Side 108 av 117

Gåten Bob Dylan fyller 70

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Bob Dylans 70 årsdag feires i disse dager over hele verden, men selv gjemmer han seg antakelig bort i en eller annen avkrok. Mytene rundt en av musikkhistoriens mest sentrale skikkelser de siste femti årene har ikke blitt færre med årene. Det skyldes først og fremst at han har vært uforutsigbar, mystisk, innesluttet og samtidig genial. Bob Dylan ble født i Duluth, Minnesota 24. mai 1941, av jødisk opprinnelse. Foreldrene hadde emigrert fra Øst-Europa. Unge Dylan fikk tidlig interesse for musikk og allerede tidlig i sin karriere ble han en banebryter innenfor sitt område. Han gikk motstrøms hele tiden, med å bevise at stemmeprakt ikke nødvendigvis er nødvendig for å bli en stor artist, at tekster var minst like viktige som melodier og ikke minst at det er lov å skrive om samfunnsspørsmål og urettferdighet. Han ble tidlig sentral i den amerikanske borgerrettsbevegelsen og skrev sanger som ”Blowin in the Wind”, ”Times They Are A- Changin’” og ”Masters Of War”. Typisk for Dylan er at han som regnes som en av historiens viktigste protestsangere, selv mener en av de fremste av disse – ”Masters of War” – aldri har vært en protestvise. I 1957 åpnet Izzy Young – også jøde – Folklore Center i Greenwich Village i New York som ble et kontaktsenter for mange låtskrivere. Young ønsket å lage et bibliotek for amerikansk folkemusikk. Her spilte Dylan inn sitt første Live-album i 1961 produsert av Izzy Young. Her møtte han mange likesinnede. Nå 83 år gamle Izzy Young ble i motsetning til Dylan lei av materialismen i New York og flyttet til Stockholm i 1973. Han besøkte Protestfestivalen i 2006.

Protestvisenes far er han blitt kalt, selv om Pete Seeger og Woody Guthrie, som er blant Dylans viktigste inspirasjonskilder i større grad fortjener den merkelappen. I de senere årene har Dylan beveget seg mer og mer bort fra samfunnsengasjementet, i alle fall tilsynelatende. Man vet jo aldri, for han forteller lite. Det man registrerer er at han stadig holder konserter over hele verden mot skyhøye honorarer og til og med stilte opp for handelsstanden i Langesund for noen år siden, om jeg ikke husker helt feil. Jeg har aldri forstått meg på hvorfor en opprører fra 60-tallet som i dag er en av verdens rikeste artister fortsatt selger seg til høystbydende. Fredsaktivisten har kanskje aldri vært direkte antikapitalist, selv om det er lett å få den oppfatningen.

Dylan har hatt mørke perioder som starten av 70-tallet da plateselskapene i stedet lette etter nye Dylans. Hans innesluttethet bekreftet Kris Kristofferson som han spilte mot i filmen ”Pat Garrett & Billy The Kid” fra 1973 der Dylan fikk være seg selv. ”Han skriver virkelig dynamiske sanger, men jeg aner ikke hvor hodet hans er. Det er tider man kan bli skikkelig frustrert når noen ikke snakker. Helvete, han snakket ikke en gang med kona si, noen ganger på ukesvis… i følge henne,” fortalte Kristofferson den gang. Kris og Dylan ble for alvor venner etter at Kristofferson hadde vært vaktmester på CBS studio i Nashville da Dylan spilte inn det kritikerroste albumet ”Blonde On Blonde” i 1965. Da var Dylan allerede så stor stjerne at studioet var bevoktet med livvakter. Kun vaktmesteren kom inn, utenom de som hørte hjemme der. I følge Dylanekspert og NRK-journalist Petter Myhr har Dylan alltid vært mangfoldig, kompleks og gåtefull. Han har gått i gjennom mange faser som menneske og kunstner, hevder Myhr.

Dylan har vært og er inspirasjon for musikere og låtskrivere over hele verden. Sangene hans er fremført og oversatt av uttalige artister. Dylan har vært utro mot sjangere hele tiden og mikset rock, pop, blues, gospel og country. Det er ikke så rart siden Dylans egne forbilder var navn som Buddy Holly (rock), Woody Guthrie (folk), Hank Williams (country) og Robert Johnson (blues). Tidlig i sin karriere lærte han mye av folk som Bob Neuwirth, Ramblin Jack Elliott og Dave Van Ronk. Mange har tatt til orde for at Dylan burde få Nobelprisen i litteratur. Det ville ikke være ufortjent.
Gåten Dylan har på mange måter gjort Dylan enda større, fordi artister både lokalt her i Kristiansand, nasjonalt i Norge og i Dylans land USA og i resten av verden tiltrekkes av mytene, musikken og den mystiske kreativiteten. Når han i tillegg har fremstått som surrealist i mange av tekstene er jo gåten Dylan komplett.

