essential (1996)
22.Hank Williams – The Complete Hank Williams (1998)
23.Otis Redding – the Dock Of the Bay (1968)
24.Kris Kristofferson – The Austin Sessions (1999)
25.Neil Young – Harvest (1972)
26.Elton John – Goodbye Yellow Brick Road (1973)
27.Elvis Presley – Aloha From Hawaii via Sattelite 1973
28.Howlin Wolf – Howlin Wolf (1962)
29.Highwayman – Highwayman (1) (1985)
30.Queen – A Night At The Opera (1975)
31.Bob Dylan – Highway 61 Revisited (1965)
32.The Beach Boys – Pet Sounds (1966)
33.Kris Kristofferson – Jesus Was A Capricorn (1972)
34.Michael Jackson – Thriller (1982)
35.Led Zeppelin – IV (1971)
36.U2 – The Joshua Tree (1987)
37.Carole King – Tapestry (1971)
38.Robert Johnson – The Complete Recordings (1997)
39.Neil Young – After the Gold Rush (1970)
40.John Lennon – Imagine (1971)
41.The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
42.The Eagles – Hotel California (1976)
43.Simon And Garfunkel – Bridge Over Troubled Water (1970)
44.The Jimi Hendrix Experience – Electric Ladyland (1968)
45.Status Quo – 12 Gold Bars (1980)
46.Kris Kristofferson – the Silver Tongued devil And I (1971)
47.U2 – Rattle And Hum (1988)
48.Buddy Holly – 20 Golden Greats (1978)
49.Bee Gees – Saturday Night Fever (1977)
50.Jefferson Airplane – Surrealistic Pillow (1967)
51.Stevie Ray Vaughan & Double Trouble- Greatest Hits 2 (1999)
52.Billy Joe Shaver – Electric Shaver (1999)
53.REM – Automatic For The People (1992)
54.Creedence Clearwater Revival – Green River (1969)
55.Kate Bush – The Kick Innside (1978)
56.Stevie Wonder – Songs In The Key Of Life (1976)
57.Dire Straits – Communique (1979)
58.Kiss – Dynasty (1979)
59.Anne Murray – Snowbird (1970)
60.Mike Oldfield – Tubular Bells (1973)
61.Bellamy Brothers – Let Your Love Flow (1976)
62.Melanie – The Best Of (1990)
63.Bob Dylan – Desire (1976)
64.AC/DC – Highway to Hell (1979)
65.The Pretenders – Greatest Hits (2000)
66.John Travolta & Olivia Newton John m.fl. – Grease (1978)
67.Elvis Presley – Elvis Presley (1956)
68.Fleetwood Mac – Rumours (1977)
69.Electric Light Orchestra – Discovery (1979)
70.Leonard Cohen – Various Positions (1984)
71.Joni Mitchell – Blue (1971)
72.Bruce Springsteen – Born To Run (1975)
73.Bob Dylan – Blood On Tracks (1975)
74.The Beatles – Abbey Road (1969)
75.The Beatles – the White Album (1968)
76.Steve Earle – Guitar Town (1986)
77.The Police – Their Greatest Hits (1990)
78.Robert Johnson – King Of The Delta Blues Singers, Vol 2 (1970)
79.John Lee Hooker – The Ultimate Collection (1948-1990) (1991)
80.The Rolling Stones – Exile On Main Street (1972)
81.Barry White – Can’t Get Enough (1974)
82.Muddy Waters – Folk Singer (1964)
83.The Rolling Stones – Some Girls(1978)
84.Whitney Houston – Whitney Houston (1985)
85.Cat Stevens – Teaser And The Firecat (1971)
86.The Byrds – Mr Tambourine Man (1965)
87.Crosby, Stills, Nash & Young – Deja Vu (1970)
88.Bob Marley – Exodus (1977)
89.Linda Ronstadt – The Very Best Of (2002)
90.Eric Clapton – Slowhand (1977)
91.The Rolling Stones – Sticky Fingers (1971)
92.Bruce Springsteen – Born In the USA (1984)
93.Elvis Costello – This Years Modell (1978)
94.The Byrds – Sweetheart of the Rodeo (1968)
95.Ray Charles – Modern Sounds In Country Music (1962)
96.Billy Joe Shaver – Old Five And Dimers Like Me (1973)
97.John Prine – Lost Dogs And Mixed Blessings (1995)
98.Olivia Newton John – Greatest Hits, Vol. 2(1982)
99.Suzi Quatro – Suzi And Four Letter Words (1979)
100.Roger Whittaker – The Very Best Of (1976)
101.Cliff Richard – Power To All Our Friends (1973)
102.Kris Kristofferson – A Moment Of Forever (1995)
103.Albert King – Born Under A Bad Sign (1967)
104.The Doors – L. A. Woman (1971)
105.Meat Loaf – Bat Out Of Hell (1977)
106.Dire Straits – Brothers In Arms (1985)
107.David Bowie – Station To Sation (1976)
108.Roxy Music – Avalon (1982)
109.Jerry Lee Lewis – The Jerry Lee Lewis Anthology (1993)
110.Neil Diamond – The Neil Diamond Collection (1999)
111.Willie Nelson – The Great Divide (2002)
