Jeg tilhører definitivt ikke kategorien, bare for å slå det fast. Men det finnes mennesker som gjør alt det rette, sier alt det rette og oppfører seg på en perfekt måte. Da tenker jeg ikke på de som passer inn under kategorien Chip Taylor synger om i «F**k All The Perfect People». Nei, de jeg tenker på har en personlighet som gjør dem til det Åge Aleksandersen kaller «heilved». Hun jeg er gift med og et par venner tilhører kategorien.

Ofte leser de andre mennesker som en åpen bok. Men de leser ikke høyt fra den boka. De har de beste rådene, den enkleste resepten. De er inkluderende, men ikke dumdristige. De ser faresignalene før noen andre. De slenger aldri på røret og åpner alltid døra. De er de virkelige statslederne, som aldri blir det.

I filmen «The Intern» fra 2015 spiller Robert De Niro en av disse. Han gjør det på en mesterlig måte når han ikler seg rollen som den pensjonerte 70-åringen Ben, som ikke er fornøyd med pensjonisttilværelsen. Ben som er enkemann finner ut han vil søke jobb som praktikant. Han gjør det grundig. Leser inn en fremragende, men nøktern fremstilling av seg selv. Han får jobben i et ungdommelig og heseblesende motekonsern som drives av en ung kvinne, Jules (Anne Hathaway). De tar motvillig imot han for å få kred for å ansette eldre praktikanter, men etter en tid er alle avhengig av Ben. Han tilfører de rundt han en indre ro og en trygghet konsernet så sårt trenger.

Kanskje kan filmen også være en oppvekker i diskusjonen rundt arbeidstakere over 50 som i dag må tviholde på jobben de har, for de får ingen andre jobber.

I dag kan man få inntrykk av at de fleste kappes om å ha de riktige meningene, si de riktige tingene osv. Det er blitt så fundamentalt at det har slått motsatt vei for mange. Noen av oss hater det politisk korrekte.

De noen av oss er etter hvert blitt mange. Det er årsaken, hevder mange, til at vi nå om noen dager får en president i verdens mektigste land som heter Donald Trump. Han har scoret mange billige mål på å gå hardt ut mot de politisk korrekte elitene.

Nå skal han love med hånda på pastor Franklin Grahams bibel å gjøre det rette for Gud og for landet.

For nøyaktig ett år siden ante man at opprøret og hatet mot den politisk korrekte overklassen kunne gi en så uforutsigbar mann som Donald Trump makten. Han gikk motsatt vei enn utviklingen i tida skulle tilsi. Spesielt gjaldt dette i innvandring, der Trump ville stenge grensene. Han begrunnet det med frykten for terror. Han ønsker å bygge en mur mot Mexico og i en tid der USA opplever en rekke dødsfall og tragedier på grunn av liberale lover for å ha skytevåpen, ønsker Trump å beskytte amerikanernes rett til å ha skytevåpen. Trump hevder i likhet med Carl I. Hagen at klimakrisa er iscenesatt og en bløff.

Når Putin og Trump tilsynelatende har funnet hverandre i ånden skyldes det nok at de begge tilhører en sjelden type ledere som ikke kan regnes som korrekte. Det kan være vel verd og merke at magasinet Forbes for fjerde året på rad har kåret Vladimir Putin, ikke USAs president, til verdens mektigste mann. Til sammen er de dynamitt, som to gamle cowboyer fra 70-tallet, Bud Spencer og Terence Hill.

Donald Trump slo overraskende nok Hillary Clinton og alle andre, mest sannsynlig fordi amerikanerne var lei av den politisk korrekte eliten, som for dem ikke gav dem noe som helst.

Som Sigve Indregard skriver i Morgenbladet: Trump har erklært at han skal «drenere sumpen», altså bedrive utrenskning i makteliten.

Nå skjelver en hel verden foran innsettelsen. Hvordan vil han bli som president? Vil han utføre alt det han har lovet?

Mens Norge stort sett har fått statsledere som hele tiden handler korrekt, sier det rette osv. har situasjonen i USA vært annerledes. Til tross for millioner av mennesker har landet ofte fått kandidater innenfor et bittelite miljø, eller kandidater som er mer uforutsigbare. Men ingen av dem har vært så uforutsigbar som den presidenten landet nå får. Vi er glad vi er ferdig med Clinton-dynastiet, Bush-dynastiet, men har i stedet fått en president som går helt motsatt vei av alt vi liker.

