En flaggermus fra helvete

flaggermus1

Er vi på vei inn i ragnarokk? Bare så det er sagt, jeg stiller kun spørsmålet basert på hva helsetoppen Preben Aavitsland erkjenner som Norges vei å gå for å bekjempe viruset.

Vi mennesker er veldig dårlige til å ha to tanker i hodet samtidig. Det erfarer vi hele tiden, ikke minst etter at sosiale medier ble en del av hverdagen til de fleste av oss. Vi gjør ting i flokk og vi jager i flokk. Akkurat nå har vi ikke to tanker i hodet samtidig.

Aavitslands kurs for Coronaviruset som landet nå styrer etter er at det vil bli en gradvis økning av smittede med en topp i juli, før det vil bli bedre. Hvis jeg ikke har misforstått helt feil vil det altså bli gradvis verre frem mot juli, altså til sommeren går mot slutten.

Hvis dette skjer kan vi vel bare slå fast at lærere og barnehageansatte har hatt sin siste jobbdag dette skoleåret. Man sender jo ikke elever tilbake til skolen mens vi får flere smittede? Skoleelever og studenter kan dermed forberede seg på at sommerferien allerede er begynt. Det kan nok bli stor jubel for en del av dem, men virkeligheten er at det betegner et sammenbrudd for Norge og Europa, og for store deler av verden. Men la oss holde oss til Norge.

Det Aavitsland ikke sier er det som betyr mest og bekymrer mest. Det er ikke hans skyld. Han fokuserer på sitt. I løpet av kort tid rammer konkursene flere og flere bransjer. Kun dagligvarer, apotek og en del livsnødvendige bransjer vil ha gode vilkår. De får også ha oppe. Og dessverre vil kyniske inkassobyråer ha gode dager. Flyselskap og busselskap vil bli reddet av staten, men siden de ikke får «kunder» vil de kun overleve, men med tusenvis av permitterte ansatte.

Spørsmålet er om regjeringen bare kan trykke opp penger? Helt ubegrenset?

Kafeer, frisører, utesteder, reiseselskaper, treningssentre, hoteller, kulturarrangementer, idrettsklubber, private barnehager, private skoler og et ukjent antall bedrifter vil gå konkurs.

Leder i Kvadraturforeningen i Kristiansand Heidi Sørvig sa for noen dager siden at «bylivet vi har kjent til nå kan forsvinne». Bortfall av flere tusen arbeidsplasser er sannsynlig.

Arbeidsledigheten vil øke til ufattelige høyder. Bare på 5 dager har den økt med 128 prosent på grunn av permitteringer. Men dette er ingenting imot hva som vil komme. Når vi i tillegg blir «innelåst» over så lang tid kan vi regne med at kapasiteten på psykiatriske sykehus vil bli sprengt, at behovet for antidepressiva og andre «lykkepiller» vil eksplodere. Antallet selvmord vil eskalere. Alkoholkonsumet vil gå opp, med de negative følger det får. Kriminaliteten vil øke fordi helt vanlige mennesker blir desperate. Personlige tragedier vil øke i omfang og antall skilsmisser vil få en kraftig økning, slik de vanligvis gjør etter lengre ferier der vi må leve tett på hverandre. Vi får heller ikke omgås andre enn de nærmeste gjennom denne tiden, det kunne man faktisk under 2. verdenskrig – og man kan kanskje si at det ble redningen for mange under den vanskelige tiden. Ensomme som allerede sliter med ensomhet vil bli enda mer ensomme.

Den svenske psykiateren Anna Bennich skriver i sin bok «Att Övervinna Ensamheten» at «ufrivillig ensomhet er like farlig som å røyke 20 sigaretter om dagen. Det er farligere å være sosialt isolert enn stillesittende eller lide av usunn overvekt». Og alt dette er bare toppen av isfjellet. Her er vi i en situasjon der vi blir pålagt ensomhet av staten.

I Österbotten i Finland står det såkalte «fattiggubber» som treskulpturer utenfor alle kirkene for å minne oss på svunnen tid. Nå kan vi oppleve den fattigdommen vi bare har lest om på nytt.

Det landet vi finner igjen til høsten vil være helt ugjenkjennelig. Jeg har i tjue år drevet Protestfestivalen, som skulle hatt jubileum i år. Aldri har jeg noensinne vært borti noe lignende. Arrangementer og festivaler utover sommeren vil rase som dominobrikker. Vi vet ingenting og må leve dag for dag uten å vite noe som helst. «Uforutsigbarhet» er den farligste tilstanden sa en lege jeg kjenner en gang.

