Alt ligger til rette for at Sylvi Listhaug vinner neste års stortingsvalg. Selv om det ligger nesten ett år fram i tid, er det omtrent bare verdens undergang som kan forhindre at så skjer. Donald Trumps valgseier i store USA er et forvarsel på hva som vil skje ved stortingsvalget i vårt lille land neste år.  Mange mener det er på høy tid!

Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet. Men er det andre partier som kan få de to store – Høyre og Arbeiderpartiet – ned fra pidestallen? Om vi så må holde oss for nesa, må vi stemme på noe annet. Og ingen andre politikere enn Sylvi Listhaug kan forhindre at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge neste år. Det er den harde virkeligheten.

Da Fredrik Solvang i NRK Debatten konfronterte Høyre og Arbeiderpartiet med hvordan de uten å blunke kunne gi milliardbeløp til Ukraina, samtidig som våre egne kommuner har gigantiske underskudd, unnskyldte de seg med faren for inflasjon, selv om økonomen i studio avviste at det ville skje. Hva slags arroganse er det?  Kapitalistene Jonas Gahr Støre og Erna Solberg opptrer begge som besserwisser, men lot andre fra partiet delta i debatten. Dagens regjering har unnskyldt seg med at den har vært uheldig, med å ha fått så mange kriser i fanget. Men folk går ikke lenger på den forklaringen. Misnøyen handler om hvordan man løser krisene. Derfor har Arbeiderpartiet mistet tilliten.

Det to maktpartiene i Norge har hatt enorm innflytelse i dette landet i mer enn hundre år. De har blant mye annet hovedansvar for at vår egen strøm er koblet til det europeiske strømmarkedet, med de følger at vi som har så mye vannkraft, må betale svindyrt for den. Mot slutten av 1800-tallet, da vi fikk strømforsyning i Norge og forventet levealder var rundt 50 år, satt folk og frøs om vinteren. Nå kan vi være på vei tilbake dit.

Nå ser folk at en stemme til Høyre er som en stemme til Arbeiderpartiet, slik Martine Aurdal skrev i Dagbladet: «Maktpartiene er så samstemte om de viktige sakene at man knapt ser en forskjell.» I en videosnutt på Instagram kom en mann med følgende oppfordring. «Ikke stem på Støre eller Erna. Stem på hva enn annet du vil, men ikke stem på de to. Ingen stemmer på de to største partiene i 2025. Da sender vi et kraftig signal til våre politikere.»

Hva har vi fått med disse to partiene? «Norges 400 mest velbeslåtte har blitt 63 prosent rikere. De 2500 rikeste familiene i Norge eier like mye som de 1.5 millioner «fattigste». De aller rikeste betaler en mindre andel skatt enn en lærer eller sykepleier,» siterer Bjørgulv Braanen i Klassekampen fra SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski. Samtidig må vi erkjenne at folk flest har mye dårligere råd på grunn av dyrtida. Utenforskap er den nye normalen og forskjellene mellom folk er blitt skyhøye.

Norge trenger brannslukking nær sagt alle steder. Men i stedet for å rette på sine feil fra i går fortsetter regjeringen som før med uforminsket styrke. Ukraina vil få sine 45 milliarder. Norge må klare seg uten, selv om vi har råd til begge deler. Mens vi har fått mindre å rutte med, sier regjeringen at vi må ta mer ansvar for egen alderdom. Kommunene må kutte i budsjettene på grunn av store underskudd. Det betyr kutt i barnehager, skoler, pleie og omsorg. Når skoler i distriktene legges ned, vil flere familier dra til byene og sentrale strøk, bygde-Norge avfolkes ytterligere. Sentrale kommuner loves milliardbeløp øremerket veier og sykkelstier, dersom de setter opp flere bomringer, slik Kristiansand nå gjør i disse dager, noe som skaper ytterligere utenforskap og fattigdom. Matkøene vokser, endog folk i full jobb tigger mat. Uføres inntekt holdes nede fordi det skal lønne seg å jobbe, selv om matprisene er økt betraktelig, og renta har gjort huslånet mye dyrere.

