Alle presidenters mann

7bb53-billy_graham

Lang tid før min ankomst til denne verden skal min kristne far ha blitt helbredet etter tilbakefall av dødelig tuberkulose. Beviset fant jeg i Bibelen etter hans bortgang, men hva som hendte var det andre som fortalte.

Man kan vel si at min ankomst ville vært betydelig overdrevet uten…

Mange amerikanske evangelister har vært forfulgt av skandaler. Det var skandaler av ymse slag, også han som skal ha bedt for min far og var en av de som er omtalt som Aril Edvardsens motivatorer, skal det ha blitt kontroverser rundt senere i livet.Men den mest kjente av alle har stått støtt i tro og holdning. Få predikanter har inspirert folk i bibelbeltet mer enn Billy Graham (1918-2018), som medvirket til at millioner av mennesker over hele kloden er kommet til tro. Han var åndelig veileder for samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Obama, inkludert skandalebefengte Richard Nixon som svek ham, men ikke mer enn at han var raus nok til å holde en gripende avskjedstale ved Nixons bortgang.

Han var for gammel til å bidra da Donald Trump ble innsatt, men Trump var gjest da 95-årsdagen ble feiret for knappe fem år siden.

Graham fikk også innflytelse på dronning Elizabeth.

Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. Køen over Varoddbrua var lang fra byen og ut til Kjevik for alle de 5000 sørlendinger som ville overvære overføringen. Jeg antar min far var blant dem.

24.september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende fotballkamp, eller for den saks skyld cupfinalen.

For Graham selv var det evangelister som Mordechai Ham og Billy Sunday som inspirerte ham til å forkynne evangeliet.

Jeg har beundret Graham for sin sterke tro og for sin ordentlighet. Han har fortalt at han tok en beslutning om å se bort fra tvil og bekymringer og velge troa – selv om han ikke forsto alt.

Med seg på korstogene over hele verden hadde han sine to gode venner Cliff Barrows (1923-2016) og George Beverly Shea (1909-2013). I et manifest de tre signerte kom det fram hvordan de unngikk skandaler.

Aldri ha tilgang til penger. De tilsatte en uavhengig økonomiavdeling som styrte pengene, den var åpen for innsyn for alle. Graham mottok vanlig pastorlønn. Aldri si noe negativt om andre pastorer eller lokale menigheter. Aldri være alene med andre kvinner enn sine koner, på grunn av media og fristelser. Aldri overdrive publikumstall eller gi uriktig reklame.

Graham var venn med Martin Luther King og ba ham ofte om råd. King takket Graham for fremgang i kampen mot rasediskriminering. Graham betalte også Kings bøter. King skulle være i gatene, Graham på arenaene, men målet var de enig om. Billy Graham besøkte alle verdensdeler og slapp inn i land de færreste fikk slippe innUnder den kalde krigen ble han engasjert i kampen mot masseødeleggelsesvåpen da han sammenlignet USA og Sovjet med to barn som sto til knes i bensin med hendene fulle av fyrstikker der de kranglet om hvem som hadde flest, vel vitende om at en fyrstikk er nok. Han var første predikant bak jernteppet og talte til kommunister i Sovjet. I Polen slapp han inn etter godkjenning fra de romersk-katolske kirkene

I løpet av få dager talte han til 3.2 millioner mennesker på en flyplass i Kina, og han slapp inn til Kim Il Jung i Nord Korea.

Graham kritiserte intoleranse og konfronterte apartheid, som han hevdet var synd.

Han hadde bare et formål, nå ut med evangeliet. Før vi kan få verdensfred, må vi ha fred i våre hjerter, mente han. Han snakket om livet etter livet, og som vi alle er klar over, livet er kort. Senere i livet angret han på at han involverte seg i politikk fremfor å forkynne.

Han var nær venn av Muhammad Ali og Johnny Cash – og var alle presidenters mann. De mest ensomme mennesker er de som alltid er i rampelyset, har han sagt.

Ronald Reagan gav han Presidential Medal of Freedom i 1983 med den begrunnelsen at verden er blitt et bedre sted takket være Billy Graham.

Graham har sagt mye riktig om toleranse, et ord som er blitt så ødelagt de siste årene at vi så oss nødt til å stifte Protestfestivalen i 2000.

«Toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på», sa Graham.

Han kunne virke som han ikke var tolerant selv, fordi han var streng og tydelig, og fordi han snakker om synd. Men Billy Graham forlot en verden uten synd, det vil si en verden som har gjort synd til et gammeldags og utdatert ord. Men menneskene «i» verden beviser at denne påstanden er uriktig. En sosiolog som ble sitert i USA Today vedgikk at sekulære mennesker fortsatt tror at det er noe som heter synd, dom og straff.

Hvis det finnes ondskap må det finnes godhet. Hvis det finnes noe som er galt må det finnes noe som er riktig. Hvis det finnes løgner må det være noe som er troverdig. Billy Graham var for meg troverdig.

Nå er han borte, i alle fall fra denne verden.

I en dokumentar om livet sitt sier han; når du hører om min død skal du ikke tro det. Jeg er mer levende enn noen gang, men har skiftet adresse.

Reklamer

Finland i 100

snusm«Du sku no ha sett han. Han va svær. Veldig svær. Det pleide å henge et bilde av han på en vegg i Honningsvåg,» sa den nyvunne slektningen.

Fyren han snakket om var finsk og for meg, en fersk oldefar. Jo visst hadde jeg hørt om sværinger før, faktisk langt inne i min egen slekt, men det var på morssida.

Etter at jeg fant min finske oldefar ville jeg vite alt om landet som kalles de tusen sjøers land.

Oldefar Anders (Antii) Ollikainen flyktet til Norge fra det som var ekstrem fattigdom i 1870-årene. Fattigdommen – eller sultetida som den ble kalt – var bare en del av motgangen Finland gikk igjennom, for ingen av de andre nordiske land har vært gjennom så mye krig og vanskeligheter.

Finlands historie er som et sorgens kapittel i Norden, og nettopp derfor bør vi alle feire dagen i dag i respekt for det finske folket.