Se opp for flere overraskelser. Det gjelder særlig hvis Trump begynner å oppføre seg fornuftig, som de fleste som blir president har gjort, uansett utgangspunkt. 11. september, på denne datoen vi husker med gru, skal Norge velge ny statsminister eller beholde den vi har. Utviklingen i Norge har fulgt etter resten av verden, derfor nyter både Hege Storhaug og Sylvi Listhaug stor suksess om dagen. Når Sylvi Listhaug uttaler seg gjør hun det fritt og som en statsleder i tida. Den egentlige statsministeren tør ikke plukke på henne, spesielt ikke nå foran et nytt valg.

De som hele tiden gjør det rette er tohodet. De fleste statsledere i det vestlige Europa gjør det rette. Men jeg ser få av dem til å passe inn i rollen Robert De Niro gjør så mesterlig i «The Intern». Til det skinner de politisk korrekte meningene alt for mye igjennom. Mye handler om å bli likt, respektert, men som oftest avslører de seg fordi ingen av dem ser baksiden av medaljen. Det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner man ikke selv har erfart, er noe av menneskehetens forbannelse.

Uruguays tidligere president Josè Mujica omtales som verdens fattigste president, men han føler seg ikke fattig. Han bor i et lite hus på et jorde og donerer bort 90% av inntekten sin hver måned. Mujica sier at fattige mennesker er de som utelukkende jobber for å opprettholde en rik livsstil, og som alltid vil ha mer.

På 70-tallet var Mujica med i den uruguayske geriljaen Tupamaros, en venstreorientert væpnet gruppe inspirert av den cubanske revolusjonen. Han ble skutt seks ganger og måtte tilbringe 14 år i fengsel, før han slapp ut i 1985.

Oppholdet i fengsel fikk han til å se annerledes på livet.

Mujica er for meg en bedre statsleder i dag enn noen andre. Men han måtte erfare for å bli en av de som gjør det rette på en rett måte.

Man må ikke leve livet som Mujica, men holdningen hans er blitt mangelvare.

Mest imponert er jeg av de som alltid har vært formet som karakteren De Niro spiller. Det finnes ikke mange av dem. De er bærere av en sterk rettferdighetssans, de er ofte diplomatiske, vil hele tiden det beste for alle, men av oppriktige grunner. De ser, der andre overser og tenker ofte før de handler.

Jeg forundres ofte av disse menneskene. De virker å ha overlevd tidens tann, menneskets nådeløse skjebne, de som opptrer som dem og ofte styrer samfunnet og ikke minst sin egen forfengelighet og mortalitet. Ofte blir de bare klokere med årene, ikke mindre.

Det bor en gammel dikter og telemontør på Sunnmøre. Arnold Eidslott heter han. 90 år. Han har det i seg.

Min far hadde det i seg, men han er borte. Ofte har jeg tenkt på at hva han ville sagt om den utviklingen vi har hatt de siste femten årene.

Jeg har ingen tro på at 70-åringen Donald Trump ender opp som nå 81-årige Josè Mujica, men jeg ser heller ingen norsk politiker som tilhører disse bevaringsverdige, enestående personlighetene.

Finnes det en resept? Kan man skrelle av seg alt det politisk korrekte, alt det påtatte og bli noen annen enn den man er. Jeg tviler sterkt. Men jeg tror man kan nærme seg disse som har denne edle personligheten ved å erfare. Erfaring kan riktignok slå begge veier. Derfor tør jeg ikke nevne navn på de sentrale skikkelser i dagens makt- og medieverden som jeg tror har potensiale. Makt og penger gjør noe med de fleste av oss.

Jeg tør likevel innrømme at jeg savner Erik Bye så det gjør vondt langt inn i sjela.

De som gjør alt det rette, sier alt det rette, er nemlig ikke nødvendigvis alltid perfekte.

I begynnelsen av filmen «The Intern» blir karrierekvinnen Jules skremt av at Ben er så observant. Når hun senere i filmen har fått for mye å drikke spør hun ham rett ut:

«Hvordan klarer du alltid si det rette, gjøre det rette, være det rette. Det er nifst.»

Det er den observante som oppdager når noe er galt. Derfor er han, som Jules sier i filmen, en utdøende rase.

Det er det som er nifst.

I 2016 var det 150 år siden storkjempa Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1789-1866) døde. På mange måter opplever han en nyvunnen kjendistilværelse, nå så lenge etterpå.

