Mr. Cocker og sjela fra Woodstock

cockerSvetten pipler gjennom den trange skjorta, mens han veiver fritt med armene. Utenom Richie Havens var han selve symbolet på friheten og lidenskapen på Woodstock, uten tvil tidenes mest berømte festival. Det hjelper med litt hjelp fra venner. Stemmen var så rå og dynamisk at den boret seg gjennom de enorme mengdene med mennesker, som delvis satt oppå hverandre, i en gjørmehaug som regnet hadde omgjort festivalområdet til. Det begynte med en vennegjeng og spredde seg til stadig flere. Enormt mange flere. Vi snakker tross alt om den største kulturhistoriske begivenhet i etterkrigstiden. Og vi snakker om en massemønstring i «peace & love». Når selveste Joe Cocker nå er død er det på sin plass å gjenoppleve stemningen og ideologien fra den gang. I fjor gikk Havens bort og nå Cocker. Han ble 70. Det tynnes i rekkene.

Musikk kan skape fred. Stemmer kan skape følelser. Mr. Cocker klarte begge deler.

Kanskje kunne dette vemodige budskapet få oss til finne frem igjen noen av minnene fra der det startet, før vi passerer dørterskelen til et nytt år.

Joe Cocker fortsetter i englekoret, synger «Unchain My Heart», «You Are So Beautiful to Me» og selvfølgelig «With A Little Help From My Friends». Vi kan gjerne utrope han til verdens beste coverartist, selv med det for øret at Johnny Cash sine siste år, gjerne vil ha en bit av kaka. De får diskutere seg imellom der de befinner seg.

Da hundretusener invaderte Yasgurs jorder for førti år siden var det ca. 300.000 flere enn det var forsvarlig å ta imot. Arrangørene og musikerne spøkte og trodde ikke hva de så, der de skuet utover folkehavet. Noen tenkte rasjonelt og fikk panikk. Guvernør Nelson Rockefeller ble anmodet om å erklære stedet for katastrofeområde. Men så brøt altså Joe Cocker lydmuren. Statistisk sett vet man hva som skjer i en storby i løpet av et døgn. Folk blir født og folk dør. Det skjer noen hundre tilfeller av grove hærverk, overfall, ran og voldshandlinger. I USA snarere et tusentall, samt en del mord. «Men de var 400.000 hippier, og de levde sammenklumpet delvis i en sølesjø, i storm og stille gjennom tre overveldende – etter hvert nokså verdenshistoriske – døgn,» skrev Eivind Reinertsen. Hans bok «Reise uten ankomst» er blitt omtalt som «hippiebevegelsens historie». Var Woodstock et siste forsøk på leve i en gammel Atlantis-drøm i fred og kjærlighet? Woodstock viste at det var mulig for 400.000 å komme sammen for musikk og moro og ikke noe annet enn det. Det var mulig for menneskene å leve sammen i fred og forsoning og kjærlighet. Ungdommene som sto bak massemønstringen var i opprør mot de voksnes løgner. De hatet masker og ville bare leve i et åpent indre landskap, og de klarte det i tre dager. Allerede ved Isle of Wight, «Europas Woodstock» året etter og ikke minst ved Altamont, var det slutt på freden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har sett filmen. Hørt Mr. Cockers stemme bryte lydmuren i tospann med Richie Havens, som messer hardt på gitaren mens gullringene glinser i lyset fra lyskasterne. De sto riktignok ikke samtidig på scenen, men akkurat nå hører jeg de sammen. Dette var tross alt tidenes festival. Det jeg drømmer om å få til på Protestfestivalen. Ja, det er lov å drømme fritt i en ønsket fri verden.

Opprøret den gang ble startet av studentene. Ungdommene den gang ville ikke være bilder i en ramme deres foreldre plasserte dem inn i. De ville være slik de var, og slik gjelder det vel fremdeles. De hatet dobbeltmoral og undertrykking av minoriteter. Dette er kjente problemstillinger ved inngangen til 2015. Mye er likt, men den store forskjellen finns først og fremst i hvem som levde ut hippiedrømmen eller hvem som ble engasjerte samfunnsborgere. De valgte to veier. Noen ble drømmere og hippier. Andre ble politiske på den knallrød siden.

Men hadde Woodstock vært det samme uten Mr. Cocker? Neppe!

Lars Bjørke skrev i Morgenbladet i 1989 at «Jeg tror vi aldri klarer å overvinne noen av tidens problemer uten først å ha overvunnet Woodstock. Woodstock er en del av vårt liv, selv så lenge etterpå. For å overvinne Woodstock må vi være sterke nok til å gå langs vår egen sti, uten å skjele mot andres. Klarer vi det uten Gud? spurte han.

Mr. Cocker gikk sin egen vei og nå er han kommet frem.  Jeg blir gretten hvis ikke Sheffield Uniteds spillere markerer med svart bånd på armen 2. juledag. Cocker var ikke bare Sheffields store sønn, men en av verdens største artister.

Overvant vi Woodstock? Neppe! Døde sjela fra Woodstock med Mr. Cocker? Jeg tror det.

«You Can Leave Your Hat On».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s