112.Dr. Hook – I Got Stoned And I Missed It, Best Fr. Shel Silverstein 71-79 (2003)
113.Supertramp – Breakfast In America (1979)
114.Elvis Presley – Elvis Is Back (1960)
115.Blondie – Eat To the Beat (1979)
116.R. L. Burnside – Wish I Was In Heaven Sitting Down (2001)
117.Emmylou Harris – Luxury Liner (1977)
118.Elvis Presley – Great Country Songs
119.Tony Joe White – The Train I’m On (1972)
120.Bob Dylan – The Best Of, Vol 2 (2000)
121.Merle Haggard – 25th Anniversary Album (1988)
122.Bob Marley – Burnin’ (1973)
123.Prince – Purple Rain (1984)
124.Michael Jackson – Off the Wall (1979)
125.Patti Smith – Horses (1975)
126.Kris Kristofferson og Rita Coolidge- Breakaway (1974)
127.The Band – The Band (1969)
128.The Allman Brothers – At Fillmore East (1971)
129.Muddy Waters – The Anthology, 1947-1972 (2001)
130.Elvis Presley – The 50 Greatest Hits (2000)
131.The Clash – London Calling (1980)
132.Eurythmics – Touch (1984)
133.Stevie Ray Vaughan – Texas Flood (1983)
134.Gram Parsons – Grievous Angel (1973)
135.Bob Dylan – Time Out Of Mind (1997)
136.James Brown – Greatest Hits
137.Nitty Gritty Dirt Band m. Fl. – Will The Circle Be Unbroken (1972)
138.Dolly Parton – Coat Of Many Colors (1971)
139.Nanci Griffith – Other Rooms, Other Voices (1993)
140.Joni Mitchell – Blue (1971)
141.Waylon Jennings – Honky Tonk Heroes (1973)
142.Deep Purple – Machine Head (1971)
143.Willie Nelson – Red Headed Stranger (1975)
144.Patsy Cline – The Ultimate Collection (2000)
145.Pink Floyd – Wish You Were Here (1975)
146.Jessi Colter – The Very Best Of…An Outlaw…A Lady (2003)
147.The Beatles – A Hard Day’s Night (1964)
148.Merle Haggard – Branded Man (1967)
149.Miles Davis – Kind Of Blue (1959)
150.Paul Simon – Graceland (1986)
151.David Bowie – Heroes (1977)
152.John Denver – An Evening With (1975)
153.Lobo – The Best Of (1974/1993)
154.Patti Smith – Easter (1978)
155.Wings – Band On the Run (1974)
156.Nazareth – Hair Of the Dog (1975)
157.Eric Clapton – From the Cradle (1994)
158.Linda Ronstadt – Simple Dreams (1977)
159.Johnny Cash – Classic Cash, Hall Of Fame Series (1988)
160.Lou Reed – Transformer (1972)
161.Pink Floyd – The Wall (1979)
162.Mott The Hoople – All The Young Dudes (1972)
163.Loretta Lynn – All Time Greatest Hits (2002)
164.Bruce Springsteen – Tunnel Of Love (1987)
165.Diana Ross m/ Supremes – Anthology (2001)
166.John Prine – John Prine (1971)
167.Simon & Garfunkel – Greatest Hits (1972)
168.Willie Nelson – Stardust (1978)
169.Grateful Dead – Live Dead (1969)
170.Bruce Springsteen – Nebraska (1982)
171.Sinead O’Connor – I Do Not Want What I Haven’t Got (1990)
172.Earth, Wind & Fire – That’s The Way Of The World (1975)
173.U2 – Achtung Baby (1991)
174.The Sex Pistols – Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols (1977)
175.Al Green – Greatest Hits (1975)
176.Blondie – The Best Of Blondie (1981)
177.Joan Baez – One Day At A Time (1970)
178.Elton John – Greatest Hits (1974)
179.Linda Ronstadt – Heart Like a Wheel (1974)
180.Carpenters – Close To You (1970)
181.Sammi Smith – The Best Of (1996)
182.Olivia Newton John – Early Olivia (1989)
183.Rod Stewart – Atlantic Crossing (1975)
184.10cc – Bloody Tourists (1978)
185.Jackson Browne – Pretender (1976)
186.Electric Light Orchestra – Out Of The Blue (1977)
187.Marianne Faithfull – Dangerous Acquatances (1981)
188.Alan Jackson – Here In th Real World (1989)
189.Patti Smith – Land (1975-2002) (2002)
190.Glen Campbell – Wichita Lineman (1969)
191.Madonna – True Blue (1986)
192.Kris Kristofferson – Border Lord (1972)
193.Chuck Berry – The Great Twenty- Eight (1982)
194.Tony Joe White – One Hot July (1998)
195.Aretha Franklin – The Very Best Of Aretha Franklin (1994)
196.Bonnie Raitt – Nick Of Time (1989)
197.Frank Sinatra – Songs For Swingin’ Lovers (1956)
198.David Bowie – The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars (1972)
199.The Cure – Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987)
200.Alanis Morrisette – Jagged Little Pill (1995)