I en bok om idrett på Agder som kommer ut ses han på som en av forløperne til moderne idrett. Kanskje ville han i dag vært boksemester, eller mester i en eller annen form for kampsport. Snart vil et helt TV-program omhandle «kjempene i Setesdal», der Bjørgulv var den mest toneangivende.
Da Rune Andersen, Trond Moi og Margit Dale skulle lage bok om mat og kultur i Setesdal er det et helsides bilde av Bjørgulv Myhola som utgjør en av de første sidene. Det er neppe tilfeldig, fortelleren Bjørgulv var barnebarn av kjempa og personlighet i dalen.

Bjørgulv Uppstad giftet seg med Sigrid, datteren til lensmannen og Eidsvollmannen Olav Tveiten, hvis gard fremdeles står støtt på Tveitetunet. Johannes Skar skrev om Sigrid og Bjørgulvs barn:

Dei hadde fem søner; det var Eivind, Olav, Knut, Svein og Tarjei. Bjørgulv var ør til å røda med dei om karsstykkje; men fyrst Sigrid kom, då tagna han. Han herda dei til like frå det allre fyrste; han skaut dei hit i kvila i lause lufti fyrst dei syvja um kvelden. Dei vart gode karer alle, men Knut var borken. Eg spurde han eingong kva det kom seg av, men han var so sigregjeven allstødt, um det var styrken berre det låg i.

Knut Bjørgulvson (1831-1895) var den mest berømte av sønnene. I boka «Kjempa for Norge (og andre setesdøler)» har jeg samlet flere historier om både Knut og faren Bjørgulv Uppstad.
Det finnes ikke bilde av Bjørgulv Uppstad, derfor har Knut ofte blitt trukket frem i sammenhenger om kjempene. Han er avbildet på postkort, da omtalt som «Setesdalskjempen Knut Bjørgulvson».

Eivind var eldst av Uppstad-sønnene. Han flyttet til Øyestad ved Arendal. Min forfar Svein drev gården Myhola etter en turbulent ungdomstid med mye slåssing, noe som gav han flere netter på vann og brød. Yngstemann Tarjei flyttet på sine gamle dager til Canada. Han er forfar til Haugen-brødrene som drev butikker i Kristiansand og Søgne.

Da mellomste sønnen Olav druknet i et fjellvann orket ikke Sigrid å bli værende i Valle. Dermed pakket de flyttelasset og slo seg ned på Gautestad i Evje.

Der kom Bjørgulv kom med de berømte ordene, «Det e’kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi».

Kjempene i dalen har levd. Helt fra jeg var barn på 60-tallet har jeg hørt historier om Setesdalskjempa. Umulig å glemme. Barn husker sjørøvere, nisser, troll og kjemper. De mest virkelighetsnære er kjempene. Kjempene levde og kunne settes navn og årstall på. Dette visste oldefar Bjørgulv Myhola (1872-1968). Derfor brukte han store deler av sitt lange liv til å fortelle historier om bestefar Bjørgulv og onkel Knut. Han ville forevige det som var neverettens tidsalder. Det var han ikke alene om. 26. juni 1971 skriver P. V (Pål Vollen) i Fædrelandsvennen i forbindelse med at han ønsket et minnesmerke etter Bjørgulv eller sønnene hans i dalen.

I dag ligger en stein Knut løftet ved museet. Minnesteinen veier 314 kg. Det er trolig den tyngste steinen som er løftet av et menneske i Setesdal, skrev Setesdølen en gang. Kraftkarene Samson og Torkel Ravndal prøvde seg, men klarte det ikke.

Dette er bare noe av utgangspunktet til at Vidar Frøysnes og undertegnede i atten år har ønsket å gjøre kjempene til turistattraksjon i Setesdal. Da vi begynte var skepsisen for stor. Kjempen og sønnene ble sett på som negative forbilder. I dag vet vi i større grad at dette handler om verdifull historie som ikke må dø ut, men vel så mye om at kjempenes dal kan bli den identiteten bygda trenger for å gi et samfunn i tilbakegang både i næring og folketall et skikkelig puff fremover.

I to år har vi arbeidet med forprosjektet Kjempedalen, med støtte fra Setesdal Regionråd og Bygland kommune. Vi tror Kjempedalen vil tilføre Setesdal ny næring, mer turisme og aktiviteter som kan gi arbeidsplasser og penger til slunkne kommunekasser. Men det forutsetter at folket i dalen og kommunene er villig til å satse og ser muligheter der økonomi ofte er sperre.