En kortversjon av historien er som følger: Landet var en del av kongeriket Sverige fra 1200-tallet og frem til 1809, da russerne overtok styringen. Først 6. desember 1917 kunne Finland endelig erklære seg fritt og selvstendig.

Det var revolusjonen i Russland i mars 1917 som gav grobunn for selvstendighetstanken, for da var russifiseringen i Finland svekket. Landet øynet muligheten til å bli selvstendig.

Dessverre var det ikke slutt på krig. 27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her startet general Carl Gustaf Mannerheim med å bygge opp en hær som skulle sikre Finlands selvstendighet. Målet var å beskytte regjeringen i et land som nå var i en ny indre borgerkrig mellom Mannerheims borgerlige «de hvite» og sosialistenes «de røde».

«De hvite» vant, men 40.000 døde i den finske borgerkrigen.

Om ikke det var nok brøt en ny krig ut. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i det som ble omtalt som vinterkrigen.

Det fortsatte med fortsettelseskrigen, som startet 25. juni 1941 med nye bombeangrep fra Sovjetunionen. Denne gang fikk de uventet hjelp fra tyskerne.

Når så endelig finnene håpet på fred ble de på ny tvunget uti krig, nå var det lapplandskrigen mot Tyskland. De tyske troppene var først ute av landet i april 1945.

Ikke rart Finland er forbundet med mystikk og myter. Det er naturlig at et folk som har opplevd så mye lidelse blir et fåmælt folkeslag.

I tillegg til at mange finner ikke er særlig snakkesalige, er det finske språket regnet som et av verdens vanskeligste å forstå.

5% av befolkningen er finlandssvensker. Denne minoriteten snakker svensk, et språk som er lite populært i Finland.

Og hva tenker vi nordmenn på når vi ser mot Finland? Finsk fjernsynsteater på 70-tallet har vel de fleste fortrengt. Det sies at vitsene om Pekka og Toivonen ble skapt av finnmarkinger som ble lei av at finnene invaderte landsdelen deres. Mytene måtte sprites opp (bokstavelig talt).

Finner er direkte i sin væremåte og effektive i handling. Det er lite utenomsnakk.

Her i landet fremsto finnene som hardtarbeidende, effektive og til dels alvorlige grublere preget av en fortid fra trange kår. At finnene drikker er denne historien er godt eksempel på:

«Man häller 96% sprit i en hink och sticker tummen nedi. Senn tömmer man på saltsyra tills naglen losnar – då er drinken klart till at njutas».

Sprit og badstu er ikke bare myte. Da vi i fjor sommer kjørte i land i Åbo grytidlig søndag morgen var det første som møtte oss en badstubuss. Bussen sto parkert ved ferjesentralen, og på taket satt et titalls mannfolk, nakne med hvite håndklær over seg, svette etter en fuktig fest.

En annen myte som holder stand er banningen, som Pirkka i Robert Stoltenbergs skikkelse er med på å holde ved like.

Men Finland gav oss både sangerinnene Arja Saijonmaa og Lill Lindfors, komponisten Jean Sibelius og skilegenden Juha Mieto. Sistnevnte er trolig den største finske helten for oss nordmenn.

Det var Finske Nokia som for alvor satte i gang mobil-eventyret vi har så stor nytte av i dag, og barna har hatt stor glede av Tove Janssons historier om Mummitrollet.

Ofte er det vel sånn at motgang gjør oss sterk og det kan i sannhet sies om vårt naboland i øst.

I dag regnes Finland som verdens beste land å bo i, og har gang på gang slått oss på målinger de siste årene. Michael Moore dro til Finland for å finne ut hvorfor dette litt «lukkede» landet var kjent for å ha verdens beste skole.

Når Finland i dag feirer 100 år som selvstendig nasjon er de en stolt nasjon med verdens reneste luft å puste inn. Finnene har god helse og lav barnedødelighet, det siste i sterk kontrast til tida da oldefar utvandret til Norge og byttet navn til Andreas Olsen.

Oldefar fikk knapt oppleve et fritt Finland, han døde 1. februar 1918.

Jeg er blitt like glad i Finland som i Norge, det er blitt forsterket etter at jeg giftet meg med ei finsk kvinne i fjor sommer.

I kveld ser vi på presidentballet der president Sauli Niinistö inviterer et par tusen celebriteter til mottakelse på slottet, og så ser vi på finsk film.

Hyvää syntymäpäivää! Grattis på födelsesdagen!
 

 

Arendalsuka 2017 er forbi. Nå kommer Protestfestivalen.

20170611_171451.jpg

Vi er brødre og nesten naboer, men like ekstremt forskjellige som det min kjødelige bror og jeg er. Arendalsuka er den pene og pyntelige lillebroren, som har vokst seg større og sterkere. Jeg representerer villstyringen og rotekoppen, for ikke å si «Arendalsukas rabiate slektning».

Etter nok en gang å ha trasket fram og tilbake i Aust-Agders hovedstad i tre dager må jeg medgi å være glad for at Arendalsuka finnes. Nå er uka over, eller i alle fall nesten når dette skrives. Snart står Protestfestivalen for tur, med tjuvstart i Oslo 31. august, og for alvor i Kristiansand 5. september, da Erik Byes minnepris tildeles en alvorlig syk Jon Michelet.

Det er sagt og skrevet mye om Arendalsuka. Og mye stemmer. Astrid Meland i VG betegnet den som Elitefestivalen, der alt handler om å «se og bli sett. Øyafestivalen for politisk interesserte. — For det er neppe mange som reiser til Arendal som betaler regningen selv».

Arendalsuka handler om lobbyvirksomhet, om å tjene penger, skaffe seg kunder og snakke med de rette folka. Erling Kjekstad i Nationen kaller uka et utstillingsvindu og medgir at dens viktigste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum. Han betegner uka som medisin til elitens innvortes bruk mer enn medisin mot folkets likegyldighet. Mimir Kristjansson i Klassekampen har blitt vekket opp av søvnen i år. Han har fulgt med bak overflaten og vellykketheten: «Men om vi slutter å speile oss selv og hverandre, og heller prøver å følge med på alt som foregår rundt oss, så er Arendalsuka faktisk blitt en ganske vellykket samling av det norske organisasjonslivet», skriver han.