Sandra Lillebø stiller et fornuftig spørsmål i Klassekampen: «Kan det ikke for eksempel bety å ta de valgene som faktisk skal til for å bevare et samfunn med en viss grad av likhet, og som alle, inkludert Høyre og FrP. sier at de vil ha?». På sosiale medier har jeg registrert at vanlige folk må opprette Spleis for å bekoste begravelsen til sine nærmeste, kan vi leve med det? Barnehager får ikke flere ansatte, så i stedet får vi flere sykemeldinger og personell som slutter i hopetall, tvert imot hva regjeringen sier er målet deres, å få ned antallet syke. Lillebø skrev også: «Å ta ansvar har blitt ensbetydende med å ta ansvar for seg selv, eller sagt med andre ord, kjøpe tomannsbolig og spare i fond. Kan ikke det å ta ansvar for eldrebølgen også bety å ta ansvar for andre?» Stat og de som styrer landet skal ikke lenger ta ansvar, selv om vi har valgt våre politikere for å ta ansvar.

Den største sjokket fikk vi nylig, da vi leste i en avis at pensjonen utgjør bare en tredel av inntekten som yrkesaktiv. Siden vi nærmer oss den livsfasen, spurte pedagogen i huset om det virkelig er slik at når man går av med pensjon, må man flytte på hybel, slik vi gjorde som 18-åringer? Da sjokket ble nevnt for andre, fikk vi et spørsmål til svar: Har du ikke arvet? Eller: Sparer dere ikke i fond? Vet folk at den arbeidslinja de to maktpartiene styrer etter, innebærer at man må arve penger og spare i fond.

Hvordan har vi kommet dithen på den lange reisen fra slutten av 1800-tallet, via 1970-tallet til i dag? Det moderne Norge er regnet som ett av verdens rikeste land. Vi har oppsparte penger i oljefondet på usannsynlige 19.000 milliarder norske kroner.

Om vi neste høst får statsminister fra et annet parti enn de to vanlige, blir landet kanskje ikke bedre. Men det kan neppe bli verre!

Det er nylig opprettet en spleis for Protestfestivalen på Facebook. I teksten til den står det følgende:

Protestfestivalen har gjennom mange år hatt et økonomisk etterslep på ca. 200 000 kroner. Festivalen har gått i balanse regnskapsmessig de siste årene fram til 2023, men etterslepet har bestått. Et ev. overskudd ville paradoksalt nok heller ikke hjulpet, da det ville medført tilvarende tap av offentlig støtte. I 2024 har vi dessverre fått økt underdekning. Bl.a. er vi som mange andre rammet av generelt økt kostnadsnivå. Det innebærer at situasjonen per i dag er meget alvorlig. Det står om Protestfestivalens være eller ikke være. Vi håper at alle dere som er glad i «Norges viktigste debattfestival», «Nordens verdifestival» og Kristiansands eldste festival, vil bidra til at den kan leve videre med levende debatter og samtaler om dagsaktuelle temaer innen et bredt emnespekter.

Som festivalleder har jeg valgt å tilkjennegi den faktiske situasjonen gjennom en kronikk. 25 år er en lang tid, og jeg vil si noen ord om hva festivalen har vært i disse årene; nasjonalt, lokalt og for meg personlig.

Viktigheten av Protestfestivalen nasjonalt er beskrevet av en rekke kjente personer, senest til årets festival. Sterkest inntrykk på meg gjorde Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ord om at festivalen var tidlig ute med aktuelle temaer, og at den var blant de første til å ta tilbake religion i den offentlige samtalen. Den svenske kulturskribenten og redaktøren Åsa Linderborg skrev i år at «Protestfestivalen er modig nog til att sätta samman folk som inte alltid håller med varandre. Så demokratiskt sinnade borde alla vara». På listen av sitater om «Norges viktigste debattfestival» finner vi også navn som Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen, Vårt Land-journalist Alf Kjetil Walgermo, redaktør i Subjekt Danby Choi,  tidligere kulturminister Ellen Horn, tidligere finsk utenriksminister Pär Stenbäck, dokumentarist og professor emeritus Erling Borgen, gjesteprofessor i Cambridge Asle Toje, samt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Viktigheten av festivalen for Kristiansand kan heller ikke underslås. Det opplevde vi bl.a. i årene med hatretorikk og uro, ikke minst da Sørlandsnyhetene eksisterte. Protestfestivalen fikk partene til å møtes ansikt til ansikt. Den ble et bindeledd mellom den såkalte «eliten» og de som hevdet seg å være utenforstilt. Det samme gjelder forholdet mellom de sekulære og kristenfolket. Det skjedde både ved at kristne aktører kunne delta i debatter og samtaler om sekulære tema, dels på den årlige «kristendagen». I 2002 arrangerte festivalen debatt om hvorvidt massemedia skulle være «informasjonsformidlere eller børsnotert underholdningsindustri». Samme år spurte vi i debatten «Fædrelandsvennen – eneveldig lokalavis?» om avisen lider av grunnleggende mangel på solidaritet med det distriktet den betjener. Siden da har media utviklet seg ytterligere mot underholdning. Derved har Protestfestivalen blitt mer eller mindre usynliggjort i lokale media under festivaldagene. Det har gitt oss publikumstap, selv om vi har holdt jevnt publikumstall de siste årene. 400 flere i år enn i fjor. Da jeg gikk ut med tanker om å flytte festivalen til Oslo, hvisket Asle Toje at det måtte vi ikke, «for det er på Sørlandet den trengs». Vi var enige, og den forble her.

