KrFs sjel sett med amerikanske øyne

1200px-Knut_Arild_HareideI kampen om KrFs sjel slo det meg at det er noen paralleller til en reise jeg nylig foretok. Min finske kone og jeg dro på pilgrimsferd i USA. Vi besøkte gravstedene og museene til Martin Luther King Jr., Billy Graham og Johnny Cash. I etterkant slo det meg, at i denne runden fra Atlanta, via Nashville til Charlotte i Nord Carolina lå på mange måter KrFs sjel.

 

Da nevner jeg bare så vidt alle baptistkirkene som lå langs veien, omtrent hver miles vi passerte.

 

Disse tre samfunnsengasjerte personene og idolene bar alle på et sterkt nærvær, og en trygg identitet og gudstro som de bar med seg gjennom livet, og som gjorde dem beundret av millioner av mennesker over hele verden. Man kan sågar hevde de var politiske mennesker fordi de brydde seg om mennesker, om rettferdighet og om likeverd. Billy Graham angret sent i livet på at han engasjerte seg politisk, men han var vanskelig å plassere i noen politisk bås. Mange tror han var republikaner, men han skal ha vært registrert medlem av det demokratiske partiet en periode. Han var også nær venn av republikanske presidenter som George Bush Sr. og Richard Nixon, som han følte seg lurt av da Watergate-skandalen kom fram. Likevel valgte han å være til stede i Nixons begravelse. Grahams nærmeste venn av de tidligere presidenter var likevel demokraten Lyndon B. Johnson. Graham argumenterte hele tiden med at Jesus ikke var medlem av et politisk parti, og skal ha støttet forskjellige kandidater uavhengig av partistatus.

 

7bb53-billy_grahamBilly Graham var nær venn med både Johnny Cash og Martin Luther King, og skal ha betalt bøter for å få King ut av fengslet. Han rev ned gjerder da han skulle holde korstog under segregeringen på 60-tallet. De var enige seg i mellom om at King skulle gå på gatene og Graham på arenaene. Målet var felles.

 

martin%20luther%20king_blog

Martin Luther King er mer tydelig politisk. Han ble definert som en demokratisk sosialist. Hans engasjement gjaldt de svakeste og utsatte grupper i samfunnet. Han sa blant annet at «du kan ikke løse økonomiske problemer for de svarte uten å snakke om billioner av dollar. Du kan ikke snakke om å få slutt på slumområdene uten å først si at profitt må ut av slummen. Gjør man det, berører man industriens mektige herrer, for vi sier samtidig at noe er galt med kapitalismen. Det må bli mer fordeling og kanskje må Amerika bevege seg mot en demokratisk sosialisme». King var sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, mente han. Han stilte dette spørsmålet: Hva er det for en ordning når det finnes mellom 30 og 40 millioner fattige i et land som er overstrødd av utrolig rikdom?

 

A-135946-1319377369_jpegJohnny Cash er kanskje den mest interessante av disse tre når vi leter etter KrFs sjel. Han er blitt regnet som veldig amerikansk og på Johnny Cash museet i Nashville er det en egen avdeling der han fremfører den nasjonalromantiske og patriotiske «The Old Ragged Flag». Nå avdøde Gordon Stoker i Elvis backinggruppe The Jordanaires fortalte meg for noen år siden at Johnny og vennen Kris Kristofferson, som fikk kommunistempel i hjemlandet (antakelig sosialdemokrat i Norge), ofte diskuterte politikk høylytt, men på et vennskapelig plan innad i supergruppa The Highwayman, der det ifølge Stoker ofte var Kris og Willie Nelson mot Johnny og Waylon Jennings. Likevel hevder datteren Rosanne Cash hardnakket at Johnny Cash ikke var republikaner. Han brydde seg ikke om hvor folk sto politisk. Han gikk over det politiske. Det som betydde noe var mennesker, fred og samarbeid. På samme album som «The Old Ragged Flag» finner man også «Don’t Go Near The Water» som er en sang om å ta vare på klimaet. Det er med andre ord ikke lett å putte Cash i noen boks. Selv om vi prøver.

 

Først og fremst er Johnny Cash kjent som «The Man In Black» fordi han alltid gikk i svart for de svakeste i samfunnet. Han støttet også indianerne og rettighetene til de innsatte i amerikanske fengsler.

 

Johnny Cash skal selv ha sagt, «jeg er kristen, putt meg ikke i noen annen boks».

 

Knut Arild Hareide har tvilt seg frem til å endre kurs i det politiske Norge, et standpunkt som kan føre til at vi får ny regjering og statsminister i Norge. Burde vi ikke tåle å tenke at det ikke er så unaturlig at KrFs veivalg for første gang i historien går mot venstre? Bør vi ikke tillate oss å tenke at dette handler om fordeling og de svakeste og således beveger seg over politiske farger, enten det er røde roser og faner, blå sløyfer eller for den saks skyld, regnbueflagget?

 

Martin Luther King sa det kanskje aller best: Det er alltid rett tid for å gjøre ting rett.

Reklamer

Ingamay Hörnberg 70 år

inga_may(Jahn Teigen og Ingamay Hörnberg synger duett på «Dag til Ro)

I Sverige er hun i dag kjent som mammaen til Skurt, men i Norge er hun nok først og fremst kjent som gospelartist. I dag gratulerer vi den svenske artisten og TV-programleder Ingamay Hörnberg med 70-års dagen.