Jeg har blitt spurt om ikke Arendalsuka ødelegger for Protestfestivalen, men jeg vil si tvert imot. For meg som med gode venner har arrangert Protestfestivalen siden år 2000, er den faktisk en gavepakke Min pene og pyntelige store lillebror har skaffet oss tilgang til folk jeg har prøvd å få fatt i over lang tid, som for eksempel kulturminister Linda Helleland. Da vi i fjor mistet statsstøtten fordi regjeringen trodde alle festivaler var musikkfestivaler, var i realiteten vår tid forbi; til tross for at alle var enige om at vi måtte bestå. Mens Kulturrådet og regjeringen var uenige om hvem som skulle ha ansvaret, blødde vi nesten i hjel. Heldigvis ville KrF det annerledes under budsjettforhandlingene. Med den begrunnelsen at Protestfestivalen er «viktig motkultur» kom vi tilbake på statsbudsjettet, enn så lenge. Når festivalene plutselig ble tema under en kulturdebatt på Arendalsuka, benyttet jeg sjansen til å konfrontere partene, til tross for redselen for å snakke høyt i store forsamlinger.

Men jeg må også innrømme at for selvfølelsen til den rufsete lille storebroren er Arendalsuka er ikke bare god å ha. I motsetning til Arendalsuka, der de fleste aktørene betaler utgiftene selv, må vi ta regninga for det meste som foregår. Det kan stikke både her og der når man oppdager hvor lett tilgang arrangørene har til eliten, ikke minst til mediene. Det er tross alt medias dekning som styrer publikumstilstrømningen. Det er i slike stunder at det varmer ekstra godt når ledende politikere og journalister kommer bort til meg for å fortelle hvor glad de er i Protestfestivalen, kanskje nettopp fordi den er så rufsete, bråkete og uperfekt!

«Protestfestivalen i puberteten», skrev Fædrelandsvennen for noen år siden. Ja, og der har vi tenkt å forbli! Det er i grenselandet mellom barn og voksen vi klarer å unngå å stivne eller bli hengende fast i behagelige dager, slik man opplever når man er i femtiåra.

På Protestfestivalen kan alt skje, honorar hører til sjeldenhetene. Når det ikke eksisterer noe lignende i Norden, skyldes det nok en blanding av dette og det faktum at tematikken og deltakerne ofte ikke stemmer overens med det moteriktige meningsklimaet, som når vi kan finne på å diskutere om helvete finnes.

Mens Arendalsuka har pågått, har det vært terror i Barcelona. Atomtrusler mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas diktator har fått verden til å holde pusten. Norden har vært preget av knivstikkinger. Og mennesker verden rundt lever i fattigdom.

Vår verden er langt fra noe perfekt sted. Kanskje er det derfor Protestfestivalen kan treffe en nerve, både hos folk flest og hos dem som kalles eliten?

Cheez doodles

ostepop1

Når katta smyger seg inn mellom de to yngste barna, vet den at den er en naturlig del av ungeflokken. I alder er den mellom de to yngste, er fylt 11 år, et år eldre enn datteren min og et år yngre enn yngste sønnen. Målt i menneskealder er abyssinergutten aldrende, da de normalt blir mellom 15 og 18 år. Noen av oss foretrekker katter, andre hunder. Enkelte liker begge deler. Abyssinere hører til de eldste rasekattene vi vet om, men ingen vet nøyaktig hvor de kommer fra. Man antar de har sin opprinnelse i Etiopia og at de første abyssinere ble innført til Storbritannia i 1860-årene. Min katt er spesielt kjælen, noe som er kjennetegn for denne rasen. Han knytter seg til meg som hunder knytter seg til mennesker, men det går begge veier. Da jeg for noen år siden gikk igjennom en svært vanskelig periode og samtidig levde alene, hadde jeg ikke klart meg uten kattevennen. I likhet med meg liker den ikke forandringer, da blir den urolig og stressa. Katter er normalt knyttet mer til hus enn hunder, så hvis du har tatt den med på ferie og den stikker av er det stor fare for at den setter kursen hjemover. Nok om kattevennen i denne omgang.

For tjuefem år siden var jeg et år bosatt på Notodden, en nedlagt industriby ved Heddalsvatnet i Telemark. Jeg kan ikke akkurat beskrive byen som verdens navle, men for meg var den det da jeg bodde i byen. Jeg var bosatt der med min første kjæreste, mor til mitt eldste barn, og fikk oppleve en av de tidlige bluesfestivalene. Notoddingene opplevde jeg som et annerledes folk. I det miljøet jeg vanket i var det lite religiøsitet, i motsetning til i bibelbeltet hjemme på Sørlandet. Det var et folkeferd preget av en vanskelig tid, der nedleggelser hadde ført til stor arbeidsledighet.

Helt siden det året har jeg vært knyttet til Notodden. Jeg har vært på mange bluesfestivaler, noen ganger sammen med en kjæreste. Jeg har bodd på Notodden med kjæreste, men også forelsket meg under bluesfestivalen. Om Notodden ikke er verdens navle er byen på god vei til å kunne kalles Europas bluesnavle. Jeg har, når jeg er innom byen, gjerne satt meg ned ved veien ned til Tinfos, et sted jeg ofte passerte da jeg bodde i byen. Når jeg sitter der får jeg få den samme følelsen som når jeg sitter ved min fars grav ved Oddernes kirke. Jeg kan sitte der å la tankene fare tilbake i tid til da jeg vandret opp og ned Storgata, eller var innom platebutikken til Sauarlia. Vi drar lenger tilbake.