Viktigheten for meg personlig er det mest vanskelige å snakke om; men i en skjebnetid er det en del av helheten. Når jeg har holdt på så mange år i medgang og motgang, har dødsangst og hypokondri vært sentrale pådrivere. Det å lese seks-sju aviser daglig på jakt etter nye tema, dra på bokmesser, følge intenst med på utviklingen både i Norden og resten av verden; det har ført oppmerksomheten bort fra det jeg ellers strever med i hverdagen. Det handlet ikke om arbeid, men om en livsstil som fikk dagene til å henge sammen, fordi det var så spennende og livgivende at jeg bare måtte. Kampen mot urettferdighet har forfulgt meg siden barndommen. Jeg har ikke hatt en ordentlig sommerferie på 25 år, fordi oppkjøringen til festivalen har bestemt ferien. Kort sagt har Protestfestivalen vært en stor og sentral del av livet mitt i et kvart århundre. Paradoksalt nok har dette vært en livgivende situasjon. Jeg har ærlig talt store vansker med å se for meg en framtid uten Protestfestivalen. Men nå er jeg blitt 61 år. Jeg går mot min egen endetid, slik det nå er risiko for at festivalen også gjør. Jeg håper selvfølgelig på mirakler. Jeg tror jo på sånt! Jeg har ikke gitt opp håpet om å komme helskinnet gjennom dagens krise. Jeg er ubeskjeden nok til å mene at festivalen trengs i den skjebnetid som Norden og verden befinner seg i; med krig og uro, maktkamper og hatprat, naturkatastrofer, økonomisk dyrtid og overgang fra et kristent Norden til et sekulært Norden. Jeg er dessverre ikke optimist av natur, slik festivalens avdøde støttespiller Jahn Teigen var, han som ville fylt 75 år den 27. september i år, og som i 2016 startet den forrige pengeinnsamlingen for festivalen, der han selv bidro.

Situasjonen med et økonomisk etterslep har gjort oss sårbare. Dyrtiden med økte kostnader har berørt oss alle. Livet i seg selv er som Hans Børli skrev, en uhelbredelig sykdom, slik vi samtalte om under årets festival. Sykepleier Siv Skarstein sa det slik: «Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behovet for smertestillende, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt». Akkurat nå gjør det ekstra vondt.

https://www.spleis.no/project/386443

«Det er ikke diagnoser eller sykdommer som har ført til behov for smertestillende midler, det er selve livet. Og livet kan gjøre vondt,» uttalte sykepleier Siv Skarstein en gang. Verdensevangelisten Billy Graham sa at på jorda er vi som skygger som blir borte. Fra dagen man fødes begynner man allerede å dø. Ingen av oss over barnealder er i live om 100 år. Hva vil vi gjøre med årene vi har til rådighet?

Kultur – uavhengig av sjanger – har i alle tider ført oss nærmere livet, videt ut tankene og gitt oss perspektiv på tilværelsen. Vi trenger både det som lindrer og det som smerter. I den siste samtalen på årets Protestfestival var utgangspunktet lidelse og et vers fra Forkynnerens bok: «Se, alt er bare tomhet og jag etter vind». Johnny Cash sang i «Hurt» at alle går sin vei til slutt. Kulturen kan gå inn i dette, slik psykologene kan dra oss tilbake til barndommens traumer, som vi har forsøkt å fortrenge.

Kultur fremmer fellesskap og tilhørighet og gjør at vi kan omgås hverandre. Den kan gi oss helt nødvendig lærdom om ulikheter og andres tanker og meninger. Kultur kan lære oss om menneskelivet, men også sette ord på hva som er galt i samfunnet. Mange fremtredende samfunnskritikere og debattanter har bakgrunn fra kulturlivet. Kultur skaper mangfold, forståelse og toleranse. Dette har nå vært Protestfestivalens agenda i et kvart århundre.