Gospelstjernen som ble spilt i mange hjem og biler i «bibelbeltet» på 70-tallet slo igjennom med sin svenske versjon av Cat Stevens «Morning Has Broken». Ingamay oversatte den til svensk og gav den ut som «Tenk Att Få Vakna», som også ble tittel på albumet hun gav ut i 1974.

Ingamay Hörnberg vokste opp i pinsebevegelsen som datter av en pinsepastor og giftet seg senere med en pinsepastor. Hun opptrådte tidlig på møter der hun sang og spilte gitar. Det var sangeren Jan Sparring som oppdaget hennes talent på slutten av 60-tallet.

Svensk musikk fikk det vi kan kalle en vekkelse fra 70-tallet, med ABBA i førersetet. Vi husker Björn Skifs, Harpo, Hoola Bandoola Band med Mikael Wiehe og Björn Afzelius, og fra tidlig 80-tallet at den svenske dansebandmusikken invaderte norske dansescener. Med Vikingarna i spissen. Svensk musikk dukket opp overalt, med Merit Hemmingson, Sven-Ingvards, Lill Lindfors (som sant nok er født i Finland), Lill Babs, Anita Lindblom, Svenne & Lotta og Anna Lena Löfgren som lå rekordlenge på toppen av listene i Norge på slutten av 60-tallet.

Men på Sørlandet – i «bibelbeltet» – og i «bibelbeltet» på Vestlandet og til og med i Svenskfinland var det svensk gospel som gjaldt.

Ingamay slo igjennom samtidig som Evie Tornquist og Pelle Karlsson (som senere ble gift med hverandre), Curt & Roland, Samuelssons, Mia Marianne & Per Filip med flere.

Disse ble hyppig spilt på kassettspillere og platespillere både i Norge og Sverige. Blant de mest kjente platene Ingamay gav ut på den tida var «Barn Av Modern Tid» (1974), «Tenk Att Få Vakna» (1974), «Jag Följer Dig» (1975) og «Kom In I Guds Solsken» (1977).

Så kan man saktens spørre seg hva som fikk en ikke-religiøs tenåring i Norges tettest befolkede vei, også omtalt som «mini-Texas», til å sperre øynene opp for Ingamay Hörnberg.

I en tid da ABBA var det helt store fra «söta bror», og Rod Stewart med «Sailing» var den mest spilte sangen på radioen var det disse og band som Nazareth, Supertramp og ikke minst Status Quo som surret og gikk på barnerommet. Det å høre på svensk gospel var bortimot tabu, og aller mest for meg selv som absolutt ikke ønsket at mine kristne foreldre skulle høre at jeg likte den slags.

Da min far måtte flytte ut i 1974 var det min mor som spilte kassetter, og særlig på alle kjøreturene til Setesdal, eller rundt på møter i en oransje Datsun 1400. Det ble nemlig noen kjøreturer til Aage Samuelsen-møter og ikke minst turer til Sverige, da min mor hadde funnet seg en nordmann bosatt i Strömstad.

Alltid med kassettspilleren på full rulle.

Det var stemmen til Ingamay som smøg seg inn under huden og langt inn i sjela. Jeg hadde aldri hørt noen synge så fløyelsmykt og fint. Bare Olivia Newton Johns og Linda Ronstadts kunne måle seg med Ingamays stemmeprakt.

Jeg våget aldri å spørre min mor om å spille henne på disse bilturene. Det lå under min verdighet. I stedet satt jeg der og håpet det beste, og kanskje gjorde jeg noen spede forsøk på å legge akkurat den kassetten til rette foran henne når hun skulle bytte kassett.

Så skjedde det brutale. Og det ble brutalt stopp for meg, og man kan vei si at jeg nesten befant meg i en sjelelig krise da det hendte. Min mor sluttet brått å spille Ingamays kassetter, og de var borte, helt borte fra bilen. Jeg fant dem til slutt innerst i skapet da jeg var alene hjemme.

Jeg hadde savnet den fløyelsmyke stemmen, og ser heller ikke bort fra at budskapet hun sang om banet seg vei inn til mer åndelige kroker i sjela i de mest opprørske 70-åra. Til slutt ymtet jeg meg frempå, med hvorfor hun hadde sluttet å spille henne.

Svaret jeg fikk rystet meg, og dermed var det ikke noe mer snakk om Ingamay Hörnberg der i huset, for hun var ifølge min mor blitt «New Age», som var det verst tenkelige man kunne bli i «bibelbeltet».

Dette var tidlig på 80-tallet og jeg fikk snart sertifikatet. Noe av det første jeg gjorde var å tjuvlåne kassettene innerst i skapet, og så når jeg ikke hadde rullet ned vinduet i byen eller på «mysetur» på Silokaia skrudde jeg opp lyden og sang med, så tårene nesten spratt ut av øynene. For jeg hadde ikke formening om «new age», for meg var det musikken og stemmen.

Men tider henruller, som det heter. Kassettene jeg hadde lånt forsvant i fyllekuler og bytting av hybler og gamle biler som stoppet langs veien og Ingamay ble borte i 80-tallets stresskofferter der trosbevegelsen inntok sinnet, og plutselig var det ikke flaut å være kristen. Og ikke minst, plutselig lærte vi hva «New Age» var for noe.