Ideen er som følger: De viktigste og mest tydelige sporene fra Neverettens tidsalder finner vi i Setesdal. Hovedsentret for Opplevelsessenteret Kjempedalen kan være hvor som helst i kommunene Evje, Bygland og Valle, men vi har pekt ut museumsområdet på Bygland som en ideell base for senteret. Her skal det like ved veien stå en stor statue av kjempa, kanskje av da han bærer en hest over torget i Stavanger. Den anerkjente skulptøren Aslaug Moi Frøysnes har sagt seg villig å lage statuen. Det kan bli hennes «gave» til hjemkommunen Bygland. I opplevelsessenteret vil det bli synliggjort historier, med eiendeler som er å finne og ikke minst bilder. I tillegg informasjon om kjempene, slektskap, myter og vi vil forsøke å finne ut hva som gjorde setesdølene så sterke. I Amerika ble det sagt man kunne gjenkjenne setesdølene på grunn av deres fysiske størrelse. Det vil bli årlig spel på museumsområdet, gjenoppliving av det gamle Byglands tinget. Strongman-kåringen kan omgjøres til årets setesdalskjempe. Vi har vært i kontakt med Evje kommune om å flytte, evt. ta i bruk det gamle fengslet på Evje, der flere av kjempene satt på vann og brød.

Den Gamle Gaard på Hovden og hytta på Hovsfjellet der Bjørgulv laget omriss av den digre hånda er også severdigheter i Kjempedalen. Kunstneren Olav Bjørgums tegninger har handlet mye om kjempene. Før jul ble rekordmange av Bjørgums bilder solgt på en utstilling i Gvarv. Unike lydopptak med Bjørgulv Myhola der han forteller historier er en naturlig del. Alt dette er bare en grov skisse av hva vi har i tankene.

Opplevelsessenteret vil spesielt være ment for å trekke til seg barnefamilier og utenlandske turister. Suksessen til sjørøveren Kaptein Sabeltann viser barns fascinasjon for styrke. hvilken barnefamilie på vei opp dalen ville ikke stoppe ved synet av statuen? Etterkommere etter setesdøler i Amerika er et annet potensielt publikum.

«Skal vi ta et krafttak for Indre Agder, må vi gjøre det nå. Om noen år kan det være for sent,» skrev førsteamanuensis Jon P. Knudsen i en kronikk i Fædrelandsvennen 5. desember 2014. Knudsen roper et særlig varsko for Bygland, der folketallet har vært nedadgående i en årrekke. Han skriver at i Bygland er i tillegg kommuneøkonomien lite rustet til å møte en slik utvikling i motsetning til hva tilfellet er i Valle og Bykle der kraftinntekter ennå gir handlingsrom.

Setesdølen uttrykker sin bekymring på lederplass i avisa 22. november 2016. Her henvises det blant annet til en forsker på UIA som mener det står så skralt til med folketallsutviklinga både i Bygland og Valle at Setesdal kan knekke på midten.

Vår utfordring er, når forprosjektet legges frem til våren: Tør kommunen ta sjansen på noe nytt, men noe som likevel har dype tradisjoner i dalen. Vil Bygland, sammen med Evje, Valle og Bykle våge å ta sjansen på Kjempedalen?

Statistikk viser at fremtiden for Setesdal ser alt annet enn lys ut. Spesielt gjelder det Bygland.

Er fristet å hente frem et sitat av den nylig avdøde artisten Leonard Cohen:

«Det er en sprekk i alt, det er der lyset slipper inn».

Kjempedalen kan være den sprekken.

(På trykk i Setesdølen 30.12.16)

 

 

 

 

 

Når vi nå forlater 2016 er det tid for å se seg tilbake og fremover. Mens vi suger det siste av hva dette året har å tilby kan vi konstatere at det etterlater seg både mye vondt og mye moro.

De fleste av oss husker lite og har allerede glemt hva som hendte dette året.

Vi går surr i årstall fordi de fleste av oss gjør de samme tingene hele tiden. Denne merkelige formen for å leve livet blir mer reell jo eldre vi blir. Derfor går tida fortere for hvert år. I min alder er det bare et tidsspørsmål før vi går til sengs hver kveld til nyttårsrakettene.

Vi sitter igjen med de store begivenhetene og de som får oss til å grine.

Tida går, men ingen av oss består. Bare tida går, den gamle sliteren med blodet på fingrene.