Faderen

Son+House

Son House (1902-1988) ble kalt «bluesens pappa» av ingen ringere enn Muddy Waters, og livet til musikeren og låtskriveren som døde i 1988 er som hentet ut fra en spenningsroman. Han var dømt morder, deltids predikant, mystiker, kronisk alkoholiker og en nøkkelperson i delta-miljøet i 60-åras bluesbevegelse. Eddie James «Son» House var venn og kollega av selveste Charley Patton og han var inspirasjonskilde for andre historiske skikkelser som Robert Johnson og nettopp Muddy Waters. Om det er 100 år siden Son House sin fødsel står han nå mer støtt enn noensinne som en av blueshistoriens viktigste.Et av dagens rockeband, The White Stripes, gjorde «Death Letter», som var hentet fra Sons repertoar. Captain Beefheart lagde sin versjon av samme sang tilbake i 1968. En annen klassiker ført i pennen fra Son var «My Black Mama» som stadig ble plukket fram av Robert Johnson. Sangen inspirerte Johnson til å lage «Walkin Blues». Det andre verset (Ain’t no heaven, ain’t no burnin’ hell / Where i go when i die can’t nobody tell») inspirerte John Lee Hooker til å skrive «Burnin’ Hell». Man kan faktisk trekke tråder fra Son House til senere artister som Albert King, John Mayall, Gary Moore, Elvis Presley og The Kinks. Muddy Waters definerte en gang musikken sin som en blanding av seg selv, delvis Son House og bittelitt Robert Johnson. «Really it was Son House who influenced me to play. I was really behind Son House all the way – when i heard Son House i should have broke my bottleneck. Played this same place for about 4 weeks in a row, and i was there every night. You couldn’t get me out of the corner, listening to what he was doing. I thought Son House was the greatest guitar player in the world because he was usin’ that bottleneck style, and i loved that sound, man,» fortalte Muddy Waters i et intervju en gang. Det rare var at da Muddy første gang hørte Son House i 1929 hadde sistnevnte bare spilt gitar i to år!!!