Det skulle gå tjue år. I 2003 utga Ingamay sin første plate på mange år, og ble i den anledning intervjuet av avisen Vårt Land. «Nära Dig Ändå» inneholdt til en stor del salmer, så det skurret med opplysningene jeg hadde fått hjemme tjue år tidligere. Jeg tok kontakt med henne, og den kontakten ble begynnelsen på et vennskap vi har beholdt siden.

I årene som var gått hadde Ingamay blitt stor TV-stjerne i Sverige, med barne-TV-figuren Skurt. Hun hadde brutt med pinsemenigheten og blitt skilt fra pinsepastoren, og i stedet blitt en del av Svenska Kyrkan. Resten er det opp til henne å fortelle.

For meg ble gleden stor da jeg fikk henne til å utgi noen av de gamle sangene på nytt i 2005, innspilt i Kristiansand på albumet «Dag Till Ro» og lansert på Protestfestivalen samme året. Sangene finnes på både Spotify og Tidal.

70-årsjubilanten er først og fremst mammaen til Skurt i dag, og til Jesper som jobber og bor i Afrika. «Tenk Att Få Vakna» som ble hennes stor hit oversatte hun på en parkeringsplass i Småland. Både Carola og Pernilla Wahlgren har sunget denne. Også Evie har spilt inn flere amerikanske countrygospels som er oversatt av Ingamay. Sangen «Tenk Att Få Vakna» er opprinnelig ikke fra Cat Stevens men ble opprinnelig skrevet som en salme av Elaeanor Farjeon i 1931

Til Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009, spilte Ingamay inn Mikael Wiehes «Var Inte Rädd Mitt Barn».

Gratulerer med 70-årsdagen til Ingamay, en av de fineste menneskene jeg vet om.

Krigerens hjemkomst

oscar jansenJon michelet.png

Han kommer ikke, som han lovet. Jeg tror han visste det, da han snakket til skjermen «laiv» som det heter. Vi hadde nettopp hyllet han, med Arve Tellefsen, skrivekompisene Solstad og Hoem og en haug andre. Han hadde nettopp fått Erik Byes minnepris. Jon Michelet var syk, veldig syk, for ellers hadde han vært der, for det var sånn han var han som i sin tid i Klassekampen bare ble kalt «admiralen». Avisa var i ferd med å kantre, og mannskapet kranglet, men så kom Jon og roet det hele og ble en slags frelser. Selv slet han med å finne en frelser, men ville så gjerne. Da han ble syk begynte han å tenke på at han gjerne skulle hatt en tro, og fikk bunkevis av brev fra troende. Så skrev han boken «Brev fra de troende – en bok om tro og tvil» der han virkelig prøvde å tro. Han kom alle i møte, til tross for at det var kriger han var. Kriger mot urett, mot profitt og mot smålighet, mot «apati og likegyldighet». Han forsto det kanskje ikke selv, men det var åpenbare grunner til at de kristne elsket ham. Jon var alt det menighetene og partiene sliter med å få til. Han var rausere enn alle, til tross for den stabukken han var, for det var ikke mange igjen på ytterste venstre da vi passerte årtusenskiftet, men Jon satt stille i båten. Han ble kalt kommunist, og det var helt greit.

Nå som han er borte sitter jeg her på loftet hjemme hos meg selv og lurer på hvorfor jeg likte han så sabla godt. Han var ateist og jeg troende. Ofte skaper sånt bare fordommer. Jeg har sett røde folk som hater blå, og de som ikke vil vise trynet sitt på et arrangement sammen med folk de ikke liker. Jon var rensket for alt sånt, fullstendig. Han var som himmelen, blå og ren selv om han var rød. Det er derfor jeg er så ufattelig glad for at han fikk med seg Erik Byes minnepris. Jeg er så glad for at nettopp han fikk prisen, at Byes barn valgte nettopp han av alle de sju kandidatene. Erik og Jon hadde rausheten felles, og engasjementet. Ja, for det ikke alle vet er at Jon var støttespiller til den første Protestfestivalen vi arrangerte i 2000. Han frontet oss, og gav oss mot til å gå i gang med galskapen. Jeg vet ikke om vi hadde våget uten.

En gang skrev jeg et helt dikt til Jon, slik jeg hadde gjort til Bye. Jeg skrev noe sånt som dette; visst hater vi urettferdigheta, all det fordømrade profittjaget og all statusheta, jakten på makt og sedler og all småligheta. Visst hater vi det, og all ufred. Derfor liker vi deg, Jon.

Ja, derfor likte vi Jon. Derfor, og for alle de andre grunnene. Han skrev 5 bind om krigsseilerne, og jaggu rakk han ikke å fullføre det siste; En sjøens helt – krigerens hjemkomst, ferdig skrevet på dødsleiet bare dager før avreisen.

For nøyaktig en måned siden skrev han at han fortsatt var dårlig, men ønsket lykke til med Protestfestivalen i år.

I år er den til ære for deg, Jon!

Alle presidenters mann

7bb53-billy_graham

Lang tid før min ankomst til denne verden skal min kristne far ha blitt helbredet etter tilbakefall av dødelig tuberkulose. Beviset fant jeg i Bibelen etter hans bortgang, men hva som hendte var det andre som fortalte.

