Bob Dylans 70 årsdag feires i disse dager over hele verden, men selv gjemmer han seg antakelig bort i en eller annen avkrok. Mytene rundt en av musikkhistoriens mest sentrale skikkelser de siste femti årene har ikke blitt færre med årene. Det skyldes først og fremst at han har vært uforutsigbar, mystisk, innesluttet og samtidig genial. Bob Dylan ble født i Duluth, Minnesota 24. mai 1941, av jødisk opprinnelse. Foreldrene hadde emigrert fra Øst-Europa. Unge Dylan fikk tidlig interesse for musikk og allerede tidlig i sin karriere ble han en banebryter innenfor sitt område. Han gikk motstrøms hele tiden, med å bevise at stemmeprakt ikke nødvendigvis er nødvendig for å bli en stor artist, at tekster var minst like viktige som melodier og ikke minst at det er lov å skrive om samfunnsspørsmål og urettferdighet. Han ble tidlig sentral i den amerikanske borgerrettsbevegelsen og skrev sanger som ”Blowin in the Wind”, ”Times They Are A- Changin’” og ”Masters Of War”. Typisk for Dylan er at han som regnes som en av historiens viktigste protestsangere, selv mener en av de fremste av disse – ”Masters of War” – aldri har vært en protestvise. I 1957 åpnet Izzy Young – også jøde – Folklore Center i Greenwich Village i New York som ble et kontaktsenter for mange låtskrivere. Young ønsket å lage et bibliotek for amerikansk folkemusikk. Her spilte Dylan inn sitt første Live-album i 1961 produsert av Izzy Young. Her møtte han mange likesinnede. Nå 83 år gamle Izzy Young ble i motsetning til Dylan lei av materialismen i New York og flyttet til Stockholm i 1973. Han besøkte Protestfestivalen i 2006.

Protestvisenes far er han blitt kalt, selv om Pete Seeger og Woody Guthrie, som er blant Dylans viktigste inspirasjonskilder i større grad fortjener den merkelappen. I de senere årene har Dylan beveget seg mer og mer bort fra samfunnsengasjementet, i alle fall tilsynelatende. Man vet jo aldri, for han forteller lite. Det man registrerer er at han stadig holder konserter over hele verden mot skyhøye honorarer og til og med stilte opp for handelsstanden i Langesund for noen år siden, om jeg ikke husker helt feil. Jeg har aldri forstått meg på hvorfor en opprører fra 60-tallet som i dag er en av verdens rikeste artister fortsatt selger seg til høystbydende. Fredsaktivisten har kanskje aldri vært direkte antikapitalist, selv om det er lett å få den oppfatningen.

Dylan har hatt mørke perioder som starten av 70-tallet da plateselskapene i stedet lette etter nye Dylans. Hans innesluttethet bekreftet Kris Kristofferson som han spilte mot i filmen ”Pat Garrett & Billy The Kid” fra 1973 der Dylan fikk være seg selv. ”Han skriver virkelig dynamiske sanger, men jeg aner ikke hvor hodet hans er. Det er tider man kan bli skikkelig frustrert når noen ikke snakker. Helvete, han snakket ikke en gang med kona si, noen ganger på ukesvis… i følge henne,” fortalte Kristofferson den gang. Kris og Dylan ble for alvor venner etter at Kristofferson hadde vært vaktmester på CBS studio i Nashville da Dylan spilte inn det kritikerroste albumet ”Blonde On Blonde” i 1965. Da var Dylan allerede så stor stjerne at studioet var bevoktet med livvakter. Kun vaktmesteren kom inn, utenom de som hørte hjemme der. I følge Dylanekspert og NRK-journalist Petter Myhr har Dylan alltid vært mangfoldig, kompleks og gåtefull. Han har gått i gjennom mange faser som menneske og kunstner, hevder Myhr.

Dylan har vært og er inspirasjon for musikere og låtskrivere over hele verden. Sangene hans er fremført og oversatt av uttalige artister. Dylan har vært utro mot sjangere hele tiden og mikset rock, pop, blues, gospel og country. Det er ikke så rart siden Dylans egne forbilder var navn som Buddy Holly (rock), Woody Guthrie (folk), Hank Williams (country) og Robert Johnson (blues). Tidlig i sin karriere lærte han mye av folk som Bob Neuwirth, Ramblin Jack Elliott og Dave Van Ronk. Mange har tatt til orde for at Dylan burde få Nobelprisen i litteratur. Det ville ikke være ufortjent.
Gåten Dylan har på mange måter gjort Dylan enda større, fordi artister både lokalt her i Kristiansand, nasjonalt i Norge og i Dylans land USA og i resten av verden tiltrekkes av mytene, musikken og den mystiske kreativiteten. Når han i tillegg har fremstått som surrealist i mange av tekstene er jo gåten Dylan komplett.

Bob Dylan solgte aldri sjela si til Djevelen i et lyskryss, slik Robert Johnson skal ha gjort. Han gav seg hen til Gud et sted på veien. Den veien varte i 3-4 år. Ingen vet hvor han befinner seg i landskapet i dag. Antakelig vet ikke en gang Bob Dylan hvor Bob Dylan er.
Han overrasket mange da han kom med sin kristne periode. Perioden resulterte i albumet ”Slow Train Coming” i 1978 etterfulgt av to ”kristne” album til, ”Saved” og ”Shot of Love”. Det er i år tretti år siden han avsluttet trilogien med kristne album. Troen til Dylan har vært like mye mystifisert som alt annet. Han forteller lite, snakker lite men synger sangene sine som på en måte gir et slags svar. Dag Ringstad som har vært del av rockemiljøet i Kristiansand siden 60-tallet mener Dylans kristne periode ble en brobygger mellom de kristne og det sekulære miljøet i byen. Dag har aldri regnet seg som Dylan fan, men som lokal artist opptatt av kristen musikk omfavnet han Dylans kristne periode. Han hevder at Dylan på ”Saved” var så modig at han til og med snakket Kanaan-språket når han synger om å være ”frelst i lammets blod”. Han sang så selv de på bedehuset forsto. Dag Ringstad likte det å være både opprører og kristen.

Mangeårig musikkjournalist i NRK og sentral i musikkmiljøet i Kristiansand Sigbjørn Nedland har fulgt med det som har skjedd i musikkmiljøet i byen siden 60-tallet. Han forteller at ”Dylan var den første indikasjonen på at det faktisk var mulig å lage poesi som tekster til popsanger – som inntil da hadde vært mye ”She Loves You, Yeah Yeah Yeah”, og at han nok førte mange videre til hjemlig poesi, og ikke minst inn i 70-tallets visebølge med all sin ”musikk og lyrikk” – selv om vel ingen hadde passet dårligere inn i ”ost, rødvin og stearinlys” enn Dylan, sier Nedland.

Jeg for min del har aldri lyttet mye til Dylan, men har til gjengjeld nesten bare lyttet til artister som oppgav Dylan som sin fremste inspirasjonskilde. På den måten er vi som hører mer enn gjennomsnittlig på musikk alle preget av Dylan, på en eller annen måte. Maestro Bob kan feire 70-årsdagen vel vitende om at han for lengst er skrevet inn i historiebøkene sammen med sine egne forbilder.