Son House ble født 21. mars 1902 i Riverton, Mississippi men han vokste opp i nærheten av New Orleans, Louisiana.  Allerede som 15-åring begynte han som predikant, selv om forholdet til kirka ble som for mange bluesmenn, sammensatt og omstridt. Hans egen sang "Preaching The Blues" likte han så godt at han tok den frem gjennom hele sin karriere, og åpningen taler for seg: "I'm gon' get religion, i'm gon' join the baptist church / i'm gon' be a baptist preacher, and i don't want to have to work". Son House vekslet mellom blues og kirka hele livet, heller ikke det er uvanlig innenfor bluestradisjonen. Robert Johnson solgte som kjent sjela si til djevelen. Kampen var hard mellom kreftene de trodde på. Mot slutten av livet vendte imidlertid Son tilbake til kirka, som heller ikke er uvanlig. Son House lærte å spille gitar av Willie Wilson som spilte bottleneck-stilen. Han fikk femten år i Parchman State Farm Penitentiary for å ha skutt en mann i en barkrangel. Foreldrene reddet vel blueskarrieren hans da de klarte å få han løslatt etter bare et par år. I 30-åra kom den store depresjonen og den traff de fattigste hardest. Son var ingen kommersiell artist og fikk lite å leve av. Han kjørte rundt på en traktor og delte ut sanger til yngre folk som Muddy og Robert Johnson. Robert var god på munnspill, fortalte han en gang. "Han snek seg ut for å spille med Willie Brown og meg da han var 16-17 år. Han fulgte oss rundt men likte ikke å arbeide. Robert rømte en dag hjemmefra og dukket opp 6 måneder senere med en gitar han virkelig hadde lært seg å traktere". I en lengre periode forsvant Son House mer eller mindre, men dukket opp igjen i 1941 på plate. Mange år etter dette har han bosatt seg i New York og da kompisen Willie Brown døde i 56/57 sluttet han også å opptre inntil noen yngre musikere plukket han opp i 1964, da eide han ikke engang en gitar. Men bluesen kan takke disse unge musikerne for å ha hentet fram Son House igjen, for samme året skjedde det store ting. Han kom sammen med en annen jevngammel legende, og dette samarbeidet skulle bli legendarisk. Skip James og Son House var begge født i nærheten av hverandre, og omtrent på samme tid. De ble begge invitert til Newport Folk Festival i -64, med Son på hovedscenen og Skip på en såkalt "workshop" som en kar ved navn Samuel Charles kalte "blues workshop on a cold and damp saturday afternoon". Utenom dette var de svært forskjellige, men motsetninger tiltrakk tydeligvis hverandre. Son var "far" for delta bluesen, han hadde lært å spille av og spilt med selveste Charley Patton og var inspirasjonskilde for Muddy Waters og Robert Johnson. Skip james tilhørte mer den klassiske tradisjonen, men begge influerte Robert Johnson. Son gjennom direkte kontakt. Skip gjennom platene sine. Hvis Robert Johnsons musikk fikk et tre til å svaie i vinden kunne du si at Son House var treet, Skip James var vinden. Vanguard var stolt over å ha kapret disse to kapasitetene og brydde seg mindre da om yngre folk som John Lee Hooker og Brownie McGee. All blues var født gjennom disse to eldre herrene. Da Son spilte inn "Father of the country blues" i 1931 vandret Al Wilson rundt i korridorene for å lære. 

Årene gikk, og i 1970-åra nøt Son House en slags pensjonist tilværelse hos slekt i Detroit. Han var vendt tilbake til der han startet, til baptist kirka og døde som en gammel mann mett av dage den 19. oktober 1988. Det er nesten besynderlig hvordan dette livet fikk ende slik, med en oppvekst i ytterste fattigdom, vold og alkoholisme. Men anerkjennelsen, den virkelige anerkjennelsen, den ser vi først konturene av i dag.

Da Bonnie Raitt ble intervjuet for en stund siden hedret hun Son House som den mest betydningsfulle. Han ble ikke rik på penger, men han har forandret folks liv helt opp til denne dag.

George Jones City

 

For noen dager siden kom meldingen om at George Jones har forlatt scenen etter 81 mer eller mindre hardbarka år. For mange er han lite kjent, men for oss som er avhengig av musikk er det en av countrymusikkens giganter som har forlatt oss. «Verden har mistet tidenes største countrysanger», sa Merle Haggard i en uttalelse. Bortgangen får meg til å tenke på Notodden. Hvorfor en countrysangers død får meg til å tenke på bluesbyen Notodden skal jeg komme tilbake til. For tjue år siden, mens jeg jobbet i nærradioen i Mandal, kåret mandalittene hans «He Stopped Lovin Her Today» til tidens countrylåt, foran Bobby Bares «Detroit City». Men mer viktig: På atskillige kåringer gjennom årenes løp er den blitt regnet som tidens tristeste låt. Kort fortalt handler sangen om en som aldri kommer over sin store kjærlighet. Han lukker seg inne i leiligheten med minnene, og kompisene ser han ikke mer. Åra går og en dag slutter han å elske henne. Det er den dagen de bærer han ut av leiligheten. Slike tårevåte sanger var Georges varemerke. Han hadde en inderlighet når han fremførte disse sangene, som om han gråt mens han sang dem. Alle har sine favoritter. Jeg har grått til både «Radio Lover» og «I sleep Just Like A Baby». Felles for sangene han spilte inn var at de handlet om dyp kjærlighetssorg eller alkoholisme, som når han sang «Even the Bad Times Are Good» med sin tredje kone Tammy Wynette. George var alkoholiker og kokainavhengig. I en periode av livet ble han bare kalt «No Show Jones» fordi han ikke dukket opp på egne konserter. Det var hans fjerde kone Nancy som fikk han ut av problemene, om enn med små tilbakeslag.