Man kan vel si at min ankomst ville vært betydelig overdrevet uten…

Mange amerikanske evangelister har vært forfulgt av skandaler. Det var skandaler av ymse slag, også han som skal ha bedt for min far og var en av de som er omtalt som Aril Edvardsens motivatorer, skal det ha blitt kontroverser rundt senere i livet.Men den mest kjente av alle har stått støtt i tro og holdning. Få predikanter har inspirert folk i bibelbeltet mer enn Billy Graham (1918-2018), som medvirket til at millioner av mennesker over hele kloden er kommet til tro. Han var åndelig veileder for samtlige amerikanske presidenter fra Harry Truman til Barack Obama, inkludert skandalebefengte Richard Nixon som svek ham, men ikke mer enn at han var raus nok til å holde en gripende avskjedstale ved Nixons bortgang.

Han var for gammel til å bidra da Donald Trump ble innsatt, men Trump var gjest da 95-årsdagen ble feiret for knappe fem år siden.

Graham fikk også innflytelse på dronning Elizabeth.

Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. Køen over Varoddbrua var lang fra byen og ut til Kjevik for alle de 5000 sørlendinger som ville overvære overføringen. Jeg antar min far var blant dem.

24.september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende fotballkamp, eller for den saks skyld cupfinalen.

For Graham selv var det evangelister som Mordechai Ham og Billy Sunday som inspirerte ham til å forkynne evangeliet.

Jeg har beundret Graham for sin sterke tro og for sin ordentlighet. Han har fortalt at han tok en beslutning om å se bort fra tvil og bekymringer og velge troa – selv om han ikke forsto alt.

Med seg på korstogene over hele verden hadde han sine to gode venner Cliff Barrows (1923-2016) og George Beverly Shea (1909-2013). I et manifest de tre signerte kom det fram hvordan de unngikk skandaler.

Aldri ha tilgang til penger. De tilsatte en uavhengig økonomiavdeling som styrte pengene, den var åpen for innsyn for alle. Graham mottok vanlig pastorlønn. Aldri si noe negativt om andre pastorer eller lokale menigheter. Aldri være alene med andre kvinner enn sine koner, på grunn av media og fristelser. Aldri overdrive publikumstall eller gi uriktig reklame.

Graham var venn med Martin Luther King og ba ham ofte om råd. King takket Graham for fremgang i kampen mot rasediskriminering. Graham betalte også Kings bøter. King skulle være i gatene, Graham på arenaene, men målet var de enig om. Billy Graham besøkte alle verdensdeler og slapp inn i land de færreste fikk slippe innUnder den kalde krigen ble han engasjert i kampen mot masseødeleggelsesvåpen da han sammenlignet USA og Sovjet med to barn som sto til knes i bensin med hendene fulle av fyrstikker der de kranglet om hvem som hadde flest, vel vitende om at en fyrstikk er nok. Han var første predikant bak jernteppet og talte til kommunister i Sovjet. I Polen slapp han inn etter godkjenning fra de romersk-katolske kirkene

I løpet av få dager talte han til 3.2 millioner mennesker på en flyplass i Kina, og han slapp inn til Kim Il Jung i Nord Korea.

Graham kritiserte intoleranse og konfronterte apartheid, som han hevdet var synd.

Han hadde bare et formål, nå ut med evangeliet. Før vi kan få verdensfred, må vi ha fred i våre hjerter, mente han. Han snakket om livet etter livet, og som vi alle er klar over, livet er kort. Senere i livet angret han på at han involverte seg i politikk fremfor å forkynne.

Han var nær venn av Muhammad Ali og Johnny Cash – og var alle presidenters mann. De mest ensomme mennesker er de som alltid er i rampelyset, har han sagt.

Ronald Reagan gav han Presidential Medal of Freedom i 1983 med den begrunnelsen at verden er blitt et bedre sted takket være Billy Graham.

Graham har sagt mye riktig om toleranse, et ord som er blitt så ødelagt de siste årene at vi så oss nødt til å stifte Protestfestivalen i 2000.

«Toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på», sa Graham.

Han kunne virke som han ikke var tolerant selv, fordi han var streng og tydelig, og fordi han snakker om synd. Men Billy Graham forlot en verden uten synd, det vil si en verden som har gjort synd til et gammeldags og utdatert ord. Men menneskene «i» verden beviser at denne påstanden er uriktig. En sosiolog som ble sitert i USA Today vedgikk at sekulære mennesker fortsatt tror at det er noe som heter synd, dom og straff.

Hvis det finnes ondskap må det finnes godhet. Hvis det finnes noe som er galt må det finnes noe som er riktig. Hvis det finnes løgner må det være noe som er troverdig. Billy Graham var for meg troverdig.

Nå er han borte, i alle fall fra denne verden.

I en dokumentar om livet sitt sier han; når du hører om min død skal du ikke tro det. Jeg er mer levende enn noen gang, men har skiftet adresse.

Finland i 100

snusm«Du sku no ha sett han. Han va svær. Veldig svær. Det pleide å henge et bilde av han på en vegg i Honningsvåg,» sa den nyvunne slektningen.

Fyren han snakket om var finsk og for meg, en fersk oldefar. Jo visst hadde jeg hørt om sværinger før, faktisk langt inne i min egen slekt, men det var på morssida.