Vi kan skrive inn en ny tidsregning i historiebøkene. Det landet vi finner igjen kan ta i bruk mange av de ordene vi finner igjen som synonym til katastrofe i ordboken: oppløsning, underskudd, krakk, lidelse, tragedie, bankerott, breakdown, ruin og død, samt utslettelse av en del tradisjonsrike bedrifter og organisasjoner. Kun et ord fra synonym til katastrofe vil vi kunne betegne som positivt; systemskifte.

Da jeg for ti år siden satt i en privat middag med miljø- og solidaritetsforkjemperen Erik Dammann, som da hadde mottatt Erik Byes minnepris, profeterte han dystert for fremtiden. Vekstsamfunnet tar livet av oss og siden det er utopi å tro at vi vil begynne på nytt med en helt annen måte å styre samfunnet på er menneskets – og jordas fremtid fortapt. Dammann som mente alt hadde blitt forverret med nyliberalisme og New Public Management kan nå få oppleve at når vi kommer ut på den andre siden, etter Coronaviruset, vil det som sannsynligvis startet det hele – en flaggermus på et matmarked i Kina – ha ført til en helt ny tidsregning med helt andre verdier. De rikeste mennesker i verden har mistet enorme pengesummer.

Men det var ikke på denne måten vi ville ha systemskifte, til det vil kostnadene og tragediene antakelig til og med overdøve Coronaviruset.

Derfor ville jeg heller hørt på legene Mads Gilbert og Gunhild Alvik Nyborg og innført portforbud i 14 dager.

Det er i alle fall en begynnelse.