I artikkelen «Farvel til kultur-journalistikken?» skriver Leif Ove Larsen fra Universitetet i Bergen i avisa Klassekampen at det dekkes og skrives stadig mindre om kultur i norske aviser. Artikkelen er basert på studien «Den usynlige kulturjournalistikken», der Vilde Elllingsberg har undersøkt utviklingen av kulturstoff i norske allmennmedier i overgangen fra papir til «digital først-strategien». Hun har sett på utviklingen i kulturredaksjonene og intervjuet kulturredaktørene. Undersøkelsen viser sterk nedgang i anmeldelser av kulturprodukter. Det prioriteres annerledes enn før, både sjangermessig og geografisk. Mange mediehus har lagt ned eller fusjonert kulturredaksjonene. En typisk uke i 2008 hadde seks nasjonale og regionale aviser totalt over 600 artikler om kultur. Femten år senere var tallet nede i 250. Nedgangen gjaldt alle sjangre, men mest småstoffet, notisen, som så å si er borte. Også ur-sjangeren, anmeldelsen, er redusert med over 60 prosent. Jeg tror Larsen har rett i at dette er et tap for avisene.

Larsen nevner unntak. Ett er kulturavisen Subjekt. Andre er kultursatsingen og suksessen til ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid. De er eksempler på at kultur er ønsket av leserne. Jeg tar i tillegg med Klassekampens eventyrlige suksess, som nok i stor grad skyldes kultursatsingen, særlig i helgene. VG og Dagbladet derimot, har mer eller mindre kuttet ut kulturstoff i en fordummende jakt på kjendiseri og DU-stoff.

Har også de livsviktige regionavisene de siste to tiårene fordummet oss ved å skvise kulturlivet? De skriver fortsatt om enkelte større saker, men dekker i mindre grad det som skjer lokalt. For å ta Protestfestivalen, som jeg har min erfaring fra, som eksempel. Før 2010 dekket Fædrelandsvennen mange av våre arrangementer på en utfyllende måte. I år laget samme avis en av festivaldagene to sider om at Helene Bøksle skulle ha konsert i byen senere i september, framfor å være til stede hvor ting skjedde her og nå. All ære til fantastiske Bøksle, men avisa som ellers har hevdet at den ikke lenger lager forhåndssaker, kunne kanskje prioritert annerledes, latt intervjuet vente litt? Leserne fikk ikke vite noe om temaene på festivalen denne dagen: Hvorfor unge gutter velger Fremskrittspartiet, om vi bør legalisere medisinsk cannabis, hva dommedagstanker og endetidstrusler gjør med menneskene, og om vi må akseptere ulike måter for å håndtere det livet som ifølge Hans Børli er som en uhelbredelig sykdom.

Det er forunderlig at aviser i dag ikke regner slikt som kulturstoff, som de ville gjort i 2010. Endringen har for festivalen ført til tilfeldig og sporadisk «kasteball»-dekning av det skuespillerlegenden Lise Fjeldstad betegner som «en stormende, sammensatt, gnistrende gave av tanker, erfaringer, meningsbrytninger, ideer, ønsker og håp». Flere gjester fra andre steder i landet, som var her i festivaluken, fortalte om hvor livgivende og lærerikt det var. Men de spurte også: «Hvor er lokalavisen?»

Protestfestivalen er ikke alene om å føle seg utestengt. Jeg spør meg om ikke skvisingen av kulturstoff har gjort noe både med avisene og med oss lesere. Massiv dekning tilfaller i stedet kommersielle musikkfestivaler med daglige rapporter fra bunnen av ølglasset og med stemningsbilder fra et «lykkeland» som neppe gir et korrekt bilde av virkeligheten. Jeg er overbevist om at dette ikke bare fordummer oss, men at det også gjør oss mer urolige og kan skape uhelse.

Protestfestivalen har nettopp avsluttet sin kulturuke. Dikteren Jan Erik Volds mest kjente dikt er «Kulturuke». I diktet vris og vendes bokstavene i ordet inntil alt er brukt opp. Det kan være et bilde både på kulturens vesen og i all enkelhet hvor livsnødvendig kultur er for samfunnet, om den får nå ut. Dagens avisredaktører ser ut til å ha gått glipp av noe der. Er de blitt smittet av den fordummingen som sosiale medier har vært med på å drive fram i samfunnet?