Vi mistet Merle Haggard, Muhammad Ali og Fidel Castro. Vi mistet David Bowie, Robert Vaughn og Per Lønning. Vi mistet Bud Spencer, Johan Cruyff og Willy Andresen. Vi mistet Prince, George Michael og Sossen Krohg.

Snart har vi glemt at de er borte, og tror de fortsatt lever. Vi vet det er sånn, men vi liker det ikke.

Vi mistet Leonard Cohen, men kan trøste oss til hans visdomsord.

Det er et hull i alt. Det er sånn lyset slipper inn.

Vi kan famle oss frem i mørket etter lys.

Vi fikk Brexit og Donald Trump, men konsekvensene vet vi først i det året som står fremfor oss. Hvis den nordiske alliansen tar med Storbritannia kan vi lage vår egen akse. Godhetens akse.

Da står vi sterkere hvis vi må klare oss uten buddisene Donald og Vladimir.

Det sies at livet er det som hender mens vi er opptatt med noe annet. Det ligger mye i det.

Ofte føler jeg på en uro på denne tida av året fordi året får et nytt tall og vi blir et år eldre i det nye tallet. De mest depressive av oss tenker på at vi er kommet nærmere det svarte hullet. Plankeskrud, som en kalte det. Optimistene ser bare verden som ligger foran.

Noen av oss ser mest det som ligger bak.

Vi lever i verdens rikeste land. Men vi er fattige. Vi har minst brutalitet og mest demokrati. Likevel har nyhetene hele året fortalt at vi får stadig flere fattige barn.

Fattigdom skaper krig, vold og misunnelse. Alle er enige om at økte forskjeller er farlig. Derfor må vi gjøre noe med det. Men Høyre og Venstre har allerede vedtatt å legge ned barnetrygden. Det finnes ingen bedre vei ut av fattigdom enn å øke barnetrygden, sa Kåre, han med håret. Gratis SFO og barnehager bidrar kanskje en liten stund, men fattige barnefamilier har større økonomiske utfordringer når barna er over SFO-alder. Da jeg nevnte dette for min finske halvdel var hun rask på pletten med et krystallklart nei til gratis barnehager.

Hun forteller at hun en gang arbeidet i en barnehage på et lite sted i Finland. Kommunen betalte barnehagen, for at flere skulle flytte dit.

Konsekvensene var at barna var i barnehagen fra morgen til kveld. Og siden finske barnehager også serverer varm mat slapp foreldrene å tenke på det.

Foreldrene glemte rett og slett at de hadde barn.

Statsministeren og vår neste statsminister Jonas snakker begge om at arbeidslinja redder oss fra fattigdom. Men blir du plutselig alene med barn, blir du brått fattig, fordi vi har gjort oss avhengig av to fulle inntekter.

Det kan være nok at den ene i forholdet sier, jeg vil ikke mer.

Og husk, halvparten av oss skiller oss.

Det kan ofte virke som norske politikere ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Flere steder i landet vil bompengene dobles eller tredobles, fordi man vil ha ned biltrafikken i byene.  Men det som skjer er at folk likevel må komme seg frem og tilbake dit de skal. Inkassoselskapene går gode tider i møte i 2017 ved å livnære seg på fattige barnefamilier.

Når man legger sammen alt dette konstaterer vi at for mange er det ikke så moro å bo i verdens rikeste land allikevel.

Man skal nemlig ikke være fattig i Norge.

Klima er et annet tilbakevendende tema. Det ble sagt at klimakrisen er en vedtatt sannhet, men den er ikke vedtatt for Carl I. Hagen.

Jeg hører snakk om at forskere føler sin rolle overflødig fordi deres forskning ikke lenger har samme appell i et samfunn der hver og en kan lage sine egne vedtatte sannheter. Donald Trump inntar snart verdens mektigste jobb med den klare konklusjonen at det finnes ikke menneskeskapte klimaendringer.

Nå er Trump omtrent den eneste statslederen som hevder dette, men han er ingen hvem som helst. Han får støtte også. Norske næringslivsledere ymter frempå at forskerne produserer klimakrise for å få penger til forskningen.

Altså, forskerne holder seg unna egen fattigdom ved å skape et problem.

Ser man det ser man det. Var det ikke det vi visste.

Snøen som dalte i fjor, men ikke i år, dalte ikke i år av mangel på snø.