Hypokonder i koronaland

faentaskjebnen21-620x350

Psykologen Rollo May beskrev angstens natur på følgende måte: den angriper oss fra alle kanter samtidig. Derfor kan vi ikke forsvare oss. Omtrent som korona.
Korona har blitt sammenlignet med spanskesyken, selv om den var en influensa. I min slekt nordpå preget spanskesyken samfunnet på den tiden. I 1918 rykket den så nær at helserådet i Hammerfest 31. oktober forkynner forbud mot all møtevirksomhet, forsamlinger og sammenkomster inntil videre. Bare kirken var unntaket. Spanskesyken var en pandemi, en uvanlig hard og dødelig form for influensa. Det tredje utbruddet rammet min slekt. 16. juli 1919 dør et av barna til mine oldeforeldre, bare 8 år gammel. Personer mellom 20 og 40 år ble spesielt rammet. Totalt tok spanskesyken 15 000 liv i Norge disse tre årene.
Hvis vi tenker oss hvordan vi i dag flyr over hele kloden, ville spanskesyken i dag blitt enda verre. Heldigvis er flyene omsider satt på bakken og alle kulturarrangement utsatt eller avlyst.
Og korona rammer, som en av mine kamerater sa det, stort sett de aller eldste og svakeste. Er det verdt å legge landet i ruiner for?
Det vi i hvert fall kan være enige om er at vi befinner oss i en virkelighet ingen av oss noensinne har opplevd tidligere. En virkelighet som sist lignet, var under 2. verdenskrig.
Hypokondere og andre katastrofetenkere er i kriseberedskap.
I det 2. århundre beskrev den romerske legen Galen (ca år 130-201) tilstanden «Morbus hypochondricus», kjennetegnet av smerter, fordøyelsesbesvær, tretthet, søvnproblemer og irritabilitet. På 1700-tallet var hypokondri, eller melankoli, en vanlig diagnose i Europa. Gradvis ble imidlertid hypokondri mindre populært, og er i dag for mange nærmest et skjellsord. Innholdet dreide seg etter hvert også bort fra depresjon og mer og mer over mot dagens forståelse: overdreven frykt for fysisk sykdom.
Altså, før korona kom til verden hadde de med samme diagnose som meg allerede en overdreven frykt for fysisk sykdom. Og siden Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har gjort alt de kan for å fortelle om alvoret og med det skremme vettet ut av sånne som meg skal det lite til å inkludere kroniske luftveisproblemer med at man befinner seg i risikosonen. Men først og fremst har jeg barn i risikogruppen og det er et faktum jeg er nødt til å forholde meg til.
Når jeg nå de siste dagene har fått spørsmål fra mange om hvordan jeg klarer å manøvrere meg gjennom all informasjonsstrømmen uten å få panikkanfall er svaret mitt like komplekst som meningene om hvordan vi bør forholde oss til viruset.
Jeg har barrikadert meg hjemme, men går på butikken. Men tror selvfølgelig at viruset kommer flygende fra Italia og gjennom vinduet her jeg bor på toppen av Åsane. Eller at jeg fikk det allerede på bryllupsreisen til Firenze i juli 2016. Siden jeg ikke går til legen og utreder, slik hypokondere vanligvis gjør, produserer jeg symptomer med tvangstanker, og venter på bedre tider.
Samtidig forholder jeg meg relativt rolig i forhold til korona, for i sånne situasjoner flykter jeg bare inn i det jeg brenner for. Men så er dilemmaet at det jeg brenner for er satt i karantene på ubestemt tid.
Med andre ord, usikkerheten rundt avviklingen av Protestfestivalen i september plager meg mer enn selve viruset.
Jeg blir rastløs. Går på veggene. Inni mellom jogger jeg, for som forfatteren Dag Solstad sa, enhver vet jo at joggere er ute og lufter sin egen dødsangst.
I dette vakuumet har jeg i tillegg ryddet tomta utenfor huset for søppel og kvist. Jeg støvsuger, vasker, lytter til musikk og ser gamle filmer.
En venn av meg kaller det som skjer for «hysteri» noe jeg også kan kjenne på. Vi er jo alle selvsentrerte, og derfor velger vi vår egen krise fremfor andres. Ikke misforstå, jeg tar viruset fullstendig på alvor og følger rådene til punkt og prikke, men bekymrer meg altså litt mer for konsekvensene enn for korona.
Kulturlivet er sammen med flyselskapene den bransjen som lider mest i disse dager. Frilansere og kunstnere er avhengig av publikum, men får ikke jobbe. Mange får heller ikke støtte fra NAV, hvis de driver enkeltmannsforetak. Få er så sårbare som kunstnere. Også arrangører er sårbare.
Blir det festival i september? Hva skal jeg finne på nå? Hva med jobben jeg har lagt ned et helt år i og som nå skal sys sammen til et ferdig program i september? Hva med søknadene i mai der det må vedlegges et ferdig festivalprogram og dato? Hva med økonomien? Sånne ting tenker jeg på.
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner, skrev legen og psykologen William James i 1892.
Korona (ikke kona) driver meg til vanvidd, fordi hypokondere er veldig avhengig av forutsigbarhet og vaner.
Angst betyr også fravær av frihet, så snart frihetens og åndens virkelighet er satt, er angsten opphevet, hevdet filosofen Søren Kierkegaard. Tapet av frihet er det vi merker mest på i disse dager. Restriksjoner og forbud tvinger oss til å sitte hjemme.
Underholdningen som ellers er til stor hjelp f.eks. i form av direktesendte fotballkamper på TV er utsatt på ubestemt tid. I stedet er man låst fast til serier og filmer som kjeder oss. Ikke kan vi stikke av eller snakke bort katastrofetankene med gode venner heller. I alle fall ikke IRL.
Tapt frihet gir angst. En overspent sensibilitet, en overspent irritabilitet, nerveømfintlighet, hysteri, hypokondri osv. Jo da, man innehar alt dette og mer til. Jeg er dessuten opphengt i skjebnen og har ingen problem med å ta i bruk ord som «dommedag» og «kollaps» om det som skjer når det skjer flere spesielle hendelser samtidig.
Jeg kjemper en kamp med meg selv hvor jeg angripes fra alle sider, og vet at jeg ikke har veldig lyst til å ha et virus fra flaggermus i kroppen. Det er ekkelt.
«Det er ikke noen uklar følelse, dette, jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min. Døden tar fra oss verden. Den tar fra oss vårt selv,» skrev Bernhard Ellefsen i «Imot døden».
«Tanken på at jeg skal dø, gir meg dødsangst, antakelig den mest åpenbare og utbredte av følelsene vi har for døden. Ofte snakker vi om dødsangsten som noe vi må kvitte oss med, at den tilhører en spesiell periode i livet og at vi må komme oss forbi den, vokse fra den,» skriver Ellefsen.
Når jeg lytter til Leonard Cohens «You Want It Darker» eller David Bowies «Lazarus» tenker jeg alltid på at det er døden som synger, for de visste jo hvor det bar hen når de laget disse sangene. Og hver gang jeg hører Johnny Cash med «Hurt» tenker jeg på den linja der han erkjenner at alle de han er glad i til slutt forlater ham. De dør.
Jeg er der også i disse dager. Et sammensurium av skjebne, dommedag og unntakstilstand, sauset sammen med angst og frykt. Men det går greit.
Men skjebnen er skumle saker. Omtrent samtidig som korona satte hele landet ut av funksjon ble Jahn Teigen bisatt fra Tønsberg domkirke.
Jeg var så glad i Jahn at jeg gråt og gråt meg gjennom bisettelsen. Han var ikke først og fremst en av landets mest folkekjære artister, men en venn og støttespiller for Protestfestivalen. Han var den siste av dem. Tenk da hva jeg funderte på fredag den 13. Korona kom og satte Protestfestivalen på vent. Den siste kjendismotivatoren dør. Jeg ble foreldreløs rett før jul. Koker man dette sammen med alt det andre begynner det å nærme seg dommedag og skjebne i et ord.
«Problemet med en følsom kropp er at hjernen mottar flere signaler enn det som er vanlig, og dette skal man tolke fornuftig og lære seg å leve med,» skriver legen Ingvard Wilhelmsen i boken «Hypokondri». Han har i klare ordelag fortalt meg at skjebnen ikke finnes. Den er oppspinn. Hodet mitt, angsten min, er ikke helt på bølgelengde med legen.
Hypokondere er ikke bare ekstremt følsomme på seg selv, og på egne symptomer, men får også med seg hva som skjer i omgivelsene med en intens sårbarhet.
Den svenske poeten UKON skriver i diktet «Det beste med kultur» at kultur gjør at man slipper å ha angst.
Jeg har angst og nå får jeg ikke drive med kultur. Men jeg gjør som Jahn gjorde, ber aftenbønn hver kveld.
Jeg skal heller ikke legge skjul på at Protestfestivalen ble stiftet i angst. Men den har vel så mye vært en flukt fra angsten.
«Hvis ikke jeg brenner for noe, får jeg det ikke til,» sa Jahn en gang. Gjenkjennelig. Jeg må brenne for noe for å få det til. Når jeg ikke brenner for noe, blir jeg redd og hjernen koblet seg ut.
I tjue år har jeg ikke bare forsøkt å bekjempe «apati og likegyldighet» gjennom Protestfestivalen, men vel så mye har jeg hatt min egen indre kamp mot angst og «demoner».
I disse åra har vi – og senere jeg – med en trofast stab blitt motivert av, blitt inspirert av og fått drahjelp av noen av våre store kulturpersonligheter og kjendiser. De har bidratt til å stå på, til å holde ut, som da Jahn Teigen skrev at Protestfestivalen er en av Nordens viktigste festivaler, da Erik Bye ba oss innstendig om å holde den gående eller da Kris Kristofferson holdt støttekonsert for oss.
Protestfestivalen har som mange vet opplevd flere «Lazarus-oppstandelser». Men mye takket være vennene våre, det uforklarlige og ukuelig tro på bønn, har vi stått opp igjen og kommet oss videre, år etter år.
Og I tur og orden spaserte venner som Erik Bye, Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Per Fugelli, Jon Michelet, Olav Skjevesland og Tone Bjørneboe ut av jordelivet, før det var sistemanns tur.
Jahn Teigen var den siste av de store, med unntak av han som sitter på Maui.
Jeg skal prøve å være optimist:
«Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde
Det finnes en sol i oss som snart skal begynne å skinne
Som får meg opp når jeg er nede om og om igjen.»
Man er jo tross alt ikke som alle andre.