Bob Dylan solgte aldri sjela si til Djevelen i et lyskryss, slik Robert Johnson skal ha gjort. Han gav seg hen til Gud et sted på veien. Den veien varte i 3-4 år. Ingen vet hvor han befinner seg i landskapet i dag. Antakelig vet ikke en gang Bob Dylan hvor Bob Dylan er.
Han overrasket mange da han kom med sin kristne periode. Perioden resulterte i albumet ”Slow Train Coming” i 1978 etterfulgt av to ”kristne” album til, ”Saved” og ”Shot of Love”. Det er i år tretti år siden han avsluttet trilogien med kristne album. Troen til Dylan har vært like mye mystifisert som alt annet. Han forteller lite, snakker lite men synger sangene sine som på en måte gir et slags svar. Dag Ringstad som har vært del av rockemiljøet i Kristiansand siden 60-tallet mener Dylans kristne periode ble en brobygger mellom de kristne og det sekulære miljøet i byen. Dag har aldri regnet seg som Dylan fan, men som lokal artist opptatt av kristen musikk omfavnet han Dylans kristne periode. Han hevder at Dylan på ”Saved” var så modig at han til og med snakket Kanaan-språket når han synger om å være ”frelst i lammets blod”. Han sang så selv de på bedehuset forsto. Dag Ringstad likte det å være både opprører og kristen.

Mangeårig musikkjournalist i NRK og sentral i musikkmiljøet i Kristiansand Sigbjørn Nedland har fulgt med det som har skjedd i musikkmiljøet i byen siden 60-tallet. Han forteller at ”Dylan var den første indikasjonen på at det faktisk var mulig å lage poesi som tekster til popsanger – som inntil da hadde vært mye ”She Loves You, Yeah Yeah Yeah”, og at han nok førte mange videre til hjemlig poesi, og ikke minst inn i 70-tallets visebølge med all sin ”musikk og lyrikk” – selv om vel ingen hadde passet dårligere inn i ”ost, rødvin og stearinlys” enn Dylan, sier Nedland.

Jeg for min del har aldri lyttet mye til Dylan, men har til gjengjeld nesten bare lyttet til artister som oppgav Dylan som sin fremste inspirasjonskilde. På den måten er vi som hører mer enn gjennomsnittlig på musikk alle preget av Dylan, på en eller annen måte. Maestro Bob kan feire 70-årsdagen vel vitende om at han for lengst er skrevet inn i historiebøkene sammen med sine egne forbilder.

Kan vi lære av lemenet?

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det er lemenår i år. Naturens mest fascinerende skapning dukker opp med ujevne mellomrom og da er det ikke bare noen, men millioner av dem. I disse dager ser du dem ihjelkjørt på vei opp Setesdal eller i en forrykende fart over veien rett foran bilen. Man skulle tro at disse vakre små pelsdottene var noe av det skjøreste av alt levende, men der tar vi grundig feil. Lemen er hissige stabukker som ikke har tenkt å gi seg med det første. Helt siden jeg var barn tidlig på 70-tallet har jeg latt meg beundre av lemenets guts, mot og temperament. Første gang jeg hørte om dem var – om jeg ikke husker feil – i naturfagtimen på Solholmen skole. Et fjernsyn ble rullet frem og der dukket stemmen til Sverre M. Fjelstad opp med den utrolige historien om livet til de hissige krabatene. Sverre M. var han som lærte oss alt som var verdt å lære om livet i skogen rett utenfor stuevinduet, enten det handlet om elg, kråke eller for den saks skyld den mer sjeldne gaupa. Ingenting slo historien om lemenet. Det er blitt sagt at lemenet kan bli så sint at det revner, men det er bare en myte. Sannheten er at de kan bli så illsinte at de får slag. En gang på 90-tallet vandret jeg i fjellet i Setesdal med min daværende. Det var lemenår og så mye lemen at det var farlig å drikke av fjellvannet. Da vi fulgte stiene opp fjellet måtte vi se ned i stien foran oss for å ikke trå på dem. De stakk hodene frem overalt og peip kontinuerlig. Mange hadde allerede havnet under føttene til fjellvandrerne. Der og da ertet vi opp flere av dem og i motsetning til mer skumle dyr som huggorm, gaupe og ulv er ikke lemen blant de dyr som tusler vekk når de ser mennesker. De står og kjefter helt til vi gir oss og må vandre videre på vår ferd.