Det å «spille på løkka» er et begrep vi ofte forbinder med barndommen. På toppen av Kobberveien, den gang Norges tettest befolkede vei, er det en balløkke, som med litt romslighet gjerne kan kalles en fotballbane. I dag er den delvis igjengrodd, både med trær rundt banen og ugress som stikker opp av banen. På den tida var det nesten bare døde trær, stubber og stokker som stakk opp som påler. Ugresset på banen fikk aldri lov til å vokse, til det var banen for mye i bruk. Kolsdalspipa hadde ikke blitt revet ennå, så smogen fra Falconbridge tok knekken på det grønne, men ikke på oss som levde og åndet der oppe. Vi har tålt metallene godt, for bank i bordet, de aller fleste av oss som vokste opp i byens «Tsjernobyl» er friske og raske førtifem år etter. Når jeg en sjelden gang er innom den gamle fotballøkka kjenner jeg på roen igjen, den samme uforklarlige roen som varmer opp kroppen på en så nødvendig måte. Jeg tror det handler om en slags udefinerbar trygghet. Noen ganger kan jeg dra opp dit bare for å finne roen, selv om det er litt trist.

Mange år senere befant jeg meg utenfor huset til Johnny Cash i Hendersonville utenfor Nashville. Selve flyturen til USA, med flyskrekk, var såpass hard at jeg spøy ut teppet på flyplassen da vi hadde landet. Inni mellom har jeg i ettertid fundert på om det skyldtes belastningen av mange timer på fly, eller rødvinen jeg måtte drikke for å makte flyturen. Utenfor huset i Hendersonville var det hett i september, men Johnny Cash og June Carter var høyst sannsynlig ikke hjemme resonnerte vi oss frem til. Til tross for det avga stedet en indre ro og en atmosfære som fikk oss til å synke ned i gresset utenfor huset, kanskje mest for å suge inn inntrykkene. Kameraten min tok seg en røyk, men sa ikke så mye. Stillheten talte for seg. Øyeblikket var minneverdig for oss begge. Senere i livet har jeg tenkt at dette øyeblikket av evigheten, disse minuttene i livet, har vært medvirkende til min stadige trang etter å komme tilbake til det forjettede land. To ganger har jeg vært der etter dette, men ikke i Hendersonville. Nå er huset brent ned til grunnen, Johnny Cash og June Carter ligger i sin grav og alt er annerledes. Men innerst inne er alt uforandret. Vi må hjem igjen til Norge og Kristiansand.

På 70-tallet pleide hippiene å samles på gresset i Wergelandsparken for å spille gitar og filosofere over livet. Det finnes benker i parken. På 90-tallet hendte det min far satte seg ned ved en av dem, i all sin ro, men tankene hans fikk jeg aldri. Han plagdes med ryggen, var delvis sykemeldt fra KMV, men tok seg daglig en luftetur til byen. Jeg tror ikke han oppholdt seg spesielt ofte akkurat ved denne benken, men øyeblikket har festet seg. Når jeg av og til sitter på den samme benken, dukker den opp igjen den uforklarlige roen jeg ellers aldri har. Mitt vesen er ikke sånn, men i stedet gira opp av nerver og angst, dermed stort sett av uro. Det forundrer sikkert enkelte, siden jeg ofte får høre at jeg er en rolig person som avgir en ro hos de jeg snakker med.

Flere år senere. Mange avskjeder senere. Johnny Cash er borte. Erik Bye er borte. Faren min er borte. Hun jeg til slutt giftet meg med er også borte, selv om hun lever i beste velgående. Dette hendte ofte i de andre ukene, i de ukene ungene befant seg på den andre adressen. Ofte gikk jeg tur gjennom Vågsbygdskauen fra Auglandstjønn barnehage til Kjos. Etter en liten halvtime i kupert terreng gjennom stien i skogen, ender man opp en skogsvei, og litt lenger nede på den veien er det en benk. Hver gang jeg passerte benken satte jeg meg ned, fant roen og tok bilde av den tomme benken. Det hendte datteren min var med, da tok jeg bilde av henne på den samme benken. Tanken var at benken skulle symbolisere et savn. Jeg la ut bildet på Instagram, i all slags vær, sol og regn, vår og høst, det kunne til og med være snø på benken. Jeg satte meg alltid ned for å finne roen, men preget av melankoli og savn var det annerledes enn på de andre stedene. Det hendte jeg felte en tåre, på samme måte som de gangene jeg besøkte kirkegården. Det var noe forenlig mellom benken og kirkegården. Ville jeg treffe min far igjen en dag, ville jeg en gang ta bilde av benken der det sitter en kjæreste igjen. Jeg sank ned i en slags tilstand hvor jeg var utenfor denne verden, men inne i min egen. Jeg var ofte alene, men det var en god følelse, som nok delvis skyldtes at datteren min noen ganger var med. Når hun ikke var med var hun på en måte likevel med, på samme måte som en fraskilt pappa uten ungene kjenner på noe lignende når han lar lekene bli liggende på gulvet selv om barna er et annet sted. Nok om det.

Jeg har ny kone, må kunne kalle meg lykkelig, på den måten menn ofte er når de ikke lenger er alene. Så har jeg funnet ut at uroen jeg har båret på hele livet alltid være en følgesvenn. Den er liksom meg. På godt og vondt, uten at jeg kan tidfeste tid og sted for når jeg fikk denne følgesvennen. I motsetning til min finske kone, som utelukkende er ro, er jeg uro. Og på en merkelig måte utfyller vi hverandre. Men så er det noe med alle disse stedene, der roen innhenter meg.

Så er det nåtid. Man skal jo leve i nuet, sies det. Man kan ikke unngå å høre at det knaser. Dette rare oransje godteriet gir den samme uforklarlige følelsen som stedene vi har reist tilbake til. Navnet er cheez doodles. Jeg tuller ikke. Jeg trenger faktisk verken å dra tilbake i tid eller ut på tur, det kan nytes i godstolen hjemme. Men nok en gang må jeg foreta en reise tilbake til fortiden for å komme til bunns i mysteriet. Reisen kan gjerne akkompagneres av Doris Day og «Sentimental journey».

Jeg finner en slags ro og dobbel nytelse. Man må selvfølgelig forske på årsaken. Kona mi fra Finland blir sikkert hundre år, og må således leve mange år uten meg, hypokonderen. Hun eier ikke frykt, bekymringer eller uro og er i besittelse av en uforståelig ro og selvtillit jeg bare har klart å spore opp hos min abyssinervenn. Min teori er at hvis man lever uten frykt og bekymringer, blir man gammel, som bestemora til kona mi og søstrene hennes, som alle tre er mellom 90 og 100 år.