Etter at jeg fant min finske oldefar ville jeg vite alt om landet som kalles de tusen sjøers land.

Oldefar Anders (Antii) Ollikainen flyktet til Norge fra det som var ekstrem fattigdom i 1870-årene. Fattigdommen – eller sultetida som den ble kalt – var bare en del av motgangen Finland gikk igjennom, for ingen av de andre nordiske land har vært gjennom så mye krig og vanskeligheter.

Finlands historie er som et sorgens kapittel i Norden, og nettopp derfor bør vi alle feire dagen i dag i respekt for det finske folket.

En kortversjon av historien er som følger: Landet var en del av kongeriket Sverige fra 1200-tallet og frem til 1809, da russerne overtok styringen. Først 6. desember 1917 kunne Finland endelig erklære seg fritt og selvstendig.

Det var revolusjonen i Russland i mars 1917 som gav grobunn for selvstendighetstanken, for da var russifiseringen i Finland svekket. Landet øynet muligheten til å bli selvstendig.

Dessverre var det ikke slutt på krig. 27. januar 1918 flyktet regjeringen fra Helsinki til Vaasa. Her startet general Carl Gustaf Mannerheim med å bygge opp en hær som skulle sikre Finlands selvstendighet. Målet var å beskytte regjeringen i et land som nå var i en ny indre borgerkrig mellom Mannerheims borgerlige «de hvite» og sosialistenes «de røde».

«De hvite» vant, men 40.000 døde i den finske borgerkrigen.

Om ikke det var nok brøt en ny krig ut. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland i det som ble omtalt som vinterkrigen.

Det fortsatte med fortsettelseskrigen, som startet 25. juni 1941 med nye bombeangrep fra Sovjetunionen. Denne gang fikk de uventet hjelp fra tyskerne.

Når så endelig finnene håpet på fred ble de på ny tvunget uti krig, nå var det lapplandskrigen mot Tyskland. De tyske troppene var først ute av landet i april 1945.

Ikke rart Finland er forbundet med mystikk og myter. Det er naturlig at et folk som har opplevd så mye lidelse blir et fåmælt folkeslag.

I tillegg til at mange finner ikke er særlig snakkesalige, er det finske språket regnet som et av verdens vanskeligste å forstå.

5% av befolkningen er finlandssvensker. Denne minoriteten snakker svensk, et språk som er lite populært i Finland.

Og hva tenker vi nordmenn på når vi ser mot Finland? Finsk fjernsynsteater på 70-tallet har vel de fleste fortrengt. Det sies at vitsene om Pekka og Toivonen ble skapt av finnmarkinger som ble lei av at finnene invaderte landsdelen deres. Mytene måtte sprites opp (bokstavelig talt).

Finner er direkte i sin væremåte og effektive i handling. Det er lite utenomsnakk.

Her i landet fremsto finnene som hardtarbeidende, effektive og til dels alvorlige grublere preget av en fortid fra trange kår. At finnene drikker er denne historien er godt eksempel på:

«Man häller 96% sprit i en hink och sticker tummen nedi. Senn tömmer man på saltsyra tills naglen losnar – då er drinken klart till at njutas».

Sprit og badstu er ikke bare myte. Da vi i fjor sommer kjørte i land i Åbo grytidlig søndag morgen var det første som møtte oss en badstubuss. Bussen sto parkert ved ferjesentralen, og på taket satt et titalls mannfolk, nakne med hvite håndklær over seg, svette etter en fuktig fest.

En annen myte som holder stand er banningen, som Pirkka i Robert Stoltenbergs skikkelse er med på å holde ved like.

Men Finland gav oss både sangerinnene Arja Saijonmaa og Lill Lindfors, komponisten Jean Sibelius og skilegenden Juha Mieto. Sistnevnte er trolig den største finske helten for oss nordmenn.

Det var Finske Nokia som for alvor satte i gang mobil-eventyret vi har så stor nytte av i dag, og barna har hatt stor glede av Tove Janssons historier om Mummitrollet.

Ofte er det vel sånn at motgang gjør oss sterk og det kan i sannhet sies om vårt naboland i øst.

I dag regnes Finland som verdens beste land å bo i, og har gang på gang slått oss på målinger de siste årene. Michael Moore dro til Finland for å finne ut hvorfor dette litt «lukkede» landet var kjent for å ha verdens beste skole.

Når Finland i dag feirer 100 år som selvstendig nasjon er de en stolt nasjon med verdens reneste luft å puste inn. Finnene har god helse og lav barnedødelighet, det siste i sterk kontrast til tida da oldefar utvandret til Norge og byttet navn til Andreas Olsen.

Oldefar fikk knapt oppleve et fritt Finland, han døde 1. februar 1918.

Jeg er blitt like glad i Finland som i Norge, det er blitt forsterket etter at jeg giftet meg med ei finsk kvinne i fjor sommer.

I kveld ser vi på presidentballet der president Sauli Niinistö inviterer et par tusen celebriteter til mottakelse på slottet, og så ser vi på finsk film.

Hyvää syntymäpäivää! Grattis på födelsesdagen!
 

 

Arendalsuka 2017 er forbi. Nå kommer Protestfestivalen.

20170611_171451.jpg

Vi er brødre og nesten naboer, men like ekstremt forskjellige som det min kjødelige bror og jeg er. Arendalsuka er den pene og pyntelige lillebroren, som har vokst seg større og sterkere. Jeg representerer villstyringen og rotekoppen, for ikke å si «Arendalsukas rabiate slektning».