Tilbake til bluesbyen Notodden. Country og blues går i mange sammenhenger hånd i hånd, men enkelte artister – som Jones – har holdt seg trofast til en av sjangerne. Så hvorfor blander jeg countrymusikkens gentleman inn i bluesbyen? Notodden er en sorg i seg selv. Når du passerer Notodden må du være fokusert på veien fremfor deg for å unngå å bli deprimert. Byen kan minne om diktet den franske forfatteren Jaques Prevert skrev, og som i Lasse Tømtes oversettelse heter «Håpløsheten sitter på en benk». Hvis han vinker deg bort må du se en annen vei, eller gå kjapt forbi, ellers vil du aldri bli den samme igjen. Notodden har dette skumle i seg, som har satt seg som byens sjel. Opprinnelig var byen en åndsfrisk by med storindustri, men i dag står bare bygningsskallene igjen etter Tinfos og Hydro Notodden. De er så vesentlig del av bybildet at du kan ikke la være å legge merke til det. De står der som skjeletter fra 70-tallet. Selv platesjappa til Sauarlia måtte gi tapt. Notodden er en underlig by, Storgata opp og ned eller «Oppover-bakken» som den er blitt kalt på folkemunne. Byen har levd hver eneste strofe i hver eneste countrysang eller blueslåt. I 2006 var det nesten like mange uføretrygdede som ansatte i det private næringslivet. Det er flere tomme butikklokaler på veien opp Storgata. Kommunen har til tider hatt enorme underskudd. Forfatteren Torstein Bugge Høverstad skrev en gang om Notodden:

Denne byen har bare Liv i et mellomrom, før de reiser. / De reiser alltid, de reiser aldri hit, i denne byen / kan du se på gaten at ansikter snart skal flytte. / De skal ta med seg hjernene sine og hendene til andre byer.

Man kan trygt si at Notodden har gjort seg fortjent til å bli Bluesbyen, og således også soundtrack til en hvilken som helst sang av George Jones. Min historie om Notodden er minst fire historier, og de begynner atskillig mer lystigere enn det som er kommet frem hittil. Jeg har vært forelsket på Notodden fire ganger, kanskje flere. Om ikke det er nok. Disse fire gangene er attpåtil de fire historiene som utgjør de fire lengre forhold jeg har hatt så langt i mine så langt femti år på planeten. Og så har jeg bodd på Notodden. Det gjorde jeg der den første historien startet,, og som kjent er det den første store kjærligheten som sitter lengst og dypest i minnet. I 1991-1992 bodde vi tre forskjellige steder i denne forunderlige byen. Tilfeldigheter gjorde at dette året på Notodden også er det eneste året jeg ikke har hatt bil. Vi var med andre ord fastgrodd det året. På Notodden går det tog og av og til en buss. I dag går det av og til tog. Eller som Høverstad skrev i diktet om byen:

Når de går av toget kan de se / kirken og menighetshuset, og lange telefontråder / som binder byen til kartet. Hovedgaten / fører bare ut, tenker de. Togene / stanser ikke lenge.