Hvis jeg en sjelden gang finner spor av uro i ansiktet hennes kan du være sikker på at jeg har dratt henne inn på en bar eller sammen med høyrøstede mennesker. Hun spiser sunt, stort sett frukt og grønnsaker, havregrøt og knekkebrød, og drikker vann, bare vann. Hun holder seg godt, ser godt ut og jeg forundres over at hun ikke har vondt noen steder. Det er nesten sånn at jeg irriterer meg over at hun ikke har vondt noen steder.

Men så er det denne lidenskapen utenom den vi har for hverandre. Hun elsker cheez doodles. Jeg elsker cheez doodles. Dobbel nytelse handler om at når hun knaser cheez doodles, får jeg litt mindre dårlig samvittighet. Og om en av de oransje skulle falle med på gulvet, hører vi fort abyssineren knase på en av dem. Litt mindre dårlig samvittighet er ikke årsaken til at jeg får en indre ro av å knase cheez doodles. Nei, da må vi tilbake i tid igjen.

Vi må tilbake til den tida da Rod Stewart toppet VG-lista med «Sailing». Store deler av sommeren oppholdt vi oss på Jordalsbø i Bygland hos bestemor og bestefar. Vi hesjet og plukket jordbær og forsynte oss grovt når damene i huset laget jordbærsyltetøy, som i førti år var nesten det eneste pålegget jeg kunne ha på brødskiva. Mange år etter at luktesansen forsvant kan jeg ennå kjenne på eimen av solsvidd gress når jeg tenker tilbake.

Dette var i de dager da alle mennesker som betydde noe fortsatt befant seg over jordoverflaten og drømmer fortsatt var mulig å gjennomføre. Det kunne forekomme at jeg satt ved Riksvei 9 og skrev av bilnumrene på Datsun, Volvo, Renault og alle de andre bilene som kjørte oppover dalen. Det kunne til og med forekomme at jeg gikk de to kilometerne ned til bygdas handelslag for å kjøpe cheez doodles. Men i det siste har det slått meg som den aldrende mann jeg er, om det er det farlig å spise cheez doodles

Djevelen, Gud og livet bor i diktet

F1000001

Midt på 1990-tallet befant jeg meg i en livskrise, som jeg ikke så noen vei ut av. Jeg var for glad i livet til å vurdere selvmord, men pinen ved å leve var tung. I etterkant har det overrasket meg hvor viktig poesi ble i kampen for å overleve. Jeg hadde knapt lest et dikt, da jeg begynte å ta for meg av lyrikk skrevet og utgitt på 1970- 80-tallet. I samme tidsrom hørte jeg hver dag på sangene til Kris Kristofferson, som ble en enorm trøst. Jeg oppdaget gjennom dem at jeg ikke var alene, at jeg hadde en følgesvenn. I diktene fant jeg svar, men like mange spørsmål rundt de store spørsmål om liv, død og tilværelsens mening. Jeg oppdaget gleden i det lille, i noe så enkelt som konglene på bakken og fuglene i trærne. Det lærte jeg av «skogsdikteren» Hans Børli, han som hadde introdusert meg til diktets verden. Jeg begynte å skrive mine egne vers, fikk ned på papiret all lidelsen, men også alt det fine med livet. Og så skrev jeg av hundrevis av dikt, som jeg likte.

Jeg oppdaget dette i diktet til Børli:

Det er med lykka som
med ville dyr i skogen;
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din
når du ikke lenger jager etter den.

Morgenbladet har 28. april i år en sak om dikt og selvmord: «Hva gjør at et menneske med selvmordstanker bestemmer seg for å leve? For noen kan det å lese og skrive være avgjørende».

Nora Aschim, en kvinne på 18 år, har gitt ut sin første diktsamling, «Unngå øyekontakt», der hun beskriver livet til en ung jente med spiseforstyrrelser og selvmordstanker. Aschim har ikke selv vurdert selvmord, men forsøkte å gå inni sinnet til diktsamlingens hovedperson.

I artikkelen om Aschim – «Skriver for livet» – undres det over om der finnes et slags svermeri for selvmord i litteraturen. Eller er det tvert om slik at skriving er en form for terapi for å holde selvmordet unna? Temaet har bitt seg fast i meg etter årene på 1990-tallet. Uhyggelig mange forfattere har tatt sitt eget liv. I Protestfestivalen 2012 satte vi selvmord på dagsorden. Jeg søkte frem dikt og sitat av forfattere som hadde tatt livet sitt. Listen ble lang: Per Sivle, Tor Jonsson, Jens Bjørneboe, Nils Yttri, Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Einar Torkelsgard, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Vladimir Majakovski, Silvia Plath, Michael Strunge —–.

Hvorfor har så mange poeter tatt sitt eget liv? Jeg har ingen annen forklaring enn det tidligere leder av forfatterforeningen Arne Ruste fortalte meg en gang under en middag på Son. Poetene lever lengst og kortest, hevdet han. Det er sunt å rive ut demonene fra ens indre, få det ned på papir. Hvis man makter det. Men makter man det ikke kan det i verste fall ende tragisk.

«Lidelsen har ingen benk å sette seg på», skrev Tor Ulven i et av sine dikt. Da kan det være bra å sette seg ned for å skrive et dikt i stedet. «Ved å skrive kan mennesket beskytte seg mot en overveldende indre eller ytre virkelighet. Man trenger ikke være noen stor kunstner – å sette ord på indre konflikter i samtale eller på papir vil i seg selv dempe smerten». Dette fortalte psykiater og avdelingsoverlege ved Sykehuset i Vestfold Arne Thorvik til Morgenbladet.