Et farvel til en filosof

jahn teigen3

Notisboka og en penn. Han dro ikke noe sted uten. Jeg vet hvordan det er å alltid dra med notisboka og en penn i lomma. Man trenger tid, rom og ideer. Ingen av delene var forenlig med at alle skulle snakke med, ta bilder med, klemme med og si hei. Jeg har sluppet det, men ikke Jahn Teigen. Ofte har Jeg tenkt på hvorfor jeg ble så glad i den lille mannen med de rare fingrene. Men så kom jeg på det. Han var for god for alt det politisk korrekte vrøvlet som var begynt å komme kraftig til overflaten etter millenniumskiftet. Han var for god for denne verden. Han snakket med alle, likte alle og var liksom over det stadiet. Ingen fordommer, ingen mistenksomhet og aldri overfladisk. Han minnet meg om Olav, biskopen, som forlot oss i fjor. Pussig jeg nevner det, for nettopp de to fant hverandre. På Protestfestivalen. Til Vårt Land fortalte Jahn at han fant en han forsto i den nå avdøde biskop Olav Skjevesland. De var enige om at folk hadde en lengsel etter noe mer. De mente kirkerommet ble viktigere og viktigere. «Jeg har bestandig vært interessert i det budskapet jeg fikk gjennom min far. Han hadde tolv bibler,» sa Jahn. «Jeg ser det i øynene på folk når jeg holder konserter. De lengter etter noe annet,» sa han, filosofen.