Etter nok en gang å ha trasket fram og tilbake i Aust-Agders hovedstad i tre dager må jeg medgi å være glad for at Arendalsuka finnes. Nå er uka over, eller i alle fall nesten når dette skrives. Snart står Protestfestivalen for tur, med tjuvstart i Oslo 31. august, og for alvor i Kristiansand 5. september, da Erik Byes minnepris tildeles en alvorlig syk Jon Michelet.

Det er sagt og skrevet mye om Arendalsuka. Og mye stemmer. Astrid Meland i VG betegnet den som Elitefestivalen, der alt handler om å «se og bli sett. Øyafestivalen for politisk interesserte. — For det er neppe mange som reiser til Arendal som betaler regningen selv».

Arendalsuka handler om lobbyvirksomhet, om å tjene penger, skaffe seg kunder og snakke med de rette folka. Erling Kjekstad i Nationen kaller uka et utstillingsvindu og medgir at dens viktigste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum. Han betegner uka som medisin til elitens innvortes bruk mer enn medisin mot folkets likegyldighet. Mimir Kristjansson i Klassekampen har blitt vekket opp av søvnen i år. Han har fulgt med bak overflaten og vellykketheten: «Men om vi slutter å speile oss selv og hverandre, og heller prøver å følge med på alt som foregår rundt oss, så er Arendalsuka faktisk blitt en ganske vellykket samling av det norske organisasjonslivet», skriver han.

Jeg har blitt spurt om ikke Arendalsuka ødelegger for Protestfestivalen, men jeg vil si tvert imot. For meg som med gode venner har arrangert Protestfestivalen siden år 2000, er den faktisk en gavepakke Min pene og pyntelige store lillebror har skaffet oss tilgang til folk jeg har prøvd å få fatt i over lang tid, som for eksempel kulturminister Linda Helleland. Da vi i fjor mistet statsstøtten fordi regjeringen trodde alle festivaler var musikkfestivaler, var i realiteten vår tid forbi; til tross for at alle var enige om at vi måtte bestå. Mens Kulturrådet og regjeringen var uenige om hvem som skulle ha ansvaret, blødde vi nesten i hjel. Heldigvis ville KrF det annerledes under budsjettforhandlingene. Med den begrunnelsen at Protestfestivalen er «viktig motkultur» kom vi tilbake på statsbudsjettet, enn så lenge. Når festivalene plutselig ble tema under en kulturdebatt på Arendalsuka, benyttet jeg sjansen til å konfrontere partene, til tross for redselen for å snakke høyt i store forsamlinger.

Men jeg må også innrømme at for selvfølelsen til den rufsete lille storebroren er Arendalsuka er ikke bare god å ha. I motsetning til Arendalsuka, der de fleste aktørene betaler utgiftene selv, må vi ta regninga for det meste som foregår. Det kan stikke både her og der når man oppdager hvor lett tilgang arrangørene har til eliten, ikke minst til mediene. Det er tross alt medias dekning som styrer publikumstilstrømningen. Det er i slike stunder at det varmer ekstra godt når ledende politikere og journalister kommer bort til meg for å fortelle hvor glad de er i Protestfestivalen, kanskje nettopp fordi den er så rufsete, bråkete og uperfekt!

«Protestfestivalen i puberteten», skrev Fædrelandsvennen for noen år siden. Ja, og der har vi tenkt å forbli! Det er i grenselandet mellom barn og voksen vi klarer å unngå å stivne eller bli hengende fast i behagelige dager, slik man opplever når man er i femtiåra.

På Protestfestivalen kan alt skje, honorar hører til sjeldenhetene. Når det ikke eksisterer noe lignende i Norden, skyldes det nok en blanding av dette og det faktum at tematikken og deltakerne ofte ikke stemmer overens med det moteriktige meningsklimaet, som når vi kan finne på å diskutere om helvete finnes.

Mens Arendalsuka har pågått, har det vært terror i Barcelona. Atomtrusler mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas diktator har fått verden til å holde pusten. Norden har vært preget av knivstikkinger. Og mennesker verden rundt lever i fattigdom.

Vår verden er langt fra noe perfekt sted. Kanskje er det derfor Protestfestivalen kan treffe en nerve, både hos folk flest og hos dem som kalles eliten?

Cheez doodles

ostepop1

Når katta smyger seg inn mellom de to yngste barna, vet den at den er en naturlig del av ungeflokken. I alder er den mellom de to yngste, er fylt 11 år, et år eldre enn datteren min og et år yngre enn yngste sønnen. Målt i menneskealder er abyssinergutten aldrende, da de normalt blir mellom 15 og 18 år. Noen av oss foretrekker katter, andre hunder. Enkelte liker begge deler. Abyssinere hører til de eldste rasekattene vi vet om, men ingen vet nøyaktig hvor de kommer fra. Man antar de har sin opprinnelse i Etiopia og at de første abyssinere ble innført til Storbritannia i 1860-årene. Min katt er spesielt kjælen, noe som er kjennetegn for denne rasen. Han knytter seg til meg som hunder knytter seg til mennesker, men det går begge veier. Da jeg for noen år siden gikk igjennom en svært vanskelig periode og samtidig levde alene, hadde jeg ikke klart meg uten kattevennen. I likhet med meg liker den ikke forandringer, da blir den urolig og stressa. Katter er normalt knyttet mer til hus enn hunder, så hvis du har tatt den med på ferie og den stikker av er det stor fare for at den setter kursen hjemover. Nok om kattevennen i denne omgang.