I år er det tjue år siden festivalen Poesi 97 i Søgne. Her fulgte jeg opp tema omkring dikt og helse. Basert på boken «En albatross i stuen – Kunst i helse- og sosialfagutdanningen» av Ida Berntsen fra Søgne stilte vi følgende spørsmål: «Bør lyrikk inn som undervisningsmetode i helse- og sosialfagutdanningene?». I debatten, som ble ledet av nåværende styreleder i Protestfestivalen Jan Oddvar Skisland, kom det frem overraskende momenter. Flere av publikum fortalte dramatisk hvordan dikt hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Noen av dem hadde lest dikt av Carl Frederik Prytz, som var deltaker i debatten. Prytz gikk mot sin leserskare og avviste at så hadde skjedd. Flere av dem reagerte sterkt på dette.

I etterkant fikk jeg god kontakt med Prytz og besøkte han hjemme i Oslo. Han sendte meg flere diktsamlinger og skrev et brev der han takket spesielt for debatten i Søgne. Jeg fant ut at Prytz’ egen historie antakelig var årsaken til hans reaksjon. Han var i lengre tid innlagt på psykiatrisk avdeling og skrev boka «De Vindskjeve», som Ingvar Moe i Dag og Tida kalte den viktigste boka i 70-åra. Da Prytz var i Søgne, hadde han for lengst lagt bak seg denne tiden, men fikk den vekket til live igjen. Mitt inntrykk var at opplevelsen i Søgne – etter at han fikk fordøyd den – satte dype spor helt til hans død som 80-åring i 2003.

Svensk psykologiprofessor Arne Öhman forklarer hvordan poesi og helse kan henge sammen:

Att beskriva hur man upplever rädsla
eller ängest är svårt och görs bettre
av poeter än av psykologer.

Forholdet mellom poesi og helse er imidlertid betent blant poeter. I programheftet til Poesi 97 intervjuet jeg Paal-Helge Haugen, som bestemt avviste at det var noen sammenheng:

Absolutt ikkje. Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen. Det er viktig at folk trivs, men eg trur ikkje nødvendigvis det er poesien som skal gi den. Det er det ein kallar instrumentalisering av poesien som begge taper på i lengden. Det beste poesi kan gjere er å skape ein større livsintensitet. Å tenke ein smertefull prosess er det ikkje så mykje trivsel forbunde med. Den poesien som ikkje skapar uro trur eg ikkje har så mykje for seg.poesi er ikkje eigna i terapeutisk sammenheng, og er ei sammenblanding eg er djupt skeptisk til.

Men om Paal-Helge ikke «jobbar i trivselsbransjen», har dikt utvilsomt hjulpet folk over hele verden.

Hvorfor malte Munch bilder som Skrik og Melankoli? Antakelig var det en form for selvterapi. Hvor mange låtskrivere har ikke skrevet seg ut av lidelse? Lars Saabye Christensen fortalte i et avisintervju at straks han var ferdig med å skrive en bok, kom angsten, og så måtte han umiddelbart sette seg ned og skrive igjen for å holde angsten på avstand.

Poeten Terje Dragseth sa en gang i et intervju at Kaos er utgangspunktet for tilblivelse. Min gode venn skuespilleren Lars Andreas Larssen gav i 2001 ut en bok om døden. I forordet skrev han om hvorfor han samlet dikt om døden:

Litt sky, litt spent og full av respekt forsøker jeg med denne samlingen å nærme meg andres følelser og tanker om det vanskeligste – døden. For tross fremskreden alder, har jeg ennå ikke maktet å føre en åpen samtale om dette. Ikke med mine sønner. Ikke med mine venner. Men diktene i denne boken har hjulpet.

 Når man skriver eller leser dikt, er det som når man hører en sangtekst, man kjenner seg igjen og det gir oss en slags tilfredstillelse. Det var nok utgangspunktet da Ida Berntsen fra Søgne i innledningen til sin bok fra 1997s skrev følgende:

Et sentralt poeng i boken er at kunst anvendt i undervisningen, vil kunne ha innvirkning på den personlige utvikling i studenten. En slik vekst hos omsorgsutøveren vil ha betydning for det mellommenneskelige forholdet mellom pasienten og denne. Boken handler om hvordan kunst kan ha betydning for å utvikle empati og evne til å handle rett, moralsk sett.

Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget.

Den amerikanske psykologen R. May skrev i 1988:

Personen ser bättre och exaktare när hans känslor är engagerade. Vi kan i realiteten inte se ett objekt om vi inte är känslomässigt berörda av det.

I følge moralfilosofen Jürgen Habermas er den vestlige verden gjennomtrengt av instrumentell fornuft. Vi taper evnen til empati på det indre følelsesmessige og moralske planet. Filosofen Arne Næss hyllet følelsene og sa at veien til frihet går gjennom styrking av følelseslivet. Vi trenger med andre ord poesien både for å forstå andre og for å forstå oss selv. Når vi gjenkjenner noe i andre, fungerer det som om man under fotballkampen får en støttepasning.

Arnold Eidslott beskriver diktets posisjon på en mesterlig måte i «Diktet», som avsluttes slik:

Et dikt er en ensomhet
Et bål på tundraen
En albatross i stuen
Uventet inn fra havet

Så kan man kanskje også vende tilbake til spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er det de spesielt følsomme som skriver dikt eller blir man spesielt følsom av å skrive dikt? Vel, jeg lar Henrik Ibsen få siste ordet:

At leve er – krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
at dikte er – at holde
dommedag over sig selv

Den 8. september i år markerer Protestfestivalen 20-årsjubileet for Poesi-97 ved å arrangere Poesifest.

 

 

 

Hvor er det blitt av den kristne synden?

dommedagDa jeg vokste opp i Bibelbeltet på 1970- og -80-tallet var Gud i høyeste grad til stede i samfunnet. Det samme var «kjørereglene» hans, som skulle holde menneskene på den rette veien. Synd var et sentralt ord i kristendommens ABC, og Bibelen var spekket med regler.

Jeg vokste opp i en kristen familie, men var likevel uten Gud, inntil jeg tidlig i 20-åra ble revet med i den kristne trosbevegelsen, etterfølgeren av 1970-tallets Jesusvekkelse. Da ombestemte jeg meg om Gud, fordi denne bevegelsen sto for det motsatte av pietismen, som dominerte Sørlandet på den tida, og som forkynte: Du skal ikke tro at du er noe, og går noe galt – eller du i verste fall dør – så «var det nok en mening med det».