Det mest spennende med det Sverre M. lærte oss var lemenvandringene. Plutselig bestemmer de seg for å vandre og da vandrer de ufortrødent til det målet de har satt seg fore. Mange tror vandringen er et slags masseselvmord, men det er bare fordi de er så mange. Hvis de får panikk kan de havne utfor fjellskrenter eller under bilhjul. Lemen lar seg ikke stanse sånn uten videre. Her har vi mennesker mye å lære av lemenet. Vi kan lære å følge våre drømmer og ikke minst nå våre mål. Jo visst kan vi la oss fyre opp hvis noen tar parkeringsplassen vår eller stiller seg foran oss i køen. Lemenet går hakket videre, som en David mot en Goliat. Jeg frykter ingenting. Jeg har bestemt meg. Jeg vil følge drømmen. Staheten min, sa lemenet – den får dere aldri. Tenk hvor mye vi kunne utrettet om vi var like sta, like målrettet og like uredde som lemenet.

Alt for mange mennesker setter seg ikke mål i livet. Mange lever ikke som om hver dag er den siste. Det forundrer meg ikke om vi kristiansandere er blant verstingene, selv om vi er gode på livsnytelse i sommermånedene. Ja vel, sier vi, grynter og kryper under dyna eller drar ut i båten. Det er så utrolig viktig at vi setter oss mål og gjør noe med dem, så ikke dette korte livet blir en moderat seilas på stille sjø.

Jeg tror likevel de fleste av oss har drømmer og mål vi ønsker å realisere. Derfor er det så inspirerende å følge lemenet. Lemenet tør der vi andre trekker oss tilbake. Kan lemenet så kan vi, tenker nå jeg. Tenk på motet til den vesle pelsdotten. Det vi må våge er å bryte et mønster eller å utsette oss for en risiko. Byens egen poet Terje Dragseth sa en gang at kaos er utgangspunktet for tilblivelse. Lemenet følger strømmen fordi det vil det, men har mot nok til å stritte imot. Lemenet tør å stå opp mot makta. Ja lemenet tør til og med tale oss mennesker midt i mot. Hvis vi begynner med å røre rundt i snerken som har lagt seg som et lokk inni oss er vi i gang.

Jeg har ofte latt meg inspirere av sangtekster eller vers som forteller oss ting vi kan lære. Det kan også handle om noe så enkelt som å få trøst i en vanskelig livssituasjon. Min favorittartist Kris Kristofferson har en tekst som direkte oversatt handler om å kvele tid.

I teksten beskriver han alle de menneskene som står ved et lyskryss og venter på at det skal bli grønt. Han forteller om den lange rekken mennesker som står ute i regnet. De ser slitne ut og de er blitt eldre. Lyset skifter aldri farge og derfor blir de bare stående. Tiden går men det er ikke synd på denne grå og triste flokk for de har valgt av egen frie vilje. Legg merke til hvordan de ruger på pengene de tjener. Se hvordan de følger strømmen mot den friheten de aldri har eid, hvor selv døden blir en befrielse. Dette er det nærmeste de kommer å leve, for de gode dagene er ikke noe bedre enn de vonde. De jages ikke av visjonene de aldri våget å følge og derfor er de dømt til det livet de lever.

Jeg har alltid beundret lemenet, og i år er det millioner av dem.

Ha et godt lemenår!