Vi møter den samme utfordringen i skolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og hvem det måtte være som tar over for han i slutten av det nye året, vil fortsatt snakke med utestemme om viktigheten av lekser. Det til tross for at Finland med verdens beste skole går motsatt vei.

Da Michael Moore dro til Finland for å finne ut av hvorfor finnene har verdens beste skole fikk han et overraskende svar.

Ingen lekser. Klatre i tærne hvis det er kjedelig i timene.

Vi kommer til å få flere Besserwissere i det nye året.

Donald Trump, Torbjørn Røe Isaksen og Carl I. Hagen får selskap.

I 2017 får vi med andre ord en annerledes klimadebatt enn vi har hatt tidligere. Vi får en annerledes debatt om hvordan vi løser fattigdomsproblemet.

Paven er en klok mann. Han uttalte seg nylig på denne måten om fattigdom:

«Kapitalismens løfte var at når glasset var fullt, skulle det renne over, og komme de fattige til gode. Men det som skjer i stedet, er at når glasset er fullt, blir det på magisk vis større, og det renner aldri noe over til de fattige.»

Hvis paven har rett og Trump får sagt sitt kommer vi ingen vei i 2017.

Alt blir som før. Vi gjentar oss selv.

Som nyttårstalene. Repetisjon.

Når alt kommer til alt skjer det lite forandringer i året som kommer. Det vil si, flere rockestjerner vil dø, for statistisk sett er mange av de musikalske heltene kommet i en alder da det er naturlig å dø.

Forfattere kommer ut med nye bøker, for de har ikke lidd artistenes nederlag ved at ingen kjøper bøker lenger.

I det nye året kommer tiggerne tilbake, gatemusikantene, Cirkus Arnardo og ferieplanene. Noen kommer til å gå fra hverandre og andre møtes.

Vi må heller ikke glemme at det er stortingsvalg i 2017. Skal vi ha mer selvsentrerte konservative eller ha mer sosialistisk ensretting.

Hvert år er det nye jubileer. I 2017 er det 500 år siden reformasjonen. 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenburg. Ikke historisk bevist kanskje, men like fullt en hendelse som forandret verden.

Finland feirer 100 år som selvstendig nasjon. Det kommer ikke til å skje uten fest og moro. Finnene har lært seg vodkaens festkunst, med eller uten Pekka og Toivonen.

Snusmumrikken har allerede rømt til skogs og fyrt opp bålet på hemmelig sted.

Vi kan jo spørre oss selv her i Norge om det i det hele tatt er noen vits å heve champagneglasset, tenne nyttårssigaren og drikke seg full på lørdag.

Du vet jo ikke hva det nye året bringer av glede og sorg.

Menneskelykke beror på kjærlighet og gjenkjærlighet og på alt det vakre du får for ingenting.  Har du kjærlighet i ditt liv, har du alt. Den som elsker glemmer seg selv, i alle fall en times tid.

Vi som teller oppover 50-åra fortere enn Lucky Luke klarer å skyte må forberede oss på venteværelser, endrede spisevaner og et liv uten sex. Men vi har mye å være takknemlige for, som barn, kanskje barnebarn og for de som har unngått skilsmisse, nedbetalt huslån.

I 2017 er det 40 år siden Elvis forlot verden.

Jeg kommer til å sørge like lenge over Rick Parfitt som Kjell Elvis har levd på at Elvis er død.

Suksess gjentar seg. Det var Rick som forklarte meg det.

Vi kan være takknemlige for at vi ble med videre. Vi og gråspurven.

I 2017 er det blitt litt lettere å si offentlig at vi tror på Jesus, enn det var da jeg skrev nyttårstale for fem år siden.

Vi kan til og med si det uten å ta med alle de andre gudene.

Men i 2017 skal vi først og fremst tro på oss selv. Arbeidsledige over 50 må på sosialen etter 2 år på dagpenger.

Der er det andre regler. Du kan ikke ha oppsparte midler eller bil.

Men lærer vi oss nyordet Det grønne skiftet, da står vi sterkere.

Gresset er aldri grønnere på den andre sida.

I 2017 etablerer Kåre Willoch og Jimmy Carter et nytt Palestina. Det er ikke til å tro. Årskavalkadene svirrer allerede rundt i oppgangene. Therese Johaug går og går, men byråkratene og advokatene har bestemt at hun aldri kommer til døra.

Det er en skam, sier en ny serie på NRK3.

Ulven er på vei inn i byene.

Protestfestivalen fortsetter.

Godt Nytt År, småfolk!