På 1980-tallet var begrepet synd så fundamentalt i kristentroen at det var umulig å gjemme seg bort. Skillet mellom å være kristen eller verdslig var veldig tydelig, men på et naivt nivå. Drakk man alkohol, som jeg gjorde i blant, var man frafallen. Var man kristen, var man stort sett enig i følgende oppfatninger:

  • EU er dyret i åpenbaringen, det samme er paven og den katolske kirken.
  • Verdslig rock er stort sett synd. Noe av rocken er verre enn annet, som «Hotel California» med Eagles eller Prince. (Derfor knuste jeg min nyinnkjøpte LP «Purple Rain» i 1984, noe jeg angrer fælt i dag.)
  • Homofili er synd. (Begrepet «likekjønnede ekteskap» eksisterte ikke. Frem til 1972 var homofilt samliv straffbart).
  • Samboerskap er synd.
  • Sex før ekteskapet er synd, (men her «syndet» nok mange.
  • Helst bør man bare gå sammen med sine kristne venner, hvis man ikke er ute på evangelisering. Ikke-kristne venner kan lokke deg ut i synd.
  •  Helvete er i høyeste grad en realitet. Det er varmt der, og det er ikke et sted man ønsker at noen skal komme, (i alle fall ikke utad).

I 1986 gikk jeg noen måneder på bibelskole hos Jan Hanvold. Der fikk vi høre hvordan det skulle bli i de siste tider. Det er fælt å si det, men vi lo godt av det den gang. Men mye av det vi fikk høre, er slått til: Mange kristne skulle bli lunkne. Mammon skulle ta over. Penger skulle bli byttet ut med kort, og senere med et merke (som vi i dag kaller strekkode). Jødene skulle vende hjem. Begrepet synd skulle fordunste.

Nylig kom jeg over en bok på en kristen bokhandel i Göteborg med tittelen «Kristna ateister – Vi som tror på Gud men lever som om han inte finns». Boken er skrevet av den amerikanske pastoren Craig Groeschel. Tittelen forteller på mange måter at man har grunn til å være forvirret.

I sin siste bok, «Å sette verden i brann», skriver journalisten og ateisten Bjørn Stærk om synd: «Synd er navnet på all den lidelsen som har en menneskelig årsak». Han hevder at selv om ordet har mistet makt i vår tid, er fortsatt alle klar over at synden finnes. I Samtiden har man ikke språk for å snakke om den. Den danske gymnaslæreren og ateisten Søren Poulsen etterlyste i en kronikk i Kristeligt dagblad noe av det samme. Poulsen skriver – gjengitt av Jan Christian Kjelland i Vårt Land –  i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake»: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneskelivets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

Man kan tenke seg at med begrepet synd ute av samfunnet har vi fått et friere samfunn, der vi slipper den evig dårlige samvittigheten. Men – tenker jeg i blant – slipper vi den egentlig, eller er vi bare tvunget til å undertrykke den? Det vi i sin tid lærte om synd, var noen «kjøreregler» som gav – i alle fall noen av oss – en slags stabiliserende ballast i livet. Det var som når foreldre setter noen grenser for barna, så de for eksempel ikke løper ut i trafikken og blir overkjørt. Min far levde livet sitt etter Bibelen, og han står fortsatt som det beste mennesket jeg noensinne har kjent. Det var aldri lett å følge i de fotsporene. Johnny Cash synger om å leve for en kvinne i «I Walk The Line», men sangen er blitt et symbol på hans kamp for å leve med Gud. «Because you’re mine, i walk the line».

Vi har kanskje feiet synden ut av huset, men har det gjort oss til bedre mennesker? Ifølge Wikipedia er synd «ord og/eller handling som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte står det i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Vi lærte en gang at vi skulle strebe etter å bli som Jesus, selv om vi aldri ville bli helt uten synd.  Hvis man i dag – i en ekstremt foranderlig tid – vil finne noe som fortsatt står fast, nytter det da å søke til Kirkens Gud? Han har jo forandret seg i takt med tiden. Eller har han egentlig det? Er det heller menneskene som har forandret Gud? Christian Refsum har skrevet boka «Kjærlighet som religion», der han sier at «vi erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den skjøre kjærligheten mellom mennesker. Det gjør oss sårbare.»

Er det blitt slik at kristne menigheter i dag lider av avmagring, fordi skyld – og dermed også tilgivelse – er tatt ut av virksomheten? Eller holder de egentlig på som før med synder og tilgivelse; men lar det skje på bakrommet, mens de feiger ut utenfor kirkedøra i et sekulært samfunn?

Jeg er ikke så opptatt av ekteskapelige former, syn på helvete eller om jeg med god samvittighet får drikke min vin, men om en foranderlig Gud fortsatt eksisterer.

Verden går under i goldt anarki

trumpNoe endret seg i verdenssamfunnet da Donald Trump overtok som president i januar i år. Nå kunne hvem som helst bli president i det landet som i realiteten bestemte verdensfreden. Helt siden dagen han tiltrådte har det føltes nesten som en unntakstilstand, men en tilstand mediene har krafset i, omtrent som når en ulveflokk kaster seg over en saueflokk.

Noe skjedde nemlig da Trump overtok i USA. Han blir sint, han ser spøkelser på høylys dag og har allerede gått til krig mot media, mot innvandrere, mot det han kaller spioner og forrædere og bruker mye av tida til å få til å få bygget en mur rundt landet, både i form av innreiseforbud og et murgjerde mot Mexico. I min levetid har vi aldri hatt en lignende president i verdens mektigste land. Det er kanskje galt å si det men jeg lengter til og med tilbake til George W. Bush.

Det slår meg at vi er i ferd med å foreta en tidsreise tilbake til 1982, men hvor USA og ikke det daværende Sovjetunionen er det usikre punkt i verden.