For tjuefem år siden var jeg et år bosatt på Notodden, en nedlagt industriby ved Heddalsvatnet i Telemark. Jeg kan ikke akkurat beskrive byen som verdens navle, men for meg var den det da jeg bodde i byen. Jeg var bosatt der med min første kjæreste, mor til mitt eldste barn, og fikk oppleve en av de tidlige bluesfestivalene. Notoddingene opplevde jeg som et annerledes folk. I det miljøet jeg vanket i var det lite religiøsitet, i motsetning til i bibelbeltet hjemme på Sørlandet. Det var et folkeferd preget av en vanskelig tid, der nedleggelser hadde ført til stor arbeidsledighet.

Helt siden det året har jeg vært knyttet til Notodden. Jeg har vært på mange bluesfestivaler, noen ganger sammen med en kjæreste. Jeg har bodd på Notodden med kjæreste, men også forelsket meg under bluesfestivalen. Om Notodden ikke er verdens navle er byen på god vei til å kunne kalles Europas bluesnavle. Jeg har, når jeg er innom byen, gjerne satt meg ned ved veien ned til Tinfos, et sted jeg ofte passerte da jeg bodde i byen. Når jeg sitter der får jeg få den samme følelsen som når jeg sitter ved min fars grav ved Oddernes kirke. Jeg kan sitte der å la tankene fare tilbake i tid til da jeg vandret opp og ned Storgata, eller var innom platebutikken til Sauarlia. Vi drar lenger tilbake.

Det å «spille på løkka» er et begrep vi ofte forbinder med barndommen. På toppen av Kobberveien, den gang Norges tettest befolkede vei, er det en balløkke, som med litt romslighet gjerne kan kalles en fotballbane. I dag er den delvis igjengrodd, både med trær rundt banen og ugress som stikker opp av banen. På den tida var det nesten bare døde trær, stubber og stokker som stakk opp som påler. Ugresset på banen fikk aldri lov til å vokse, til det var banen for mye i bruk. Kolsdalspipa hadde ikke blitt revet ennå, så smogen fra Falconbridge tok knekken på det grønne, men ikke på oss som levde og åndet der oppe. Vi har tålt metallene godt, for bank i bordet, de aller fleste av oss som vokste opp i byens «Tsjernobyl» er friske og raske førtifem år etter. Når jeg en sjelden gang er innom den gamle fotballøkka kjenner jeg på roen igjen, den samme uforklarlige roen som varmer opp kroppen på en så nødvendig måte. Jeg tror det handler om en slags udefinerbar trygghet. Noen ganger kan jeg dra opp dit bare for å finne roen, selv om det er litt trist.

Mange år senere befant jeg meg utenfor huset til Johnny Cash i Hendersonville utenfor Nashville. Selve flyturen til USA, med flyskrekk, var såpass hard at jeg spøy ut teppet på flyplassen da vi hadde landet. Inni mellom har jeg i ettertid fundert på om det skyldtes belastningen av mange timer på fly, eller rødvinen jeg måtte drikke for å makte flyturen. Utenfor huset i Hendersonville var det hett i september, men Johnny Cash og June Carter var høyst sannsynlig ikke hjemme resonnerte vi oss frem til. Til tross for det avga stedet en indre ro og en atmosfære som fikk oss til å synke ned i gresset utenfor huset, kanskje mest for å suge inn inntrykkene. Kameraten min tok seg en røyk, men sa ikke så mye. Stillheten talte for seg. Øyeblikket var minneverdig for oss begge. Senere i livet har jeg tenkt at dette øyeblikket av evigheten, disse minuttene i livet, har vært medvirkende til min stadige trang etter å komme tilbake til det forjettede land. To ganger har jeg vært der etter dette, men ikke i Hendersonville. Nå er huset brent ned til grunnen, Johnny Cash og June Carter ligger i sin grav og alt er annerledes. Men innerst inne er alt uforandret. Vi må hjem igjen til Norge og Kristiansand.

På 70-tallet pleide hippiene å samles på gresset i Wergelandsparken for å spille gitar og filosofere over livet. Det finnes benker i parken. På 90-tallet hendte det min far satte seg ned ved en av dem, i all sin ro, men tankene hans fikk jeg aldri. Han plagdes med ryggen, var delvis sykemeldt fra KMV, men tok seg daglig en luftetur til byen. Jeg tror ikke han oppholdt seg spesielt ofte akkurat ved denne benken, men øyeblikket har festet seg. Når jeg av og til sitter på den samme benken, dukker den opp igjen den uforklarlige roen jeg ellers aldri har. Mitt vesen er ikke sånn, men i stedet gira opp av nerver og angst, dermed stort sett av uro. Det forundrer sikkert enkelte, siden jeg ofte får høre at jeg er en rolig person som avgir en ro hos de jeg snakker med.