Du sitter på dem, Jens

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

”Mange får endelig tid til å utføre sine arbeidsoppgaver når de slutter å jobbe. Jeg kjenner hele idrettslag som blir drevet av folk på uføretrygd – de er oppmenn og trenere, reiseledere og kasserere. De har tid. Mange på trygd er aktive i lokalsamfunnet, for ikke å snakke om i bloggosfæren,” skriver Elin Ørjasæter i sin nye bok Det Glade Vanvidd. Hun tenker selvsagt på det store dilemmaet for vår kjære statsminister. Hva gjør vi med det faktum at hver femte nordmann i arbeidsfør alder er sykemeldt, ufør på AFP eller på attføring. Her på Sørlandet ligger vi over gjennomsnittet. Det er altså flere i disse kategoriene her. Om dette har skapt hodebry for statsministeren (og vår lokale ordfører) er det verre for dem det gjelder. Uføretrygdede under femti år blir sett på som spedalske. De som ikke takler en normal A4-jobb blir kasteballer i samfunnet. I et samfunn styrt av markedsøkonomi ser man ikke at mange av disse menneskene er uerstattelige. Uføretrygdede gjør som Ørjasæter skriver, de gjør de jobbene alle andre ikke har tid til men som må gjøres. Kasteballene er om mulig enda mer nyttige, ja jeg vil til og med si at mange av dem er samfunnsbyggere. Når NAV jager dem rundt i systemet deres for å passe inn i firkantene de har opprettet lærer de seg å bli kreative på en smertefull måte. De starter bedrifter, gallerier, arrangementer og reparerer biler svart. Mange av dem tryner gang på gang, men prøver igjen. Straffen er at det er slitsomt å leve sånn. Mange blir syke og dør tidlig. Menneskene har den samme egenskapen som dyrene. Overlevelsestrangen er sterkere enn seksualdriften. Ofte er det sånn at man må ha vært der for å forstå hvordan det henger sammen. Uavhengig av det nåværende trygdesystemet er jeg ikke i tvil om at Kristiansand kan om de vil tenke nytt og bli en foregangskommune. Innkall alle på uføretrygd og alle kasteballene til nytenkning. Legg bort alle systemer og tenk fritt. I den kurven vil dere treffe billedkunstnere, musikere, systematikere, datanerder, teknikere, fagfolk uten utdanning, snekkere uten svennebrev og noen av verdens beste kokker. Det de har felles er at de ikke takler et A4-liv. Spør hver enkelt hva de vil og kan gjøre. Dropp tanken om å samle dem sammen på kurs, det er langt fra sikkert at alle trives i sosiale sammenhenger. La det bli opp til dem, men sørg for å få fatt i resultatene. Der kan man starte.

Det er sannsynlig at dette stemmer. Du setter ikke en regnskapsfører til å skifte viftereim på bilen din hvis du ikke vet at han kan jobben. Du får ikke sydama til å bygge huset ditt. Pengebruk med pluss og minus må alle lære seg uansett om de strøk i matematikk eller ikke. Uansett om de bruker pengene på alkohol eller styres av følelsene. Uansett om de er ryddige eller rotete personligheter. Alle må lære seg hvordan man får familien på plussida og den som ikke gjør det kommer fort i trøbbel. Likevel er vi forskjellige hver og en av oss, og det vil alltid være en ganske stor prosentandel som ikke passer inn i NAVs formel eller som takler å gå på en arbeidsplass mellom åtte og fire hver dag.

Latsabber finnes det like mange av blant arbeidsfolk som hos uføretrygdede eller kasteballer. Problemet er at de som har bestemt hvordan det skal være tilhører arbeidsfolka. Alle som mottar sykepenger, uførepensjon eller attføringsmidler er ikke utenfor samfunnet. Du sitter på dem, Jens.

Du vet kanskje at du har et felles språk med dem. Det er mediespråket. Når media ringer stiller du selv eller en av dine statsråder opp i dress og slips uten å mukke. Det er naturlig at det fungerer sånn, fordi det å oppnå makt handler om å bli sett for å sanke stemmer. Mye i livet handler om å bli sett eller hørt. Vi lever tross alt i et demokrati. Men det er ikke den mellomstore bedriften som er best på mediespråket. Det er fotballklubber, kulturinstitusjoner og politiske partier styrt av frivillige på grasrota – ofte folk på trygd. Tenk det, samfunnets spedalske styrer det meste, på trygd.

Ørjasæter skriver om sin venninne Sissel som ikke passet inn i et moderne arbeidsmiljø. Det er det flere og flere som ikke gjør. I boken skriver hun; I takt med at arbeidslivet blir stadig mer produktivt, øker kravene til at man kan omgås folk. Vi har ikke lenger tid til folk som gråter på jobben, eller som misforstår sin egen rolle.

I mitt Soria Moria er det ikke NAV som setter premissene på hva du kan gjøre og hva du ikke kan gjøre, men hver enkelt sjel. For å få det til må formelen til NAV støpes om i mange varierte men spennende varianter.

Dette høres sikkert fryktelig blått ut. Det var ikke meningen.

Uvilje hos Arbeiderpartiet er grunnen til at folk i kreative yrker sliter, sier Venstre-leder Trine Skei Grande til Klassekampen. Enda verre er det for de med psykiske plager eller andre som faller utenfor A4-systemet.

En av våre mest kjente diktere Sigbjørn Obstfelder ble bare 34 år, men han gav oss som kom etter noe å tenke på. Vilhelm Krag som kjente han beskrev han slik: ”Stille og undrende gikk han om blant menneskene, all ting var så uvandt, så uforståelig for ham, hans sjel hørte til i andre sfærer”. Uttalelsen hans om å være på feil klode avsluttes med ”her er så underlig!”.

Derfor sier jeg deg Jens. Du sitter på dem. La de leve. Ikke lås dem inne eller behandle dem som jaget vilt. De færreste går på trygd for å utnytte systemet.