Min bror var 17 og jeg var 19 det året. Jeg kan ikke tenke meg noen mer ulike enn min bror og jeg til tross for at vi er støpt ut av samme form, av samme kjøtt og blod. På grunn av det er min bror og jeg knyttet til hverandre på en måte vi ikke er knyttet til noen andre, heller ikke de menneskene vi lever sammen med til daglig.

Vi er to forskjellige tenkemåter som måtte lære oss å leve med hverandre, omtrent som Vesten og østblokklandene forsøkte å leve med hverandre selv om de ikke forsto hverandre.

Frykten for atomkrig var overhengende tidlig på 80-tallet. Den kalde krigen var ikke over, men utgjorde en stor trussel for verdensfreden.

Nei til Atomvåpen leverte 1. juni 1982 nesten 400.000 underskrifter til Stortinget, med krav om et atomfritt Norden.

Jeg fikk lappen den sommeren og dro på jomfrutur i min røde VW Variant til Oslo, men det er ikke bare derfor jeg husker så godt det året.

Leonid Bresjnev var aldrende hardbarket kommunist, skummel og uforutsigbar. Han hadde sittet ved makten i Sovjetunionen det meste av min levetid og etterlatt seg en dyster skygge over verden. I november det året døde han, noe som straks lettet skyene over Europa. Riktignok ble han erstattet av et par gamle menn til i Kreml, med Andropov og Tstjernenko, men de var allerede gamle da de fikk makten og døde kort tid etterpå. Snart var det duket for det gode mennesket Mikhail Gorbatsjov.

Det kjentes rett og slett tryggere i verden da vi feiret overgangen til det nye året, til tross for usikkerheten frem til «Gorbie» kom til makten i 1985, først som generalsekretær og senere som president.

På 80-tallet var spenningen ekstra stor i Europa, en verdensdel i rivende utvikling der kapitalismen tok mer og mer over vestlige interesser. Det i sterk kontrast til de mer lukkede østblokklandene. Forskjellene mellom Øst-Tyskland (DDR) og Vest-Tyskland sto som selve symbolet på forskjellen mellom det innestengte, mørke og farlige og det åpne, lyse og trygge.

Jannicke Systad Jacobsens dokumentarfilm fra 2005 «Sandmann – historien om en sosialistisk supermann» handlet om barne-tv-figuren vi husker som Jon Blund. Sandmann var en østtysk TV-suksess som ble brukt som propaganda for hvor bra alt var på den røde siden av Berlin-muren. Jeg glemmer ikke den filmen, for tjue år etter gav den tilbake litt av den samme stemningen og etterlot seg en både varm og kjølig atmosfære på innsida av sjelen. Vi var jo så glad i den milde og gode Jon Blund. Kanskje var det ikke så galt bak jernteppet den gang?

Vi var redde for Bresjnev og kjente på usikkerhet rundt en full Boris Jeltsin med tilgang til atomknappen, men det vi nå har fått i USA gjør at jeg av og til tenker at det er godt vi har Putin i Russland. Nå er det mange som mener han er uforutsigbar nok, men han har tross alt sittet ved makten noen år uten at verden har gått av hengslene.

1980-tallet var ikke bare kapitalismens definitive gjennombrudd, men jappetida senere i tiåret etterlot også levningene av det som skulle være begynnelsen på en verden preget av økende materialisme. Når alt raste måtte alt begynne på nytt igjen.

Tilfeldighetene ville ha det til at Pink Floyd hadde verdenspremiere på filmen «The Wall» i 1982. Filmen skildrer konstruksjonen og deretter tilintetgjørelsen av en metaforisk vegg, en vegg som symboliserer isolasjon og fremmedgjøring.

Kommunismen falt. Muren falt. Øst Europa ble delt opp i dobbelt så mange land. Friheten hadde seiret, trodde man.

I dag kan det se ut som det er vår alliansepartner USA som skaper uforutsigbarhet og frykt.

Velstands-Europa og USA preges av uro og stadig økende forskjeller. Bare i Norge har 40% av våre barn foreldre med lav inntekt. 8% er fattige. 4 av 10 barn lever i fattigdom, hvis vi måler opp mot EUs fattigdomsgrense. Det pågår en protest rundt i Europa og USA, noe som nok førte til både valget av Donald Trump og Storbritannias brexit til EU.

Den store mektige middelklassen brekker i to, der den ene halvdelen raser nedover i underklassen. Derav protestvalgene bl.a mot innvandring og en nesten uvirkelig økning for populistiske partier og partiledere.

Her ser det ut som Senterpartiet foran høstens stortingsvalg vinner på utviklingen.

Artist og politisk aktivist Bob Geldof hadde en viktig rolle i «The Wall». Helt siden han arrangerte Live Aid i 1985 har han viet mye av livet sitt til å engasjere politiske ledere i kampen mot fattigdom. I september 2015 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand.

I talen tok han for seg mange av krigene gjennom historien og mante til å tenke nytt. Krig er en gammel måte å tenke på for å løse problemer, mente han. I dag har vi fått en ny økonomi. Men en ny økonomi krever en ny politikk. Den har vi ikke fått, hevdet han. Derfor virker ikke heller EU. Jeg har aldri vært så redd gjennom mine 64 år på jorda, fortalte han de fremmøtte.

Jeg kan forstå han, for i dag har vi fått både isolasjon og fremmedgjøring. Og mye mer vi ikke vil ha.

Diktet «The Second Coming» av William Butler Yeats ble nevnt av Bob Geldof. Diktet ble sist jeg hørte det lest opp av Kris Kristofferson, mottaker av fjorårets Erik Byes minnepris. 

Det kan gi noen perspektiver å trekke det frem, både fra da det ble skrevet i 1919, via 1982 og til i dag. Først og fremst kan det fungere som en advarsel mot hvor vi er på vei. På norsk lyder det under tittelen «Tidens fylde» omtrent som dette:

«kretsende alltid i videre sirkler
hva aner vel falken om jegeren?
Mønstrene rakner, sentret oppløses,
verden går under i goldt anarki,
det blodrøde tidevann flommer, veldig
velter det over vår uskylds veier
Det beste er helt uten styrke, det onde
er breddfullt av glødende viljekraft».