Ting har ikke forandret seg mye på Notodden, men jeg trekker fortsatt mot Notodden i blant. Det gjelder særlig første helga i august. Det er en kreativ og smertefull reise, som ikke bare meg men også mange av verdens største bluesartister har gjort. Charlie Musselwhite hadde med seg munnspillet. Tony Joe White kom med sin swamp boogie fra bomullsmarkene i Mississippi. Buddy Guy fortalte oss «She Got the Devil in her». Vi var veldig enige. På den måten ble vi enige med byen, uansett hvilken grunn vi hadde for å havne der. Vi hadde alltid en historie, om savn og alt for mange halvlitere for å døyve lidelsen. På den tida jeg bodde der spilte jeg George Jones på radioen i bluesbyen, for å forsøke å nå gjennom til de blå. Jeg satt i en gammel NRK-buss utenfor Tuven-senteret hver dag. R.L. Burnside nådde aldri byen, men det er ikke umulig at Bad Luck City handlet om Notodden likevel. Da Kåre Virud og Lars Saabye Christensen messet ut «Dette er blues for en av de dagene», så bestilte vi bare en ny halvliter på Bellmann eller på Arno for å varme et slitent hjerte brettet sammen av savn. Trøst i motvind har alltid fungert, for de fleste som ikke sverger til optimismen. Det var da jeg bodde i byen jeg oppdaget Notodden Bluesfestival, som da var i sin spede begynnelse. Min tredje historie startet på Notodden bluesfestival midt i et av gitarriffene til Stephen Bruton på grendehuset. Den historien varte riktignok bare et år, men likevel. Sånn er det. Min andre og fjerde historie tilbrakte et par døgn i et fjelltelt på en gressplen på Hydro Notodden, for anledningen omgjort til Blues Camp. Det er ikke til å komme fra at det er noe eget med å være forelsket på Notodden, der bluesen henger som tett tåke over Heddalsvatnet. Men som alt annet i dette menneskelivet er det alltid en begynnelse og alltid en slutt. Det er derfor det er håp for Notodden som George Jones City. Det er bare å trø på seg cowboybootsene, sjekke kontoen, skli inn på Bellmann og finne frem «She Thinks I Still Care» på jukeboksen, så er vi i gang igjen.
Rest in Peace, George.

Smertens apostler

 