Flere år senere. Mange avskjeder senere. Johnny Cash er borte. Erik Bye er borte. Faren min er borte. Hun jeg til slutt giftet meg med er også borte, selv om hun lever i beste velgående. Dette hendte ofte i de andre ukene, i de ukene ungene befant seg på den andre adressen. Ofte gikk jeg tur gjennom Vågsbygdskauen fra Auglandstjønn barnehage til Kjos. Etter en liten halvtime i kupert terreng gjennom stien i skogen, ender man opp en skogsvei, og litt lenger nede på den veien er det en benk. Hver gang jeg passerte benken satte jeg meg ned, fant roen og tok bilde av den tomme benken. Det hendte datteren min var med, da tok jeg bilde av henne på den samme benken. Tanken var at benken skulle symbolisere et savn. Jeg la ut bildet på Instagram, i all slags vær, sol og regn, vår og høst, det kunne til og med være snø på benken. Jeg satte meg alltid ned for å finne roen, men preget av melankoli og savn var det annerledes enn på de andre stedene. Det hendte jeg felte en tåre, på samme måte som de gangene jeg besøkte kirkegården. Det var noe forenlig mellom benken og kirkegården. Ville jeg treffe min far igjen en dag, ville jeg en gang ta bilde av benken der det sitter en kjæreste igjen. Jeg sank ned i en slags tilstand hvor jeg var utenfor denne verden, men inne i min egen. Jeg var ofte alene, men det var en god følelse, som nok delvis skyldtes at datteren min noen ganger var med. Når hun ikke var med var hun på en måte likevel med, på samme måte som en fraskilt pappa uten ungene kjenner på noe lignende når han lar lekene bli liggende på gulvet selv om barna er et annet sted. Nok om det.

Jeg har ny kone, må kunne kalle meg lykkelig, på den måten menn ofte er når de ikke lenger er alene. Så har jeg funnet ut at uroen jeg har båret på hele livet alltid være en følgesvenn. Den er liksom meg. På godt og vondt, uten at jeg kan tidfeste tid og sted for når jeg fikk denne følgesvennen. I motsetning til min finske kone, som utelukkende er ro, er jeg uro. Og på en merkelig måte utfyller vi hverandre. Men så er det noe med alle disse stedene, der roen innhenter meg.

Så er det nåtid. Man skal jo leve i nuet, sies det. Man kan ikke unngå å høre at det knaser. Dette rare oransje godteriet gir den samme uforklarlige følelsen som stedene vi har reist tilbake til. Navnet er cheez doodles. Jeg tuller ikke. Jeg trenger faktisk verken å dra tilbake i tid eller ut på tur, det kan nytes i godstolen hjemme. Men nok en gang må jeg foreta en reise tilbake til fortiden for å komme til bunns i mysteriet. Reisen kan gjerne akkompagneres av Doris Day og «Sentimental journey».

Jeg finner en slags ro og dobbel nytelse. Man må selvfølgelig forske på årsaken. Kona mi fra Finland blir sikkert hundre år, og må således leve mange år uten meg, hypokonderen. Hun eier ikke frykt, bekymringer eller uro og er i besittelse av en uforståelig ro og selvtillit jeg bare har klart å spore opp hos min abyssinervenn. Min teori er at hvis man lever uten frykt og bekymringer, blir man gammel, som bestemora til kona mi og søstrene hennes, som alle tre er mellom 90 og 100 år.

Hvis jeg en sjelden gang finner spor av uro i ansiktet hennes kan du være sikker på at jeg har dratt henne inn på en bar eller sammen med høyrøstede mennesker. Hun spiser sunt, stort sett frukt og grønnsaker, havregrøt og knekkebrød, og drikker vann, bare vann. Hun holder seg godt, ser godt ut og jeg forundres over at hun ikke har vondt noen steder. Det er nesten sånn at jeg irriterer meg over at hun ikke har vondt noen steder.

Men så er det denne lidenskapen utenom den vi har for hverandre. Hun elsker cheez doodles. Jeg elsker cheez doodles. Dobbel nytelse handler om at når hun knaser cheez doodles, får jeg litt mindre dårlig samvittighet. Og om en av de oransje skulle falle med på gulvet, hører vi fort abyssineren knase på en av dem. Litt mindre dårlig samvittighet er ikke årsaken til at jeg får en indre ro av å knase cheez doodles. Nei, da må vi tilbake i tid igjen.

Vi må tilbake til den tida da Rod Stewart toppet VG-lista med «Sailing». Store deler av sommeren oppholdt vi oss på Jordalsbø i Bygland hos bestemor og bestefar. Vi hesjet og plukket jordbær og forsynte oss grovt når damene i huset laget jordbærsyltetøy, som i førti år var nesten det eneste pålegget jeg kunne ha på brødskiva. Mange år etter at luktesansen forsvant kan jeg ennå kjenne på eimen av solsvidd gress når jeg tenker tilbake.

Dette var i de dager da alle mennesker som betydde noe fortsatt befant seg over jordoverflaten og drømmer fortsatt var mulig å gjennomføre. Det kunne forekomme at jeg satt ved Riksvei 9 og skrev av bilnumrene på Datsun, Volvo, Renault og alle de andre bilene som kjørte oppover dalen. Det kunne til og med forekomme at jeg gikk de to kilometerne ned til bygdas handelslag for å kjøpe cheez doodles. Men i det siste har det slått meg som den aldrende mann jeg er, om det er det farlig å spise cheez doodles