Når en yngre forfatter dør tenker man ofte alkohol, selvmord eller noe i den gata. Det er ikke unaturlig, for i alle tider har forfatteren vært den som har vært nærmest livet – og døden. Enten det var Jens Bjørneboes raseri eller Tor Jonssons fortvilelse beskrev de verden og mennesket, slik det var på godt og vondt – mest på vondt. Deretter koblet de ut.

Når Stig Sæterbakken, en av de store yngre forfatterne, skrev om hvorfor han alltid hørte på trist musikk i essaysamlingen Det Onde Øye svarte han at ”veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere”. Ordene er milevis unna Petter Stordalens elleville fester eller livet i tenåringens ”boble” med begrunnelsen om å leve livet mens man gjør det. På sett og vis har jo tenåringen rett, men han har ikke levd lenge nok til å forstå hva det handler om. Det har litteraturkritiker Tom Egil Hverven i minneordene etter Sæterbakken. ”Med den avstanden som nå uvilkårlig finnes, vil jeg forsøke å hedre det langvarige minnet bøkene hans vil gi han, ved ikke å tro på det han ikke trodde på, norsk koselighet og falsk harmoni”. Hverven innrømmer at han selv aldri turde å gå inn i forfatterens univers. Jeg husker Stig Sæterbakken da han besøkte oss i Protestfestivalen for ti år siden, etter utgivelsen av Det Onde Øye. Han var en ung forfatter, før han ble veldig kjent. Protestfestivalen var helt i starten av sin tid. Likevel forsto han hva vi drev med, som en av de aller første. Jeg glemte han aldri fordi jeg merket meg engasjementet og synskheten i hans indre. Han så hvor vi ville. Han gikk videre på sin vei, med sitt mørke indre om hva denne verden var for noe. Forfatternes funksjon i samfunnet er undervurdert.

Da Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen holdt tale under en støttekonsert for Kenneth Sivertsen for ti år siden snakket han om fornemmelsesfinhet. Kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har, hevdet han. Kunstnerne blir mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad, mente han. Reiulf mente samfunnet hadde et ansvar overfor de som har denne finheten fordi ”de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss”. Hverven skriver noe av det samme i minneordene. ”Vi trenger deres tale, deres skrift, for å høre bedre, se klarere”. De er inne på noe vesentlig. Jeg er fristet til å si: Til helvete med positivitetstenkningen vi sluker så rått. Selviskhet og flukt fra virkeligheten gjør at de fleste av oss ikke vil ta innover oss at livet ikke er noen dans på roser. Når vi av våre foreldre er født inn her og vet vi skal bli borte en gang, blir selve dansen i beste fall en rømningsvei. Gleden finnes også, mest i øyeblikk og små ting i hverdagen. Det er en kunst å leve i det, men usunt om man bare lever i det. Livet er ufattelig kort, enten man avslutter det tidlig eller lever det fullt ut. Bør vi ikke anerkjenne lidelsen som en naturlig del av livet, ikke noe sykt? I andre deler av verden dør millioner i fattigdom og nød. Det er krig, drap, vold og voldtekter overalt. I Norge har oljen gjort det lettere for oss, men livet er fortsatt like sårbart. De fleste må streve hver dag for å klare sine forpliktelser. Alle opplever sykdom og dødsfall blant sine nærmeste. De fleste har noen nær som strever med psykiske problemer, rus eller har generelt tilpasningsvansker. En av de farligste frasene er at ”det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Hva gjør sånt med realitetssansene? Det er en unnasluntring for å slippe å gå inn i materien, i det som gjør vondt.

Jeg har mer sans for forfatter Barbara Ehrenrichs tanker som motvekt til den positivitetstrenden som florerer. Hun slår et slag for kritisk tenkning og realisme. Hva får et menneske til å selvvalgt avslutte livet, når man vet hva døden betyr? Det gir et nifst bilde på hva livet kan være, under overflaten. Når et menneske i en liten bil styrer seg inn mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det ikke vi andre som er feige og ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet, ufølsomhet? Vi tramper videre men vi vet at kampen for tilværelsen vil fortsette, til den dagen det er over. Etter det fortsetter våre barn den samme kampen. Vi unnlater å gå inn i det som er vondt. Den jobben tar andre seg av, blant annet de skrivende Messias-skikkelsene som til slutt må bøte med livet. Selvmord må tas på alvor, men ikke som noe sykt. Vi må forstå at det å leve er en lidelse. Det må vi ta på alvor.

Lyrikeren Hans Børli skrev: ”Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel”. Ofte er det sånn at den som har kjent på lidelsen er best i stand til å erfare størst glede. Det ser vi blant annet hos mennesker som har vært nær døden. Derfor må vi strebe etter ikke bare å holde oss i live, men leve mest mulig den tiden vi er her på jorden.

Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre. Dagen i dag – den kan bli vår beste dag. Slik begynte HM Kongens Nyttårstale. Erik Byes vise rammet inn talen, som også omhandlet det å forstå hverandre, det å inkludere. I talen tok Kongen også til orde for ”større raushet og mot i debatter og dialoger”. Han sa at ”vi trenger å utvikle vår evne til å lytte til meningsmotstandere, til å sette oss i deres sted”. ”Hva er det som driver deres meninger fram?”, spurte Kongen. ”Hvor kan vi finne felles møtepunkter?”