Jeg er så ensom at jeg kunne gråte,” sang Hank Williams. Ensom og alkoholisert sovnet han inn i baksetet av sin egen bil 1. nyttårsdag 1953, bare 29 år gammel. I ”Men With Broken Hearts” sang han noen strofer som var minst like ulykkelige. ”Du vil møte folk som meg langs livets landevei. Med tunge skritt og nakken bøyd og blikk som skammer seg. Som lever på det som har vært, med sorg i hvert bukk og hvert nikk. Et liv uten lys, det er alt som bys folka med knuste blikk.” (oversatt av Håvard Rem). Det er ikke alt for mange år siden rock, blues og country ble betegnet som djevelens musikkformer. Men nå har vi vel funnet ut at det kan like gjerne handle om måter å beseire den onde på eller i alle fall holde han på avstand. Det er ikke lettfattelige sukkersøte gutteband eller syngende Madonnaer som skriver seg inn i historiebøkene. Det er de tunge musikkens poeter. De banker den rå virkeligheten inn i tekstene og sprer dem sjøl ut over oss andre. De er Singer / Songwriters og bærer sine nerver utenpå huden. De slåss daglig med sine demoner eller ”udyret inne i seg”, som Johnny Cash kaller det. ”Jeg har en mørk side av meg. Og jeg synger mye fra den mørke siden. Mange undertrykker den, men jeg vil være ærlig,” medgir han. Cash har fortalt at han aldri har bremset, men alltid gått linen helt ut. Samtidig har den mørke siden en motsats; Gud. Cash snakker om ”udyret” som noe som har vært der hele tiden. Han husker endatil da han drepte sin første slange. Av og til leker han med den og slipper den ut, men det er farlig. Det er en demon som kalles bedrag, har han fortalt. Bob Dylan er dystrere enn det dystre i sitt nyere album ”Time Out Of Mind”, men også i de gamle sangene kommer smerten og kampen mellom det gode og det onde fram: ”Mama, take this badge of me. I can’t use it anymore. It’s getting dark, too dark for me to see. I feel like i’m knockin’ om heavens door.” Kris Kristofferson føler seg allerede tapt. Det er ”udyret” som snakker: ”Shake hands with the devil, don’t be frightened i won’t hurt you. I don’t won’t your silver and your gold. I’m not after anything that you don’t want to give me. I just want your body and your soul.” Selv Bruce Springsteen forsøker å slippe unna: ”The highway’s jammed with broken heroes. On a last chance power drive. Everybody’s out on the run tonight. But there’s no place left to hide”. (fra Born To Run). Ulf Lundell synger: ”Snart var jag ute på dom verkligt öde slätterna där ingen överlever, där ingen kan bo.” Kenneth Sivertsen har fortalt om sin lange kamp med ”udyret” og synger i sporet ”Riff” at ”satan speler jævlege riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer.” Han synger at han er fristet av både pistol, stup, dop og store hav. Er vi først havnet så langt nede i kjelleren kan vi også ta med noen strofer fra en klassiker som ble skrevet i 1922: ”Some of these days i’m goin’ crazy. Buy me a shootgun shoot my baby. It ain’t’nobody’s’business if i do. If i should take a notion to go right down and jump in the ocean. It ain’t nobody’s business if i do”. Og stort lystigere er ikke Leonard Cohen: ”Alle sammen vet at pesten kommer. Alle sammen vet at den sprer seg kjapt. Alle sammen vet den nakne mann og kvinne var et vakkert bilde som gikk tapt”. (Til norsk av Håvard Rem). Da multikunstneren Kenneth Sivertsen satt nervøs og full i et festlokale i Agder, kom Kari Bremnes forbi døra hans. Kenneth skvatt til redd og blottlagt, for han visste hun hadde lest hans indre mørke. Han visste at to indre ”udyr” møttes. Kari synger: ”Dagen er sløret du ikkje kan trekke til side. Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det. Og ingen kan låne dæ hjelp til å rive det ned. Og du har ikkje lenger sikt i den dagen du vandre. Og du kan ikkje kaste det store gardinet a. Du er fremmed i dagen og dagen kan ingen forandre.” Hemmeligheten ligger kanskje i å oppdage noe. Som i Kristoffersons ”Golden Idol”: ”til your broken body’s bleeding on an altar made of stone and you’ve sacrified your soul to please a world that’s sick and wrong.” Singer / Songwriters har en egen evne til å skrive ut smerten på følsomme strenger. Hun er 47 år, blond og frisk som en skandinavisk sommer. Slik så hun i alle fall ut, den svenske blues-jenta og singer / songwriter Louise Hoffsten. Men Louise synger blues utfra slik blues kan oversettes, av vemod og sorg. Historien om den svenske blues-jenta er en historie om livet og døden. For tre år siden ble det konstatert at hun hadde MS, som jo er en dødelig sykdom. Hun har også vært gjennom en skilsmisse. ”Jeg har snakket med døden,” sier hun, mens hun i sin hule i Stockholm antagelig lytter til sine forbilder Howlin Wolf, Muddy Waters, Jimi Hendrix og Monica Zetterlund. I 1998 ga hun ut ”Blues” både som plate og bok. Det handler om hennes møte med mørket, og hvert kapittel i boka bærer tittellen til en kjent blueslåt. 12 kapitler som blueskjennere vil forstå seg på. Og plata spekket med blues. Det sies at hun legger ned verdens djevelskap i musikken sin. Det handler om angst, depresjon og galskap.  Mange trodde ikke det ville komme, men i 1999 verket hun fram sitt niende album som fikk tittellen ”Beautiful, But Why?” En av sangene heter ”Too Happy For The Blues”, men hun lyver. Det skal være mørkeblå blues hele veien. Og om sykdommen sier hun bare: ”Jeg har lært meg å leve med faenskapet”. Louise har hatt sine runder med Gud, som hun nå hviler seg mot. Hun mener vi bør ta vare på våre liv. Kreativitet har en helbredende kraft sier hun. Dermed ender vi opp ved William Blake (1757-1827), den engelske visjonære mystiker, dikter og billedkunstner. Han ble kalt motsetningenes dikter og frihetens dikter. Kreativitet kommer oftest fra den mørke siden i menneskesinnet, sa han. Vaklingen mellom Gud og djevel hører med på den reisen. Ut av ”alt er greit” skapet kommer de syngende apostler. Singer / Songwriters som Dylan, Cohen, Cash, Kristofferson, Springsteen, Lundell, Sivertsen, Hoffsten og mange flere. De vil overleve også etter sin død. De varsler nye tider og det kan ikke sies klarere enn i Kristoffersons Blake-inspirerte tekst ”Condemned To Live” som fritt kan oversettes slik: ”Du er dømt til å måtte forlate samfunnets kongeriker der de forblindede lever, og til å gå ned den pinefulle veien du forsøker å legge bak deg . Glem narrene som selger sjela si for trygghet og levebrød. Du er dømt til å leve, forlat de levende døde.” Til sist kan vi bare stille spørsmålet: Men hvis kreativitet  går hånd i hånd med smerte og ondskap. Hvor kjedelig ville verden blitt om Eva ikke hadde blitt fristet i Edens hage.