Aktiv dødshjelp er omstridt og ikke tillatt i Norge, men vi mennesker er inkonsekvente i all vår natur fordi livet selv iblant gir oss håpløse valgmuligheter. Derfor slo det meg at hvis jeg noensinne blir låst inne på et sykehjem håper jeg på en pille i stedet, selv om det er mot min vilje. For bare for å ha det nevnt, jeg er altså motstander av aktiv dødshjelp.
Nok en gang besøker jeg et norsk sykehjem jevnlig. Sist for å besøke faren min. Han var en naturens mann, oppvokst i havgapet ved Lopphavet langt mot nord med mektige fjell og vill natur som naboer. Da han kom sørover på 50-tallet gikk det ikke en dag uten at han måtte ut i skogen, eller i alle fall ha en stor dose frisk luft. Min far ble en mild og lett pasient, men det er klart, naturen lå i han, også etter at han fikk diagnosen vaskulær demens. Etter et par år låst inne på sykehjem sluttet han å spise. Han fikk lov til det, for i loven til norske sykehjem skal ingenting gjøres mot ens vilje. Selv om man altså har fått oppnevnt verge fordi man ikke er i stand til å ta vare på seg selv.
Nok en gang dukker dette litt underlige regelverket opp. Da min mor lå med uutholdelige smerter etter å ha ramlet, fikk hun ingen hjelp fordi hun satte seg imot. Verge gjelder visst først og fremst økonomi og ikke helse. Det er viktig at alle får pengene sine, egen helse, det får så være.
Dette er ikke verst. Livet på moderne sykehjem består stort sett av å sitte å stirre ut av vinduet, når man da ikke spiser – som regel til underlige tidspunkt – maten med et dårlig rykte, og det lite besnærende navnet; sykehjemsmat. Hvor kommer den fra? Nå lukter jeg ikke lenger, men det ryktes at sykehjemsmaten ikke lukter.
Men dette er heller ikke verst med å skifte bopel til sykehjem. For hvem som helst – og nå for vår mor – er det å måtte flytte fra trygg og hjemmekjær tilværelse til et identitetsløst hvitt rom med et hardt linoleumsgulv på et sykehjem noe tilnærmet en dramatisk omveltning, for å si det mildt. Hun klarte seg ikke alene, det er så, men det er noe med at man bør få det så bra som mulig når helsa svikter.
Vi besøker henne jevnlig, besøkene deles med min bror, hennes barnebarn, hennes søster og hennes nære venninne. Stort sett er det oss som besøker henne, for hvem orker å dra til et sånt sted hvis man ikke må?
For meg som lider av intens dødsangst er det antakelig annerledes å besøke henne fordi jeg ikke ser plastblomstene i vinduet like mye som jeg ser døden i korridorene. Min mor elsker blomster, men nå er det visst plastblomster som gjelder fordi ingen har tid til å vanne dem. Ut slipper dem ikke, om ikke vi pårørende tar dem med. Noe å gjøre er heller sjelden, og i så fall en sjelden gang en musiker stikker innom.
Sykehjem er korridorer, dessverre ikke de fineste korridorene, men med hvite vegger og harde linoleumsgulv, og med navneskilt på dørene som iblant byttes ut. Korridorene er lange og smale, og ender til sist ut i stengt dør. Alle ansatte går i hvite frakker. Man får henge opp begrenset med bilder, men de må henges i en tråd man får av betjeningen.
Sykehjem for demente er ikke et venterom for å bli ropt opp av legen, men et siste stoppested, et venterom før døden. Pasientene – jeg liker ikke uttrykket, men la gå – har overtatt rommet og senga fra andre pasienter som har flyttet ned i jorda.
Det skal være få møbler så de hvitkledde får vasket gulvene. Men vask, tja, vi tar ikke med barn lenger fordi gulvet er så skittent. Det er neppe de hvitkleddes feil, men skyldes nok mer budsjetter bestemt av politikere med millionlønn.
Det er umulig å forestille seg et verre sted å bo enn på et sykehjem. Hver gang jeg ruller bilen inn på parkeringsplassen håper jeg den svarte bilen ikke står ved hovedinngangen, for jeg tenker ofte på hva de utholder, hva de ser, hva de tåler og om de tenker på hvem som nestemann ut av rekka går. Men la gå, jeg er spesiell med min spesielle form for aversjon mot dette.
Men de hvite frakkene, de mange som har valgt dette som jobb på et sted som dette, de beundrer jeg, for de aller fleste er så hjelpsomme og empatiske at man blir rørt. De gjør en jobb jeg ikke hadde orket. Hvordan klarer de det?
I Os kommune har de sykehjem med tropehage. I Randesund venter man nå på den etterlengtede demenslandsbyen. Den kommer for sent til min mor. I Sandefjord åpner 5-stjerners sykehjem med vinkjeller, sjåførservice og helsehjelp, men du må betale 1.25 millioner for å få plass. De beste sykehjemmene er privat, som Villa Skaar i Oslo. Hvorfor er ikke katter obligatoriske på sykehjem? I Israel har en barnehage flyttet inn på et eldresenter. Ofte er det slik, at de som lever lengst fordi de har det best, også kan sikre seg det beste når de må på sykehjem. Noe er galt i dette velstandssamfunnet, for alt er tilrettelagt slik at de med mest også får det best, selv om de ikke nødvendigvis har gjort seg fortjent til det.
Jeg leste et sted at sykehjem i sin tid ble opprettet for å hindre fattigdom. I dag er de blitt symbolet på fattigdom i rike Norge. Ofte går det fort nedover når man er først er flyttet inn.
Regjeringen vil innføre kjøkken, men pleierne mener flere turer ut i frisk luft og mer aktiviteter innendørs er viktigere. Må man virkelig velge? Vi som er på besøk fristes til å spørre det betimelige spørsmålet; om norske sykehjem eksisterer for at de som flytter inn skal få et kortest mulig opphold?
Gi meg heller en pille, før det skjer.
PEACEMANS BLOGG 