Ja for det var filosof han var, uten forkleinelse for alt det andre. Det som gjorde den lille mannen fra Tønsberg størst av alle. I de ordene – «jeg ser det i øynene på folk» – forstår man at vi snakker om en som gikk i dybden, selv om han sang at det er en fin dag og ikke være normal, og selv om han sammen med kompisene tøyset i «det er makt i de fjollete hender». Det var en annen gang alvoret dukket opp. I august 2001 fikk jeg han med på en støttekonsert i Oslo der han hadde valgt seg ut Charlie Chaplins «Smile», og snakket om klovnens alvor. Det var favorittsangen hans. En annen dag satt vi i kulturdepartementet og prøvde å overtale dem til å støtte Protestfestivalen. «Jahn, du er jo filosof,» sa skuespilleren Lars Andreas Larssen, som var med på runden. Jahn lyste opp. Tydelig stolt. Lars Andreas hadde oppdaget det vi hadde hørt i debatter. Og Jahn koste seg som filosof. Han fikk være – ikke som alle andre. Han var tydelig på hvorfor han trivdes her hos oss.

IMG_5547

Jeg er jo ikke bare Grand Prix og Prima Vera sa han, og gav oss noe å tenke på. Ja, for det var det mediene kjørte opp. Mr. Grand Prix. Gjøgleren fra Prima Vera. Men hos oss var han en annen. Ikke som alle andre. Inni hodet mitt er jeg ikke popstjerne lenger, men en som prøver å formidle noe, sa han. Optimisten Jahn ble intervjuet sammen med en annen god venn av Protestfestivalen, stuntpoet og samfunnsrefser – også han borte nå, Triztan Vindtorn. «Jeg liker ordet protest, men i motsetning til mange andre protesterer jeg for noe,» sa han, den evige optimist. De kjempet begge mot likegyldigheten. Han sang om sitt forbilde Erik Bye i «Høvding»: «Ja, vi elsker en som våger. En som stiger frem. Furet værbitt er han blant oss. Som venn i de tusen hjem». Mon tro det ikke også kunne gjelde han selv, filosofen, tenker vi i dag. Da helsa skrantet siterte han i blant det siste ordet fra denne visa, sitert fra høvdingen selv, Erik Bye; skroget er skralt, men lanternen lyser ennå.

Noen ganger når jeg går forbi restauranten Herlig Land tenker jeg at han sitter der. Det var noe lunt og godt når han var der. Noe mildt. Og er det noe vi trenger i disse urolige tider er det noe lunt, noe mildt, som et pledd som bevarer oss fra alt det vonde.
Og hver gang jeg går forbi og tenker på Jahn tenker jeg på de ordene han sa om at Protestfestivalen skal vare en uke hvert år. Ikke mindre. Og folk skal valfarte dit. Det har holdt hardt, men jeg har holdt ord, med til tider skranten kasse og til bekymringsfulle styrelederes noen ganger store frustrasjon.
En gang parkerte han hummeren utenfor Hotel Norge og fikk bot, men han hadde beregnet seg til at hvis den bare sto der med boten på bilen ble det ikke så ille etter en uke på Protestfestivalen.

En gang gråt vi alle, da han trollbandt de som var i domkirken, slik også Erik Bye hadde gjort i den samme domkirken et par år tidligere. Jahn sang «Engel» om faren sin. Jeg gråt og tenkte på min far. Den svenske gospelartisten Ingamay Hörnberg som var så stor på Sørlandet på 70-tallet var en av dem som var til stede. Hun tenkte på sin far. Året etter fikk hun spille den inn som duett med Jahn på sin nye plate innspilt i Kristiansand.

Så flyttet Jahn til Sverige – og var så lykkelig i Sverige. I Klockargården. Derfra ledet han an en innsamlingsaksjon og underskriftskampanje etter at statsstøtten var blitt borte i 2016. Han oppmuntret når det var som verst. Optimisten. Så sviktet helsa. Han fikk være i fred i Sverige. Kanskje ville han finne tid til notatboka. Filosofere over livet. Forundre seg over hver ny dag. Over livet som gikk så fort. Jeg tenker på at han var den siste. Den siste av de store norske som ledet an protesttoget. Mot likegyldighet. Ikke som alle andre.

Og så tenker jeg på den sangen: Du er min venn. Du er en engel nå.